Karljohansvern

Forord

Karljohansvern, opprinnelig Horten Værft, ble etablert i 1819, få år etter unionsinngåelsen med Sverige. Utviklingen av anlegget utover på 1800-tallet har stor militærhistorisk interesse i Norge. Gjennom årene måtte marinebasen tåle flere tilbakeslag. Ulike planer ble framlagt og endret og byggevirksomheten var svært ujevn. Økonomi og endrede militære og teknologiske forutsetninger i løpet av 1800-tallet fikk konsekvenser for utformingen av festningsverkene. Fortene Citadellet og Norske Løve ble kort tid etter at de ble fullført karakterisert som «utidsmessige». Verftet, skolevirksomheten og aktiviteten på anlegget fortsatte imidlertid for fullt. Fortifikasjonene ble supplert med nye batterier og skyts. Planene om å bygge en stor befestet garnisonsby på Indre Horten ble skrinlagt alt før 1850. Boligbyggingen fortsatte imidlertid på utsiden av etablissementet og la grunnlaget for det som senere ble Horten by.

Karljohansvern var sammen med Oscarsborg mine- og torpedovesenets «vugge» og ble senere base for Skagerakeskadren under unionsstriden. Fra 1. verdenskrig ble Karljohansvern et senter for produksjon og utvikling av ammunisjon, miner og torpedoer. Verftet produserte stadig nye og mer moderne skip og flyfabrikken på Møringa, etablert alt i 1913, ble en stor bedrift med mange militære og sivilt ansatte. Den omfattende teknologiske virksomheten knyttet Karljohansvern – mer enn noe annet av de nasjonale festningsverkene – til den sivile verden. Ved overgangen til det 20. århundre gikk Karljohansvern inn i en ny fase. Verftet var allerede solgt og flyfabrikken nedlagt, men nå ble den aktive forsvarsdelen «krympet» og trukket tilbake til en avgrenset del av anlegget på Møringa, Vealøs og på øyene utenfor. Sivil bruk og aktivitet er i ferd med å sette et stadig sterkere preg på det tidligere militæretablissementet.

Forsvarsbygg har på vegne av Forsvarsdepartementet det helhetlige ansvaret for Forsvarets kulturminneforvaltning. Nasjonale Festningsverk er en enhet i Forsvarsbygg som skal forvalte, bevare og utvikle festningsverk som Forsvaret ikke lenger skal benytte. Utfordringen er å gjøre festningene til levende og etterspurte arenaer for kultur, næring og opplevelser uten at det går på bekostning av deres kvaliteter som kulturminner. Verneplanene – som utarbeides for alle de 14 nasjonale festningsverkene – skal være til støtte i dette arbeidet, og danne premiss for øvrige planer som vedrører festningsverkene. Dette er i tråd med anbefalingene i Stortingsmelding nr. 54 (1992-93) – «Nasjonale festningsverk». Verneplanen er godkjent av Riksantikvaren i brev av 16. juni 2004 og skal legges til grunn i den fremtidige fredningssaken.

Vi håper verneplanen vil tjene sin hensikt og samtidig by på ny innsikt i historikken omkring verftet, marinesamfunnet og aktiviteten knyttet til den tidligere marinebasen ved utløpet av Oslofjorden.

Siden verneplanen lå ferdigskrevet i 2004 har Forsvarsbygg gått gjennom en omfattende omorganisering der den kulturminnefaglige enheten Faggruppen kulturminnevern er flyttet fra Divisjon Rådgiving til en ny enhet i Forsvarsbygg: Nasjonale Festningsverk. Også den delen av Markedsområde Kongsberg som hadde ansvaret for drift og vedlikehold av festningen har fra 1.januar 2006 blitt en integrert del av Nasjonale Festningsverk. I forståelse med ledelsen i Forsvarsbygg er navn- og rolleendring etter omorganiseringen ikke ajourført i verneplanen.

070901a_5_02.jpg

Magasin A og B. Foto: Britt-Alise Hjelmeland.