Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Møvik fort - en del av Atlanterhavsvollen

Møvik fort er en del av Atlanterhavsvollen. Den tyske okkupasjonsmaktens utbygging langs norskekysten. Arbeidet med å befeste Norge ble igangsatt like etter angrepet i april 1940. Ønsket om å kontrollere Norge hadde bakgrunn i behovet for å sikre malmtransport fra Narvik, komme uhindret ut i Atlanterhavet fra Tyskland og behovet for baser for den tyske marinen i Norge. De norske befestningene var en del av Atlanterhavsvollen som gikk fra Ishavet til den fransk-spanske grensen for å kunne motstå allierte landingsoperasjoner.

Blant de største
Kystfortene på Møvik ved Kristiansand, Austrått ytterst i Trondheimsfjorden og Trondenes ved Harstad er blant de største batteriene som ble etablert langs Atlanterhavsvollen.

Okkupasjonsmakten tok i bruk eksisterende norske kystfort, endret dem en del og startet utbygging, dels i henhold til norske planer fra mellomkrigstiden. Etter omfattende befaringer våren og sommeren 1940 utarbeidet tyskerne egne planer for befestning av strategisk viktige steder: sperring av Skagerrak, sikring av innseiling til Trondheimsfjorden samt bygging av batterier på vestlandkysten.

Utbygging i flere faser
Utbyggingens første fase ble straks innledet i marineartilleriets regi og omfattet overtagelse av norske fort samt en moderat utbygging av kystbatterier til forsvar av havner og viktige kommunikasjonsknutepunkter. Her fulgte man til en viss grad norske planer.

En mer ekspansiv fase fulgte i kjølvannet av det engelske kommandoraidet mot Svolvær 4. mars 1941. Raidet avdekket behovet for å styrke forsvaret av kyststrekningene mellom de etablerte støttepunktene, en oppgave som marinens kystartilleri ikke kunne makte alene. Derfor ble det etablert et eget hærkystartilleri, som fikk i oppdrag å sette opp hele 160 batterier langs norskekysten innen den ekstremt korte frist av to måneder.

En tredje fase ble innledet i desember 1941 med Hitlers første direktiv for utbygging av Atlanterhavsvollen, som innebar at hele kyststrekningen fra Ishavet til den fransk-spanske grensen skulle settes i stand til å motstå allierte landingsoperasjoner. Norskekysten ble erklært som den viktigste del av utbyggingen, og det førte til en ytterligere utbygging av såvel hær- som marinekystbatterier. Høsten 1942 hadde marinen 72 og hæren 221 batterier klare eller under arbeid. Fjerde fase var Operation Nordlicht, tilbaketrekningen fra Finland og Finnmark i 1944, som innebar at ca. 30 hærkystbatterier og 8 marinekystbatterier ble evakuert og remontert andre steder. Fra innledningsvis å være en kystforsvarslinje med befestning av de viktigste fjordene fremsto Norge ved krigens slutt med en gjennomfortifisert kystlinje.

Totalt ble det bygget ca. 1500 batterier langs Atlanterhavsvollen, av disse lå 1/5 eller ca. 300 i Norge. Arbeidene ble for en stor del ledet av Organisation Todts hovedkontor for Norge og Danmark i Oslo med bruk av tyske soldater og arbeidere, krigsfanger og norske entreprenører med frivillige og tvangsutskrevne arbeidere.

Regelbau
Arbeidet førte til utforming av standarder for bygging av slike verk, kriterier for betongstyrke og etter hvert et system av typetegninger - Regelbau – som ble brukt under verdenskrigen.

I Norge måtte likevel typetegninger tilpasses forholdene på den forrevne norske kysten. Ekstyske kystfort i Norge avviker derfor fra anlegg etablert i øvrige deler av Atlanterhavsvollen. I større grad måtte anlegg legges i hulrom i klipper eller sprenges ned i fjell. Dette ga bedre kamuflasje, men forårsaket også store fuktproblemer på grunn av innsig fra fjellet.

Mens de norske kystfortene hadde et relativt homogent preg, var tyskeranleggene meget forskjellige i standarden, bestykning, besetning, og bebyggelse. Når det gjaldt f.eks. skytset var de norske kanonene stort sett bestilt fra et fåtall leverandører innenfor et avgrenset tidsrom, mens det tyske artilleriet bestod av «en vrimmel av kanoner sammenrasket fra hele verden». Det ble brukt enkle feltkanoner fra omkring århundreskiftet, men også det tyske artilleriets stolthet: gigantiske slagskipskanoner slik vi ennå finner dem på Møvik, Austrått og Trondenes.

Kystfortene på Møvik ved Kristiansand, Austrått ytterst i Trondheimsfjorden og Trondenes ved Harstad er blant de største batteriene som ble etablert langs Atlanterhavsvollen. De har en særstilling i Norges krigshistorie. Alle tre har kanoner opprinnelig beregnet på slagskip: trippelkanonen på Austrått sto opprinnelig på slagskipet Gneisenau, 38 cm kanon på Møvik og 40,6 cm på Trondenes ble tilpasset montering på land. De tre fortene ble mer eller mindre operative til 1960-70 årene da de fikk status som museumsfort til minne om 2. verdenskrig.

Den norske etterbruken
Det tyske kystartilleri omfattet ved krigens slutt ca. 280 kystbatterier. Etter den tyske kapitulasjonen var det en alliert målsetting å ødelegge samtlige tyskbygde batterier. Batteriene som var anlagt langs norskekysten var del av demoleringsplanene. Fra norsk side var det imidlertid et ønske om å bevare flere av anleggene og la dem inngå i et forsterket norsk kystartilleri. Det norske Forsvaret var stekt nedbygget i 1930-årene og Norge var nokså fattig, derfor ønsket man å benytte eksisterende tyske anlegg. Fra høsten 1945 arbeidet norske myndigheter aktivt for å overta fortene. Mange fort ble imidlertid vurdert som lite hensiktsmessige og gjennom to utrangeringsrunder på slutten av 1940- og 1950-tallet ble våpen fjernet fra en rekke steder, og områdene sikret. De som ble overtatt av Forsvaret utgjorde grunnlaget for gjenoppbyggingen av det norske kystartilleri i etterkrigstiden. Dermed er slike ekstyske anlegg uløselig tilknyttet til det moderne norske Forsvarets historie.

Kystfortene ble tilpasset norske behov. Særlig bygninger til forlegninger og administrasjon var i en tilstand som gjorde det nødvendig med nybygg. Kanoner og annet utstyr derimot var i bruk i flere tiår.

Etter hvert ble flere kanontyper utfaset, også de store kanonene. Men de store batteriene ble vedlikeholdt frem til 1970-tallet, selv om de da var tatt ut av mobiliseringsoppsetningene. I dag er mange av de ekstyske fortene nedlagt, mens andre er arena for ny aktivitet innad Forsvaret i form av øvingsvirksomhet og i enkelte tilfeller kombinert med museumsdrift eller i sambruk med sivile instanser.

Fant du det du lette etter?