Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Det tyske militærbyggeriet i Norge

Av Janne Wilberg

Tyskernes okkupasjon av Norge var et overgrep på nasjonen. Krigen satte spesielt sterke spor i Norge. Dette hang blant annet sammen med at vårt land i motsetning til mange sentraleuropeiske land hadde vært spart for krigsdeltakelse gjennom nesten 150 år og heller ikke i moderne tid hadde vært okkupert av fiendtlige styrker. Til dette kom den sterke tyske tilstedeværelsen som ikke minst manifesterte seg gjennom den meget omfattende fortifiseringen av Norge og dertil hørende byggevirksomhet, ofte realisert ved slavearbeid og med store tap av menneskeliv.

Byggevirksomheten medførte at lokalmiljøer over hele landet ble tilintetgjort og befolkningen fordrevet fra sine hjem. Mange av disse hadde heller ingen ting å vende tilbake til etter krigen: Flyplasser, fort og andre typer anlegg lå nå der hvor gårdsbruk og privathus tidligere rådet grunnen. Som for øvrig innen de tyskokkuperte områdene ble den store byggeaktiviteten finansiert med utgangspunkt i Wehrmachts krigsøkonomi , idet uttellingene gikk på bekostning av befolkningens levekår.

Nasjonen mistet på sett og vis uskylden under krigsårene, og i befolkningen satte krigen dype spor som fortsatt ikke er leget.

På landsbasis ga 50-årsjubileet for 2. verdenskrig i 1995 støtet til stor lokal aktivitet knyttet til de enkelte steders krigshistorie og kulturminner. Dette medførte en ny bevissthet i forbindelse med krigshistorien som ga seg flere utslag. Tiden var moden for å fortelle ikke bare om seierherrenes, men også om okkupasjonsmaktens historie. Det åpnet også for et noe mer nyansert syn på lokale hendelser og menneskelig adferd under krigen – dessverre hadde ikke alt vært like heroisk som man kunne ønske. Mange lokalsamfunn følte også behov for å synliggjøre krigsfangenes historie og innsats for kommende generasjoner. Tilsammen dannet dette grobunn for en betydelig interesse for materielle spor etter den tyske tilstedeværelsen; og slik fikk yngre generasjoner øket sitt kjennskap til denne vanskelige perioden for Norge – og innblikk i den undertrykkelsen som den tyske okkupasjonen innebar.

Mange nordmenn har et forhold til brakker, bunkere og andre etterlatenskaper etter tysk virksomhet under 2. verdenskrig. Sporene har gjerne tilknytning til nærmiljø og lokalhistorie, og for etter-krigsgenerasjonene har de åpnet for spennende opplevelser ved utforskningen av nærmiljøet.

For mange eldre er bygningene uløselig knyttet til okkupasjonstiden. Mellomgenerasjonen forbinder dem ofte med gjenreisningstiden: Allerede under krigen igangsatte norske myndigheter «Brente steders regulering» for å gjenoppbygge byene som ble bombet i krigens første fase, og etter krigen gjaldt det gjenreisningen som hadde utgangspunkt i tysk-ernes massive nedbrenning av bygninger i Troms og Finnmark – i forbindelse med deres tilbaketrekning. For i begge tilfelle ble store deler av den bostedsløse befolkningen innlosjert midlertidig i «tyskerbrakker». Mange av brakkene ble flyttet fra Sør-Norge til andre steder etter krigen. Også et stor antall «tyskerbrakker» og andre bygninger fra krigstiden er gjenbrukt som hus og hytter i etterkrigstiden.

Ettersom en stor del av nåværende etablissementer i Forsvarets eie har tysk opprinnelse eller ble vesentlig utbygget av tyskerne er det naturlig å gi denne bygnings- og anleggsmassen en separat behandling i Landsvernplanens temadel. Av et meget stort antall etablissementer hvor tysker-tiden er domiinerende inngår 56 i landsverneplanen, som totalt omfatter 160 etablissementer. Denne artikkelen tar sikte på å se den tyske byggevirksomheten som spor etter en traumatisk periode for vårt land, og dessuten som et anleggsmessig grunnlag for oppbygningen av et sterkt forsvar i etterkrigstiden.

Tysk byggevirksomhet i Norge var i overveiende grad knyttet til krigsmaktens behov. For tyskerne hadde Norge hele tiden en strategiske betydning, og fra 1943 var den særlig stor. Ved krigens slutt sto rundt 450.000 tyskere i Norge, hvorav ca. 50–100.000 var sivile, mens de øvrige i hovedsak betjente de ulike stridsanlegg. Bemann-ingen speiler omfanget av det tyske byggeriet her i landet. Ved krigens slutt var kysten gjennomfortifisert, og okkupasjonsmakten var væpnet til tennene med kystfort og stillinger fra nord til syd. (Om kystfortene, se Hans Egede-Nissens behandling av emnet.) Til dette kom et fullt utbygget flyplassystem foruten ubåtanlegg, ammunisjonsleire, verksteder og i det hele tatt alt som skulle til for å betjene den tyske krigsmakten. Samtidig skulle personellet forlegges, og offiserers og soldaters velferd skulle ivaretas. Dessuten måtte man innlosjere et stort antall personer knyttet til den tyske plan- og byggegjennomføringen, samtidig som de mange krigsfangene måtte skaffes tak over hodet. Mye av administrasjonen var lagt til de større byene hvor man i høy grad rekvirerte offentlige bygg og større virksomheter, eksempelvis skoler og hoteller, foruten et betydelig antall privatboliger. Store deler av den bygningsmassen som tyskerne oppførte var av midlertidig og gjerne feltmessig karakter, men endel anlegg ble åpenbart bygget med tanke på permanent virksomhet. Dette gjaldt også et større antall såkalte «tyskerbrakker».

Image "80476_109_01_a.jpg" without description

Åsen batteri ved Stavanger. Luftartilleri til forsvar av flyplassene Forus, Sola land og Sola sjø. Bunkerne ble brukt til forlegning og ammunisjonslagring. Anlegget ble i stor grad reist ved hjelp av krigsfanger, noe som gjaldt flertallet av de tyske batteriene.

Foto: FKP

Image "80476_110_01_a.jpg" without description

Åsen batteri. Kanonstilling med tilhørende forlegningsbunker nedsenket i terrenget. I tillegg til betong anvendte tyskerne store mengder med sten som byggemateriale.

Foto: FKP

Såvidt vites finnes det ingen fullstendig oversikt over antallet tyskoppførte enkeltbygg og anlegg her i landet. Likevel konstaterer man at selv om mye er revet, eventuelt for å bruke bygningsmaterialene til andre formål, finnes det fortsatt bevart et stort antall ekstyske bygninger, hvorav mange er i Forsvarets eie.

Hvem planla, hvem bygget – og hvem finansierte?

Organisation Todt (OT) var tyskernes etat for planlegging og realisering av militære anlegg. (Opplyssninggene om OT i det følgende er særlig hentet fra Jan Egil Fjørtofts bok Tyske kystfort i Norge,1983).

Etaten var oppkalt etter den tyske ingeniøren Fritz Todt (1891–1942) som bygget opp organisasjonen i mellomkrigstiden, da den særlig ble kjent for anlegning av tyske autostradaer. Organisasjonen fikk i 1940 status som departement og med Fritz Todt som Riksminister. Ved hans død i 1942 overtok Albert Speer, men etaten beholdt sitt navn. OT-personell var underlagt militær lovgivning, men etaten hadde en svært selvstendig stilling og fremsto nærmest som en halvmilitær organisasjon til tross for at personellet etter hvert trakk i uniform. Deler av arbeidssstokken, som i alt bestod av 58.000 mann, var organisert under byggledelsen, mens hovedtyngden inngikk i såkalte arbeidskommandoer. Disse var sammensatt også av personell med ikke-tysk bakgrunn som hadde meldt seg frivillig til tjenesten, mange med erfaring fra bygg og anlegg. Eksempelvis fantes det både en dansk og en estnisk OT-kommando på Øysand ved Trondheim, som skulle bygges opp til Nord-Europas nye marinehovedkvarter. Når de større anleggene var ferdigstilt gikk ansvaret over til Byggeforvaltningen som hadde vedlikehold og førte tilsyn med både tyskbygde og konfiskerte norske bygninger.

I Norge engasjerte OT dels tyske og dessuten enkelte utenlandske entreprenører til å forestå byggearbeidene. Man engasjerte også et større antall norske entreprenører (såkalte «brakkebaroner ») til gjennomføringen av de ulike tiltakene. Det var mange «stripete» nordmenn som tjente store penger på denne virksomheten.Ved store og teknisk sett kompliserte anlegg anvendte man i stor grad tysk teknisk ekspertise og tyske entreprenører og byggevarefirmaer.

Mange nordmenn deltok i disse bygge- og anleggsarbeidene, endel på frivillig basis, men de fleste var tvangsutskrevet under trussel om represalier mot familien og inndragning av rasjoneringskort dersom de unndro seg. I. juli 1941 hadde Arbeidssforrmiddlinggen fått fullmakt til å skrive ut arbeidsføre menn til «særlig samfunnsviktige oppgaver». Ekssempelvis ble det i mai 1942 tvangsutskrevet 15.000 mann, fortrinnsvis til tyske festningsanlegg. I alt arbeidet mellom 100.000 og 150.000 nordmenn på tyske anlegg under krigen. Anleggstakten nådde et klimaks i 1941, og senere sank antallet byggeprosjekter gradvis, samtidig som tvangsutskrivningsrutinene ble skjerpet. I tillegg var det mulig for små tre- eller femmannslag å overta mindre oppdrag fra norske eller tyske entreprenører. En del av disse tok også direkte oppdrag fra tysk militært hold.

Likevel kunne ikke arbeidene ha blitt gjennomført så hurtig og i et så stort omfang uten bruk av krigsfanger. Særlig russiske, men også jugoslaviske krigsfanger utgjorde den viktige gruppen i Norge, og også blant disse var det mange med erfaring fra byggeplasser. I 1944 skal det ifølge Fjørtoft ha vært rundt 35.000 krigsfanger i Norge, og i 1945 var disse på landsbasis fordelt på 22 arbeidsbataljoner som var inndelt i tilsammen 72 arbeidskompanier. Ettersom mange av fangene døde eller ikke var arbeidsdyktige på grunn av avmagring og sykdom har naturligvis det totale antallet krigsfanger vært langt høyere. Hovedtyngden av krigsfangene var stasjonert i de nordlige landsdeler, men også sørpå ble et stort antall anlegg reist ved hjelp av krigsfanger. De norske arbeiderne jobbet stort sett på anlegg i Sør-Norge. Nordover ble mange av anleggene reist av militære tropper og krigsfanger i fellesskap. Dette gjaldt særlig batteriene, der OT spilte en underordnet rolle. Også Luftwaffe hadde egne utbygningsenheter, og selv om disse ble bistått av OTs ingeniørsoldater, besto de av fagfolk som var noe eldre enn vanlige soldater.

Det tyske byggeriet hadde et omfang tilsvarende en stor krigsoperasjon, og man mestret det på en helt usedvanlig måte sett med etterkrigstidens øyne. Allerede i aprildagene 1940 ble byggeaktiviteten igangsatt på et stort antall steder og byggevirksomheten pågikk under hele krigen. En utstrakt bruk av standardtegninger og et veluviklet «typegalleri» av stridsanlegg og bygninger muliggjorde denne enorme byggevirksomheten både i Norge og i andre okkuperte land. Likevel heter det i samtidige tyske beretninger at landets uensartede natur og de mange vanskelige lokale forhold hadde resultert i en desentralisert utbygging. Som en følge av dette fremsto den som noe uensartet, og den var dessuten ujevn når det gjaldt bygningsmessig kvalitet.

Ved krigsutbruddet var norsk infrastruktur mildest talt beskjeden sett med tyske øyne. For alle store anlegg måtte den derfor bygges opp fra grunnen, og dette forteller også noe om tyskernes evne til planlegging og gjennomføring. Strøm-, vei- og jernbanefremføring, vann- og avløpsfremføring foruten dreneringsanlegg inngikk i de forberedende arbeidene. Det samme gjaldt telefonnettet og andre sambandslinjer foruten anlegg av havner, kaier og lagerområder. Også etablering av steinbrudd hørte med i mange tilfeller. Totalt sett innebar disse anleggene betydelige inngrep i naturen, og ikke minst fikk de store konsekvenser for lokalbefolkningen, som fikk sine hjem og eiendommer mere eller mindre ødelagt eller helt utradert.

Norges Bank ble pålagt å forskuttere den tyske utbyggingen av Norge mot løfte om overføringer fra den tyske riksbank. Hoveddelen av drøyt åtte milliarder kroner ble likevel aldri tilbakebetalt. I en viss forstand må man derfor si at den norske økonomien for en stor del ble underlagt den tyske krigsøkonomien. Byggebransjen i Norge levde imidlertid høyt på byggeboomen.

Tyske anlegg i Forsvarets eie

Fortsatt er omfanget av ekstyske anlegg i Forsvarets eie relativt høyt. Dette henger sammen med at mange anlegg ble overtatt av Forsvaret etter krigen og har vært i bruk frem til idag. Dermed er de også uløselig knyttet til det moderne norske forsvarets historie. Først innenfor de seneste fem år har en massiv utfasing funnet sted. Blant annet er flertallet av de tysketablerte fortene nedlagt – i forbindelse med den pågående omorganiseringen av Forsvaret og som et resultat av opphøret av «den kalde krigen». Denne prosessen er imidlertid ikke sluttført.

Det følgende vil omhandle tyske anlegg som fortsatt befinner seg i Forsvarets eie, og ettersom kystfortene behandles i en egen artikkel, skal befestningene bare i liten grad omtales her.

Fangeleire en saga blott

Bruken av krigsfanger utgjorde en viktig forutsetning for omfanget og progresjonen i tyskernes byggevirksomhet. Fangene ble i stor utstrekning satt til rent slavearbeid. De ble for en stor del forlagt for seg, og bare i de nordligste fylkene eksisterte det 40 slike fangeleire.

I forbindelse med store prosjekter kunne det være mer enn en fangeleir. Ved mindre anlegg nøyde man seg med å reise det nødvendige antall fangebrakker. Man brukte vanligvis enkle enetasjes trebygninger både til forlegning og til andre formål, og vakttårn ble oppført der man anså det nødvendig. I anleggene inngikk også en appellplass. Selve bygningene var uisolerte råbygg og utgjorde den aller enkleste utgaven av tyskebrakker.

Av det store antallet fangebrakker er i dag bare et ørlite antall tilbake, og ingen av disse er i Forsvarets eie. Flertallet av brakkene, som hadde huset russiske, jugoslaviske og andre utenlandske fanger, ble etter krigen brent eller revet av hygieniske årsaker. De gjenværende brakkene ble i stor grad nyttet som landssvikleire for NS-fanger. Noen få ble sendt nordover som hjelp til Finnmarks befolkning. Men det store antallet tyskerbrakker som ble «eksportert» til Nord-Norge etter krigen var bygget for tysk personell under krigen.

Image "80476_112_01_a.jpg" without description

Lahaugmoen. Inngang til offisersmessen.

Foto: FKP

Høystatusanlegg og «trivialarkitektur»

Enkelte grupper hadde høyere status enn andre innenfor det tyske forsvaret. Ubåtvåpenet utgjorde eksempelvis en «overklasse» innen marinen, og følgelig hadde den gjennomgående meget gode forlegnings- og leirforhold. Dette kan avleses i leirstruktur og i bygningsmessige kvaliteter, tildels også i opparbeidelsen av utearealene.

Høystatusbygningene var gjerne bedre isolert, var relativt store og hadde rommelige kvarterer. Ofte består de av to etasjer og preges av et forseggjort arkitektonisk utstyr, dels med søyler og svalgangsimitasjon. Fellesrom som peisestuer, haller og spisesaler var gjennomgående i store dimensjoner, de hadde kasseterte tak, og ikke sjeldent var rommene dekorert med malerier på vegg og i himling. Svært mange større saler var tilrettelagt for scenefremføringer og kinofremvisninger, og noen steder hadde man innebygde losjer for musikere.

Dette må sees i sammenheng med at tyskerne, i likhet med andre krigsmakter, hadde en egen velferdsorganisasjon (Wehrbetreuung) som skulle gjøre forholdene så hjemlige som mulig for offiserer og menige. Velferdsorganisasjonen arrangerte store konsertturneer i de tyskokkuperte områdene, og mange av Tysklands fremste kunstnere deltok.

Image "80476_112_02_a.jpg" without description

Lahaugmoen i Skedsmo. Leiren ble bl.a. disponert av den tyske sikkerhetstjenesten og fremstår utstyrsmessig som en høystatusleir hvor deler av bygningsmassen er særlig forseggjort. Vaktbygningen har klare forbilder i norsk trearkitektur.

Foto: FKP

Image "80476_112_03_a.jpg" without description

Lahaugmoen. Interiør fra offisersmessen. Treskjærere fra Østerdalen har vært ansvarlige for treskjærerarbeidene i leiren.

Foto: FKP

Image "80476_113_01_a.jpg" without description

Korsnes fort forsvarte den sydlige innseilingen til Bergen. Interiør fra enkel forlegningsbunker for soldater. I bunkeren er originalinteriøret med trekledning og inventar bevart. Bordet er oppslagbart. Slike komplette interiører er svært sjeldne i Norge. I de fleste tilfelle er bunkerne ribbet for treverk eller treverket råtnet bort.

Foto: FKP

I høystatusanleggene inngikk peis i alle rom som var tilrettelagt for avslapning og uformelle sammenkomster. Mange peiser har en gedigen utforming som stilmessig skiller seg fra samtidige norske peiser. I slike rom inngikk også karakteristiske store smijernslysekroner med smårutete skjermer og ditto lampetter av en type som man fortsatt finner i tyske kneiper. Stilmessig hentet mange av disse anleggene impulser fra eldre norsk trehusarkitektur og dragestil. Dette gjelder for eksempel sentrale bygninger på Lahaugmoen foruten vaktbygget på Heistadmoen. Men i hovedsak karakteriseres de av et «tysk romantiserende» stiluttrykk.

Flere steder fikk utearealene en parkmessig opparbeidelse, og i etablissementer som Vatneleiren ved Stavanger innførte man vegetasjon fra utlandet i forbindelse med en omfattende arealopparbeiding, der grøntanlegget ble satt i stand av 30 norske gartnere under ledelse av en tysk overgartner. Innførte tresorter finnes for øvrig på Persaunet ubåtforlegningsleir i Trondheim.

Image "80476_113_02_a.jpg" without description

Setnesmoen ved Åndalsnes. Leirmiljø med enkle, enetasjes tyskerbrakker av lemmebrakketypen.

Foto: FKP

Image "80476_114_01_a.jpg" without description

Nesje fort ved innseilingen til Sognefjorden. Tyskerbrakke av «bungalowtypen».

Foto: FKP

Felles for slike leire er også at de har en helt klart permanent karakter, noe som understrekes av solid bygningsmessig utførelse. Men selv om høystatusleirene gjerne har et relativt individuelt preg, dreier det seg hovedsakelig også her om typebygg – til tross for at de altså har fått en mer forseggjort «innpakning».

Flertallet av små og mellomstore leire karakteriseres imidlertid av enkel byggeskikk og vil nok av mange kunne betegnes som ordinær arkitektur. De har også flere likhetstrekk med hverandre enn høystatusleirene, fordi bygningene gjerne fremtrer i sin enkleste typeutførelse. Særlig disse enkle og gjerne enetasjes trebyggene med smårutete vinduer er det som folk flest forbinder med «tyskerbrakker ». Bygningenes dimensjoner og romvolum er langt mindre enn i høystatusleirene, samtidig som det arkitektoniske raffinementet begrenser seg til enkle trepaneler og i noen tilfelle innvendige brystningspaneler. Bygningsmessig har slike anlegg i hovedregelen et mindre permanent preg og kan grense til det feltmessige. I disse leirene måtte offiserer og mannskaper i langt større grad dele bygninger, spiserom og velferdstilbud.

På samme måte som man kan skille mellom høystatusleire og vanlige anlegg, fikk det hierarkiske skillet mellom offiserer og menige også bygning-smessige konsekvenser. Generelt hadde offiserene høyere bostandard; de hadde egne spisesaler og samlingssteder som peisestuer og i endel tilfelle også «Bodegaer» og «Bierstuben». I de store leirene hadde også underoffiserene egne messer og liknende. Høyere offiserer bodde ofte i 4-mannshytter eller hus med fire rom og felles peisestue, men uten kjøkken.

Tysk typebyggeri med lokal tilpasning

Flertallet av ekstyske bygninger er oppført i tre, noe som ligger i kortene i vårt trerike land. Og på samme måte som anleggenes og bygningenes utforming speiler deres status, er det også mulig å spore visse regionale forskjeller på landsbasis. Blant annet er mange av tyskerbrakker på Sør- og Vestlandet oppført i en slags «bungalowstil», det vil si at de gjerne er oppført i en etasje og har helvalmet tak med slak takvinkel og smårutete vinduer. Utforminggen har tydeligvis røtter i funksjonalismens «byggmesterarkitektur», altså i byggmestertegnede villaer og bungalower med mange av de samme kjennetegn. Dette gjelder også bruken av liggende trepanel som hyppig ble anvendt, men her hadde nok også Vestlandets byggeskikk en viss innflytelse.

På samme vis preges mange av tyskerbrakkene på Østlandet, i Trøndelag og i de nordlige landsdeler av saltak og stående panel samt av smårutete vinduer. Og dette kan nok tilskrives innflytelse fra lokal byggeskikk og norske entreprenører. I visse tilfelle engasjerte man endog norske treskjærere til å utføre vikingtids- og stavkirkeinspirerete dekorarbeider. Bruken av de enkelte typetegninger kan også være knyttet til hvilken forsvarsgren som stod for arbeidene. Blant annet bygget både marinen og hæren kystbatterier som løsningmessig avvek en del fra hverandre. De betraktninger som her er gjort bygger på generelle inntrykk knyttet til primærmaterialet som har vært undersøkt i prosjektperioden. I enkelte tilfelle, det gjelder eksempelvis Øysand leir utenfor Trondheim, har man belegg for å påstå at denne leiren, og trolig også de øvrige tyskbygde leirene i området, ble forsøkt kamuflert som typiske gårdsanlegg i det trønderske jordbrukslandskapet. Den tyske byggevirksomhetens tilpasning til lokal byggeskikk, foruten dens andre regionale forskjeller, reiser interessante problemstillinger egnet for videre arkitekturhistorisk forskning.

Image "80476_114_02_a.jpg" without description

Lagerbygg i Vilberg leir nær Trandum og Gardermoen. Lemmebrakkeprinsippet ble i stor grad brukt til enkle bruksbygg som lager og verksteder.

Foto: FBT

Image "80476_114_03_a.jpg" without description

Øysand leir ved Gulosen, Melhus. Sanitetsleir kamuflert som trøndersk storgård. Leiren er eneste gjenværende av ti tyskebygde leire i området som var planlagt som Nord-Europas støste marineby, Neu-Drontheim.

Foto: FKP

Image "80476_115_01_a.jpg" without description

Lista flystasjon. Messebygget er eksempel på en type som fikk stor geografisk spredning.

Foto: FKP

Et utvalg av sentrale bygningstyper og bygningsmiljøer – og en spesiell anleggstype

Listen over interessante bygnings- og anleggstyper oppført av tyskerne er omfattende. Likevel er enkelte av særlig interesse som eksponenter for mye brukte bygningstyper. Andre påkaller oppmerk-somhet gjennom sitt særpreg.

Lemmebrakken – en «urtype»

Mye av byggevirksomheten var basert på prefabrikerte elementer, og lemmebrakken utgjorde her den viktigste konstruksjonstypen innenfor brakkebyggeriet. Denne bygningstypen bestod av enkle reissverksskonstruksjoner utstyrt med ferdigproduserte tremoduler eller lemmer.

Lemmebrakken utgjorde en del av det tyske standardrepertoaret av bygningstyper og hadde stor utbredelse både her i landet og i øvrige tyskokkuperte områder. Lemmene ble i enkelte tilfelle slått sammen av krigsfanger på stedet, men ble vanligvis produsert av trelastbedrifter eller som tvangsarbeid.

Brakketypen hadde forskjellig anvendelse, eksempelvis som verksted, lager, innkvartering og messe. Den innvendige komforten varierte med bruken. Fangebrakken fremsto som råbygg uten isolasjon. I leire av høyere status ble veggene derimot isolert og brakkene gjerne panelt utvendig. En type gikk også under navnet «polarbrakke», men var i realiteten et godt isolert laftebygg.

Messebygg

Messe- og velferdsbygg hadde en sentral posisjon i alle leirene, og slik det fremgikk av høystatusleirenes beskrivelse, fikk flere av dem en gedigen utforming. Få av messetypene kan føres tilbake til enkeltarkitekter, men mange av har et arkitekttegnet preg. Messebygget på Lista flystasjon har eksempelvis en karakteristisk grunnplan og ble utstyrt med overbygget loggia som uttrykk for dens spesielle funksjon og sosiale betydning i leiren.

Image "80476_115_02_a.jpg" without description

Vallemyrene ved Kongsberg var transittleir for hester under krigen og har karakteristiske tyske staller med hevet midtparti. Mellom stallene sees tjoringsstolpene og i bakgrunnen ridehuset.

Foto: FKP

Dette var en type som fikk utbredelse flere steder i landet.

Vanligvis fikk også messebyggene utgang til en eller flere terrasser, og enkelte hadde dessuten søyleganger eller overbygde uteplasser med svalgangspreg. De fleste lå i tilslutning til haveanlegg, og der det var mulig fikk messen en spektakulær plassering med god utsikt. I leire ved sjø eller elv la man gjerne messebygg og offisersboliger slik at de hadde direkte adgang til vannet via trappeanlegg og terrasserte haveanlegg. Dette kjennetegner forsåvidt også plasseringen av mange eldre norske messebygg, men hos tyskerne ble det utnyttet maksimalt. Velferdssområdene var i regelen forsøkt tilrettelagt så trivelig som mulig.

Anlegg der hesten spilte en rolle

Under tyskertiden var fortsatt bruken av hest omfattende. Dyrets arbeidskraft ble utnyttet i forbindelse med anleggsvirksomheten, men også det tyske artilleriet ble for en stor del trukket av hester. Tyskerne hadde derfor egne transittleire for hester som var importert delvis fra Tyskland. I en rekke etablissementer inngikk også et stort antall staller, som faktisk utgjør en av de vanligste ningstypene innenfor tyskerbyggeriet.

Image "80476_116_01_a.jpg" without description

Persaunet leir i Trondheim. Ubåttfor- legningsleir tilknyttet de to store ubåtbunkerne Dora I og Dora II på Trondheims Nyhavn. Proviant-bunker i bakgrunnen. Badstue.

Foto: FBT

Stallene karakteriseres av et forhøyet midtparti med smale vindusbånd som gir godt overlys. Inngangen ligger på kortendene der det også var rom for hestepassere. Dessverre er flesteparten av stallene forsvunnet idag, fordi Forsvaret ble motorisert i etterkrigstiden. Det finnes riktignok fortsatte enkelte staller rundt om i etablissementene, men svært få «stallmiljøer» er bevart. Det viktigste er Vallermyrene ved Porsgrunn, som dermed representerer landsverneplanens eneste relativt helhetlige bygningsmiljø knyttet til hestehold fra denne perioden. Leiren består av messe- og forlegningsbygninger, staller, ridehus, et åpent revoltområde og rekker av tjoringsbommer mellom flere av bygningene.

På Evjemoen fantes det tidligere et svært godt bevart heste- og verkstedmiljø, med mange staller og mellomliggende forhus. Miljøet ble revet i 1997 for å gi plass til et nytt verkstedbygg.

Det eksisterende anlegget på Vallermyrene har stor sjeldenhetsverdi også fordi landsverneplanen totalt sett omfatter få anlegg preget av kavalleriets virksomhet. To tyskoppførte ridehaller finnes på Hvalsmoen, mens ridehuset på Klett ikke lenger er i Forsvarets eie. Øvrige eksempler er Rinnleiret i Trøndelag og remonteanlegget Hamar ridehus, som begge er fra tiden rundt unionsoppløsningen.

Sanitetsbygg

Det store antallet personer forlagt i leire og garnisoner forutsatte gode hygieniske forhold. Flere bygningstyper kan sammenfattes under gruppen sanitetsbygg. Dette gjelder sykestuer og lasaretter, badebygg, badstuer og selvsagt latriner. Mange av disse har gjennomgått senere endringer og/eller har gått ut av Forsvarets eie. Likevel finnes det eksempler i landsverneplanen som også forteller noe om tyskernes byggevirksomhet på dette området, og her skal nevnes et knippe med bygningsdetaljer.

Bruken av sorte og hvite eller gule fliser i sjakkmønster går igjen over det ganske land i dusjer og vaskerom. Likeledes karakteriseres sykerom, sykestuer og tildels lasaretter av at veggene er bedre isolert enn gjennomsnittsbrakkene. Innvendig er det også kledt med myke plater som har en glatt og lett vaskbar overflate. Plateskjøtene var gjerne dekket av listverk og fremsto i karakteristisk rutemønster. Dette er for øvrig et typisk trekk fra funksjonalismen som også preger sivil arkitektur, med finerplatekledde interiører som høyeste mote. Hvitt, foruten beroligende lysegrønt, er foretrukne farver i disse bygningene.

I forhold til det usedvanlig store antallet ekstyske bygninger i Norge er få originale toalettarmaturer, dusjinnretninger og liknende blitt bevart. I Landsverneplanen er dette likevel søkt ivaretatt av anlegg som også i andre sammenhenger fremviser intakte interiører. Selv i enkelte fjellanlegg fantes badstue, og på Fjell fort er også den opprinnelig innredningen bevart. Persaunet leir i Trondheim omfatter likevel landets best bevarte ekstyske badstubygg. Bygningen, som ble oppført i lafteteknikk og kunne huse et større antall badstutrengende, lå i tilslutning til områdets idrettsanlegg.

Image "80476_116_02_a.jpg" without description

Hauerseter leir var hovedarsenal for Østlandet og inneholdt derfor alle funksjoner knyttet til ammunisjonsbehandling. Det enkle ammunisjonshuset i betong utgjør et godt eksempel på «anonym » arkitektur som huset vitale funksjoner knyttet til den tyske krigsmakten.

Foto: FKP

Image "80476_117_01_a.jpg" without description

Øyriket Tarva ligger utenfor Fosenhalvøya mellom Trondheimsfjorden mellom denne og Nordlandsleden. Ammuniisjonsbunkertype som gjenfinnes i de fleste tyske ammunisjonsområder.

Foto: FKP

Image "80476_117_02_a.jpg" without description

Ølberg leir var ammunisjonsleir for Sola flystasjon. Her finnes flere «bombevern» som i dag er sjeldne i Norge. Den feltmessige karakteren gjør også at det finnes få tilbake i europeisk sammmenheng. Flybomber under transport kunne kjøres inn i bombevernene ved flyangrep De jordfylte veggene skulle hindre spredning dersom bombene eksploderte.

Foto: FKP

Ammohus/ammobunkere og bombevern

Oppbevaring av ammunisjon har til alle tider vært blant de viktigste funksjoner ved militære forlegninger. Ammunisjonshus og ikke minst ammunisjonsbunkere utgjør også helt sentrale bygningstyper innen de ekstyske anleggene. Dette svært omfattende materialet egner seg godt som arkitekturhistorisk forskningstema, både generelt og knyttet til den tyske utbygningen spesielt.

Til oppbevaring av ammunisjon oppførte tyskerne et stort antall lettkonstruksjoner i form av platekledt reisverk med feltmessig karakter. Til alle store militære anlegg ble det etablert egne ammunisjonsområder hvorav manger danner rene bunkermiljøer sammensatt av ulike bunkertyper. Det store gross av slike bunkere er oppført etter typetegninger. Når man vet at det eksisterte rundt 700 typetegninger knyttet til stridsanlegg, sier det seg selv at variasjonen måtte bli stor. Og ettersom dette i stor grad er å regne som ordinær arkitektur, har man vært tilbakeholdne i utvalget på landsbasis. Deler av Hauerseter leir, som både var hovedarsenal for Østlandet og lager for flyammunisjon, utgjør det eneste eksempelet på større helhetlige, bevarte ekstyske ammunisjonslagere . Her finnes også flere jernbanetekniske kulturminner som vil inngå i en verneplan for Jernbaneverket som er under utarbeidelse.

Image "80476_117_03_a.jpg" without description

Forlegningshytte i lafteteknikk på Terningmoen ved Elverum. Hytt-ene finnes i en rekke etablissementer over hele landet og forekommer i flere varianter. De såkalte «finskehyttene» har feilaktig vært tillagt en finsk opprinnelse. Typetegningene er derimot utført av Organisation Todt. En slik tegning finnes bevart på Fauske museum.

Foto: FKP

Solas ammunisjonsleir inneholder en bygningstype fra okkupasjonstiden som ikke finnes andre steder i landet. Det gjelder det såkalte bombevern som består av garasjeliknende trekonstruksjoner uten tak og med doble yttervegger fylt med sand. Liknende installasjoner av samme feltmessige karakter skal visstnok ha eksistert ved andre flyplasser, men uten at det har latt seg dokumentere. På Solas ammunisjonsleir inngår dessuten senere utbyggingsfaser i vernet.

Laftehytter i tysk design

Laftede hus og hytter kjennes fra ganske mange leire som ble anlagt eller videreutviklet av okkupasjonsmakten. Mange av disse er oppført som offisersforlegninger, og både Lutvann, Trandum, Terningmoen og Vatneleiren har miljøer der flere laftehytter inngår. Disse går i mange sammenhenger under navnet «finskehytter», men uten at man kan knytte dette til Finnland.

FKP har imidlertid funnet frem til disse hyttenes opphav. Ved et besøk til Klungset leir på Fauske fant vi i Fauske museum en typetegning til en slik offisersbrakke. Fauske var også et hovedtyngdepunkt for Organisation Todt under krigen. Her lå ledelsen for anleggelse av jernbanen til Narvik (med planlagt videreføring til Kirkenes) og riksvei, og Fauske gjennomgikk i den forbindelse en massiv tysk etablering på både bygnings- og anleggssiden. Typeetegningen, som er datert 7. august 1940 og helt klart kan attribueres til OT, viser en enetasjes offisersbrakke beregnet for 2–3 offiserer. Bygningen har smårutete vinduer med utvendige skodder og er oppført i lafteteknikk. Laftehodene krager gradvis utover mot taket, noe som idag fremstår som relativt unorsk, men som i 1930-årenes norske hyttebyggeri var ganske vanlig. Det gjenfinnes også i finsk trehusarkitektur, men har nok nærmere forbilder i sydtyske, sveitsiske og østerrikske trehus.

Bygningene er vanligvis maskinlaftet, noe som kan tyde på at de er prefabrikert. Enkelte spor peker mot at disse laftehyttene, ihverfall på Østlandet, kan ha vært prefabrikert i Østerdalen, uten at dette foreløbig har latt seg etterprøve. Som bygningstype knytter den an til mange andre tyske bygningstyper som har et «tysk romantiserende » preg.

Image "80476_118_01_a.jpg" without description

Det fantes to hovedtyper av store hangarer som gjenfinnes på de fleste store tyskbygde flyplassene, bl.a. på Sola og Ørland. Den ene hovedtypen, som denne på Lista flystasjon (t.v.), har pulttak som bæres av en fagverkskonstruksjon hvilende på betongsøyler, men med. betongbuer i front over dørene. Vegger i tre eller tresonitt. Den andre hovedtypen, som på Lista flystasjon (t.h.) har en rundbuet takkonstruksjon, men er ellers konstruert omtrent på samme måte. Vegger i tre.

Foto: FKP

Image "80476_118_02_a.jpg" without description

Hangaren som del av flyplassekspansjonen

I den andre verdenskrig kom flyvåpenet med for fullt. I Norge ble flyvesenet etablert rundt den første verdenskrig, men anleggene var små i pakt med tidens små og primitive flytyper. I årene 1938 og – 39 skjedde en viss opptrapping, især med anlegg av sjøflyhavner, men antallet bygninger knyttet til flyvirksomheten var fortsatt begrenset. Den tyske etableringen innebar et kvantesprang i flyplassbyggeriet både når det gjaldt antall flyplasser, anleggenes størrelse og variasjonen i bygningtyper som inngikk der.

Det ble etablert og videreutviklet store flyplasser over hele landet, men med hovedvekt langs kysten. Kjeller, Fornebu, Sola,Værnes, Bardufoss og flere var anlagt før krigen, men ble nå kraftig konsolidert. Samtidig anla okkupasjonsmakten storflyplasser på Lista, Herdla ved Bergen, Gossen ved Molde, Ørland i Trøndelag og Bodø i Nord-Norge. Disse anleggene var beregnet på jager- og bombefly, mens en rekke mindre flyplasser ble anlagt som reserveflyplasser og dels for å kunne dekke transportbehov.

Image "80476_118_03_a.jpg" without description

Lista flystasjon. Splinthangar sett fra innsiden. Funksjonen følger av navnet og ble brukt til oppbevaring av fly under flyangrep. Splinthang-arer er bevart ved flere store tyske flyplasser her i landet, men sammenhengen med det opprinnelige flyplassanlegget er ofte borte. Splinthangarene ble i regelen oppført i betong og grundig kamuflert.

Foto: FKP

Image "80476_118_04_a.jpg" without description

Herdla fort og flystasjon var en del av Bergens befestninger ved den nordre innseilingen til byen. Splinthangar sett fra utsiden.

Foto: FKP

Blant flyplassenes bygninger dominerte hangarene, og mange av dem står fortsatt. Ved de store flyplassene fantes gjerne flere typer hangarer. Her dominerte også de store hangartypene med grunnflater på opp til 4000 kvadratmeter. De kunne være helt eller delvis i betong, eksempelvis med kombinerte konstruksjoner med betongsøyler og betongspenn i fronten, men med takkonstruksjoner i tre og vegger i tre eller tresonittplater. Dessuten fantes det hangarer reist av jernkonstruksjoner, de såkalte Mannesmannhangarene, med navn etter firmaet som leverte konstruksjonssystemet. Med unntak av et delvis bevart eksemplar på Bodø flystasjon er de i dag borte. I de mindre hangarene dominerte treverket, og mange har meget fine takkonstruksjoner i tre. Et slikt lite miljø av hangarer på Lista flystasjon inngår i Landsverneplanen.

Messerscmidthangarene med sin ofte rundbuede form utgjør andre eksempler, og et miljø bestående av denne typen ivaretas på Ørland flystasjon. Endel mindre hangarer karakteriseres av høy betongsokkel i U-form. Denne er overbygd i tre med en etasje og har front med kjøreporter. Til variantene hører de såkalte splinthangarene som var rimeligere U-formede strukturer i betong uten tak, men overdekket av kamuflasjenett. Ved angrep ble flyene kjørt inn, slik at de i størst mulig utstrekning ble vernet fra bombesplinter. Splinthangarer eksisterer en rekke steder, men på Lista finnes et særlig godt bevart område med flere splinthangarer bundet sammen av det ekstyske banedekket.

Felles for flyplassanleggene var at hangarene ble søkt kamuflert. Illustrasjonen fra Herdla viser rødmalte hangarer med påmalte blindvinduer. Bruken av kamuflasjenett og kamuflasjemaling var vanlig dengang som nå, og det fantes dessuten eksempler på hangarer og deler av flyplassområder som var dekket med torv.

Image "80476_119_01_a.jpg" without description

Verkstedområdet på Herdla jagerflyplass utenfor Bergen med karakteristiske kamuflasjemalte og torvtekkede tak på hangarene.

Foto: Cato Guhnfeldt

Landsverneplanen søker å ivareta noen mindre miljøer med ulike hangarertyper i tilknytning til store og små flyplassetableringer. Likevel har FKP vært tilbakeholdne når det gjelder å foreslå vern av store hangarer dersom det ikke finnes anvendelsesmuligheter for bygningene. Flere av de best bevarte hangarene er dessuten ikke lenger i Forsvarets eie, men er overtatt av Luftfartsverket. I endel tilfeller vil foreløbig disse hangarene overleve uten vern, fordi den nåværende bruken ikke skiller seg vesentlig fra den opprinnelige.

Rullebaner og taxebaner

De små flyplassene hadde gressdekke eller eventuelt plankedekke i tillegg. De store flyplassene ble i regelen først etablert med en rullebane i tre og deretter videreutviklet med rullebaner i betong. Bruken av plankedekke må sees i sammenheng med tyskernes ønske om hurtigst mulig å etablere et sammenhengende operativt flyplassystem, og arbeidet ved mange av flyplassene ble igangsatt allerede i aprildagene 1940. Målet var trolig etterhvert å kunne ruste hele rullebane- og taxebanesystemet opp til betongstandard, men på de fleste steder ble ikke dette gjennomført. Betongdekkene besto hovedsakelig av moduler og gjenfinnes på flyplasser og veier foruten på gårds- og appellplasser i tyske etablissementer over hele landet.

Tredekkene, eller flakene, ble bygget av trelemmer og rister. Av plankedekke var det minst to typer. Hos Sælensminde side 12 beskrives det slik: «En type bestod av åpne rister der mellomrommene ble fyllt med sand, en annen var pallepreget og dekket med plank. Den første typen ble hovedsakelig benyttet på oppstillingsplassene, mens den siste gjerne ble brukt på rullebanene. Treflakene ble lagt på sandunderlag for å ligge stødig. Metoden ble mye brukt på tyske feltflyplasser som en mellomting mellom grasdekke og betong. Tyskerne kalte slike rullebaner litt fleipete for «Eierkisten Startbahnen» – eggekassebaner.» Rester etter slike plankedekker kan fortsatt sees endel steder, og selv der plankedekkene er fjernet fremstår fortsatt rullebanene mange steder som mektige spor i landskapet.

Image "80476_119_02_a.jpg" without description

Plankedekket flystripe på Herdla jagerflyplass utenfor Bergen. Modulbyggeri ble anvendt både for tre-og betongdekke.

Foto: Wilhelm Berge. Utlånt av Herdla museum

Image "80476_120_01_a.jpg" without description

Neset fort ved Skudeneshavn. Sjeldent godt bevart enkel messebygning hvor både eksteriør og interiører med møblement og løsøre er bevart.

Foto: FKP

Image "80476_120_02_a.jpg" without description

Neset. Messekjøkkenet har vært i kontinuerlig bruk siden tyskertiden. Kjøkkenmaskiner av tysk opprinnelse, servise og de fleste kjøkkenredskaper er likevel bevart.

Foto: FKP

Image "80476_120_03_a.jpg" without description

Neset. Det lille messebygget var delt i en offisers-og en manskaps-del. Originalt interiør fra manskaps-messa.

Foto: FKP

På grunn av materialknapphet rett etter krigen ble plankedekket flere steder tatt opp og brukt som byggemateriale ved gjenreisningen. Eksempler på dette finnes bl.a. i Lakselv.

Utvalgte anlegg som representanter for sentrale anleggstyper

Blant utvalget av tyske bygninger i landsverneplanen inngår enkelte som er særlig viktige. Noen av disse skal her omtales nærmere.

Det lille messebygget på Neset etablissement ved Skudeneshavn er en av få bygninger med særlige kvaliteter hvor det ligger til rette for en lokal museal ivaretakelse. Neset var et lite anlegg med to kanoner og hadde derfor et svært beskjedent messe- og kjøkkenbygg. Til tross for dette har byg ningen egen spisesal på omkring seks kvadratmeter for offiserene og en større spisesal på omtrent tyve kvadramter for de menige. Salene ligger på hver side av et rommelig kjøkken. Anleggets styrke i vernesammenheng består i at interiørene er svært komplette, med stoler og bord og all kjøkkeninnredning bevart, ned til suppeøser og husgeråd med tyske stempler. Neset har siden krigen vært i bruk av HV, som har nyttegjort seg bygningen på dens premisser.

Fauske var knutepunkt for anleggsarbeidene på «den arktiske jernbanen» som skulle sikre transport av forsyninger til nordfronten og malm fra Kiruna. Prosjektet innebar en fullførelse av jernbanen til Mosjøen og anlegg av trasè til Mo i Rana, med videreføring til Fauske og videre til Narvik. Forbindelsen var planlagt helt til Kirkenes. Dertil kom utbyggingen av en ny riksvei mellom Fauske og Tysfjord. Omfanget gjorde dette til et av okkupasjonsmaktens største og dyreste prosjekter. For å realisere det satte man blant annet inn 21.000 krigsfanger, i stor grad jugoslaver og russere, hvorav sistnevnte ikke var omfattet av Genevekonven-sjonen. De ble behandlet som slaver og fikk en grusom behandling. Derfor går også trasèarbeidene under navnet Blodveien og fremstår blant de skjendigste kapitlene i den tyske okkupasjonen av Norge. Senere ble Fauske et transittknutepunkt under det tyske tilbaketoget.

Image "80476_121_01_a.jpg" without description

Isolatbrakken på Klungset, som er meget godt bevart under eternittkledningen, er trolig en av få gjenværende isolatbrakker i Europa. Flertallet ble ødelagt av krigshand-linger eller brent i ettertid av hygieniske årsaker.

Foto: FKP

Image "80476_121_02_a.jpg" without description

Klungset i Fauske ble bygget av tyskerne som militærsykehus i forbindelse med anleggene ved «Blodveien».

Foto: FKP

Image "80476_121_03_a.jpg" without description

Autrått fort. Kanonen er inndelt i syv plan med ulike funksjoner. Interiør fra cardusplattformen.

Foto: Birger R. Lindstad, NIKU

Fauskeprosjektet var omfattende og tildels komplisert, og gjenomføringen medførte mange ulykker som nødvendiggjorde etablering av et komplett sykehus, Klungset, med egne røntgen- og operasjonsavdelinger. Det bør i den anledning bemerkes at også krigsfanger fikk sykehusbehandling på Klungset, etter tilskyndelse fra den polske overlegen, noe som ellers ikke var vanlig.

Klungset utgjør det eneste relativt godt bevarte ekstyske lasarett i Forsvarets eie. Det er trolig også et av de best bevarte fra denne tiden på landsbasis, medregnet anlegg på sivile hender. Sykeshusbygning-ene er organisert i U-form rundt et tun, der de dels befinner seg over og dels under bakken. For enden av tunet ble det anlagt en isolatbrakke, med kortsiden vendende mot resten av anlegget. Sykehuset fremstår som et verneverdig anlegg med sitt bevarte eksteriør og hovedstruktur. Men særlig isolatbrakken har viktige kvaliteter. Eksteriøret, som i etterkrigstiden ble kledt med eternitt, er tilnærmet uberørt under kledningen, og interiøret er eksepsjonelt godt bevart, med original rominndeling, materialbruk og farvesetting. I tillegg er de fleste interiørdetaljer inntakt. Her gjenkjennes bruken av myke plater og lysegrønn detaljering. Maken finnes ikke i Forsvarets eie og såvidt vites heller ikke i sivil sammenheng. Bygningen er trolig også sjelden i europeisk sammenheng.

Image "80476_122_01_a.jpg" without description

Autrått fort. Kanonen er inndelt i syv plan med ulike funksjoner. Interiør fra cardusplattformen.

Foto: Birger R. Lindstad, NIKU

Image "80476_122_02_a.jpg" without description

Fjell batteri tilsvarte batteriet på Austrått, men har et større forlegninganlegg i fjell. I motsetning til Austrått er interiørene sjeldent godt bevart. Gangparti fra fjellanlegget. Her ses teglmurte vegger og hvelv samt rørgate i gulv, en typisk teknisk løsning i fjellanleggene.

Foto: FKP

Image "80476_122_03_a.jpg" without description

Kjøkkenkvarter med originale tyske trykk-kokere.

Foto: FKP

Image "80476_122_04_a.jpg" without description

Vaskerom med opprinnelig bemaling og vaskefontener i terazzo.

Foto: FKP

I hovedsak er likevel utvalget av verneverdige tyskoppførte bygninger og anlegg konsentrert om relativt helhetlig bevarte bygningsmiljøer. Noen av dem skal her nevnes særskilt. Stortingsmelding nr. 54 (1992–93) nevner tre ekstyske anlegg blant de nasjonale festningsverkene. Det dreier seg om kystfortene Møvik ved Kristiansand, Austrått på Ørland i Trondheimsfjorden og Trondenes ved Harstad. Bevarte kanoner av særlig grovt kaliber er en fellesnevner for disse anleggene, og hittil har vernet vært særlig rettet mot bevaring av kanonene. Men anleggene har i tillegg mange andre kvaliteter, deriblant store kanonbrønner der skytset nå er fjernet, forlegnings- og ammunisjonsanlegg, jern-banetraseer, veinett og nærforsvarsstillinger. Til sammen danner dette meget verneverdige helheter.

I europeisk sammenheng er det en sjeldenhet at disse anleggenes store kanoner fortsatt eksisterer. De fire kanonene på Trondenes er med sine 40,6 cm kaliber Europas største, mens Møviks ene kanon «bare» måler 39 cm. På Austrått kan man ikke måle seg med dette, men her finnes til gjengjeld et trippelløpet kanontårn fra slagskipet Gneisenau. Dette hadde tidligere sine motstykker på blant annet Fjell fort ved Bergen, men her ble kanonen solgt til opphugging i 1960-årene. De tre anleggene er derfor interessante både som tekniske kulturminner og som kystfort.

I denne sammenheng må Fjell fort fremheves. Med sin beliggenhet på Sotra skulle det forsvare innseilingen til Bergen, som omfattet viktige anlegg som ubåtbunkeren på Laksevåg. Videre var det to tyske radarer på anlegget. På dets kjerneområde inngår den tomme kanonbrønnen til trippeltårnet, som ble fjernet i 1968, foruten det underjordiske forlegningsanlegget i fjellgrunnen. I landskapet omkring fjellanlegget finnes et omfattende fortifikatorisk system med løpegraver, et stort antall bunkere og nærforsvarsstillinger som i hovedsak er svært godt bevart. Store deler av dette ligger utenfor Forsvarets eiendomsgrenser.

Kanonbrønnen besto av fem plan, med forlegningsanlegget i tilslutning til nederste nivå. Dette er teglmurt innvendig, og både rommene og korridorene har hvelvede takkonstruksjoner. Det er inndelt i kvarterer, og de fleste rommene har en eksepsjonelt høy bevaringsgrad med blant annet opprinnelig bemaling i typiske «funkis»-farver, opprinnelig elektrisk anlegg med relativt mye originalarmatur, foruten ovner og liknende. Kvarterene kjennetegnes av ulik fargesetting, og kjøkkendelen har for eksempel hvit himling, rødbrunt brystnings skille og blekgrønt brystningsfelt. I kjøkkenet står fortsatt de tyske dampkjelene og bakerovnen. Forlegningssrommene er inndelt i enheter for befal og menige, førstnevnte med sitt opprinnelig tregulv bevart. Kommandantens kvarter hadde særlig høy standard med lett tilgang til sanitæranlegg og badstue. Her finnes også fortsatt de opprinnelige toaletter, som er en sjeldenhet i ekstysk bevaringssammenheng. Og i vaskerommet sees fint utformede sirkulære vaskekummer i terrazzo, med vannkraner som fortsatt fungerer, på støpt søyle.

Image "80476_123_01_a.jpg" without description

Oversiktsbilde av Nordberg fort på Lista. Bygningsmassen er som helhet meget godt bevart. Nordberg har noen av landets aller best bevarte og interessante interiører fra okkupasjonstiden.

Foto: FKP

Image "80476_123_02_a.jpg" without description

Nordberg leir. Fra Fritidsmessa som er utformet som en tysk bierstube. Leiren ble oppført av den tyske marine. Veggdekorasjonene, utført av soldat Lütke, viser derfor scener fra livet i havnen.

Foto: FKP

Fjell fort står sammen med Austrått, Møvik og Trondenes i en særstilling blant de tyske fortene i Norge. Selv om skytset er fjernet på Fjell har anlegget betydelige kvaliteter som fortifikatorisk anlegg. Fjellanlegget med sin komplekse oppbygning, størrelsesorden og mange svært godt bevarte interiører er dessuten sjeldent både i norsk og europeisk sammenheng.

Blant de store flyplassanleggene har Ørland en særstilling fordi man her har bevart det såkalte Nordområdet med åtte Messerschmidtthangarer bundet sammen av betongdekke, og hvorav seks har en meget høy grad av opprinnelighet. Messershc-midtflyene var jagerfly og dermed ikke spesielt plasskrevende, og hangarenes areal utgjør derfor ikke mer enn 200 kvadratmeter. De har rundbuede takkonstruksjoner i tre, skyvedører i fronten og er kamuflasjemalt . Enkelte eksemplarer av denne hangartypen finnes ved flere andre anlegg, men de fleste er kraftig ombygget. Ørland utgjør dermed det eneste helhetlig bevarte hangarmiljøet av denne typen. Også dette er en sjeldenhet i en internasjonal sammenheng, idet tilsvarende anlegg i Europa ble ødelagt som følge av krigshandlinger.

Image "80476_124_01_a.jpg" without description

Persaunet leir i Trondheim. Høystatus forlegningsleir for ubåtpersonell.

Foto: FKP

Image "80476_124_02_a.jpg" without description

Nordberg leir. Interiør fra badet.

Foto: FKP

Image "80476_124_03_a.jpg" without description

Ørland hovedflystasjon ble bygget som tysk jagerflyplass. Nordområdet inneholder et hangarmiljø med 8 Messerschmidt-hangarer, hvorav seks er meget godt bevart. Hangarene er sjeldne i europeisk sammenheng. Foran ses modulstøpt betongdekke karakteristisk for tyske anlegg.

Foto: FKP

Image "80476_124_04_a.jpg" without description

Oddane fort i Oslofjorden eksemplifiserer hvordan bygninger og forsvarsverk inngår som integrerte deler av et kystfort. I bakgrunnen ses en typisk østnorsk tyskerbrakke.

Foto: FKP

Blant fortene som inngår i Landsverneeplanen fremstår Oddane i Vestfold som det best bevarte fra et fortifikatorisk synspunkt. Her er også mesteparten av den ekstyske bebyggelsen bevart i form av brakkebygg av enkel standard. Anlegget har store pedagogiske kvaliteter hvor de forskjellige delene av fortet er klart lesbare som en helhet.

Nordberg fort på Lista ble opprettet som støttebatteri til Lista flystasjon, men må også sees i sammenheng med de ekstyske anleggene i Marka skyte-og øvingsfelt. Til sammen er dette vitnesbyrd om en svært tung tysk etablering på Lista. Fortet ble oppført av marinen, men inngikk i artillerigruppe Vanse som ellers bare omfattet hærkystbatterier. Også dette fortet er meget lesbart fordi både bygningsmassen og fortifikasjonene i hovedsak er bevart. Forsvarsverkene er i dårligere stand enn på Oddane, men bygningsmiljøet på Nordberg må karakteriseres som landets best bevarte helhetlige tyskerleir fordi også interiørene som helhet har store kvaliteter. Fortet teller idag nitten bygninger foruten bunkere. Bygningsmassen er nå kledt med eternitt, men de opprinnelige panelene ligger helt intakt under. Forøvrig er leirbebyggelsen praktisk talt uforandret. Her finnes de typiske forlegningsinteriører med sitt enkle panel og fyllingsdører foruten et badebygg med karakteristisk sjakkmønstret flisegulv og alle dusjer bevart. Anlegget omfatter dessuten en sykestue med typisk interiør. Til dette kommer to usedvanlig godt bevarte bygninger som har både arkitektoniske og tildels kunstneriske kvaliteter:

Messebygget har tidstypisk innvendig finérkledning med skipsmotiver malt i taket, en gedigen flislagt kamin, foruten original innredning og armatur samt intakt vedfyrt komfyr og kjøkkenmaskiner. I kjellerens røkeri for fisk og kjøtt finnes fortsatt den opprinnelige belysningen. Kantinebygningen, som tjente som velferdsbygg for både soldater og offiserer, fremstår som en komplett bevart tysk kneipe. Med unntak av møblene, hvor de fleste er utført i kopi av gjenværende originaler, er all innredning, med baren som et samlende element, som under siste krig. Veggene og taket er utsmykket av soldaten Rudolf Lütke med skildringer av sjømannens liv og levnet under landlov.

Image "80476_125_01_a.jpg" without description

Ubåtbunkeren Dora I i Nyhavna i Trondheim sett fra ubåt 959 i 1944. Merk de doble dokkportene

Foto: Rudi Rolf

Kanon- og mitraljøsestillinger, løpegravsystem og andre forsvarsmessige komponenter ligger relativt samlet nær forlegningsområdet, slik at anlegget er lett lesbart.

Persaunet leir i Trondheim utgjør Norges eneste godt bevarte ubåtforlegning. I tillegg til denne fantes riktignok enda en ubåtforlegningsleir i Norge, nemlig på Melkeplassen i Bergen. Denne ble anlagt for mannskaper fra Ubåtbunker Bruno på Laksevåg, men er ute av Forsvarets eie og senere endret. Persaunet ble oppført i tilknytning til ubåtstasjonen på Trondheims havn, som blant annet besto av de to store ubåtbunkerne DORA I og DORA II. Bare den ene ble fullført, og ingen av dem er lenger i Forsvarets eie.

Image "80476_125_02_a.jpg" without description

Vågedalen på Laksevåg i Bergen. Ubåtbunkeren ble delvis demolert etter krigen, men har fortsatt forsvarsmessig bruk. Ubåtbunkeren slik den ser ut i dag.

Foto: VSD

Persaunet fremstår som et svært godt eksem pel på en tysk høystatusleir. Leirbebyggelsen har i hovedtrekkene høy grad av opprinnelighet, og blant annet er de utvendige panelene bevart i et sjeldent omfang. Den bygningsmessige utførelse er meget solid og har dessuten arkitektoniske kvaliteter i såvel eksteriør som interiør. Leiren har en U-formet reguleringsplan og en utforming som er representativ for Den tyske Marinenes ubåtanlegg langs hele Europas vestkyst og i Middelhavet. Som en del av dette forsvarssystemet, og med bakgrunn i den marinestrategiske rolle som Trondheim var tiltenkt i Det tyske riket, fremstår Persaunet som interessant også i et europeisk bevaringsperspektiv. Dette understrekes av at Persaunet ser ut til å være den best bevarte av et større antall ekstyske ubåtleire i Europa.

I tilknytning til dette bør også Ubåtbunker Bruno på Laksevåg fremheves. Bunkeren ligger i Vågedalen ved Bergen og besto opprinnelig av syv haller eller såkalte bokser som rommet tre tørrdokker, tre våtdokker og en hall til drivstoff- og oljelagre. Anlegget var ikke helt fullført ved krigens slutt, og etter 1945 ble de fem vestligste dokkene demolert, hvorav den ene senere ble istandsatt og tatt i bruk. Innerste del av de opprinnelige hallene er fortsatt delvis intakt og rommer i dag verkstedslokaler og kontorer. Foran disse er det tidligere dokkområdet utfylt. For øvrig er anlegget fortsatt i bruk til sitt opprinnelige formål og har i kraft av dette en særskilt verdi som teknisk kulturminne i norsk sammenheng. Til dette kommer at svært få av de tilsvarende anleggene på kontinentet er intakte og i bruk. Byggingen av Europas ubåtbunkere var et av de mest krevende prosjektene som ble utført av OT. Anleggsarbeidene var enorme og tildels meget kompliserte, med vanskelige grunnforhold i tillegg til forsynings- og personelleproblemer – og en nær sagt total mangel på infrastruktur i anleggsområdene.

Ved siden av Trondheim var Laksevåg det eneste overhalingsstedet for ubåter i nordre del av Norddsjøen under den andre verdenskrig. Det hadde dermed stor strategisk betydning for den tyske ubåtvirksomheten i Nord-Atlanteren, og ikke minst etter invasjonen i Frankrike i 1944. UVB-bunkeren er også interessant fra en teknologisk synsvinkel, både fordi demoleringen gir innsikt i dens komplisert konstruksjon og fordi anlegg av denne typen dokumenterer konstruksjonsmessige nyvinninger som kom til under byggeprosessen. Ubåtbunker Bruno inngår derfor i Landsverneplanen.

Image "80476_126_01_a.jpg" without description

Tarva ytterst i Trondheimsfjorden. Forsvaret eier bare noen små frimerker av arealet innenfor dette spesielle militærhistoriske landskapet. Bildet viser såkalte Hitlerrtenner, det vil si panser-eller tanksperringer i betong, som bukter seg igjennom terrenget. Liknende pansersperringer er bare bevart ett annet sted i Norge – på Ognastranden ved Stavanger-men begge er i privat eie.

Foto: FKP

Image "80476_126_02_a.jpg" without description

Ognastranden på Jæren med tanksperringer både i sten og betong.

Foto: FKP

Image "80476_126_03_a.jpg" without description

«Mammuten» på Tarva – den gjenværende radarfoten til det som engang var nordeuropas 3. største luftradar med samme navn. Foten måler rundt 30 m i diameter.

Foto: FKP

Tyske militærhistoriske landskaper

Et stort antall ekstyske militærhistoriske landskaper inngår i landsverneplanen.

Tarva, et øyrike mellom Trondhjemfjorden og Nordlandsleden, fremstår her som den kanskje best bevarte eksponenten for slike områder. Befestningen inngikk i Artillerigruppe Ørland hvor Austrått var hovedbatteriet. Dessuten spilte Tarva en viktig rolle innenfor sambandssektoren under siste krig, blant annet ved at Nord-Europas tredje største radarstasjon ble anlagt her. Hovedtyngden av forsvarsverkene ligger på øyene Husøya og Valøya og danner tilsammen en helhet med et rikt utvalg usedvanlig godt bevarte ekstyske bygnings- og anleggsrester. Her inngår den rundt 35 meter brede foten til den tyske radaren, i ettertid kalt «Mammuten» i tillegg til store mengder bunkere, løpegraver og kanon- og skytestillinger, foruten et av landets to bevarte eksempler på pansersperringer av betong – de såkalte «Hitler-tenner».

Image "80476_127_01_a.jpg" without description

Kranfundament på Trondenes fort . Kranen ble brukt ved monteringen av kanonene og ved senere utskifting av kanonrørene.

Foto: Birger R. Lindstad, NIKU

Image "80476_127_02_a.jpg" without description

Trondenes fort . Et kulturminne av europeisk betydning, særlig kjent for sine store 40,6 cm kanoner.

Foto: FKP

Det andre av periodens viktige militærhistoriske landskaper befinner seg nær Ognastranda på Jæren. Men verken dette eller Tarva-anlegget er i Forsvarets eie. I dag begrenser dette seg til enkelte små områder, nærmest «frimerker», av landområdene på Tarva, deriblant Mammuten og et godt bevart bunkerområde som fortsatt er i bruk. Dette militærhistoriske landskapet fremstår som et sentralt eksempel på den utfordringen det er å ivareta kulturminner og helheter på tvers av eiendomsgrenser, ikke minst her hvor det militærhistoriske landskapet trolig er et av de best bevarte i Europa.

Anleggenes betydning som norske og europeiske kulturminner

Norge utmerker seg gjennom et bredt utvalg av godt bevarte ekstyske anlegg. Disse omfatter både de rene stridsanlegg og bygninger og anlegg med støttefunksjoner. Flere av anleggene er sjeldne og noen er trolig også unike i europeisk sammenheng. Dessuten utgjør sporene etter den tyske virksomheten i Norge – det være seg i form av bygninger, anlegg eller militærhistoriske landskaper – en ressurs med et betydelig pedagogisk potensiale. Norge har derfor et ansvar for å ivareta disse kulturminnene. Dette bør man kunne utnytte både i forbindelse med kulturminner fra andre epoker – og som del av lokal og regional næringsutvikling.

Utrykte kilder

Primærmaterialet og katalogdelene i Landsverneplanen

Utrykt materiale mottatt fra en rekke kommuner og privatpersoner

Litteratur

Andersen, Arnt Tore – Krigstid og fangeliv på Ørland 1940–45, Beograd 1997.

Anthonisen, Bent Bågøe – Hanstholm-Fæstningen, Ringkøbing 1985.

Berge, Kjell-Ragnar – Fronten er kysten, Firda 1995.

Fjørtoft, Jan Egil – Tyske kystfort i Norge, Arendal 1983.

Flatmark, Jan Olav – Sunnmøre i Festung Norwegen, Lesja 1994.

Fuglerud, Thor – Ørland hovedflystasjons historie, Ørland hovedflystasjon 1995.

Historieutvalget v/Bardufoss flystasjon – Bardufoss flystasjon 50 år. 1938–1988.

Julnes, J. og Rød, K. red. – Aukra gjennom tidene, Aukra 1995.

Larsson-Fedde, Torbjørn – Lista flystasjon 1941–1996 og Nordberg fort 1942–1996 , Farsund 1996.

Miljøministeriet 1990 (DK) – Befæstningsanlæg i Danmark 1858–1945.

Skodvin, Magne – Krig og okkupasjon 1939–45, Oslo 1990.

Sotra og Øygarden Forsvarsforening – Fjell festning – Et 50-årsminne.

Sælensminde, Ole Bjørn – Herdla, fra fredelig bygd til krigsskueplass, Herdla 1996.

Fant du det du lette etter?