Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Bygninger og stridsanlegg

Bygningsmassen på Fredriksten omfatter en rekke murte bygninger og anlegg. Bygningene fordeler seg konstruksjonsmessig på to hovedtyper: teglverk (f.eks. 0033) og bruddstensmur (bl.a. i fortifikasjonene). Vi finner også eksempler på bruk av utmurt bindingsverk. En del av de militære bygninger på Fredriksten er oppført i tosidig panelt stenderverk. I tillegg inngår tre som materiale også i murbygningene, ikke minst i utvendige detaljer som vinduer og dører.

Materialer og teknikker

Da Fredriksten ble bygget på 1660-tallet, ble ulike tresorter i stor utstrekning brukt som byggemateriale. Årsaken var nærliggende: i nærmiljøet var det liten tilgang på jord, og stein måtte mineres eller letes opp, mens tømmer var billig og lett tilgjengelig fra Halden. Etter hvert erfarte man at treverk i ubeskyttede konstruksjoner hadde kort levetid på Fredriksten, så det hverken av økonomiske eller militære grunner kunne forsvares å holde på dette materiale. Det er grunnen til at Fredriksten i all hovedsak fremstår i mur og med jordfylte bastioner.

Bruddstein til bygninger og fortifikasjoner på Fredriksten er stort sett stein fra lokale brudd. I begynnelsen fant man løse steiner på stedet og brukte fyrsetting for å avjevne fjellet der murene skulle bygges, men etter hvert tok man i bruk minering for å ta ut bruddstein. I 1664 ble to berggeseller, Salomon Redder og Michel Reinholdt, sendt til Fredriksten fra Kongsberg, hvor bergsprengning med krutt hadde vært i bruk siden 1642. (Widerberg 1963: 22) Det var allikevel først ved begynnelsen av 1680-årene at minering kom til anvendelse i stor stil. Mye av steinen ble brutt på stedet, men bøndene i Idd kjørte også store mengder stein til festningen som vel var brutt på hjemlige trakter.

Til murhjørner, murens horisontale avslutning og til dekorative detaljer var det lokale steinmaterialet mindre egnet, så stein ble hentet langveis fra. I overslaget over hva det ville koste å bygge festningen, ses det at de stein som skal forbrukes til hjørnestein og huggen stein til portene, hentes over 8 mil derfra. (Widerberg 1963: 12) En mil den gang, basert på sjellandske alen, var drøyt 11 kilometer. Murmester Fabian Stange kvitterte 29. oktober 1661 for jern som ble forarbeidet ved Porsnes til verktøy for hans svenner som brøt stein av berget ved Os. Steinen fra Os er grønnlig, fast kleberstein – grønnstein – og finnes for eksempel finnes i murhjørnenene på Prinsens bastion. Fra 1663 av hentet man stein til hjørner og porter på Kommersøya eller Marmorøya ved Holmestrand. Dette var en blå kalkstein – blåstein – som ennå kan ses en rekke steder på festningen. (Munthe 1906: 435) Men vi finner også f.eks. hjørnestein til 0003 Øvre magasin brutt på Idd. (Widerberg 1963: 169)

Steinhellene på Vestre kurtine ble brutt på gården Botners grunn ved Larkollen. Stein til innramming av dører og vinduer ble hentet fra Skakkestadberget. En smed ved Moss jernverk leverte to store jerndører og 5 jernluker. Arbeidet kom til å strekke seg over fire år. (Widerberg 1963: 138f) Jerndørene er ifølge smeden Alf Berg Johansen laget av såkalt takkstål. Ved først å varme malmen i masovner fikk man frem et produkt som lett lot seg knuse. Det frigjorte jernet ble nå varmet opp med trekull. Man fikk da smeltet jernet og formet det til barrer eller takker. Disse takkene inneholdt store mengder kullstoff og surstoff, og var nærmest dårlig støpegods. Ved varmebehandling til en viss temperatur forsvant deler av dette. Takkene ble så banket ut til plater av vanndrevne hammere. Disse ble så klinket sammen til større enheter. (Halden Arbeiderblad, 25.03.1987) En samtidig antydning av hvordan produksjonen av dører kunne foregå finner vi i året 1683, hvor to gamle jernkanoner som stod i Kongens bastion ble kassert. De ble sluppet utfor festningsmuren for å knuses i mindre biter, for så å føres til Porsnes, hvor det ble hamret jernlemmer av dem til «det store kruttårn.» (Munthe 1906: 442)

Teglstein er særlig brukt til hvelv, men også til utvendige bygningsformål. I festningens anleggsfase ble teglen dels importert fra Holland,1 dels produsert på festningens eget teglverk som ble etablert i 1666. (Widerberg hevder 1665; s. 34) Teglverket var utstyrt med fire steinformer og et par okser som stampet leiren. I 1667 var verket i full drift, men synes så å ha ligget nede i noen år, inntil det i 1672 og følgende år igjen var ble drevet for fullt.

Image "chapter-7-93-1.jpg" without description

0033 Retts- og parolebygning til venstre oppført i 2½ steins teglvegg – spekket utvendig og pusset innvendig, oppført i 1834. 0055 Internat- og stabsjefsbolig ble oppført i 1922 med samme materialbruk. Foto: Kjetil Roleth

Image "chapter-7-93-2.jpg" without description

0003 Øvre magasin til venstre med spekkede gråsteinsmurer. Til all muring ble det opprinnelig brukt kalkmørtel. Til høyre 0015 Hovedvakten med slettpusset fasade. Foto: Kjetil Rolseth

(Munthe 1906: 307) Munthe nevner at «Feldberederen » (ant. en person som bereder skinnfeller) leverte «adskilige L Haar, der blandedes i Leren [til murstenene]. Dette var specielt Tilfældet her [ved byggingen av hvelvingen og porten til Stortårnet i 1682–83], men ogsaa ved andre Byggearbeider. » (Munthe 1906: 435)

Citadellets murer ble i det alt vesentlige oppført på 1660-tallet. Murene ble bygget av gråstein i kalkmørtel som kistemurer: Mellom et indre og et ytre murskall ble det fylt med mindre fyllstein, også lagt i kalk. I det ytre murskall som danner festningsmurens plane ytterside, ble de beste steinene lagt i uregelmessig forband. En stein behøvde bare en «god vis» (en plan flate som kunne vises i murflaten) for å være brukbar. Kløvde rullesteiner var således fullt anvendelige. Ble det for stor fuge mot nabosteinen, ble det satt inn såkalte pinnsteiner.

Bindemiddelet var kalkmørtel. Kalk som bindemiddel i murverk har vært kjent lenge før vår tidsregning, og beskrives bl.a. av Vitruvius i hans «10 Bøker om Arkitektur» fra ca. år 50 f.Kr. Ingeniørkaptein Theodor Broch skrev i 1849 en lærebok i bygningskunst. Hans beskrivelse av bruk av kalkmørtler til forkjellige formål avviker ikke mye fra Vitruvius' beretning (Theodor Broch, Lærebog i Bygningskunsten, Christiania 1849).

Vanlig luftherdende kalk hadde vært brukt innen murerfaget siden middelalderen, også i festningsmurer. Kalk til bygningsarbeider er tradisjonelt blitt benyttet i to former, kalk som kan herde (karbonatisere) ved tilgang av luft (luftkalk) og kalk som kan herde uten tilgang av luft (hydraulisk kalk). Vanlig luftkalkmørtel er tradisjonelt blitt brukt til muring og pussing, hvor murflatens pussemørtel ikke må være sterkere enn den mørtelen som er murt med. Mørtel med hydrauliske egenskaper har fortrinnsvis vært benyttet på utsatte flater som skulle kunne tåle vær og vind bedre, for eksempel sokkelpuss, gesimser, vindusomramninger m.m. Hår fra storfe har også vært brukt som armering i mørtler til fuging omkring vinduer og dører, understrykning av takflater etc.

Kalk ble i hovedsak levert i 2 former: pulverkalk/ melkalk eller som steinkalk. Når kalkstykkene kommer ut av kalkovnen kan man enten pakke dem som de er, i mindre stykker, eller tilsette så mye vann at de smuldrer til pulverform; pulverkalk/ melkalk. Da den brente kalken reagerer med luftens fuktighet må den omgående pakkes lufttett for ikke å begynne herdeprosessen. For å kunne bli brukt til mørtel må kalken først leske, dvs. at den skal blandes med så mye vann den får en konsistens som tynn velling, og deretter legges til lagring. Jo lengre kalkvellingen ligger før den benyttes, jo mer vil kalken findele seg – konglomerere egenskaper. Kalk må lagres frostfritt og har gjerne hatt egne groper – kalkkuler – hvor den ble oppbevart. På festningen var det tredje hvelv i Vestre kurtine, kalt kalkhuset, i mange år brukt til oppbevaring av kalk. Det har vært vanlig å blande melkalk, sand og vann samtidig slik at hele massen inngikk i leskeprosessen. Dette er en hurtig fremstilt mørtel som ble brukt til bl.a. kistemurenes oppfyll. Men også denne blandingsmetoden forutsatte at leskeprossessen varte i minst 4–6 mnd. for at kalkkornene kunne konglomerere og dermed gi en bedre «kitning» med sandkornene.

Lesket kalk og sand blandet sammen gir mørtel til muring eller pussing. Sandkornenes størrelse og form og blandingsforholdet mellom kalk og sand har stor betydning for mørtelens egenskaper og bruksområder. Mye kalk og lite sand gir en fet mørtel, motsatt gir lite kalk og mye sand en mager mørtel. Til langt det meste murerarbeide er blandingsforholdet tradisjonelt 1 del kalk til 3 deler sand (1:3). Pussing av innvendige vegger, der mørtelen ikke behøvde like stor styrke, er blitt utført i blandingsforholdet 1:5. Til vanlig muring bruker man skarpkantet sand med kornstørrelse 0,2 – 2,5 mm og til finpuss bruker man fin strandsand hvor kornene er blitt slepet runde og glatte.

En del kalk inneholder noe leire, som ved brenningen gjør kalken hydraulisk. Vanlig luftkalk kan også gjøres hydraulisk ved å tilsette forskjellige stoffer, som pozzulan-aske, marmorknus, pulveriserte teglstein m.m. Den naturlige hydrauliske kalken har likevel bedre egenskaper, bl.a. herder den raskere. Inntil moderne sement ble vanlig i bruk, kalte man ofte hydrauliske mørtler for «Cement ». (F.eks. ble brønnen i Prins Christians bastion i 1664 utmurt med vannklinker i cement.) Moderne sement til mur- og puss herder fort og blir meget sterk. For å få en mer smidig mørtel med langsommere herdning har man tilsatt lesket kalk til sementen. Man får da en blandingsmørtel som går under betegnelsen KC-mørtel. KC-mørtler, ferdigblandede murmørtler og rene sementmørtler skal ikke benyttes til restaureringsformål fordi de generelt er for sterke og tette til det underlaget de skal arbeide sammen med. En av kalkmørtelens viktigste egenskaper er nemlig at den er diffusjonsåpen, hvilket vil si at vann og fukt som kommer inn i murverket lett kommer ut igjen og fordamper. Muren blir dermed ikke utsatt for konstant fuktighet.

Det må antas at en vesentlig del av festningens kalk kom fra Slependen (Slepen) ved Asker. Widerberg 1963 skriver at kalken kom i småskuter fra Slepen og måtte kjøres opp fra bryggen i Halden. (Widerberg 1963 1963: 20).

Portlandsement – det vi i dag kaller sement – ble oppfunnet i England 1824, men fikk ingen stor betydning for byggevirksomheten i Norge før på 1890-tallet. Produksjonen i Norge skal ha tatt til i 1892 ( ved Christiania Portland Cementfabrik på Slemmestad). I hvert fall på 1920-tallet hadde portlandsement avløst hydraulisk kalk på utsatte flater.2) Sement ble lenge bare brukt der det var behov for å skape en sterkere og mer vannavvisende mørtel eller fremskynde herdingen, og det er sannsynlig at det på Fredriksten først ble anvendt til bygningsmessige formål i etterkrigstiden. Siden har den imidlertid – her som i mange andre historiske miljøer – vært nærmest enerådende til reparasjoner av eksisterende bygninger og anlegg, med uheldige følger.

Tidlig portlandsement var antagelig et bedre egnet produkt enn dagens sement, som leveres svært finmalt. Dette gir kortere herdetid og mindre fleksibilitet i ferdig herdet puss. Dette viser seg i spekkingen på festningsmurene, hvor nyere reparasjoner viser en sterk tendens til oppsprekking.

Overflatebehandling av murbygninger har tradisjonelt vært differensiert. Innendørs må man i analogi med observasjoner fra andre festningsverk anta at limfarve og ren linoljemaling ble benyttet i interiører til et stykke inn på 1900-tallet. Utvendig ble pussede bygninger kalket.

Festningsmurer

Festningsmurer består overveiende av to grunnkonstruksjoner: kistemurer og bygningsmurer. Kistemurer består av en formur – den som vender mot fienden – og en bakmur. Mellom disse murene, avstanden kan variere, fylles det store og små stein blandet med kalkmørtel. Murens forog bakmur bindes da sammen av fyllmateriale og kalk. Øverst på muren ble det fylt med jord og torv. Der murene var tykke ble det også murt hvelv (kasematter) som under Overkongens batteri og Huts batteri. Fredriksten festning er den festningen med flest kasematter av samtlige grensefestninger. Over kasemattene var det i fredstid et skurtak, som skulle hindre regnvann i å trenge ned i kasematthvelvene og gjøre kasematten rå og uegnet til opphold. Noen enklere festningsmurer eller bastioner har bare vært fylt med jord. Oppå festningsmurene er det en vollgang av torv man kan gå på, og brystvernene var likeledes oppbygget av torv, gjerne med en palisaderekke innenfor. Brystvern av torv virket som kulefang og palisadene ga ekstra beskyttelse. Batteristandplassene var gjerne belagt med tykke planker, slik at kanonene kunne rulles tilbake ved ny ladning.

Image "chapter-7-95-1.jpg" without description

1084 Enveloppen IV. Hovedkonstruksjonen i teglstein med puss og kalkmaling. Foto: Jiri Havran

Image "chapter-7-96-1.jpg" without description

0001 Gammel kommandantbolig. I det tidligere trapperom sees fortsatt de rappede veggene. Foto: Jiri Havran

Image "chapter-7-96-2.jpg" without description

Som bygningsmur består festningsmuren av en tykk og solid formur sammenbygget med en bygning på innsiden som for eksempel Østre kurtine, eller en tykk og solid mur med innhakk til beskyttelse av mannskapene, som for eksempel Nordre kurtine.

Bygninger såvel som fortifikasjoner synes å være i god stand. Grunnen er stabil og setninger har ikke vært noe stort problem. I den grad utglidninger m.v. har forekommet, har det skyldtes manglende vedlikehold. I dag kan det være et problem at utette murkroner i kombinasjon med bruk av diffusjonstett sementmørtel i murverket skaper grobunn for frostsprengninger og nedbrytning av kalken som er blitt brukt lengre inne i murverket. Opphopning av vann inne i murene, vann som ikke trekker ut av fugene og fordamper, sees ofte som kalkavleiringer på murflaten der vannet siver ut. Dermed svekkes kalkmørtelens evne til å binde muren.

Murbygninger

Festningens bygninger er overveiende oppført av gråstein, men noen har etter brannen i 1826 fått en 2. etasje oppført i teglstein. Noen er også oppført i utmurt bindingsverk med panelkledning, som for eksempel den nye kommandantboligens 2.etasje. Til all muring ble det opprinnelig brukt kalkmørtel, men til senere reparasjoner er det blitt brukt sementmørtel. Alle tak har tegltaksten.

pussede murbygninger har det under store deler av etterkrigstiden vært benyttet sementbaserte produkter til reparasjoner. Overflatebehandling med kalkmaling/hvitting har likeledes vært avløst av mindre diffusjonsåpne malinger. På panelte bygninger har man brukt moderne alkydoljemalinger som ikke har samme egenskaper som linoljemaling.

upussede murbygninger har man foretatt fugereparasjoner, siden 1920-tallet nesten utelukkende med sementmørtler. Problemstillingen med vann inne i murverket er her prinsipielt den samme som for andre murer.

I dag er man begynt å ta gamle metoder og materialer i bruk igjen, da det har vist seg at de fungerer bedre i restaureringsmessig sammenheng.

Trebygninger

En mindre del av Fredrikstens bygningsmasse utgjøres av trebygninger oppført i tosidig panelt stenderverk. I tillegg inngår tre som materiale også i de fleste murbygninger, ikke minst i utvendige detaljer som vinduer og dører.

Fredrikstens arkiver og bygningene selv gir lite opplysninger om byggematerialer og om hvilke overflatebehandlinger som er brukt på ulike flater. Vi må imidlertid kunne gå ut fra at man i stor grad har anvendt samme materialer og teknikker som på andre festninger, og kan derfor trekke veksler på de funn som er gjort i forbindelse med andre festningsverk. Her ble limfarve hyppig brukt både på mur og tre, men i trebygninger gikk man etter hvert over til linoljemaling, antagelig fordi dette var mindre vedlikeholdsintensivt i det lange løp. På Oscarsborg er det funnet at gulv ofte ble innsatt med «kogende» linolje el. gulvolje, når de ikke ble malt eller etter hvert belagt med linoleum.

Det er ikke funnet kilder som bekrefter dette, men vi kan anta at man på Fredriksten som ved andre militære etablissementer stilte krav om vinterhugget og vellagret virke. Videre var det den gang selvsagt at man sorterte ut virket etter hvor det skulle brukes, slik at det beste virket ble brukt på de mest utsatte detaljer, f.eks. bunnkarm og nedre ramme på vinduer. Til slike deler brukte man gjerne malmet, speilskåret furuvirke som gjerne fikk ligge på lager i flere år for at malmen skulle herde. I den andre enden av skalaen ble det dårligste virket nyttet til innvendig rupanel som allikevel skulle tapetseres, som stubbegulv mot kjeller, til mindre værutsatte vegger på uthus, m.v. Furu har nok vært det vanligste virket, men eik har sikkert også vært benyttet i betydelig omfang.

Trebygningene på Fredriksten har pr. i dag ingen eller beskjedne skader.

Ved rehabiliteringer har nyere materialer og teknikker funnet utstrakt anvendelse. Bl.a. er det i noe omfang brukt uhøvlet panel som virker fremmed på eldre hus. Videre er det gjennomgående benyttet nyere malinger som har andre aldringsegenskaper enn tradisjonell linolje- og uthusmaling. Sett fra et antikvarisk ståsted er det allikevel verre at praktisk talt samtlige takflater på tre- og murbygninger er blitt skiftet til moderne fabrikkstrøken tegl. Mange vinduer er også skiftet ut.

Med tanke på restkvalitetene ved trebebyggelsen er det svært viktig at det som er tilbake av opprinnelige detaljer blir beholdt. Det samme gjelder selvsagt opprinnelige tredetaljer i murbebyggelsen. Et uomgjengelig prinsipp her er reparasjon fremfor utskiftning. Det vises forøvrig til Håndbok i kulturminneforvaltning angående praktiske anvisninger.

Militærhistorisk landskap

Bevaring av militærhistorisk landskap innebærer minimal skjøtsel. Hovedprinsippet for militærhistorisk landskap er at inventarer som ikke er belagt med særskilt vern skal få ligge urørt, men ingen elementer skal aktivt fjernes. Anleggene vil over tid forsvinne, med mindre man i fremtiden vil reversere prosessen. Pleie av vegetasjon for å ivareta etablissementets antikvariske kvaliteter og sikring av områdene, vil være en viktig del av bevaringen av sporene etter den militære virksomheten.

I en del sammenhenger kan det være ønskelig med enkle tiltak for å forsinke forfallet i det militærhistoriske landskapet, der særlig kontroll med vegetasjonen står sentralt. Mose, gress, busker og trær slår rot i forsvarsverkene eller festningsmurene, og bidrar til at murene relativt raskt sprenges i stykker. Vegetasjonspleien skal også bidra til å gjøre ferdsel i området forutsigbar, slik at en unngår skader på mennesker og dyr.

Pleienivået vil variere, men et overordnet prinsipp vil være at siktelinjer bevares åpne, slik at skanser og stillingers operative sammenheng blir lesbar for festningens besøkende. Opprettholdelse av visuell kontakt mellom festningen og Gyldenløve, Stortårnet, Overberget, Borgerskansen og øvrige elementer i landskapet rundt vil være av betydning for forståelse av den operative sammenhengen, men anleggelse av nye stier eller gangveier rundt festningen og dens ytre verker kan ikke tillates. Den kontrollerte «tilgrodde karakter» er en opplevelseskvalitet som bør tas med i planleggingen av skjøtsel og vedlikehold. Målsettingen må være å finne en balanse mellom skjøtsel og forfall som sikrer anleggene uten å gjøre dem til velholdte ruiner. Inngrep i forbindelse med restaurering/vedlikehold må også vurderes opp mot hvilke konsekvenser dette kan få for arter som har sitt livsmiljø knyttet til deler av festningsanlegget. Av hensyn til biologisk mangfold kan det likevel i enkelte områder være aktuelt å utføre særskilte skjøtselstiltak med bakgrunn i lokale skjøtselsplaner eller skjøtselstiltak foreslått i BM-rapport nr. 32-2003 Biologisk mangfold på Fredriksten festning Halden kommune, Østfold fylke . Videre skal det også tas spesielle hensyn til naturverdier slik at områdenes verdi for biologisk mangfold ikke forringes.

1 Bl.a. nevnes til muringen av Prinsen bastions venstre flanke en leveranse av 40.000 hollandske murstein. (Widerberg 1963 1963: 31)

2 Ifølge «Fortegnelse over Statens eiendommer ved utgangen av 1930» ble vollmurene i perioden 1920–1925 «restaurert, pinnet og sementfuget». På dette tidspunkt var det ikke vanlig (som i Brochs tid) å omtale kalk med hydrauliske egenskaper som sement, og vi må derfor gå ut fra at det var portlandsement som ble benyttet. På Oscarsborg kan det påvises bruk av «engelsk sement» (ant. portlandsement) så tidlig som i 1848, og portlandsement var almindelig benyttet ihvertfall på 1890-tallet. I Oscarsborg festnings arkiv er det ihvertfall notert i 1896 at «Anvendelsen af de hydrauliske Kalkarter forlængst er afløst af Portland Cement» (NRA: Oscarsborg festning, ingeniørdetasjementets arkiv boks 10: Protokoll (kopibok) 16/10/95 – 22/12/96, pg. 251)

Fant du det du lette etter?