Tysk utbygging av kystfort i Norge under annen verdenskrig

På tross av de begrensninger i tysk forsvarsmakt som ble gitt ved fredsoppgjøret etter første verdenskrig, satte Tyskland allerede i 1928 i gang arbeidet med permanente forsvarsverk. Verkene i betong ble bygget langs østgrensen og skulle beskytte mot en polsk invasjon. Arbeidet fortsatte utover 1930- tallet, noe som førte til utforming av standarder for bygging av slike forsvarsverk og kriterier for betongstyrke for ulike typer konstruksjoner.

I 1938 ga Hitler ordre om utbygging av Vestvollen – en forsvarslinje langs Tysklands vestgrense. Arbeidet med denne linjen etablerte både et system av typetegninger – Regelbau – som ble brukt under den påfølgende verdenskrigen, og måten arbeidet ble organisert på. Den sivile institusjonen Organisasjon Todt som tidligere hadde beskjeftiget seg med utbygging av motorveier, fikk nå hovedansvar for planlegging, utredning, tegning og byggearbeidene av større forsvarsverk, og ble etter hvert en bygningstjeneste for det tyske forsvaret med egne uniformer.

Arbeidet med å befeste Danmark og Norge ble igangsatt like etter angrepet i april 1940. Okkupasjonsmakten tok i bruk eksisterende norske kystfort, endret dem en del og startet utbygging dels i henhold til norske planer fra mellomkrigstiden. Etter omfattende befaringer våren og sommeren 1940 utarbeidet man egne planer for befestning av strategisk viktige steder.

Hitler gikk personlig inn for å etablere tungt artilleri for å sperre Skagerrak med ett batteri ved Kristiansand og ett ved Hanstholm i Danmark. Batteriet i Danmark var ferdig i mai 1941, mens man ved Møvik i Kristiansand på dette tidspunktet holdt på med forberedende arbeider.

Også innseilingen til Trondheimsfjorden var viktig og ble prioritert sammen med batterier på Vestlandskysten. Trondheim var tenkt som hovedstøttepunkt for Marinen i nord og en viktig base for ubåtflåten. Også i Bergen ble det bygget en ubåtbunker. Tysklands fremste våpen mot Storbritannia var ubåtene, og da var tyskerne avhengig av kontroll over norskekysten for å komme uhindret ut i Atlanterhavet. Fra basene i Bergen og Trondheim opererte de tyske ubåtene mot allierte krigsskip og konvoier i Atlanterhavet.

Allierte aksjoner i Lofoten og på Måløy i 1941 forsterket ytterligere Hitlers overbevisning om betydningen av å befeste norskekysten. Ønsket om å kontrollere Norge hadde bakgrunn i behovet for å sikre malmtransport fra Narvik, sikre adkomsten til Atlanterhavet fra Tyskland og behovet for baser for den tyske marinen i Norge.

I 1942, etter det forlengede felttoget mot Sovjetunionen og USAs inntreden i verdenskrigen, innså Hitler at en krig ville bli langvarig og startet utbyggingen av Atlanterhavsvollen – en befestningslinje langs den 1500 km lange fronten fra Spanias grense mot Frankrike til Norges grense mot Sovjetunionen. Utbyggingen av forsvarsverker skulle spare personell på vestfronten inntil slaget på østfronten var over. Betong skulle altså erstatte store troppestyrker. Forsvarslinjens psykologiske betydning ble også vektlagt. De monumentale betongkonstruksjonene ga inntrykk av uovervinnelighet, og skulle både skremme motstanderne og virke oppbyggende på egne borgere. Fortene i Atlanterhavsvollen var et mye brukt motiv i nazistenes propaganda.

Norge var høyest prioritert innen den tyske plan for forsvaret av Europa. Etter Norge kom befestningen av Frankrike og Belgia, mens forsvaret av Holland og Jylland utgjorde tredje prioritet. Hitler var overbevist om at en alliert landgang ville komme i Norge. Totalt ble det bygget ca. 1500 batterier langs Atlanterhavsvollen, av disse lå 1/5 eller ca. 300 i Norge.

På grunn av vanskelige forsyningsforhold i Norge, ble det lempet på kravene til jernbetongens tykkelse. Typetegningene måtte også tilpasses forholdene på den forrevne norske kysten. Ekstyske kystfort i Norge avviker derfor fra anlegg etablert i øvrige deler av Atlanterhavsvollen. I større grad måtte anlegg legges i hulrom i klipper eller sprenges ned i fjell. Dette ga bedre kamuflasje, men forårsaket også store fuktproblemer på grunn av innsig fra fjellet, noe som bidro til at tidsplanene for utbyggingen ikke holdt. Mangel på boreutstyr og nok bygningsmateriale førte også til at kravene til tykkelse ofte ikke ble fulgt.

Kystfortene på Møvik, Austrått og Trondenes er blant de største batteriene som ble etablert langs Atlanterhavsvollen. Alle tre består av kanoner opprinnelig beregnet på slagskip som i varierende grad er tilpasset montering på land. Trippelkanonen på Austrått sto opprinnelig på slagskipet Gneisenau, mens 38 cm kanonen på Møvik og 40,6 cm kanonene på Trondenes aldri ble montert på skip. Teknisk sett er arbeidene interessante og omfanget imponerende, men i en eventuell strid ville de hatt mindre verdi på grunn av at kanonene sto åpne og ubeskyttede mot luftangrep eller beskytning fra sjøen.

Den enorme innsatsen som ble lagt ned i byggevirksomhet i Norge for batterier som ikke kom i kamp, er en kilde til undring og ettertanke hos besøkende. Hva var formålet? Hvordan var det mulig å gjennomføre slike absurde prosjekt? Spørsmålene leder oss nærmere en forståelse av krigens grusomheter og hvor galt det kan gå med en despot ved makten. Samtidig viser konstruksjonenes dimensjoner et sentralt poeng: For Hitler var kystfortenes betydning som avskrekkende virkemiddel og propaganda av like stor betydning som den rent operative.

Arbeidene ble utført under ledelse av Organisation Todts hovedkontor for Norge og Danmark i Oslo med bruk av tyske soldater og arbeidere, krigsfanger og norske entreprenører med frivillige og tvangsutskrevne arbeidere.

Selv om mange nordmenn i begynnelsen av krigen fant en vei ut av fattigdom og arbeidsledighet gjennom arbeid på tyske anlegg, ble antall frivillige raskt så lavt at okkupasjonsmakten gikk til utskrivning av tvangsarbeid. Først lokket imidlertid tyskerne med penger. Daglønnen kunne være så høy som 30 kroner. En kommunearbeider tjente 50 kroner i uken, mens en månedslønn for en gårdsarbeider kunne være 150–200 kroner. Med sultne barn hjemme var det for mange ikke noe valg å begynne på tyske anlegg. Da lønn ikke lenger var noe virkemiddel kom tvangen. Lov om alminnelig nasjonal arbeidsinnsats kom 23. februar 1943 og førte til tvangsutskriving av norsk arbeidskraft. Særlig i Nord-Norge var det problem å få tilstrekkelig arbeidskraft, noe som delvis forklares av avstanden til det mer folkerike Sør-Norge og omfanget av utbyggingen i nord.