Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Historisk oversikt

1677

Under Gyldenløvefeiden ble det etter Gyldenløves ordre bygget et blokkhus med batteri og palisader på Stavernsøya. I hvert fall året etter var det besetning i skansen, som imidlertid neppe ble vedlikeholdt etter fredsslutningen. (Schiøtz 1919: 2)

1686 - 1689

Gyldenløves blokkhus ble nå videreført i form av et befestet fort, som skulle tjene som støttepunkt for Kattegat-eskadren. Arbeidet tok til i 1686 eller -87, og fortsatte de to påfølgende år. Fortet fikk fast garnison, 13 mann og egen kommandant i 1689.

Fortet var en liten donjonfestning med retransjement, og husvære for kommandant, offiserer og mannskaper. Donjonen var et tårn som i inventarfortegnelsen for 1695 beskrives slik: «Paa Forted Stavern er et af Grof mur byged Taarn, som er tree Loft høyt, hvor af de 2de underste er med Holler til at læge Støcker [kanoner] udj, oc det øfverste et loft, som icke bruges; under samme Taarn er en Kælder med Jern Dør og Taschelaas for, hvor udj Kruded bevares; for Indgangen til Taarnet er oc en Jern Dør med en Naglefast Taschelaas.» (Schiøtz 1919: 1ff)

1693

Artilleristene ankom Stavern fort. To år senere fantes det 13 jernkanoner av ulikt kaliber på fortet. I de påfølgende årene, frem til 1713, økte bestykningen gradvis og fortet fikk det antall kanoner som det hadde inntil det i desember 1751 ble en del av Fredriksverns befestninger. De største kanonene var alltid oppstilt i tårnet, de mindre i åpne batterier bygget av tørrmur og dekket av jord og torv. Batteriene var «Gyldenløve » og «Kongen» (1702), «Prinsen» og «Trippenhald» (1714). (Schiøtz 1919: 3f)

1700 - 1706

De bygningene som ble tatt i bruk i 1689 må ha vært usedvanlig dårlig bygget og dessuten for små. Allerede i 1697 omtaler generalkvartermester Storm kommandantboligen som så trang og dårlig at en ny må bygges. Kommandantboligen hadde da også bare en stue og et lite kjøkken. I 1700 begynte man på oppførelsen av den nye kommandantboligen, men arbeidet ble først sluttført i 1706. Heller ikke denne var av særlig høy kvalitet, så i 1741–42 ble den tredje kommandantboligen – dagens – bygget. (Schiøtz 1919: 8)

1711 - 1716

Under den store nordiske krig (1700–1721) ble en større eskadre forlagt til Norge med Stavern fort som operasjonsbasis. Oppgaven for denne flåten var dels å bekjempe den svenske gøteborgeskadren og rense sjøen for svenske kapere, dels å opprettholde forbindelsen mellom Norge og Danmark og å konvoiere handelsskip. Konvoiene kunne være mektige: Den 21. juni 1716 forlot 18 krigsskip og 124 koffardifartøyer Stavern. (Schiøtz 1919: 17)

1724 - 1727

Stavern fort var nå i en trøstesløs forfatning. I årene 1724–27 ble det bevilget forholdsvis store beløp til reparasjoner og delvis til utvidelser. (Schiøtz 1919: 5)

1730

Donjonens kruttkjeller var fuktig, slik at kruttet ble ødelagt i løpet av relativt kort tid. Dette året ble det bevilget penger til en ny kruttkjeller inne i tårnet. Denne ble bygget av gråsten og kalk, øverst dekket av en murt hvelving og forsynt med tregulv og hyller til å legge kruttfatene på. Etter denne tid ble det imidlertid ikke bevilget stort til vedlikehold, fordi den oppfatning hadde slått rot at festningen burde ha ligget på Risøya. Dermed forfalt hele fortet sterkt i årene som fulgte. (Schiøtz 1919: 5f)

1741 - 1742

Den tredje (nåværende) kommandantboligen på Stavern fort (Citadelløya) bygget, «2 loft høyt med behørige Rænder [takrenner] og Røed Teil besat». (Schiøtz 1919: 6)

1748

Det historiske bakteppet for etableringen av en fast flotilje med verft og opplagshavn i Norge er den tilspissede situasjonen i Norden på denne tiden. Sverige stod overfor en tofronts krigstrussel, fra Russland og fra Danmark. Våren 1748 forsøkte Russland å etablere et større angrepsforbund, uten å lykkes. Danmark og Russland utrustet begge sine flåter, og hadde store troppestyrker i marsjferdig tilstand. Lignende tiltak ble truffet i Russland. Ved årsskiftet 1748/49 nådde ryktet om angrepsplanene Stockholm, og situasjonen ble ytterligere tilspisset.

Det hevdes å ha vært en innberetning til kongen fra general Arnoldt som ga støtet til at det latente behovet for en skjærgårdsflotilje i Norge ble omsatt i handling. I innberetningen spørres det om hvordan svenskene skulle blokkeres i tilfelle krig, og om det var mulig å sende en flotilje til Norge som kunne støtte armeens fremrykning. Arnolt mente at dersom fartøyer ikke kunne skaffes fra København, ville det kanskje være en mulighet i Norge, nærmere bestemt i Kristiansand. Det ble til dette opplyst fra København at en kommandørkaptein skulle sendes til Norge for å finne det beste stedet i Norge for etablering av en flotilje. Det var neppe general Arnoldts midlertidige behov for en flotilje som direkte lå til grunn for at man tok fatt på det langsiktige arbeidet med å anlegge en flotilje, men hans henvendelse synes å ha vært den utløsende faktor. I en kgl. res. av 23.11.1748 ble det så fremholdt et behov for en flotilje i Norge.

I oktober 1749 ble defensjonsforbundet Danmark-Sverige fornyet, og krisen i Norden syntes avverget. Til tross for denne alliansen ble ikke arbeidet med svenskenes galeihavn i Landskrona stoppet. Dette førte til at man i 1752 besluttet å anlegge en galeihavn og festning tilsvarende Landskrona ved Nivå utenfor København, og til at man i København søkte å påskynde anleggsarbeidet i Norge. (Brestrup 1976: passim)

1749

Det ble opprettet en kommisjon som skulle sendes til Norge for å finne det beste sted for etablering av en flotilje med tilhørende verft og opplagshavn. Ved valget av Stavern ble det lagt avgjørende vekt på at havnen var fri for orm (pælemark) og at angrep fra landsiden var mindre sannsynlig. Men det var også vesentlig at havnen hadde to utløp, slik at skipene kunne seile ut og inn uansett vindretning, og at stedet lå temmelig nær svenskekysten. (Brestrup 1976: 17ff)

1750

29. januar 1750 utgikk kongens ordre om etablering av Fredriksvern: «Vi have allernaadigst resolveret, ved Staværn under det Navn af Fridrichsværn at lade anlegge et Verft, og samme at lade forsiune med fornødne Defensions Verker…». Parallelt med etableringen av verftet og festningsverkene skulle det anlegges et sjømilitært boligområde etter mønster av Marinebyprosjektet i Christianshavn i København. Bebyggelsen skulle ligge adskilt fra selve Stavern, men utenfor festningsverkene. (Boligene er imidlertid for lengst gått ut av Forsvarets eie, og vil derfor ikke bli spesielt omtalt i denne verneplanen. Det henvises særlig til Brestrup 1976 og Schnitler 1914) Arbeidet med bygningene og festningsverkene pågikk samtidig. Til å lede arbeidet med festningsverkene ble utnevnt ingeniøroffiseren Joachim Vagel. Da denne hadde tilhold i Fredrikstad var det konduktør J. Holm som kom til å føre det daglige tilsyn med arbeidet, som i det vesentligste ble utført av innkommanderte soldater fra de nærmeste distrikter, senere av vervede styrker. Arbeidet med verftsbygningene var direkte undergitt de skiftende verftssjefer: Schuhmacher, Herbst og Zimmer. Til dette arbeidet måtte man bruke utdannede håndverkere, som det var vanskelig å få hyret. En del ble bragt opp fra Danmark (bl.a. 13 tømmermenn fra København i 1750). Innkvarteringsforholdene for den store arbeidsstyrken var meget vanskelige, noe som ikke gjorde det enklere å skaffe folk. Man sammenlignet endog stedet med Sibir. Dessuten var det kostbart i Stavern, så «den gemene Mand her daglig klager […], efterdi Han seer, at Han ved sit Arbeyde, neppe kan have Føden,» som verftssjefen skriver i 1755. (Schiøtz 1919: 29ff) Et annet stort problem under hele byggeperioden var tilgangen på byggematerialer. Det var vanskelig å få tak i nok tømmer, men også tilgangen på andre materialer var problematisk. (Schiøtz 1919: 43)

1751

Stavern fort ble overlevert fra hæren til sjøetaten 28. desember. Som fort betraktet var det av liten verdi, og det skulle kreve store summer før det igjen kunne fylle sin oppgave. Men seks år senere var det etablert som et helt nytt fort, og inngikk i Fredriksverns forsvarsverker. (Schiøtz 1919: 21)

Allerede første anleggsår kom arbeidet med festningsverkene ganske langt. Det ble begynt med landfronten, som ved årets utgang var reist nesten til sin fulle høyde. (Schiøtz 1919: 43)

1752 - 1758

Ifølge inventaroversikten fra 1793 (gjengitt hos Sten Møller 1973: 28ff) ble «fundamenter og beddinger» til de første fem skurene bygget i 1752, til de fem neste i 1754. Ifølge samme ble så slagbeddingen for alle skurene (dagens 0801) anlagt i 1757–58. 1 Allerede i 1752 kunne det meldes «at Galleyer kan bygges, naar befales». I 1755 foreslo verftssjefen igjen å sette galeier og dobbeltsjalupper på stabelen, men til ingen nytte. (Schiøtz 1919: 48)

1754

Alle magasiner og verksteder som ifig. ordre skulle oppføres i mur og bindingsverk var nå ferdige, likedan var alle bolighus satt istand til beboelse. (Schiøtz 1919: 41)

1755

Garnisonskirken (nå Fredriksvern kirke) påbegynt. Kirken innviet 31. mars 1756. (Schiøtz 1919: 41) (Kirken er ikke lenger i Forsvarets eie, og vil derfor ikke bli spesielt omtalt i denne verneplanen. Det henvises særlig til Erdmann 1926, Schiøtz 1919, Sten Møller 1973 og Bresrup 1976)

1756 - 1757

Sjøbatteriene var nå ferdige, likeledes fem av landfrontens batterier og den foranliggende tørre grav (Schiøtz 1919: 43) De sist byggede barakkene (utenfor verftsområdet) ble panelt og verfsorten murt opp. (Schiøtz 1919: 41)

1758

En corps de garde oppført på torvet i Stavern. Det første kruttårnet (†) oppført, mellom Dronningens batteri og Den tredobbelte skanse. (Schiøtz 1919: 42)

1759

Kaifronten nyetablert som gråstensmur i kalkmørtel til ersatning for trebolverket som antagelig var oppråtnet. Første etappe var fra Dronningens batteri til skjærbåtbeddingen (1759), neste fra Kongens batteri til fregattbeddingen (1761) og den siste fra fregattbeddingen til kanalen (1762). (Olafsen 1961 III: 435)

1760

I desember kunne verftssjefen melde at «Fæstnings Arbeydet nu er gandske færdigt med alt det som hører til Defensionen». (Schiøtz 1919: 44)

1761

Byggingen av fartøyer kunne omsider ta til. (Schiøtz 1919: 48)

1762

Ifølge Schiøtz løp det første av verftets fartøyer, galeien «Moss», av stabelen 30. september. Høyst sannsynlig ble den og de andre galeiene bygget på de åpne beddingene som senere ble overbygget med galeiskurene. I hvert av de fem følgende år skal det så ha blitt bygget to galeier ved verftet. (Schiøtz 1919: 48f) Her er det en uoverensstemmelse mellom Schiøtz og fartøylisten ved Marinens bibliotek i København, som viser at det ble bygget både 1, 2 og 3 fartøyer pr. år. (meddelelse fra Hans Støvern)

1763

Verftssjefen, Friderich Zimmer, foreslo at man skulle fylle opp løpet mellom Vadholmen og fastlandet og bygge et stenrev mellom Stavern og Risøya for at «hindre alt det, som fra Saugbrugen og Fossene med Norden Vind og Strøm driver her ind i Havnen, hvoraf man ofte seer oplost paa Bedingerne, saa det følgelig opfylder Havnen.» Arbeidet med stenrevet begynte samme år. (Schiøtz 1919: 51)

1766 - 1767

Under anleggsperioden var grunnen hvor galeiskurene skulle stå blitt planert og fylt ut, og materialene til dem kjøpt og hugget til. Men selve byggingen var blitt utsatt til man fikk fartøyer. Da man nå hadde bygget 6 galeier, tok man fatt på de første fem skurene, som ble ferdige samme år. De fem neste ble bygget året etter. (Schiøtz 1919: 51)

1767

Stenrevet mellom Stavern og Risøya ferdigstilt. Nå tok man fatt på å fylle opp løpet mellom Vadholmen og Søndre batteri, et arbeid som ble avsluttet i 1768. (Olafsen 1961 II: 279) Utfyllingen var motivert dels av behovet for å dempe tilsiget av sedimenter som den sterke strømmen gjennom sundet førte med seg (Brestrup 1976: 83), dels for å hindre dønningene som slo mot bradbenken (Brestrup 1976: 82), dels for å hindre fiendtlige skip i å legge seg der. (Olafsen: 1961 II: 279)

De 10 galeiene som skulle bygges og ha hjemmehavn ved verftet var nå ferdige, foruten 3 dobbeltsjalupper.Den førstbyggede galeien, «Moss», var blitt sendt til Danmark i 1763. (Schiøtz 1919: 48f)

1768

Arbeidet med de mindre fartøyene tok til da galeiserien var ferdigstilt. Det dreide seg om skjærbåter, dobbeltsjalupper, joller og barkasser. (Schiøtz 1919: 49)

1769

Fregattbeddingen nord for kanalen ferdigbygget. (Sten Møller 1973: 33) Verftet hadde dermed muligheten til å bygge ganske sore fartøyer.

1770

Det foregikk på slutten av 1760- og begynnelsen av 1770-tallet et stort arbeid med å bygge moloer mellom holmene i festningshavnen for å skape roligere vann. (Schiøtz 1919: 52)

1772

Verftet tok fatt på fregatten Christiania, som ble ferdigstilt i 1774. Dette skulle bli den eneste i sitt slag bygget ved Fredriksvern. Flåten som var bygget i Fredriksvern bestod bare av rofartøyer bestemt for skjærgårdsbruk, med unntak av fregatten som inngikk i den dansk-norske flåten. (Schiøtz 1919: 50) En vesentlig begrensning skal ha vært tilgangen på eiketømmer med tilstrekkelig store dimensjoner i Norge. (Korsdal og Støvern 2000: 46)

I Sverige hadde Gustav III utført statskupp. Da det kom frem at kongen hadde satt seg i forbindelse med misnøyde nordmenn, ble det tatt forholdsregler i tilfelle krig. I Fredriksvern var flotiljen alt annet enn kampklar, og det kom til omfattende krigsforberedelser. Et stort provianteringsbehov gjorde det nødvendig å bygge et nytt magasin, «paa Norsk Maade af Træe, dog med muret Fundament». (Schiøtz 1919: 59f) Bygningen kalles idag Kadettbrakka (0021).

1773

Det ble ikke noe av krigen og i september ga spenningen seg. Det hadde vært naturlig om de krigsskipene som var forlagt til Norge var lagt i opplag i Fredriksvern, hvor den norske skjærgårdsflotiljen lå. Når det ikke skjedde var det fordi den indre havn var for grunn og den ytre ikke sikker nok. Dessuten var det «orm» (pælemark) i havnen. Zimmer forelo å mudre opp havnen for at også større skip kunne forlegges her. (Schiøtz 1919: 61)

Et laboratorium for produksjon av krutt ble bygget ute på Torkildsøen. (Schiøtz 1919: 66)

1775

Åtte år etter at revet mellom Stavern og Risøya var ferdig, kom man til at det var skyld i at havnen stadig ble grunnere. Sjøen hadde ikke mere fri rulling og tok stadig med seg sand og sten fra revet. Slik ble havnen oppfylt. I 1784 ble det derfor bestemt at revet ikke skulle vedlikeholdes. (Schiøtz 1919: 65f)

1776

En stor flåtestyrke – også større fartøyer – ble nå forlagt til Fredriksvern. gjorde det nødvendig å bygge et kruttårn til. Arbeidet med dette ble påbegynt i 1777 og var ferdig i 1779. (Schiøtz 1919: 63) Dette står fremdeles (0019).

1777

Havnen foran galeibeddingene var blitt så grunn at bare 4 av de 10 galeiene kunne løpe ut. Dette nødvendiggjorde store oppmudringsarbeider i havnen. (Schiøtz 1919: 66) Antagelig var det på denne tiden at arbeidet med kjølhalingsbeddingen mellom Stavernsøya og Torkildsøy tok til. Det finnes ihvertfall en tegning datert 31. august 1776 som viser «det proponerede Buldværch og Bradbænch udi Oplags Havnen». (NRA «1814» nr. 59)

1779

De større skipene ble nå trukket tilbake fra Fredriksvern, som dermed igjen var redusert til verft og opplagssted for den norske skjærgårdsflotiljen. (Schiøtz 1919: 63)

1781

Admiral Grotschilling fremsatte forslag til utvidelse og forbedring av verkene. Han ville særlig styrke det østre innløp og landfrontene ved anlegg bl.a. på Risøya, på Staverns nordside ved Larviksveien, Kirkeberget og halvøya mellom Skråviken og Badehusbukten. (Schiøtz 1919: 64)

1784

Overhengende fare for krig med Sverige. Galeiene, som ikke hadde vært på vannet siden 1773, ble sjøsatt sammen med 4 skjærbåter og 4 dobbeltsjalupper. (Schiøtz 1919: 65) Ved en eventuell beleiring av festningen ville den omliggende bebyggelsen representere et faremoment, fordi takene frembød gode standplasser for skarpskyttere: Spesielt fra kirketårnet kunne nesten ethvert punktinnenfor vollene beskytes. Det forelå derfor planer om å brenne av kirken og boligbebyggelsen i tilfelle et svensk angrep. (Brestrup 1976: 275)

1785

Sykehus (†) påbegynt. Ferdig 1787. Bygningen tilhørte barakkekomplekset utenfor verftsområdet. (Schiøtz 1919: 67)

1788

Gustav III gikk til krig mot Russland. Danmark-Norge var med dette forpliktet til å angripe Sverige. Kommanderende general i Norge, prins Carl av Hessen, rykket derfor inn i Bohuslen med 10.000 mann. England og Preussen grep inn til fordel for Sverige og de norske tropper trakk seg derfor tilbake over grensen. Kronprins Frederik var i Norge noen måneder sommeren 1788 i anledning krigstrusselen. På tilbakereisen var han 2. august innom Fredriksvern, hvor han inspirerte festningsverkene. Ved dette besøk ble det besluttet å forsterke befestningene og bygge en utvidet fortifikasjonslinje omkring det hele. Samme år ble denne utvidede fortifikasjon påbegynt, vesentlig basert på admiral Grotschillings forslag fra 1781. (Schiøtz 1919: 73)

1789

Ny hærorganisasjon trådte i kraft. Det nyopprettede Telemarkske infanteriregiment skulle ha standkvarter i Fredriksvern. Regimentet bestod av to permanente, vervede grenaderkompanier og to nasjonale bataljoner som kunne mobiliseres ved behov – Vestfold-bataljonen og Telemarks-bataljonen. Det Fredriksvernske infanterikompani ble oppløst. (Schiøtz 1919: 81)

1790

Vanskelige lagringsforhold for proviant førte til at det gamle hovedmagasinet ble revet for å gjenoppføres i gråstensmur. (Schiøtz 1919: 79). Dette er bygningen vi idag kjenner som 0024 Steinbrakka (jfr. katalog).

1793

Pga. krigen mellom England og Frankrike var verftssjefen blitt bemyndiget til å montere de batterier han fant nødvendig. Man tenkte seg at kaperfartøyer som søkte havn kunne komme til Fredriksvern. Dette gjorde de også i et visst omfang. (Schiøtz 1919: 85)

1794

Som følge av revolusjonskrigene ble det ved traktat av 27.3. sluttet nøytralitetsforbund mellom Danmark-Norge og Sverige. Hver av partene forpliktet seg til å utruste linjeskip og fregatter til patruljering i Skagerak, om nødvendig under felles kommando. Fra 1798 drev disse skipene også konvoiering av handelsfartøyer. Som følge av dette hadde Fredriksvern stadig besøk av dansknorske krigsfartøyer. (Schiøtz 1919: 84)

1795

Brann i Søetatensarkiv i København. Derved forsvant bl.a. store mengder arkivalia fra verftets første halvsekel. (Steen Møller 1973: 22)

1800

I august sendte England en eskadre på 19 krigsskip til Øresund. Kollegiet ga derfor den 22. august 1800 ordre om at alt skulle settes i forsvarsstand i Fredriksvern, herunder rekvirere garnison. Alle kanoner ble ladet med skarpt og garnisonen fordelt til batteriene. Da Danmark imidlertid bøyde seg for Englands krav den 29. august, ble de ekstraordinære forsvarsforanstaltningene avviklet. (Schiøtz 1919: 86f)

1801

England erklærte Danmark-Norge krig 27. januar. 18. mars ble 49 engelske krigsskip observert utenfor Hesnes, på vei til Helsingør. Dette avstedkom igjen vidtrekkende krigsforberedelser ved Fredriksvern. Flotiljen ble mobilisert, og alle fartøyer lå på vannet i slutten av mars 1801. Fartøyene ble fordelt til kystbyene til sikring. (Schiøtz 1919: 90f) Under det britiske overfallet den 2. april 1801 – kjent som slaget på Københavns red – ble den dansk-norske flåten påført så store tap og skader at den ikke lenger utgjorde noen trussel mot det britiske sjøherredømmet. 9. april ble det sluttet 14 ukers våpenhvile, og galeiflåten ble igjen samlet i Fredriksvern. I løpet av august var flåten desarmert og bragt under tak. Som mobilt forsvar var det blitt innkjøpt 10 handelsskip som skulle omdannes til defensjonsskip. Ombyggingen og utrustningen av koffardiskipene – som for en stor del foregikk i Fredriksvern – pågikk utover sommeren, men i august ble de desarmert og en del av dem sendt til Danmark. (Schiøtz 1919: 91ff)

Under mobiliseringene i 1800 og 1801 hadde det vist seg at galeiene var for store og krevde for mange folk. En kommisjon kom til at det både i Fredriksvern og Fredrikstad skulle forlegges 12 kanonsjalupper, 6 kanonjoller og 4 morterbarkasser. Dette var de nye fartøystypene som i krigen mot England 1807–14 viste seg meget egnet. (Schiøtz 1919: 95f)

1802 - 1807

I 1802 ble en plan om ytterligere å forbedre fortifikasjonen besluttet. Planen innebar å forsterke forsvaret mot landsiden ved å utdype festningsgraven og bygge en revetementsmur langs den; utstyre sjøfrontens batterier med slederapperter og forlenge Søndre batteri til Vadholmen; bygge to batterier med tilhørende ammunisjonshus m.v. på Risøya, samt bygge ny kaserne for 250 mann. Arbeidene ble påbegynt i 1804, og man var blitt ferdig med kasernen (barakke nr. 10, bygget i sten, †) og revetementsmuren og hadde begynt på slederappertene da krigen mot England brøt ut i 1807. Dermed inntraff et midlertidig opphør i arbeidet. (Schiøtz 1919: 94)

1807

Syvårskrigen brøt ut. Danmark-Norges nøytralitet var blitt umulig å hevde, og nasjonen stod overfor et skjebnevalg: Allianse med England innebar overhengende fare for å bli angrepet av Frankrike, og vice versa. Britene tilranet seg store deler av den dansk-norske flåten i september 1807 (det såkalte flåteranet). Det ble derfor improvisert et alternativt kystforsvar basert dels på den såkalte roflotiljen, dels på et hundretalls større og mindre kystbatterier av feltmessig karakter spredt langs kysten.

I august var batteriene ved innseilingen til Fredriksvern montert. På Vadholmen ble det anlagt et lite haubitzbatteri som sto ferdig i november. (Schiøtz 1919: 99)

1808

I og med flåteranet kom Danmark-Norge på Napoleons side, mens Sverige stod på Englands side. Svenskene forsynte britene med varer og åpnet dermed Napoleons fastlandssperring. Denne måtte tettes igjen, og Danmark-Norge erklærte Sverige krig den 29. februar 1808. Dermed var Danmark-Norge i krig med både Sverige og England, verdens største sjømakt.

Landet manglet en flåte, og store deler av den norske flotiljen i Fredriksvernvar blitt solgt eller utrangert. Det ble satset på å fornye flotiljens fartøyer, hovedsakelig med kanonsjalupper og og kanonjoller. Dermed ble det igjen stor aktivitet ved verftet. (Korsdal og Støvern 2000: 65f)

Innen utgangen av mars 1808 var det bygget 6 sjalupper og 15 joller i Norge, en del av dem ved Fredriksvern, men de fleste i Kristiansand. I Fredriksvern ble galeiskurene brukt som arbeidsplass for båtbyggingen. (Schiøtz 1919: 102)

En varslingskjede av optiske telegrafstasjoner ble bygget ut langs kysten, bl.a. med en hovedstasjon på Signalen i Stavern. Dette gjorde det mulig å sende meldinger raskt over store avstander. Telegrafen på Signalen er gjenoppført som modell I halv størrelse. (Korsdal og Støvern 2000: 68)

1810

De befestningsarbeidene som måtte avbrytes i 1807, ble nå gjenopptatt. Det ble anlagt nye batterier på Risøya og ved de gamle anleggene på Citadelløya og Kikut. (Schiøtz 1919: 132)

1812

En reperbane oppført. (Schiøtz 1919: 132) Bygningen var 330 meter lang i to etasjer. Bygningen ble solgt i 1870 og brant ned i 1925, men ble gjenoppført etter de gamle tegningene. Reperbanen, som lå der Fredriksvern Motorverksted ligger idag, ble delvis revet i 1972. (Korsdal og Støvern 2000: 37)

1813

Et midlertidig batteri på Fugleøya under montering. (Schiøtz 1919: 132)

1814

Syvårskrigen avsluttet. Ved undertegnelsen av Kielertraktaten 15. januar befant Norge seg i union med Sverige. Like etter Mossekonvensjonen (14. august) ble verftets garnison redusert til sin vanlige fredsstyrke og de fleste av festningens kanoner ble bragt under tak. Verftets fredsgarnison, det telemarkske regiments vervede kompanier, avløste de landvernsoldater garnisonen nå bestod av. Ordren om hel overgang til fredsfot kom først i midten av november og enda tok det flere måneder før man kom helt til ro.

29. september 1814 gikk orlogsbriggen Fredriksværn av stabelen. Briggen var det siste største fartøy som ble bygget på verftet.

Etter bruddet med Danmark ble Fredriksvern hovedstasjon for den norske flåte og underlagt den kristiansandske generalkommando fra desember 1814 av. (Schiøtz 1919: 141)

1815

Rapport om Norges festninger og kystbatterier lagt frem av oberst Benoni Aubert. Et av de viktigste svenske mål med unionen var å bygge opp marinen som motvekt til den russiske Østersjø-flåten, et annet var å redusere trusselen mot Sverige vestfra. Derfor fikk feltmarskalk von Essen ordre om å halvere den norske landmilitærmakt, mens krigsminister Wirsén presiserte at norsk sjømannsskap måtte utnyttes til å styrke Sverige som marinemakt. Det er i lys av disse visjoner man må se Auberts rapport, som konkluderte med at behovet for permanente befestninger i Norge – med unntak av i Drøbaksundet – ikke lenger var tilstede. Når rapporten også la opp til nedleggelse av Fredriksvern, som ble erklært uskikket som festning, var den reelle årsaken at havnebassenget i Fredriksvern var for lite for den flåten av linjeskip som svenskene ønsket at Norge skulle bygge opp. (Derimot nølte ikke Aubert med å betegne Fredriksvern som «en af Norges bedst forsvarede Havner» for den fartøytype den var utsett til: rofartøyer.) Dette var grunnen til at Horten fra 1820-årene ble bygget opp som Fredriksverns avløser, i strid med norske interesser: For Norge isolert sett var Fredriksvern tilstrekkelig. De store linjeskipene som Horten var dimensjonert for, var uforenlige med nasjonaløkonomien og tjente unionelle mer enn spesifikt norske behov. Stortinget gjorde da også sitt beste for å sabotere planene om at det fattige Norge skulle skaffe seg en stor orlogsflåte, og det skulle heller ikke bli bygget noen linjeskip. Men flåtebasen ble flyttet til Horten, selv om det skulle ta tid. (Berg 2002: passim)

1817

Garnisonen ble i 1817 redusert til et kompani på 100 mann av Kristiansandske gevorbne musketerkorps – i 1834 redusert til 50 mann fra 2. Akershusiske infanteribrigade. (Schiøtz 1919: 159)

Et sjømilitært korps og et verftskorps ble besluttet opprettet til avløsning og supplering av de tidligere matros- og håndverkskompaniene. Det sjømilitærekorpset skulle bestå av et artilleri- og et matroskompani hvert på 105 mann. Hensikten var å utdanne marinens faste, stridende personell av underoffiserer og menige. Korpset skulle ha en skole for hvert av sine kompanier, men fellesundervisning drives i størst mulig utstrekning. Styrken ble imidlertid aldri bragt opp til den reglementerte, og kompaniene ble i 1848-50 overført til Horten. Verftskorpset skulle bestå av et håndverks- og et arbeidskompani. I 1817 tellet korpset 180 mann. Til verftskorpset var det også knyttet en skole. Verftskorpset ble i 1848-50 overført til Horten, og bare en mindre styrke ble tilbake I Fredriksvern. (Schiøtz 1919: 159f)

Det Kgl. Norske Søcadetkorps ble etablert den 27. oktober. Det første kull offiserer utdannet ved sjøkadettinstituttet ble ansatt som sekondløytnanter i 1822. (Schiøtz 1919: 160) Sjøkadettinstituttet var et viktig kompetansesenter for lederskap og sjømannskap i Norge. Undervisningen som de unge kadettene fikk lå på et meget høyt nivå, og mange av offiserene som ble utdannet derfra kom etter hvert I betydningsfulle posisjoner. (Korsdal og Støvern 2000: 80)

1818

Ved kgl. res. av 21.11. ble Horten utsett til marinens fremtidige hovedstasjon. Det ble derfor ikke ofret mye på Fredriksverns utvikling, til tross for at stedet forble marinens hovedstasjon frem til 1851. Etablissementet og befestningene forble omtrent uforandret og verftets virksomhet innskrenket seg vesentlig til vedlikehold og opplag av mindre fartøyer. Etter fullførelsen av briggen Fredriksvern i 1815 ble det så vidt vites bare bygget tre nye kanonsjalupper der (i 1840). (Schiøtz 1919: 159)

1835

Sjømilitære Samfund stiftet i Fredriksvern i desember. Stiftelsen var fremprovosert av sjøoffiserenes motstand mot flåteplanen av 1836. Til tross for stor deltagelse fra sjøoffiserskorpset sovnet foreningen inn etter få år, og ble først gjenoppvekket i slutten av 1860-årene. Historikeren Roald Berg mener at forkastelsen av linjeskipsdoktrinen og budsjettdramatikken på Horten «demoraliserte og forsinket en sjømilitær profesjonsdannelse». (Berg 2002: 119f)

Dette år eller kort etter ble Bradbenkskvartalet, Kontorbygningen og Verkstedbygningen revet. 0006 Befalsmesse ble bygget, antagelig som artilleriverksted, etter rivningen av Bradbenkskvartalet. (Meddelelse fra Hans Støvern.)

1836

Den stortings-initierte flåteplanen av 1836 innebar et farvel til tanken om en flåte av store havgående fartøyer. Den la isteden opp til en skjærgårdsflåte bestående av fire fregatter, en korvett, 20 skonnerter, til sammen 170 kanonjoller og kanonsjalupper samt åtte dampskip. En slik flåte var beregnet på fjord- og kystforsvar, ikke på sjømilitære felttog i Østersjøen. Planen var derfor «et offisielt norsk farvel til en unions- og Sverige-sentrert militærstrategi»: I stedet for å gjøre seg gjeldende i internasjonalt farvann skulle marinen beskytte norskekysten fra Svinesund til Varangerfjorden i samsvar med de nasjonale trusselvurderingene. Vektige teknologiske argumenter understøttet planen, som til en viss grad ble realisert. Men arbeidet med å flytte marinebasen til Horten var kommet til «the point of no return». (Berg 2002: 120)

1847

Det skal dette året ha vært holdt auksjon over en rekke av verftets bygninger. (Korsdal og Støvern 2000: 32) 2

1848 - 1850

Det sjømilitære korps og verftskorpset flyttet til Horten (jfr. 1817).

1851

2. oktober 1851 opphørte Fredriksvern å være Marinens hovedstasjon. (Korsdal og Støvern 2000: 84)

1855

Stavernsodden fyr opprettet.

1864

Sjøkadettinstituttet (den senere sjøkrigsskolen) ble flyttet til Karljohansvern. Dermed var Fredriksverns rolle som marineetablissement utspilt, selv om verftet ikke ble formelt nedlagt før i 1896. (Schiøtz 1919: 160)

1867

Ved auksjoner dette året ble det solgt en rekke av de gamle bygninger til nedrivning eller flytting. (Schnitler 1914: 43). Salget skal bl.a. ha omfattet de fire hjørnebarakkene i garnisonsbyen (nr. 5, 6, 7 og 8). (Hvinden-Haug 2002)

1883

Flere av barakkebygningene (i garnisonen) strøk med i en omfattende bybrann, som gjorde mer enn halve byens befolkning husvill. Ifølge Korsdal og Støvern gjaldt dette barakke nr. 1, 5, 6 og 10 – sistnevnte den såkalte steinbrakka som ble oppført i perioden 1804-07. (Korsdal og Støvern 2000: 36) Hvinden-Haug angir at det gjaldt kommandørbarakken, stenbarakken og det militære sykehus. (Hvinden-Haug 2002)

1896

Den 18. juni ble Fredriksvern nedlagt som marinebase etter en lang periode med liten eller ingen militær aktivitet. Allerede etter noen dager rykket imidlertid 170 mann fra Krigsskolen i Christiania inn på verftsområdet. Dette kom til å innlede en lang periode hvor Krigsskolen brukte verftsområdet som øvingsplass om sommeren, helt frem til 1934. I de første årene bodde kadettene i telt på gressletten ved fregattbeddingen ned mot sjøen. Noe senere ble imidlertid både 0021 Kadettbrakka og 0035 Vinkelbrakka tatt i bruk som forlegning for kadettkompaniet. Kadettbrakka har sitt navn fra denne tiden. (Korsdal og Støvern 2000: 101ff)

1910

Bildende Kunstneres Styre inngikk avtale med Forsvarsdepartementet om å disponere kommandantboligen på Citadelløya.

1917

På dette tidspunkt var det spørsmål om å selge Fredriksvern til private interessenter, som ønsket industri på tomten. Dette ble en fanesak for det norske kulturminnevernet, som tilslutt gikk av med seieren. På Fortidsminneforeningens representantskapsmøte i 1918 fremholdt Riksantikvaren at Fredriksvern foreløpig var sikret mot ødeleggelse: «Den opposition som blev reist i anledning av det paatenkte salg, viste sig at bære frugt.» (Fortidsminneforeningens årbok 1918: 224)

1921 - 1924

Daværende kronprins Olav hadde under sin kadettid opphold ved Fredriksvern hver sommer i disse årene. I det såkalte Kommandersersjantrommet i 0021 Kadettbrakka finnes på veggen store tegninger av kronprinsen og flere av hans kullkamerater. (Korsdal og Støvern 2000: 104ff)

1925

Det søndre av de fire bassengene mellom de nordre batteriene ble gjenfylt d.å. (Fortegnelse over Statens eiendommer ved utgangen av 1930) .

1934

Ved den nye forsvarsordningen av 1934 fikk det nyopprettede Luftvernregimentet tildelt Fredriksvern som standkvarter. Vesentlig for valget var kravet til sikkerhetshensyn i forbindelse med øvelsesskyting, som nødvendiggjorde et meget bredt skuddfelt for skyting på lange avstander. Her skulle Luftvernartilleriet komme til å utdanne befal og spesialister helt frem til 1999, bare avbrutt av krigen. I tillegg til utdanningsoppgavene ble det også arbeidet med utvikling av taktikk og prøving av nye våpen og utstyr. (Korsdal og Støvern 2000: 107)

1940 - 1945

Da tyskerne inntok Stavern 12. april, fant de verftet ubemannet – som tidligere ble det kun benyttet til sommerøvelser. Okkupasjonsmakten brukte Fredriksvern som depot for sin marine og som skolesenter og forlegning for kystartilleristene. Stedet var også fangeleir for et stort antall russiske krigsfanger og norske internerte. (Stangeland og Valebrokk 2001: 231) Tyskerne oppførte en rekke bygninger på Fredriksvern, både innenfor og utenfor vollene. Innenfor ble det oppført ialt fem 50-manns brakker, to tilfluktsbunkere og to store garasjer. Ledige bygninger på verftet ble benyttet til kontorer, lagre, kjøkken og messer. Den såkalte Kontordammen ved Vinkelbrakken ble fylt igjen for å vinne plass. 3 Tyskerne anla også to av veiene gjennom vollen.

Utenfor vollene, men fortsatt innenfor leirområdet ble det bygget tilsammen 11 50-manns brakker, fem tilfluktsbunkere og 0065 Soldathjemmet. (Korsdal og Støvern 2000: 115f)

Portfløyene i 1051 Verftsporten ble under krigen erstattet med en stakittport for å bedre kontrollen med området utenfor. I november 1945 ble 0035 Vinkelbrakken sterkt skadet av brann.

1945

Fredriksvern under Marinekommando Østlandets administrasjon.

1946 - 1960

Luftvernartilleriets skole- og øvingsavdeling gjenopptok aktiviteten med befalsskole og skyte- og våpenskole.

1947

Eks-tysk latrine revet. (Korsdal og Støvern 2000: 139)

1949 - 1950

Eks-tysk latrine revet. (Korsdal og Støvern 2000: 139)

0035 Vinkelbrakkens overbygg, som ble sterkt skadet av brann under krigen, gjenoppbygget på den gamle kjelleren.

To familiebrakker (†), samt ytterligere to i 1951, ble oppført i området øst for der hvor 0060 Vedlikeholdshall senere ble bygget. Brakkene revet i 1987 og -89. Ekserserhall (†) oppført øst for der hvor 0052 Elevforlegning II senere ble bygget. Revet 1987. (Korsdal og Støvern 2000: 140)

1951

Eks-tysk kanongarasje revet. (Korsdal og Støvern 2000: 139)

1952

Eks-tysk garasjeanlegg revet. (Korsdal og Støvern 2000: 139)

0031 Kanonverksted oppført øst for 0006 Befalsmesse. 0047 Idrettsbygget oppført utenfor vollene. (Korsdal og Støvern 2000: 140)

1953

0033 Teknisk lager oppført øst for enden av kanalen. 0038 Telefonsentral bygget utenfor vollene, som brannstasjon. 0036 Aggregathus oppført mellom 0035 Vinkelbrakka og vollen. 0020 Kanon-/undervisningshall oppført syd for 0021 Kadettbrakka. (Korsdal og Støvern 2000: 140)

1954

Eks-tysk smie, skomaker- og elektrikerverksted revet. (Korsdal og Støvern 2000: 139) 0048 Mannskapsmesse oppført utenfor vollene. (Korsdal og Støvern 2000: 140)

1955

Eks-tysk mannskapsmesse og kjøkken revet. (Korsdal og Støvern 2000: 139)

0023 Pyramiden oppført.

1960

Luftforsvarets befals- og administrasjonsskole overtok etter at Luftvernartilleriet ble en del av Flyvåpenet.

1961

Eks-tysk forlegningsbrakke revet. (Korsdal og Støvern 2000: 139)

1962

Eks-tysk garasjeanlegg revet. (Korsdal og Støvern 2000: 139)

0025 Befalsforlegning I oppført mellom 0006 Befalsmesse og 0031 Kanonverksted. (Korsdal og Støvern 2000: 140)

1967

Forvaltningsansvaret for bygningene på Citadelløya overført fra Forsvarsdepartementet til Statens bygge- og eiendomsdirektorat, senere Statsbygg.

1970

Eks-tysk forlegningsbrakke revet. (Korsdal og Støvern 2000: 139)

1972

Reperbanen delvis revet. (Korsdal og Støvern 2000: 139)

0050 Elevforlegning I og 0072 Elevforlegning III oppført utenfor vollene. (Korsdal og Støvern 2000: 140)

1973

Etablissementets navn endret til Luftforsvarets skoler Stavern.

Eks-tyske bygninger revet: kontor- og undervisningsbrakke, forlegningsbrakke, sykestue. (Korsdal og Støvern 2000: 139)

Elevforlegning II oppført utenfor vollene. (Korsdal og Støvern 2000: 140)

1974

Bygninger revet: Kjøkken med spisesal og befalsmesse, en forlegningsbrakke for befal, fire forlegningsbrakker for mannskaper. (Korsdal og Støvern 2000: 139)

0054 Motorteknisk verksted oppført utenfor vollene. (Korsdal og Støvern 2000:140)

1975

0043 Befalsforlegning II, første byggetrinn oppført utenfor vollene. Annet byggetrinn 1986. (Korsdal og Støvern 2000: 140)

1981

0055 Kaldgarasjer oppført utenfor vollene. (Korsdal og Støvern 2000: 140)

1985

0053 Hovedkvarteret oppført utenfor vollene. (Korsdal og Støvern 2000: 140)

1987 - 1989

Fire familiebrakker utenfor vollene, oppført 1949 og 1951, revet. Ekserserhall revet 1987. (Korsdal og Støvern 2000: 140)

1990

Eks-tysk garasjeanlegg revet. (Korsdal og Støvern 2000: 139)

0057 Skolebygg oppført utenfor vollene. (Korsdal og Støvern 2000: 140)

1991

0060 Vedlikeholdshall oppført utenfor vollene. (Korsdal og Støvern 2000: 140)

1993

Kontorbrakke revet. (Korsdal og Støvern 2000: 139)

1994

Offisersmesse revet. (Korsdal og Støvern 2000: 139)

1997

Etablissementets navn endret til Luftforsvarets skolesenter Stavern (LSS).

1999

Eks-tyske befalsleiligheter revet. (Korsdal og Støvern 2000: 139)

2002

Den militære aktiviteten avviklet i Stavern. Justisdepartementet v/ politidirektoratet inn som leietager.

Ingen treff

Fant du det du lette etter?