Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Forsvarets kulturminner

Restene i landskapet etter Forsvarets virksomhet i form av bygninger og forsvarsverk er en kilde til kunnskap om og opplevelse av fortiden. Sporene gjenspeiler blant annet endringer i fiendebilde, øvelsesmønster, endringer i byggeskikk og fortifikasjon og ikke minst institusjonaliseringen av Forsvaret. En del byggverk er også fysiske rester etter viktige hendelser i nasjonens historie. Sporene etter militær virksomhet er videre med på å forklare fremveksten av byer og tettsteder og er viktige identitetsskapende faktorer.

Forsvarets byggevirksomhet er variert og spenner fra middelalderborger til enkle stillinger, fra staselige kommandantboliger til enkle depoter. Noen militære bygg skiller seg klart fra den samtidige og lokale byggeskikken, mens andre bærer sterkt preg av tidens stil og lokale tradisjoner. Vi skal ikke her begi oss inn på en typologisering, det kan man lese mer om i landsverneplanens temadel, men grovt inndele den militære byggevirksomheten.

  • Middelalderen med etableringen av flere befestede administrasjonssentre som Akershus, Tønsberghus, Bergenhus og Vardøhus.
  • 1600-tallet med etableringen av en rekke befestninger som følge av stadige stridigheter mellom det dansknorske og det svenske kongehuset. Det ble i denne perioden etablert festninger i Halden, Fredrikstad, Kongsvinger, Kristiansand og Trondheim.
  • Avslutningen av Den store nordiske krig i 1720 førte til en lengre fredsperiode. Det ble likevel bygget to større anlegg i Norge som på hver sin måte bidro til å styrke Norge som en selvstendig enhet. Marinebasen Fredriksvern i Stavern ble bygget i 1750 som base og verft for kongerikenes felles flåte, mens det nåværende Vardøhus ble bygget i perioden 1734–37 markerte dansknorsk overhøyhet i nord.
  • Napoleonskrigene og spesielt det engelske flåteranet i 1801 og angrepet på København i 1807 ga støtet til byggingen av ca. 100 kystbatterier. De fleste av disse relativt enkle anleggene er borte. Noen er restaurert som batteriet på Hovedøya, men kun ett er i Forsvarets eie – batteriet på sydspissen av Odderøya i Kristiansand.
  • Oppløsningen av unionen med Danmark og etableringen av Norge som en egen stat medførte sammen med den teknologiske utviklingen behov for nye anlegg. Horten ble valgt som sted for en ny marinebase. Byggearbeidene på det som senere skulle bli Karljohansvern kom i gang i 1818. Oscarsborg festning ble påbegynt i 1846 som nytt hovedanlegg i forsvaret av hovedstaden.
  • Innføringen av ny hærordning med allmen verneplikt og mer omfattende øvelser i siste halvdel av 1800-tallet utløste etableringen av større ekserserplasser.
  • Opprustningen frem mot og like etter unionsoppløsningen som blant annet innebar oppbyggingen av en rekke fort, skanser og batterier langs grensen mot Sverige og kystfort ved de store byene.
  • En meget omfattende byggevirksomhet ble gjennomført av okkupasjonsmakten under annen verdenskrig, hvorav en stor del ble tatt i bruk av Forsvaret i etterkrigstiden. Restene av dette arbeidet utgjør av flere grunner en stor andel av Landsverneplanens utvalg.
  • Utbyggingen av etablissementer i forbindelse med Norges NATO-medlemsskap.
    Image "80478_245_01_a.jpg" without description
    Image "80478_245_02_a.jpg" without description
    Image "80478_245_03_a.jpg" without description

Frem til siste halvdel av 1800-tallet var byggevirksomheten stort sett konsentrert til de sentrale østlandsområdene og forsvaret av de store byene. Hovedfienden frem til 1814 var Sverige og faren for angrep var størst ved innfartsveiene til hovedstaden. De store festningene ble derfor lagt nær grensen.

Langs hovedveiene på Østlandet, Sørlandet, Vestlandet og Trøndelag var det etablert en rekke små ekserserplasser med depoter i såkalte telthus. Her øvde lokale avdelinger eller kompanier. Mot slutten av 1800-tallet økte øvelsesaktiviteten betydelig og man begynte også med vinterøvelser. Sammen med nye krav til hygiene og boforhold var dette medvirkende til fremveksten av større ekserserplasser eller moer som Bømoen, Evjemoen, Terningmoen, Hvalsmoen og Gardermoen.

Mot slutten av 1800-tallet forsterket man forsvaret av byene langs kysten med kystbatterier. Langs grensen og ved landtilgangene til Kristiania ble det bygget fort, mindre stillinger og skanser for å sette makt bak kravet om løsrivelse fra unionen med Sverige. Anleggene i dette forsvarssystemet blir i denne sammenheng benevnt som grensebefestninger.

Okkupasjonsmakten tok i bruk de norske militære anleggene og utvidet flere av dem. I tillegg etablerte de en rekke kystbatterier, luftvernstillinger, vaktposter, depoter, forlegnings- og artillerileire, flyplasser, lasaretter og andre etablissement. Byggevirksommheten var enorm. Arbeidskraften besto for en stor del russiske og serbiske krigsfanger, men også norske tvangsutskrevne og frivillige arbeidere deltok sammen med tyske soldater. Arbeidet fikk store konsekvenser for flere lokalsamfunn. En rekke familier ble fordrevet fra sine hjem. Noen vendte hjem til ødelagte jorder og beitemarker, andre måtte finne seg et nytt hjemsted. Restene etter den tyske byggevirksomheten under annen verdenskrig er et minne over krigens grusomheter og følgene okkupasjonen fikk for krigsfanger og lokalbefolkningen. Samtidig utgjør sporene i landskapet slagg fra verdenshistorien som bringer nærhet til og levendegjør en viktig del av Norges og Europas historie.

Den militære byggevirksomheten i etterkrigstiden er preget av Norges NATO-medlemskap og følgene dette fikk for utbygging av flyplasser over hele landet, rakettbatterier og etableringen av større hæravdelinger i Sør- og Nord-Norge.

Fant du det du lette etter?