Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Murbygninger og stridsanlegg

Konstruksjoner

Bygningsmassen på Vardøhus omfatter flere konstruksjonstyper. Her finnes utmurt bindingsverk (bl.a. i deler av 0020 Kystvernbrakka og 0008 Slaveriet); 1bruddstensmur (bl.a. i 0006 Krutthuset og 1002 Festningsmuren); laft (bl.a. i 0003 Kommandantboligen); stenderverk (bl.a. i 0017 Redskapshuset) og torv (i gammene på Reinøya).

Valg av byggeteknikk har åpenbart vært økonomisk såvel som praktisk begrunnet. Stenbygninger gir en større grad av ildsikkerhet, og det synes også som om i hvert fall bindingsverksbygninger var rimeligere å oppføre enn laftebygninger. Trebygninger hadde den fordel at de var varmere og at landsdelens håndverkere var familiær med lafteteknikken. I dette finner vi antagelig årsaken til at kommandantboligen er laftet mens de to eldste soldatbarakkene (0009 Slaveriet og 0020 Kystvernbrakka) er oppført i bindingsverk.2

Materialer og teknikker

Stenmaterialet på Vardøhus er utvilsomt fra lokale forekomster på Vardøya. I stor grad kunne det dreie seg om fjæresten, men også om bruddsten.3 På Skagen nord for festningen finnes flere brudd der det ble tatt ut materiale til moloen på slutten av 1800-tallet – kjent lokalt som «Molohola». I tillegg finnes et brudd som ifølge muntlig tradisjon har vært kalt «Festningshola» (muntlig meddelelse fra Trygg Øien 2000). Sanden er utvilsomt fra stedet, da festningen ligger på en sandmorene (Skotnes 1989a).

Som bindemiddel har det vært brukt kalk og leire. Vanlig luftherdende kalk var enerådende innen murerfaget fra middelalderen til langt ut på 1800- tallet, også i festningsmurer. Kalken til Vardøhus ble under byggeperioden hentet fra Trondheim.4 Lenger ut på 1700-tallet ser det imidlertid ut til at festningen får sine leveranser av kalk såvel som andre bygningsmaterialer fra København.5 Kalken kunne leveres både som stenkalk, dvs. stykker av brent, ulesket kalk, og som melkalk, dvs. kalk som er lesket ved å bli tilført en mindre mengde vann rett etter brenning og derfor er blitt pulverisert (tørrlesket). Da stenkalk gir en dårlig utnyttelse av volumet i tønnene og også er svært følsomt for fukt, er det imidlertid sannsynlig at det hovedsakelig ble levert melkalk.6 At man kan påtreffe både stenkalk og tørrlesket kalk i en og samme bestilling, kan indikere en differensiert bruk. Lesket kalk blandet med vann og sand blir til mørtel eller murkalk, som ble brukt til sammenføyning av stenmaterialet. Den leskede kalkmassen kunne også foredles til kulekalk gjennom lagring i såkalte kalk-kuler.7 Langtidslagret kulekalk var særlig egnet til puss og kalkhvitting.

Til overflater som skulle hindre inntrengning av vann, ble det tidligere brukt hydraulisk kalk. Denne kunne fremstilles på to måter: 1) Vanlig lesket kalk kunne tilsettes såkalt «Cement»8 og slik få hydrauliske egenskaper. Skulle denne blandingen brukes på værutsatte flater ble den tilsatt sand. 2) Hydraulisk kalk kunne også oppnås ved å brenne en kalk med naturlig leirinnhold.9 En slik kalk herdet langt raskere enn lesket kalk tilsatt «Cement», og var ved tilsetning av sand «særdeles tjenlig» til «Rapning af Mure der vende mod Veiret, til Beklædningsmure, Grundmure, Kjældermure o.s.v.» (Broch 1848: 140). Det er vanskelig å si hvilken anvendelse hydraulisk kalk har hatt på Vardøhus, men vi har dokumentasjon for at 0006 Krutthuset ble rappet med en blanding av kalk, knust mursten og sand på 1850-tallet – dette pusslaget sitter fremdeles på veggen (jfr. katalog).

Produksjonen av såkalt portlandsement – det vi idag kaller sement – skal i Norge ha tatt til i 1892 (ved Christiania Portland Cementfabrik på Slemmestad). Sement ble lenge bare brukt der det var behov for å skape en sterkere og mer vannavvisende mørtel eller fremskynde herdingen, og det er lite trolig at det ble tatt i bruk på Vardøhus før et stykke ut på 1900-tallet. I nyere tid har sementen imidlertid vært flittig benyttet til reparasjoner av eksisterende bygninger og anlegg. 0004 Slaveriet sees midt på 1980-tallet å være «for det meste» behandlet med en «hård cementbasert puss» (Madsen 1985), og man finner også sementbasert fugemørtel en rekke steder i festningsmurene.

Bruken av leire var begrenset til det indre murskall, altså innsiden av revetementsmuren som er skjult av brystvernet (ikke å forveksle med den indre forstøtningsmuren nærmest bebyggelsen). At dette materialet ble brukt hadde nok både økonomiske og praktiske begrunnelser. Det var kostbart å bringe kalk helt fra Trondheim, men nødvendig for styrken i det ytre murverket. Det indre murskall var mindre eksponert for belastninger, og man kunne derfor benytte et bløtere materiale som fantes på stedet. Da leiren i seg selv ikke har styrke til å motstå nevneverdig trykk, må det imidlertid dreie seg om tørrmur spekket med leire. Vi finner belegg for at leire også senere har vært benyttet til reparasjoner av murene, i hvert fall så sent som i 1810.10

Når det gjelder spørsmålet om festningsmurene utvendig har stått ubehandlet eller ei, er det bare funnet én referanse i kildematerialet.11 En bokstavlig lesning av denne tilsier at revetementsmuren allerede fra begynnelsen av har vært rappet, dvs. påkastet et tynt kalklag. Det må imidlertid tas forbehold om at det kan dreie seg om upresis språkbruk, dvs. at man mener utpinning snarere enn utrapning.

Skader, vedlikehold

Festningsmurene

Den utvendige festningsmuren er en kistekonstruksjon bestående av et ytre og et indre – skjult under brystvernet – murskall av lokal bruddsten; mellom disse er det fylt opp med skjellsand fra stedet. Ytre murskall består av uvanlig store sten i hele murens høyde. Murene står på stabil grunn, og setningsskader forekommer derfor ikke. Stenmaterialet er gjennomgående godt og tilsynelatende lite erodert. Det er imidlertid et gjennomgående problem at mørtel med høy fasthet er lagt ut på skadde kalkfuger og trukket ut over stenen. Dermed har det oppstått sprekker hvor vann kan trenge inn, noe som har utvidet skadebildet til indre deler av murverket. Problemet er størst på de mest værutsatte flatene, mot nord og øst (Byggforsk 2001).

Image "chapter-7-89-1.jpg" without description

Naturen kommer tilbake. Selv i det karrige klimaet søker vegetasjonen å invadere festningen, som her på revetementsmuren. Over tid er dette uheldig, fordi røttene binder fuktighet som i sin tur utvirker små frostsprengninger. Disse kommer i tillegg til sprengningseffekten av røttene selv. Begge foto: Kjartan P. Hauglid.

Image "chapter-7-90-1.jpg" without description

Vedlikeholdets viktighet. Deler av takkonstruksjonen på 0006 Bombehuset ble skiftet ut på 1950-tallet. Den hadde stått til dels utildekket mot vær og vind, og råteskader var oppstått. Dermed mistet vi store deler av den opprinnelige konstruksjonen, som bestod av svært interessante gjenbruksmaterialer fra amtmannsboligen på det tidligere Vardøhus. Når noe av den tross alt er bevart, skyldes det antagelig at 1950-tallets materialknapphet tilsa gjenbruk av det som var brukbart. Foto: Kjartan P. Hauglid.

Den indre forstøtningsmuren (som danner et kvadrat rundt bebyggelsen) har en tynn pussbehandling. Pussen har en del riss, på en del steder er det større felter med bom (heftbrudd).

En del spesielle problemer med murverket finnes også. Bl.a. har et stort betongfundament for flaggstangen ved nordre bastion gitt en markant utbuling av indre murskall; problemet er imidlertid blitt avhjulpet ved at fundamentet er blitt fjernet og den skadede del av indre mur murt opp igjen. Denne delen av muren er støpt i betong med en forblending av tørrmurt natursten. Videre har det vært et problem at et tømret dekningsrom inne i nordre bastion, oppført av tyskerne under krigen, har sunket sammen. Dette har ført til at også jordmassene på toppen har gitt etter.

Brystvernet og vollgangen må antas å gi tilnærmet fullgod beskyttelse mot fuktbelastninger ovenfra. Torven er tydelig i stand til å skjerme mot de beskjedne nedbørmengdene.

Siden 2001 har det årlig skjedd et planmessig istandsettingsarbeid av festningsmurene utvendig, hvor sementmørtel er fjernet og erstattet med hydraulisk kalkmørtel. Utglidde stener er satt tilbake på plass og mellomrommene mellom de store stenene er pinnet med mindre sten før fuging.

Stenbygninger

De fleste murbygninger på Vardøhus er oppført i bruddsten, mens noen også har innslag av tegl. Gjennomgående gjelder at de alle er murt i kalkmørtel, men at man i deler av etterkrigstiden har gjort utbedringer med sementbaserte produkter, en praksis som i dag er forlatt til fordel for tradisjonelle, kalkbaserte produkter både til mur og puss. Malingen som har vært brukt ved oppussinger frem til 1990-tallet er opplyst å være en kalksementmaling med knust dolomitt som ballastmateriale, sk. «kulturmaling» (Byggforsk 2001). P.t. brukes kun kalkbaserte produkter.

Reparasjoner og vedlikehold av murverk

Festningsmurene er som nevnt av kistemurkonstruksjon, der det ytre murskall er murt i kalk og det indre murskall har vært pinnet med lokal blåleire. Dette er et prinsipp som bør videreføres, idet man ved utbedringer suksessivt erstatter avvikende materialbruk. Utbedringer bør omfatte fjerning av sementrik mørtel og skadet kalkmørtel, rengjøring av steinflatene og omfuging med egnet mørtel. Muring og pussarbeider med kalk har en annen metodikk enn sementbaserte produkter, og det er derfor viktig at utførende håndverkere kjenner teknikkene.

Den murte bygningsmassen har ikke noe akutt, synlig utbedringsbehov (Byggforsk 2001). Imidlertid må det påregnes skjulte skader som først kan identifiseres etter fjerning av maling. Ved kommende rehabiliteringer bør eksisterende kalksementmaling fjernes til fordel for tradisjonell kalkhvitting. Puss-sår vil kunne utbedres etter nærmere analyser av eksisterende pussmørtel.

1 Allerede i sin opprinnelige utførelse fra 1745 var slaveriets (dengang kalt barakkene) langvegger utført i utmurt bindingsverk (jfr. katalogen). Dette må være den nordligste forekomst av teknikken i Norge, og et klart vitnesbyrd om ingeniøroffiserenes danske skolering.

2 Fordeler og ulemper drøftes i et notat vedrørende oppførelsen av en barakkebygning for garnisonsoffiserer fra 1761, som primært ønskes oppført i lafteteknikk, subsidiært i utmurt bindingsverk: «Skulde indbemelte Baraque Bygning aller naadigst bevilges af Tømmer at opføres, hvilket ville blive det aller sikkreste, siden der hværken i Nordland, og endnu mindre i Finmarken vel findes saadan Tømmermænd som et saa stort Bindingsværkshus forsvarlig og paalidelig kan til hugge og sammenbinde og ellers desuden vil en bygning af Muur og Bindingsværk her i dette haarde og kalde Landskab have sine store Vanskeligheder, (...)» (Riksarkivet, KG I, C, pk. 249: Notat datert 20. mai 1761)

3 3I en «underrretning» datert Christiania den 20. november 1739 skriver festningens arkitekt M.J. Sundt: «aleene graasteenen som fattedes maatte ved udfalden vande i fiæren af Engelsvig bogten samles, og paa under Vaarberget brydes, som ved Guarniconen maa frem slæbes paa vinter føret, […]» (NRA, KG I, C, pk. 246). Man finner videre f.eks. at stenen til barakkene ble brutt (av åtte soldater sommeren 1745) (NRA, KG I, C, pk. 231, upag. bd. påtegnet «Copie af Bergens Allerunderdanigste forestillling for Anno 1720...»)

4 Vi finner sikre holdepunkter for dette i arkivalia, bl.a. i forbindelse med et overslag fra 1732 over hva det skulle koste å oppføre kommandantboligen. Her er det lagt opp til en utstrakt innførsel av bygningsdeler og -materialer fra Trondheim, bl.a. av: «…bord, winduer, Kachelofvner, muursteen, kalck, laase og hængsler etc: maatte i tiide bestilles og faaes fra Trondhiem med Jagt eller Skib...» (NRA, ROA pk. 23: Ny amtmannsresidens i Vardøhus)

5 I 1759-inventariet (NRA, KG I, C, pk. 247) finner vi f.eks. at «Meelkalck» har vært fremsendt og oppbevart i tønner fra København. Omfanget har vært betydelig, da man sitter på hele 94 tomtønner «hvorudi Kalck har været opsendt dette aar». Også 5200 mursten har kommet fra København dette året, foruten nye vinduer med eikerammer til kommandantboligen, glassruter, tjære, stenkull og andre byggematerialer. To år senere omtales en barakkebygning for garnisonsoffiserer som skulle oppføres i utmurt bindingsverk utenfor glaciet. Til denne ville medgå 24.000 enkle flensburger mursten og 20 lester lesket melkalk, begge deler forutsettes oppsendt fra København (NRA, KG I, C, pk. 249, notat datert 20. mai 1761).

6 Ihvertfall to bestillinger av stenkalk kan imidlertid påvises: I 1761 bestilles 4 tønner stenkalk og 2 lester lesket kalk fra København (NRA, KG I, C, pk. 249: Allerunderdanigste Project for Wardøehuus Fæstning pro Anno 1761). Likeledes bestilles det i 1756 seks tønner stenkalk fra København (NRA, KG I, C, pk. 249: Allerunderdanigste Relation over de ved Wardøehuus Fæstning skeede udgifter pro Anno 1756, post 6).

7 Om dette har skjedd på Vardøhus er usikkert. Vi finner imidlertid nevnt «Kalkehuus» flere steder i de tidlige inventarfortegnelsene; disse kan ha vært regulære skur for kalk-tønnene, men de kan også ha inneholdt kalk-kuler. Mest sannsynlig ville dette imidlertid vært spesielt nevnt, og det forefaller lite trolig at de klimatiske forholdene tillater lagring av kalk i kuler. Kulekalk kan imidlertid ha blitt importert i tønner.

8 Med «Cement» forstod man dengang normalt et «udglødet Lersilikat» som ble tilsatt fet murkalk istedenfor sand. Et slikt materiale kunne bl.a. være brent leire, pulverisert, hårdbrent mursten eller pulverisert glass. (Broch 1848)

9 Slik kalk finnes bl.a. på Malmøya og Langøyene i Indre Oslofjord. Norges påstått første sementfabrikk, Langøens Cementfabrik, ble etablert på Nordre Langøy i 1841.

10 Dette året sendes fire mann til Persfjord for å «hente nødvendig Leer til Fæstningens Brug ved Reparation af Muurer etc.» (NRA, Landetaten, Innsendte regnskaper, pk. 111: Allerunderdanigst Regnskab for Wardøehuus Fæstnings Casse fra 1ste Januarii til 31te December 1810, pag. 13, post 21)

11 I et brev av 6. juni 1761 fra kommandant Eckleff til kommanderende general heter det at festningsmuren «høyelig trenger til udrapning». (Riksarkivet, KG I, C, pk. 247)

Fant du det du lette etter?