Limstein og lim var betegnelsene for kalkstein og mørtel i Norge i middelalderen. Teknologien ble antagelig innført fra engelske områder i forbindelse med kirke- og klosterbygging etter 1000-tallet. Den engelske betegnelsen (lime=kalk) er siden blitt overført til dagligspråket som lim, et stoff man binder sammen to flater med. For å omgjøre kalkstein til et materiale som kan brukes i mørtler må kalksteinen brytes ut av fjellet og brennes på høy temperatur, ca. 800–1000 grader. I denne prosessen drives vann og karbondioksyd ut av de fossile steinartene slik at hvert stykke med stein blir lett og litt «pappaktig». Den brente kalksteinen var nå klar til neste trinn i prosessen, nemlig mørtelfremstilling.
Eldre kalkovner
Ovnene som er blitt brukt til kalkbrenning var opprinnelig svært enkle, fra mindre groper der kalkstein ble blandet med brensel i en mile, eventuelt delvis overdekket med leire eller torvjord til mindre, oppmurede ovner med vegger av stein. På 15-1600-tallet ble større «bondeovner» vanlige. Disse hadde høye, tykke vegger av gråstein med en oppmurt åpning i fremkant der lange raier av brensel ble stukket inn. Felles for disse ovnstypene var at brenningen foregikk i én omgang: ovnen ble fullstendig tømt når brenningen var ferdig.