Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Mitt minne: Radon i bagasjen

På en eller annen måte, så vil radon bli min bane...

Når Camilla spør, blid og god som alltid, om jeg kan ta med en pose radon-målere med meg hjem, så gjør jeg naturligvis det – med den største selvfølgelighet! Selv når jeg letter på posen og kjenner hvor tung radon-målere kan bli, bare det blir mange nok, tar jeg de selvfølgelig med :-)

Jeg kjente litt på en viss skepsis om at det kanskje hadde gjort seg med en koffert så jeg kunne unngått de i håndbagasjen og sikkerhetskontrollen, men satset på å investere litt tid på voksenopplæring av vaktene i sikkerhetskontrollen hvis nødvendig. Nødvendig? Vel, la meg oppsummere det slik at hvilket som helst høyerestående medlem av IS, reisende med originalt syrisk pass, godt merket semtex, syringass og ei mellomstor skitten bombe i håndbagasjen, ikledd bombevest, hadde sklidd lettere igjennom sikkerhetskontrollen på grensa mellom Mexico og USA, selv den dagen Donald Trump hadde hatt utplassering der som sikkerhetsvakt...

– Hei, æ har me mæ radonmålera her i veska mi, æ. Villa bare si fra da han bak skjermen der kanskje vil lur på ka det e. Jeg smiler pent og oppriktig, holder øyekontakt og åpner veska.

–...mmmmm. Stopp en halv, frøken. Sikkerhetsvaktas ørneblikk saumfarer meg, veska, radonmåleren som ligger øverst, og jeg kan se han prøver å huske alt han har lært i opplæringen sin.

– Å hva måler en radon-måler da?, sier vakta.

– «Radon», svarer jeg, like bevisst på å være blid og imøtekommende.

Vurderer samtidig at her bør jeg nok kanskje også bruke en lett blanding av folkeopplysning, ydmykhet og enkle ord for å nå frem med budskapet. Lirer derfor av meg den velkjente beskrivelsen «Radon er en naturlig gass som vi måler...», og fortsetter videre til» «...og i den forbindelse har jeg i dag tatt med meg disse målerne på vegne av jobben min, da vi skal bruke de en annen plass i landet». Så fort at jeg hadde mista vakta sånn cirka rundt «gass». Hjalp heller ikke på at jeg nå ser at køa selvfølgelig har stoppa opp, og flere vakter har oppdaga trafikkorken jeg har skapt.

Roger, kom hit, frøkna her har med seg gassmålere.

Ny vakt nærmer seg med stormskritt. Jeg prøver meg nok en gang på smil og blikkontakt. Liten effekt. Rettere sagt, ingen effekt.

– Det er da vel ikke lov å ha med seg gass under trykk ombord på fly?!

– Neida, det er ikke det, dette er radon-MÅLERE, måler gass, men inneholder ikke gass. Og det er ikke så gass man tradisjonelt tenker på under trykk, dette er en naturlig gass som...

– Naturlig gass kan da vel også være farlig, skyter vakt nr. 2 inn.

– Ja, jeg er klar over det, men ikke DENNE gassen. (Så tilgi meg Forsvarsbygg, Statens Strålevern og alle andre, jeg tok en risikovurdering der og da, og fant ut at en redegjørelse for risiko for høyere forekomster av lungekreft etter lenger tids eksponering av forhøyede radonverdier, anså jeg som lite formålsnyttig der og da). Køa bak meg, var nok også takknemlig for det, selv om de ikke akkurat så ut til å gi uttrykk for det der de sto å sendte meg blikk som stakk i nakken.

– Å hvor mange gass-målere er det du har med deg her i dag da?

– Øh, huske itj i farta, men Camilla fordelt dæm i to posa, og det var 6 te Høybuktmoen i utgangspunktet, åsså resten, altså flesteparten, skull til... altså vi snakke vel om kanskje rundt 20? Give or take?

Ærlighet avrunda med glimt i øye-avslutning, kunne ikke ha gått verre...

– HAR DU IKKE PAKKET BAGASJEN DIN SELV?! Vakta vokste 17 cm i høyden bare på bakgrunn av at han tok frem «nå-skal-jeg-hente-frem-autoritærstemmen-min-så-jeg-må-hente-pusten-helt-nederst-i-lungene-mine»-stemmen sin.

– Joda, joda, selvfølgelig gjor æ det, æ huske bare itj i farten kor mang æ har med", prøvde jeg å forklare. Men så jo på ansiktsuttrykket deres at troverdigheten min tenderte til å nå nytt lavmål. Og jeg trenger vel ikke å understreke at køa sto fremdeles bom fast, og tålmodigheten opplevdes som alt annet enn usynlig og luktfri...

– Vi får se hvordan dette vil slå ut på scanner'n da, sa vakt nr. 2 og ba meg legge én måler i vaskebaljen for så å sende den videre. Og det varte og rakk. Intet mindre enn tre vakter kikka på skjermen, og det kan ikke ha vært så imponerende det de så, for da sier han bak scanner'n:

– Send én og én i gangen

Joda, hele posen ble tømt, og en og en radonmåler fikk reise alene gjennom scanneren og hver enkelt ble stoppet midt i maskina, undersøkt, kommentert og pekt på via skjermen de så på. Selv bunken med merkelapper med radoninfo som lå i posen, fikk VIP-tur i egen vaskebalje gjennom scanneren. Skal ikke påstå at jeg holdt pusten under denne seansen, for da hadde jeg ikke vært i stand til å skrive dette nå. Men tid tok det. Lang tid. Og sukkogstønn-volumet i køa bak meg, bekreftet det.

Om den ekstra-kontrollen jeg fikk da jeg endelig selv fikk gå igjennom var så tilfeldig utvalgt, velger jeg ikke å vurdere nærmere. Og ikke fikk jeg tid til å hefte meg med det, for på andre siden var det ny kork: et tyvetalls baljer med en enslig radonmåler i hver hopet seg opp... Effektiv, eller la oss kalle det lettere frenetisk, nedpakking fulgte så, og jeg tok med meg pikkpakket og tenkte å forlate åstedet så raskt som mulig. Men neeeeeeeeida...!

– Frøken!, sa en ubehagelig velkjent stemme...

Og hadde det ikke vært for at jeg enda kjente på en viss skepsis på tilbakevirkende kraft i godkjennelsen scanneren hadde gitt meg, så skulle jeg ha snudd meg og brølt «KALL MÆ ITJ FRØKEN DIN UNDULATHJERNE-BEFENGTE-GUTKVAPS Æ E GAMMEL NOK TE Å VÆRRA... STORESØSTRA DI!» (Teknisk sett kunne jeg kanskje ha vært mora , men det hadde jeg aldri kommet til å innrømme.)

Men han kom bare etter meg med skjerfet mitt jeg hadde glemt i farta...

Så nå sitter jeg her – flyet går om ei stund og jeg tror faktisk at jeg får med meg både radonmålerne, meg selv og skjerfet mitt hjem. Kommer det en forsinkelse nå, så garanterer jeg ikke for at jeg ikke blir å brøle i en eller annen sammenheng uansett.

/ Camilla og Signe

Fant du det du lette etter?

Nyhetsvarsling

Få e-post når det kommer nye saker.