Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Rosenkrantztårnet i Bergen

Forsvarsbygg nasjonale festningsverk (NFV) har på oppdrag fra Statsbygg region vest utarbeidet en rapport over Rosenkrantztårnets bygnings- og restaureringshistorie. Rosenkrantztårnet ved Bergenhus festning er et nasjonalt viktig minnesmerke, som er automatisk fredet etter kulturminneloven § 4.

Bygningen forvaltes av Statsbygg, mens Bymuseet i Bergen har ansvar for bruken. Denne rapporten inngår i Statsbyggs forberedende arbeider for fasader og tak, der NFV er engasjert som prosjekteringsgruppe. Den historiske gjennomgangen gir et grunnlag for vernefaglige og bygningstekniske valg som skal tas ved istandsettingen.

 

Fra middelaldersk kongebolig til 1700-talls krutthus

Rosenkrantztårnet har en sammensatt bygningshistorie, med murverk fra ca. 1270-1960-årene. Den eldste delen ble oppført av Kong Magnus Lagabøte som forsvars- og residenstårn. Tårnet hadde kvadratisk grunnplan, tykke murvegger og innvendige hvelv. Det var tre etasjer over kjeller, med et staselig kapell i 2. etasje og kongens kammer øverst. I 1520-årene ble det oppført et høyt tilstøtende forverk av mur.

 

Kastellet og forverket ble i 1560-årene innlemmet i et nytt og høyere tårn under lensherre Erik Rosenkrantz. Han skapte en representativ og slottsmessig bygning, etter Kong Frederik IIs ønske. Mot byen ble det skapt en vakker renessansefasade, med dobbel mur utenfor middelaldertårnet. Det eldste tårnet fikk ny etasjeinndeling. Det ble etablert trapper og ganger i og mellom murene. En spiraltrapp med tårnkuppel formidler overgangen mellom de to tårnenes ulike nivåer. Bygningen fikk syv plan inklusive kjeller og loft, og var stadig et kombinert forsvars- og residenstårn. Saltaket hadde torvtekking og omliggende vektergang. Fasadene var pusset og med skulpturer av kleberstein, dels utført av skotske steinhuggere.

 

I 1622 befalte Kongen at det skulle legges heldekkende tak ut over murene for å få slutt på de evige lekkasjene. Det ble bygget et bratt valmtak tekket med teglpanner for å sikre mot brannsmitte. Brystningen i vektergangen ble forhøyet til en full etasje. På 1700-tallet fikk tårnet mer militær bruk og ble tatt i bruk som kruttmagasin. Vinduer ble gjenmurt, og det ble murt tønnehvelv inne i middelaldertårnet.

 

Restaurering på 1800-tallet

På 1800-tallet gjennomgikk bygningen flere restaureringer og fikk to nye takformer. Målet var å tilbakeføre til taket fra Rosenkrantzs’ tid, men forsøkene feilet. I 1848 initierte J.C Dahl og Fortidsminneforeningen en restaurering, dels basert på bygningsarkeologiske spor. Den krenelerte brystningen ble gjenskapt, men med flatt tak.

Det ble satt inn flotte jernvinduer i de øvre etasjene. Foreningen fortsatte restaureringsarbeidene i 1860-70-årene, under antikvar Nicolaysen og arkitekt Christie. De innførte et valmet tak, som fikk for bratt helning på grunn av en målefeil! Takformen var i strid med Scholeus-stikket, men stemte med Christies fascinasjon for tysk sengotisk arkitektur. Folket protesterte og ville beholde det flate taket, selv om dette kun var en tyve år gammel nyskapning. På 1800-tallet ble fasadene utbedret med sterk og tykk puss. I 1880-årene utførte Peder Blix grundige bygningsarkeologiske undersøkelser og oppmåling.

 

Eksplosjonen i 1944 – nytt museum

I 1944 ble tårnet rammet av en enorm eksplosjonsulykke. Ammunisjonen i lasteskipet Voorbode gikk i lufta ved kaia i Vågen. I Rosenkrantztårnet falt store deler av murverk og bjelkelag sammen, taket og hjørnet mot nordvest var vekk. Det ble nedsatt en komité med ansvar for gjenreisingen, der Gerhard Fischers vernefaglige syn fikk betydelig innflytelse. Restaureringen og gjenoppbyggingen pågikk til 1966, da tårnet åpnet for publikum.

 

Tårnet fikk en utforming det aldri før hadde hatt. Middelaldertårnet ble dels tilbakeført innvendig, med riving av 1700-tallshvelvet og reetablering av bjelkelag i middelaldernivå – med Rosenkrantz’ ildsted høyt på veggen. Resten av interiørene og fasadene ble som i Rosenkrantz’ tid, men med betydelige avvik. For det første ble murverket eksponert uten puss, og noen jernvinduer fra 1848 ble bevart. Nye vinduer ble laget av tre med blysprosser, slik de kunne ha vært i 1563. Det ble benyttet sementbasert mørtel i både gammelt og nytt murverk. Saltaket og de øvre dekkene ble støpt av betong.

 

Det var høy temperatur i takdebatten. Folket og kommunen ville ha tilbake valmtaket anno 1870, mens de statlige myndighetene ville ha et saltak som på Scholeus’-stikket. Som riksantikvar Nygård-Nilssen påpekte: «Det vi nu gjør, er i virkeligheten det som Christie og Nicolaysen ønsket. Vi kan gjøre det fordi vi vet litt mer.»

 

Vernefaglige utfordringer

Tårnet slik det har stått de siste femti årene, er et sammensatt hele, som kombinerer autentisk historie med et omfattende gjenoppbyggings- og restaureringsarbeid og teknologiske nyvinninger. Eksteriør og interiør utgjør en helhet som representerer 1950–60-årenes vernesyn.

 

I hele tårnets levetid har det vært problemer med vanninntrengning fra tak, vektergang og murverk. Når det skal utføres istandsettingsarbeider på fasader og tak, må vi ha en bevisst holdning til verneverdien av tårnets ulike historiske elementer og faser, inklusive antikvarenes bidrag. I samarbeid med Statsbygg og Riksantikvaren vurderer NFV de vernefaglige og bygningstekniske forutsetningene for arbeidene. En viktig diskusjon er om fasadene skal pusses eller ikke.

 

 Rapport om Rosenkrantztårnet

Rapporten er på 62 sider med tekst, tegninger og fotografier.

 

Bilder

Gerhard Fischers rekonstruksjon av middelaldertårnet i 1939

Gerhard Fischers rekonstruksjon av middelaldertårnet i 1939, basert på bygningsarkeologiske undersøkelser.

 

Bygningens tre hovedfaser

Bygningens tre hovedfaser: I Kastellet ca. 1270; II Jørgen Hanssøns forverk ca. 1520; III Rosenkrantz’ sørfasade 1563. Illustrasjon etter Helle og Eide 1992.

 

Kobberstikk av Scholeus fra 1580-årene

Kobberstikk av Scholeus fra 1580-årene. Proporsjoner og antall vinduer er misvisende, men stikket har vært en viktig kilde ved tilbakeføring av takformen til Rosenkrantzs’ tid.

 

Omkring 1624 fikk tårnet heldekkende tak.

Omkring 1624 fikk tårnet heldekkende tak. Slik sto det fram til restaureringen i 1840-årene. Tegning av J.C. Dahl 1839.

 

Under restaureringen i 1840-årene fikk bygningen flatt tak.

Under restaureringen i 1840-årene fikk bygningen flatt tak. Kilde: postkort 1860-årene, fotograf M. Selmer, Digitalt Museum.

 

Postkort fra tidlig 1900-tall.

Fra 1870–1944 hadde bygningen et bratt valmtak og tommetykk «cementpuss» på murverket. Postkort fra tidlig 1900-tall.

 

Gerhard Fischer målte opp bygningen og gjorde bygningsarkeologiske funn i 1930-årene.

Gerhard Fischer målte opp bygningen og gjorde bygningsarkeologiske funn i 1930-årene. Det tykke 1700-tallshvelvet over 2. etasje i middelaldertårnet ble fjernet under restaureringen etter krigen.

 

Eksplosjonen i 1944 førte til store skader.

Eksplosjonen i 1944 førte til store skader. Foto: Riksantikvarens arkiv.

 

Klebersteinsfigur over vindu.

Klebersteinsfigur over vindu. Den rustne jernbolten som fører til oppsprekking av det ene brystet, er trolig fra restaurering på 1800-tallet.

 

Foto: NFV v/Siri Hoem

Fant du det du lette etter?

Nyhetsvarsling

Få e-post når det kommer nye saker.