Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

0061

Bygningen er tegnet av Jarmund/Vigsnæs AS Arkitekter MNAL, og ble oppført i 2006 som kontorbygg for forsvarets ledelse. Bygningen ligger plassert i Verkstedsgården, omkranset av vernet bebyggelse. Tilpasning til eldre bygningsmiljø, sikkerhet- og arkitektoniske vurderinger lå til grunn for denne avgjørelsen. Forsvarets ledelsesbygg ble i 2011 tildelt murverkprisen. Juryen anførte i sin begrunnelse at anlegget på en respektfull måte kobler seg til den eldre bygningsmassen, og pekte på at volumoppbygging, dimensjonering og materialbruk er tilpasset oppsluttende bebyggelse på eksemplarisk vis.

Inventaropplysninger
Inventarnavn Kontorbygg til inv. 0052 sør
Inventarnummer 0061
Byggeår 2006
Arkitekt Jarmund/Vigsnæs AS Arkitekter MNAL
Opprinnelig bruk Kontorer
Nåværende bruk Kontorer
Ant. etg. 3-4
Eksteriør
Bygningsdel Beskrivelse
Bæresystem Plasstøpt betongkonstruksjon.
Vegger Teglvolumet: Plasstøpt hvit betong forblendet med Petersen D48-tegl. Mellombygget: Rasterfasader av stål og isolerglass.
Vinduer Teglvolumet: Høye, smale vinduer lagt i dype nisjer, med vindusprofiler skjult av murverket. Mellombygget har rastrerte glassfasader. Solavskjermingen er integrert i isolerglasset.
Dører Hovedinngang er i Bygning 53.
Tak Isolert og papptekket betongtak, ventilasjonsoppbygg er arkitektonisk poengtert formmessig.

2002
Stortinget vedtok 19. juni at Forsvarssjefen og hans strategiske funksjoner skulle integreres i Forsvarsdepartementet (FD), og at Forsvarets overkommando (FO) skulle legges ned. Videre at det skulle opprettes en forsvarsstab (FST) samlokalisert med Forsvarsdepartementet (FD) til Verkstedgården på Akershus. Det ble forutsatt at eksisterende bygninger skulle inngå i prosjektet. Når Akershus festning var det foretrukne lokaliseringsalternativ for Forsvarets toppledelse, var hovedbegrunnelsen at FD burde lokaliseres nær Storting og regjering. Dessuten ble det antatt at en samlokalisering med andre forsvarsfunksjoner på festningen åpnet muligheter for effektivisering av organisasjonen. Det ble også anført at lokaliseringen ville innebære en vesentlig opprustning av bygg som Forsvaret uansett må ivareta, samtidig som det åpnet for mulig kapitalfrigjøring ved salg av Forsvarets Overkommandos hovedkvarter på Huseby. Innenfor festningsområdet var tre hovedalternativer aktuelle: Myntgatekvartalet, Prinsessens plass og Verkstedgården. Verkstedgården ble foretrukket ut fra hensynet til sikkerhet, respekt for Haag-konvensjonen, gode muligheter for samspill mellom nye og eksisterende bygg samt hensynet til festningens helhetlige bygningsmiljø. Innenfor Verkstedgården ble det i sin tur vurdert flere alternativer for plassering og utforming av nybygg i samspill med eksisterende bygg. Når plassering i kvartalets søndre del ble valgt, skyldtes det muligheten for god tilpasning til vernet bebyggelse, sikkerhetsvurderinger og en arkitektonisk vurdering av planområdet. Riseng & Kiehl Arkitekter MNAL vurderte tomteområdets antikvariske verdier på oppdrag fra Forsvarsbygg. Vurderingen tillegger arkitektene Schirmer og von Hannos kvartalsregulering, inklusive romdannelser mellom bygninger og muren som omslutter kvartalet, definitiv verneverdi. Den vurderer bygning 53 Artilleriets kontorbygning som «et pragmatisk svar på Stortingets manglende bevilgninger som hindret utvidelse av verkstedbygningen», og anser at den «må ivaretas». Den anser bygning 57 som «en av de få bevarte enkle bruksbygninger som vitner om festningens infrastruktur,» og anbefaler vern. Etter en arkitektkonkurranse, ble Jarmund-Vignæs Arkitekter AS valgt som utførende arkitekt, med ØKAW Arkitekter AS som samarbeidende kontor, med ansvar for Bygn. 49 og 52. Høsten 2002 ble det avholdt fire kulturminneseminarer ledet av Forsvarsbyggs eksterne ekspertpanel, bestående av Johannes Exner fra Exner Architects (Danmark), professor Knut Einar Larsen ved NTNU, professor Mats Edström fra Universitetet i Lund (Sverige) og professor Karl Otto Ellefsen, rektor ved Arkitekthøgskolen i Oslo.
2003
Valget om å henlegge et nytt, stort og strategisk viktig bygningsvolum til Akershus festning påkalte kritikk fra flere hold. Flere aktører i den offentlige høringen mente prosjektet måtte være i strid med Haag-konvensjonen, som tilsier at potensielle stridsmål ikke må plasseres i nærheten av kulturminner. En rekke aktører; Byantikvaren i Oslo, Bydel Gamle Oslo, Riksantikvaren, Oslo Byes Vel/Stiftelsen Militærhospitalet og Fortidsminneforeningen, påpekte negative konsekvenser for kulturminner og kulturmiljø. I argumentasjonen for valget stod det sentralt at planen for Verkstedgården fra 1850 bare delvis var realisert; at ISL-prosjektet videreutvikler planen og gjør den lesbar, samtidig som andre historiske spor — ikke minst Prinsessens bastion — tydeliggjøres. Det ble også betont at prosjektet innebar tilbakeføring og antikvarisk rehabilitering av eksisterende bygninger som ellers ikke ville vært økonomisk realiserbart, og at en utbygging styrker Forsvarets tilstedeværelse på festningsområdet, hvilket i seg selv ble ansett å være av kulturhistorisk verdi. Haag-konvensjonens ordlyd og statspraksis ble vurdert av Utenriksdepartementet, som kom til at lokaliseringen ikke strider mot konvensjonen. Det ble anført at i en evt. krigssituasjon vil forsvarets ledelse være flyttet ut av området. Både Oslo Byes Vel og Stiftelsen Militærhospitalet trakk anførselen i tvil, idet de påpekte at ISL-bygget ville kunne utløse terroranslag i fredstid, og at beliggenheten følgelig er problematisk både i fredstid og i en krigssituasjon.
2004
24. mars godkjente Byutviklingskomiteen forslaget til sluttdokument for konsekvensutredning. Forut for dette var prosjektforslaget blitt arkitektonisk bearbeidet i dialog med antikvariske myndigheter og Forsvarsbyggs eksterne ekspertpanel. Arealet på nybygget var etter offentlig høring redusert med ca. 1100 m². Utformingen var basert på en analyse av festningsområdets historie, spesielt fokusert på 1800-tallet. På grunnlag av denne betrakter arkitektene området som en kvartalsform der det søkes en volummessig balanse, samtidig som kvartalet tredeles i en søndre, midtre og nordre del. Riksantikvaren aksepterte riving av bygningene 54, 55 og 56. Av disse var bygning 54 Ingeniørverkstedet omfattet av verneinteresser. Byggene ble revet i august 2004.
2005
15. mai la HKH Kronprins Haakon ned grunnstenen til ledelsesbygget.
2006
Komplekset stod ferdig. Ifølge arkitekt Einar Jarmund tar hoveddisposisjonen utgangspunkt i ønsket om å etablere et innvendig plassrom i Verkstedsgården, i det han kaller «kraftfeltet» mellom bygning 49 og 52. Bebyggelsesmønsteret er basert på et samspill mellom massive volumer (hvorav det ene er del av nybygget) og et lettere, friere disponert mellombygg. Nybyggets visuelle dominant er et fireetasjes, rektangulært volum i tomtens sørøstre ende. Gesimshøyden tilsvarer bygning 62. Volumet, hvis langvegg løper langs Bryggegaten mot bygning 57, er kledd med kullbrent Petersen D48-tegl, murt med mørk fuge. Volumet er trukket frem mot Skippergaten, i liv med midtpartiet på bygning 52. Teglmuren (1087) mot Skippergaten, mellom det nye volumet og bygning 52, er bevart, og bakenforliggende volum er trukket tilbake fra murlivet for å gi dagslys til kontorene og samtidig korrespondere med mønehøyden på bygning 52. Mens det teglkledde hjørnevolumet i sin material- og volumvirkning tydelig refererer direkte til verksted- og arsenalbygningenes massive karakter, er det delvis søylebårne mellombygget, med sine rastrerte glassfasader og friere geometri, mere subtilt i sine referanser til den historiske situasjon. Viktigst synes å være at yttervegg mot brakkestokkene (bygning 45–47) tegner en bastionsform, og slik refererer til den demolerte Prinsessens bastion — samtidig som det omslutter resten av den gamle eplehagen. Volumets innskrådde forløp mot Skippergaten kan ses som referanse til en kurtinemur. Glass-volumet utgår fra hovedvolumets nordre langvegg og omslutter en stor lysgård, midt mellom eplehagen og Skippergaten. Volumet er gjennom passasjer, dels ført gjennom tidligere vindusåpninger, dels på kjellerplan, sammenføyd med 49 Skolebygningen, 52 Verkstedbygningen og 53 Artilleriets kontorbygning. Bygning 61 utgjør et samlet areal på 10.500 m². Når forbundne bygninger medregnes, disponerer Forsvarets øverste sivile og militære ledelse en gulvflate på ca. 17.200 m². Under utgravning av tomten, som ble fulgt av arkeolog fra NIKU, ble det gjort et sjeldent funn av jordgravne palisadestolper. Stolpene ble antatt å være fra Hannibalsfeiden i 1644–45, da vi vet at nedre del av Akershus ble befestet med palisader. Men ifølge dendrokronologisk datering ble stokkene trolig felt vinteren 1652–53. Palisaden ble trolig bygget sommeren 1653 eller kort tid etter. Slik de ble funnet var stokkene i hovedsak drøyt en meter lange og med moderate dimensjoner, med et gjennomsnittlig rotmål på ca 20 cm. Stokkene ble konservert, og fikk en permanent plassering i ledelsesbyggets foajé. Kunstneren Harald Egede-Nissen malte på lerret en forstørret versjon av Isaac van Geelkercks prospekt fra 1648 over et palisadeomgitt Akershus, montert på blindramme mot betongveggen. Pallisaderester og øvrige arkeologiske funn, som benrester, murstein, potteskår og en kanonkule funnet under bygning 43, ble montert som et «arkeologisk utgravningsfelt» i en stålramme med overflate av sand. Foran dette ble det montert en enkel glasskjerm, og med forklarende tekst på veggen under bildet. De murer og voller som etterfulgte palisadene (Hovedportens tenalje, Hovedportens kurtine og Prinsessens bastion), og som ble frilagt under utgraving av tomten, er markert i og rundt bygning 61. Murføttene ble utbedret med kalkmørtel og kan sees både i eplehagen og under glassplaten i gulvet foran trapp og heis. På gårdsplassen markerer brosteinstriper forløpet av Prinsessens bastion.
2011
Forsvarets ledelsesbygg tildelt murverkprisen. Juryen anførte i sin begrunnelse at anlegget på en respektfull måte kobler seg til den eldre bygningsmassen, og pekte på at volumoppbygging, dimensjonering og materialbruk er tilpasset oppsluttende bebyggelse på eksemplarisk vis. Juryen fant detaljeringen å ligger på et svært høyt nivå, vel tilpasset karakteren til 1800-tallsbebyggelsen. Den anser bygget som et «viktig eksempel på innovativ bruk av tegl — i en kompleks situasjon i tilknytning til antikvarisk bygningsmasse — som både inspirerer og ansporer […] På en overbevisende måte er historisk og verneverdig bygningsmasse knyttet an til et moderne og funksjonelt kontorbygg.»

Ingen treff

Fant du det du lette etter?