Festningsordbok

S’il n’y a rien de plus louable a’ un officier que de discourir dans les propre termes de son métier. Det finnes intet mer rosverdig enn en offiser som bruker de rette uttrykkene innen sitt fag.

Allain Manesson Mallet, fransk ingeniøroffiser og lærebokforfatter, 1671

Festningsbegreper

Den norske faglitteraturen om emnet norske befestninger er ikke alltid konsekvent, og i vanlig språkbruk forekommer ofte upresise utsagn. Det er dessuten i mange sammenhenger snakk om en helt spesiell militær terminologi som vil være ukjent for svært mange. Denne ordboken er et forsøk på å lage en oversikt over terminologi og defi nisjoner som brukes på festningene.

Bakgrunn

Festningsterminologien har naturlig nok endret seg gjennom historien, og blitt påvirket av både utviklingen av våpentyper og hvilke land som til enhver tid har ledet an i opprustningen.

I løpet av 1400-årene ble kruttvåpnene en avgjørende faktor i krigføringen, og ved hundreårets slutt utløste den transportable kanonen en katastrofe for alle middelalderens høye murer og imponerende borger. De italienske småstater ble de første ofre for moderne teknologi da den franske konge angrep med sitt nye artilleri. Og det var i Italia at all mulig kunnskap og intelligens ble satt inn for å gjenopprette en balanse mellom angrep og forsvar. Begavede kunstnere, arkitekter og ingeniører skapte på relativ kort tid et nytt forsvarssystem. Det ble nærmest enerådende i de neste 350 år.

En ny festningsarkitektur

I kulturhistorisk sammenheng skjedde de store endringene i renessansens tidsepoke, men stilhistoriske særtrekk er lite fremtredende i festningsarkitekturen. De rene linjer og volumer er uttrykk for funksjonelle behov. Arkitekturen preges av relativt lave voll- eller murhøyder og mangekantede planmønstre som ga effektivt og gjensidig sideforsvar til alle forsvarsposisjoner. Den ideelle grunnplan lot seg innskrive i en sirkel, og systemet kalles av den grunn for polygonale befestninger. Etter de fremspringende artilleriplattformer i hjørnene ble de også kalt bastionfestninger, og særlig femkanten var en yndet grunnplan.

Gjennom utlånte italienske eksperter ble Europa raskt kjent med prinsippene, og en videreutviklet boktrykkerkunst sørget for en fl om av illustrert litteratur om emnet på datidens mest kjente språk. Som dominerende og krigersk stormakt tok snart Frankrike ledelsen, tett fulgt av Ludvig XIVs motstandere i Nederlandene. Der opererte ingeniører som var Europas fremste spesialister på kanaler og terreng-entrepriser, og de preget i høy grad den tids festningsbygging.

Norske forhold

Grunnlaget for det nasjonale norske forsvar, som skulle bli den viktigste forutsetningen for at Norge i fremtiden fi kk sin selvstendighet, ble lagt ved kongelige forordninger i 1628. Videre utbygging ble nødvendig i kriger mot Sverige, og ved midten av 1600-årene ble det rekruttert kyndige ingeniøroffi serer, særlig med dansk, nederlandsk og tysk bakgrunn. Svært mange slo seg til for godt i sitt nye land.

I Norge møtte de utfordringer som skyldtes barskere klima, store avstander og gammelmodige produksjonsforhold, men de var også i stand til å utnytte de særlige kunnskaper og ferdigheter i byggefaget som var gammel tradisjon i dette landet.

I det norske forsvaret ble det den gang snakket og skrevet på tysk. Riktignok med små, franske sitater når det passet. Av tekster på kart og tegninger, og fra dokumenter, kan vi se at de utenlandske ingeniøroffi serer også snart prøvde seg på dansk, med noen norvegismer og sikkert med norsk tonefall. Stedsnavn ble ofte underlig skrevet. Til gjengjeld var det heller ikke alltid like lett for nordmenn å følge med i det militære språk, derfor ble for eksempel contre-escarpe til Kontraskjæret, og corps de garde til Kortegården på godt norsk.

Kjell Th. Magnussen

Mønstertegning

fig1.jpg

fig2.jpg