Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Kort om mobiliseringshærens historie

Image "250px-norwegian_army_coat_of_arms_svg_wikipedia.png" without description
Mobiliseringshæren[1]

For den norske Hæren som institusjon fremstår den kalde krigen som en klart avgrenset tidsepoke, i enda større grad enn for resten av Forsvaret. Perioden fra om lag 1950 til begynnelsen av1990-tallet står som hærens klassiske periode; den var større, mer dominerende i Forsvaret og mer betydningsfull i samfunnet enn noen gang før og, kan det hevdes, senere. Utbruddet av Koreakrigen førte til en storstilt opprustning av det norske Forsvaret. I denne perioden ble Hærens innretning og struktur etablert i en form som, med få justeringer, skulle vare frem til de dyptgripende reformene som begynte på 1990-tallet. Ekstraordinære forsvarsbevilgninger, en for første gang helt allmenn vernepliktsordning, amerikansk våpenhjelp og støtten fra en samlet opinion gjorde det mulig å bygge opp den Hæren som de fleste mente man burde ha hatt den 9. april 1940. Kaldkrigshæren var på mange måter et barn av sin tid. Hærens særpreg i denne epoken, både i forhold til resten av Forsvaret og til tidligere og senere utgaver av seg selv, kan oppsummeres med fire d’er, som defensiv, diger, desentralisert og dugnadsbasert.[2]

Mobiliseringshæren

Den norske hæren var en mobiliseringshær. Sentralt i dette konseptet stod skillet mellom fredsorganisasjonen, som forvaltet og utdannet reservesoldater og -befal til krigsorganisasjonen, som først ville oppstå ved mobilisering. Fredsstrukturen (fredsorganisasjonen) bestod av de høyere stabene, forvaltningsapparatet, de stående styrkene (hovedsakelig brigaden i Nord-Norge) og skole- og øvingsavdelingene. Fredsstrukturens oppgave var å produsere styrker til krigsorganisasjonen, gjennom soldatutdanningen i førstegangstjenesten, planlegging, forvaltning og mobiliseringsforberedelser.

Image "gausdal_mil_hist_saml_36a.jpg" without description

Foto lånt med tillatelse fra Gausdal militærhistoriske samlinger.

Fredsorganisasjonen var en fabrikk som produserte for lageret, krigsorganisasjonen.[3]  Lagerbeholdningen skulle kun brukes i ytterste nødsfall – ved ”en kamp på liv og død som kan avgjøre nasjonens skjebne for mange generasjoner fremover.”[4] 

Krigsorganisasjonen var den egentlige Hæren, og gjennom hele perioden utgjorde mobiliseringsstyrkene godt over 90 prosent av Hærens samlede krigsstyrke. I fredstid fantes den kun i form av forvaltningsavdelinger, mobiliseringsplaner, ruller over personell og enorme lagre med materiell og forsyninger. For å fungere var den avhengig av totalforsvarskonseptet: tilførsler av personell, materiell og forsyninger fra det sivile samfunn. En mobilisering av denne organisasjonen ville være svært dramatisk for de berørte og for samfunnet som helhet.

Mobiliseringshæren og drivstofforvaltningen

I årene etter 1945 skjedde det et stort forsyningsmessig skifte i Forsvaret fra ”hest og havre” til ”bil og bensin”. Fra 1946 ble de beredskapsmessige sider av den militære drivstofforsyning ivaretatt av overkommandoene i samarbeid med Samordningsdirektoratet (SOD), også det under Forsvarsdepartementet (FD). I Hæren var furasje generalintendantens ansvar, men drivstoff og smøremidler til kjøretøyene ble de første årene ansett som så nær knyttet til selve kjøretøyene at det sorterte under generalfelttøymesterens ansvar.

I mars 1949 kom lov om sikring av drivstoffanlegg. Loven hjemlet at det kunne treffes særskilte bestemmelser "for drivstoffanlegg av vesentlig betydning for landets beholdning av drivstoffer”.[5] Samme år ble Sivilforsvarsnemnda for drivstofforsyningen opprettet. Den sorterte under FD og hadde som oppgave å kontrollere og iverksette sikringstiltak i henhold til den nye loven. Kort tid senere ble også Drivstofforsyningsrådet etablert. Dette rådet skulle planlegge krigsorganisasjonen.[6]

I 1954 ble fagmyndighetsansvaret for militære drivstoffer overført fra generalfelttøymesteren til generalintendanten. Under denne ble det etablert et drivstoffkontor, og Distriktskommando (DK)-intendantene fikk delegert regionalt ansvar. I felt skulle Hærens drivstofftropper besørge drivstofforsyningen med 20 liters jerrykanner i siste ledd ut mot bruker. Generalintendanten fikk ansvar for utdanning og opplæring av personell som skulle arbeide med drivstoff. Teknisk ekspertise ble etter behov hentet inn fra eksterne konsulenter.[7] Med den økende motoriseringen av hele Forsvaret fra slutten av 1940-tallet fikk tjenesteområdet drivstoff stadig større betydning utover i den kalde krigens første tiår.

I sin omfattende publikasjon om materiellforvaltningen i Hæren skrev Johs. Aarsand følgende om drivstofforvaltningen:

På 1950- og 1960-tallet ble det bygget flere tankanlegg i DKene. De fleste var frittstående tanker på ca. 300 m3, såkalte ”Sauda-tanker”. Enkelte større fjellanlegg ble også bygget under NATOs fellesfinanisering. Oljeselskapene leide en del av de militære tanker for bruk i sitt distribusjonsapparat og lettet derved rullering av beholdningene.

GI inngikk på vegne av Forsvaret kontrakter med oljeselskapene om leveransen. I Forsyningsplan for Hæren fremgikk plan for opplegg og distribusjon. Tilsvarende var innarbeidet i DKenes planverk hvor man sammen med fylkenes beredskapsledd samarbeidet med oljeselskapenes beredskapsorganisasjon.[8]

Drivstofforvaltningen skilte seg fra Forsvarets øvrige forsyningstjeneste gjennom den store grad av sivilt-militært samarbeid. For det første ble drivstoffene ”…levert direkte fra leverandør i henhold til en sentralt kontrahert ”statskontrakt”, …”.[9] Kontrakten ble inngått av FD. For det andre skulle drivstofforsyningen i krig i det vesentlige ivaretas av den sivile beredskapsorganisasjon ved hjelp av forhåndsutpekt, ”nasjonalsinnet” personell i oljeselskapene.[10] Behovet for rullering av drivstoffene i beredskapslagrene var i seg selv en stor oppgave å ivareta gjennom planlegging og koordinering med oljeselskapene.[11] Godt regulerte avtaler med selskapene var viktig og ble fremforhandlet.

Militære tankanlegg var stort sett identiske med sivile når det gjaldt tanker, pumpe- og tappesystemer. Den ”…eneste vesentlige forskjell måtte være at Hæren i større grad enn det sivile samfunn søker å beskytte sine lagre ved å grave dem ned eller legge dem i fjell.”[11]


[1] De følgende tre avsnittene dels baserer seg på, dels siterer Magnus Håkenstad: 1f.

[2] Håkenstad: 1.

[3] Håkenstad: 1, jf. Iver Johansen, Forsvarets forskningsinstitutt.

[4] Forsvarsmuseet: «Hvis det skulle bli krig: En veiledning for befolkningen», 1957.

[5] Drivstoffanleggloven, §1.

[6] Aarsand: 282.

[7] Hærens intendantur 150 år: 105.

[8] Aarsand: 282f.

[9] Hærens intendantur 150 år: 105.

[10] Hærens intendantur 150 år: 106.

[11] Jf. brev datert 27. januar 1978 fra FFI til Generalintendanten, Drivstoffkontoret vedr. guminnhold i lagret bensin, FLO arkiv.

[12] Hærens intendantur 150 år: 108.

Fant du det du lette etter?