Akershus festning.
Karljohansvern: F.v.: Magasin B (inv.nr. 0129) og Magasin A (inv.nr. 0130), bygget hhv. 1839 og 1869, med mellomliggende kanal bygget i 1842.
Utvalget av bygninger og restene etter den militære virksomheten på Østlandet som er tatt med i Landsverneplanen, dekker alle perioder i Forsvarets byggevirksomhet, unntatt batteriene etablert under Napoleonskrigene. Som det fremgår av illustrasjonen nedenfor ligger 62 % av det samlede utvalget i landsverneplanen innenfor denne regionens grenser. Dette skyldes landsdelens dominerende plass i Forsvarets virksomhet frem til annen verdenskrig.
Et annet forhold som bidrar til Østlandets dominerende posisjon, er at sju av tretten anlegg behandlet i St. meld. nr. 54 (1992–93) om Nasjonale festningsverk ligger her. Verneverdige inventar på disse anleggene utgjør 45 % av det totale utvalget i regionen, av disse igjen er en rekke bygninger allerede administrativt fredet. Fordelingen blant de resterende inventarene gjenspeiler regionens komplekse militærhistorie.
Akershus festning er et av landets viktigste kulturminner, med bygninger og anlegg fra middelalderen og frem til vår tid. Festningen har en særlig posisjon som nasjonalmonument på grunn av sin plassering i hovedstaden og rike historie knyttet til konge- og statsmakt.
Mot slutten av 1600-tallet ble det gjennomført en stor utbygging av festninger ved grensen til Sverige som hadde vokst til en militær makt med ambisjoner i løpet av århundret. I Halden, Fredrikstad, Kongsvinger og Trondheim vokste det frem sterke festninger. Festningene var store byggeprosjekt som krevde kompetanse som ikke fantes i Norge. Lokale håndverkere og soldater arbeidet under ledelse av utenlandske tekniske eksperter. Særlig ingeniøroffiserene Johan Caspar de Cicignon, Wyllem Coucheron og Anthony Coucheron har satt merker etter seg i festningsarkitekturen i Norge.
Østlandet – Verneverdige inventar
Ved opprettelsen av egne norske hærstyrker ble en del av den militære virksomheten flyttet fra festningene og ut i bygdene, særlig på Østlandet. Bestrebelsene med å etablere en egen hær startet i 1620, men det tok noen tiår før styrkene ble en realitet. Landet, unntatt byene og Nord-Norge, ble delt inn i områder som hadde plikt til å stille med én soldat. Soldatene ble samlet i kompanier, dvs. hundremannsenheter, med navn etter området de tilhørte som det Thunske, Eidsbergske eller Numedalske kompani. Øvelsene, eller eksersisen, fant ofte sted på kirkebakken i forbindelse med søndagens gudstjeneste, men ble etter hvert flyttet til egne plasser eller moer. Dette er starten på flere av de store etablissementene som i dag finnes i regionen. I siste halvdel av 1800-tallet ble flere kompanier samlet på større ekserserplasser. Øvelsesperiodene ble lengre og det ble også gjennomført øvelser på vinterstid. En rekke bygninger ble satt opp for å møte nye krav til forlegning, bespisning, lagringsvirksomhet, staller til dyrene og administrasjon. Leirene hadde en klar oppbygging ut fra bygningenes funksjon. Selv om de aller fleste leirene har gjennomgått store endringer, er flere slike strukturer bevart, som for eksempel på Heistadmoen, Hvalsmoen og Terningmoen. En av Østlandets største leire gikk tapt ved anleggelsen av hovedflyplassen på Gardermoen.
Fredriksvern i Stavern ble etablert som marinestasjon i 1750. For å sikre en base for flåten i Norge og for å kunne bygge nye skip, bestemte Fredrik 5. at det skulle bygges et verft med forsvarsverker. Valget falt på Fredriksvern på grunn av stedets strategiske plassering og gode havn med to utløp som lett kunne beskyttes. Etter atskillelsen fra Danmark i 1814 var Fredriksvern uegnet som flåtestasjon. Man trengte en stasjon som var lett å forsvare og med stort nok havnebasseng til å romme den flåten Norge som selvstendig nasjon hadde behov for. I 1818 ble det bestemt at flåtestasjonen skulle flyttes til Horten. Området ble kjøpt inn i 1819. Byggearbeidene kom i gang året etter, men flåtestasjonen ble ikke flyttet før i 1849. Fredriksvern og Karljohansvern er godt bevarte og fremragende eksempler på sine respektive byggeperioders stilarter.
Oscarsborg festning ble anlagt i årene 1845–53 for å sikre innseilingen til hovedstaden. Oscarsborg er laget ut fra et såkalt Montalembertsk system med kanoner i ringmur med borggård. Festningen var imidlertid foreldet før den var ferdig på grunn utviklingen av nye, sterkere og mer presise kanoner. Det ble derfor mot slutten av århundret anlagt et nytt batteri med en frontal voll foran festningen mot sør og anlagt en undervanssperre (sjeté) i vestre fjordløp. I tillegg anla man på grunn av Kaholmenes relativt lave beliggenhet utenverker på begge sidene av fjorden og på Håøya. Rundt århundreskiftet 1800–1900-tallet kom det også et torpedobatteri.
Utviklingen innen våpen- og skipsteknologien forårsaket at forsvarslinjene ble lagt lenger og lenger ut i Oslofjorden. Under første verdenskrig ble det bygget kystfort på Rauøy og Bolærne helt ytterst i fjorden. Denne forsvarlinjen ble forsterket av okkupasjonsmakten under annen verdenskrig, som også bygget flere flankeanlegg på begge sider av fjorden.
Grensebefestningene er behandlet særskilt i temadelen, men er en gruppe som tidligere ikke har fått den oppmerksomheten disse anleggene fortjener. For å sette makt bak kravet som løsrivelse fra unionen med Sverige, bygget man sperrefort nær grensen mot Sverige og batterier og skanser mer tilbaketrukket langs Glomma. De fleste av disse anleggene er fortsatt i Forsvarets eie og utgjør en stor del av antallet etablissementer i denne regionen.
Etterkrigstiden er også på Østlandet preget av NATOs infrastrukturprogram med etableringen av blant annet Rygge hovedflystasjon, rakettbatteriet på Våler og Gaustatoppen radiolinjestasjon.
