Murbygninger og stridsanlegg

Konstruksjoner

Bygningsmassen på Kongsvinger festning omfatter i hovedsak to konstruksjonsprinsipper; murte bygninger og trebygninger. De murte bygningene er enten oppført i teglstein eller bruddstein, dvs. gråstein. Trebygningene, er enten oppført i bindingsverk med panel utvendig og innvendig, eller som tømmerbygninger.

Valg av byggeteknikk har vært betinget av praktiske årsaker, soliditet og brannsikkerhet og det å kunne motstå beskytning. Vinger er et tømmerområde, men likevel er det bare Kommandantboligen oppe på festningen som ikke er murt. Den er oppført i utmurt bindingsverk med ut- og innvendig panel. Bygningene i den dekkete vei har vært oppført både av mur, bindingsverk og tømmer. I dag står krutthuset i bruddsteinsmur, mens Ytre Vakt og Laboratoriet er oppført i bruddsteinmur kombinert med noe utmurt bindingsverk med puss over.

På Vardefortet er det brukt en kombinasjon av bruddsteinsmurer og betongmurer ved oppførelsen av de delene som ligger synlig i terrenget, mens oppholdsbarakker inne i fjellet er oppført av tre. Utenfor fortet, i terrenget bak på Vardåsen, var det oppført blokkhus delvis nedgravet og vakt- og mannskapsbygninger m.v. i tre.

Materialer og teknikker

Steinmaterialet på Kongsvinger festning er utvilsomt fra lokale forekomster, men det er så langt ikke funnet steinbrudd i nærheten hvor byggematerialene kan være hentet fra. Arkivmaterialet¹) nevner at det brukes både «Langøens» og «Slæbens Kalk» til murarbeidene på festningen. Denne kalk kom fra forskjellige kalkovner i Asker og Bærum og fra Holmestrand.

Kalk til bygningsarbeider er tradisjonelt blitt benyttet i 2 former, kalk som kan herdne ved tilgang av luft (luftkalk), og kalk som kan herdne uten tilgang av luft (hydraulisk kalk). Kalk, vann og sand blandet sammen blir til mørtel, det materiale som brukes til muring og pussing. Den hydrauliske mørtel er sterkere enn vanlig mørtel, og den er derfor velegnet til konstruksjoner under vann eller konstruksjoner utsatt for mye nedbør, som sokler, gesimser m.m. Kalk som i utgangspunktet ikke er hydraulisk kan gjøres hydraulisk ved tilsetning av for eksempel vulkansk aske eller knuste teglstein. Kalken kan også naturlig inneholde (leire)stoffer som da gjør den hydraulisk. Kalkmørtel er blitt forsterket ved å tilsette Portlandcement og den blir da en KC-mørtel, med hydrauliske egenskaper. KC-mørtler og rene sementmørtler skal ikke brukes til restaureringsformål da de generelt er for sterke (og for tette) i forhold til det underlaget de skal arbeide sammen med.

Kalk ble i hovedsak levert i to former, som pulverkalk/ melkalk eller som stein, dvs. i den form som de kom ut av ovnen etter brenning. Ved å tilsette litt vann, smuldret de brente kalksteiner til et pulver som da ble benevnt pulverkalk eller melkalk. Pulverkalk eller kalkstein til forsendelse ble straks pakket lufttett, stein i tønner og melkalk i sekker. Ble de ikke pakket luftett, ville de gjennom luftens fuktighet oppta kulldioksyd og begynne å herdne. Kalken er dog ikke klar til bruk i denne formen, den må først utbløtes i vann. Kalken blandes med sand og vann til den mørtel som skal brukes til muring eller pussing. Sanden skal ha en fordeling av store og små sandkorn som tilpasses den aktuelle bruk av mørtelen. Mørtel til muring har grovere sand enn mørtel til pussing. På Kongsvinger festning er det flere ganger blitt omtalt et «kalkehus», dvs. det stedet hvor pulverkalken eller kalk som var lesket på forhånd ble forarbeidet sammen med sand til murmørtel eller pussmørtel. Det er ikke omtalt kalkkuler før på 1870-tallet (der hvor den leskete kalk lagres frostfritt) på festningens område men det er omtalt lagring av kalk i kruttlageret i hovedporten. Vanlig blandingsforhold for kalk til muring og pussing har siden Vitruvius²) beskrev bruken ca 100 år f. K., vært 1:3 eller 1:2 (dvs. 1 del kalk til 3 deler sand).

Portland cement ble «oppfunnet» i England på begynnelsen av 1800-tallet og patentert 1824. Portland cement, eller i dag bare benevnt sement, ble industrielt fremstilt i Norge fra 1890-årene. I begynnelsen ble sement bare brukt der det var behov for å skape en sterkere og mer vannavvisende mørtel eller fremskynde herdningen. Det er ikke fastslått når materialet sement ble brukt første gang på Kongsvinger festning, men sannsynligheten taler for at det skjedde i forbindelse med opprustningen av festningen og byggingen av fortene på Vardåsen. Rundt år 1900.

Kanonstillingene på fortene på Vardåsen er oppført av armert betong. Bygninger og festningsmurer i gråstein bærer preg av bruk av sement til fugereparasjon. Problemet med bruk av sement til fuger er at vannet lettere trenger inn enn ut, hvilket gjør at det kan stå vann inne i muren som ikke slipper ut på grunn av sementens tetthet. Vann kan ikke transporteres i sementmørtel på samme måte som i kalkmørtel, fordi sementmørtelen ikke «puster».

Skader, vedlikehold

Festningsmurer

Den utvendige festningsmuren er en kistekonstruksjon, dvs. en formur og en bakmur «med noe imellom », en kjerne. Som materiale er brukt gråstein murt i kalkmørtel. I 1866 ble tenaljehjørnene demontert og gjenoppmurt, og fikk ved den anledning hjørnesteinene behugget som kvadrer³). Ved istandsettelsene først på 1900-tallet og 1950–1960 årene ble de fleste av murhjørnene og festningsmurene oppmurt på nytt. Murene står stabilt, og steinmaterialet er gjennomgående godt og tilsynelatende lite erodert. Bruken av sement som fugemateriale, med derav følgende opphopning av vann inne i muren, ses flere steder som kalkavleiringer på murflaten. Kalken i murens mørtel blir «vasket ut» som følge av at vannet ikke kan fordampe gjennom mørteloverflaten. Festningsmurenes tilstand er likevel gjennomgående god.

På Vardefortet er murene langs løpegraven og brystvernet noe preget av naturens egen patinering, i og med at stedet ikke er i aktivt bruk. I fjelltunnelene med hytter for fortets bemanning, er fukt og forfall et stort problem. Vanninntregning gjennom fjellet er et problem som ikke er løst. De betongstøpte konstruksjonene er stort sett i god stand. Blokkhus og feltkanonstillinger har samme problemer som løpegravene. Med armerte betongskonstruksjoner reiser det seg nye problemer for antikvarisk vedlikehold. Armert betong blir utsatt for ulike kjemiske, biologiske og fysiske nedbrytningsmekanismer over tid som kan føre til at konstruksjonen får alvorlig skade gjennom korrosjon av armering, frostsprengning etc. Sprekker og riss i betongen skyldes ofte armeringskorrosjon eller alkalireaksjoner.

Bygninger

Bygningene på festningen er både oppført i gråstein og teglstein med pusset overflate. En del teglstein inngår i mindre omfang som del av byggematerialet ved bygningene i gråstein og i kasemattene. Kommandantboligen er som den eneste oppført i utmurt bindingsverk og med panelkledning. Laboratoriet har gavler i utmurt bindingsverk. Alle tak er tekket med tegltakstein.

Alle bygningene er oppført med bruk av kalkmørtel, med senere reparasjoner med sementmørtler.

I dag har man vendt tilbake til bruk av rene kalkmørtler. Bygningene står både med og uten puss. Slaveriet er som den eneste bare pusset på siden mot festningsplassen, mens de andre pussede bygninger har puss hele veien rundt og er gulmalt.

Landskap

Bevaring av militærhistorisk landskap innebærer minimal skjøtsel. Hovedprinsippet for det militærhistoriske landskap er at inventarer som ikke er belagt med særskilt vern skal få ligge urørt, men ingen elementer skal aktivt fjernes. Anleggene vil over tid forsvinne, med mindre man i fremtiden vil reversere prosessen. Pleie av vegetasjon for å ivareta etablissementets antikvariske kvaliteter og sikring av områdene, vil være en viktig del av bevaringen av sporene etter den militære virksomhet

I en del sammenhenger kan det være ønskelig med enkle tiltak for å forsinke forfallet i det militærhistoriske landskap, der særlig kontroll med vegetasjonen står sentralt. Mose, gress, busker og trær slår rot i forsvarsverkene eller festningsmurene, og bidrar til at murene relativt rakst sprenges i stykker. Pleienivået vil variere, men et overordnet prinsipp vil være at siktelinjer bevares åpne slik at Vardefortets og de 5 skansers operative sammenheng blir lesbar for besøkende. Vegetasjonspleien skal bidra til å gjøre ferdsel i området forutsigbar, slik at en unngår skader på mennesker og dyr. Videre må trær og planter som vokser inne i skyttergraver eller på skanser og vollganger fjernes for ikke at forfallet skal akselerere. Opprettholdelse av visuell kontakt mellom Vardefortet og Kongsvinger festning, eller festningen og skansene rundt den vil være av betydning for forståelsen av den operative sammenheng. Samtidig har anleggenes tilgrodde karakter en opplevelseskvalitet som bør tenkes på når skjøtsel foretas. Målsettingen må være å finne en balanse mellom skjøtsel og forfall som sikrer anleggene men uten å gjøre dem til velholdte ruiner. For Vardefortets vedkommende kan dette for eksempel skje ved at vegetasjonen i piggtrådsfeltet rundt fortet tynnes uten å fjernes helt.

Reparasjon og vedlikehold av bygninger

Ved alt vedlikehold, og ved restaurering av bygninger og anlegg, er det et viktig prinsipp at man benytter samme materialer og samme teknikker som ved oppførelsen. Utbedringer bør derfor omfatte fjerning av sementmørtler og skadet kalkmørtel, rengjøring av steinflatene og omfugning med kalkmørtel, evt. hydraulisk kalkmørtel. Til muring, fuging og pussing bør benyttes kalk med den kornkurve den aktuelle mørtel til dette formål vanligvis har, dvs. grov og skarpkantet sand til muring og fuging, finere sand til pussing. Blandingsforholdet har tradisjonelt vært 1:3 for de fleste mørteltyper, men til siste tynne pusslag på en veggflate 1: 2 1/2 eller 1:2. Hva som har vært brukt må undersøkes før man beslutter mørtelens blandingsforhold og sammensetning. Muring og pussing med kalk krever en annen kunnskap og en annen teknikk enn bruk av sementmørtler, og det er derfor viktig at den håndverkeren som skal utføre arbeidet har kjennskap til materialet og teknikkene.

Kommandantboligen og Kornmagasinet er de eneste trebygningene på festningen, mens man på Vardefortet har trebarakkene i tunnelene. Bygningene på festningen er i god tilstand og har ikke noe akutt utbedringsbehov. Verre er det med barakkene i tunnelene på Vardefortet, som har vannskader.

Etter opprustningen av festningen og bygging av fortene på Vardåsen, er det gjennom hele 1900- tallet skjedd en del bygningsmessige endringer som ikke har vært ønskelig sett fra et antikvarisk ståsted. Ombyggingen av Slaveriet og Kommandantens stall- og fehus, som ble gjort av tyskerne under krigen, er vel de største enkeltinngrep som er utført. Inngrepene var store og interiørene ble helt forandret, men har verneverdi i dag. Nye kaserne er også blitt modernisert, men rominndelingen er mer i samsvar med det opprinnelige utgangspunktet enn i Slaveriet og fehuset. Ombygningen av Provianthuset til museum er gjort etter antikvariske prinsipper.

På Vardefortet ser man en del jernbjelker brukt som bæring for ovenpåliggende dekker. Disse jernbjelkene har rustproblemer som over tid vil svekke bjelkenes bæreevne og til slutt få konstruksjonen til å falle sammen. Rustbeskyttelse med egnet metode må derfor utføres og eventuell utskiftning eller reparasjon må vurderes. Det bør også lages en plan for konservering/vedlikehold av kanonstillingenes betongkonstruksjoner.

Skader som følge av feilaktig materialbruk har vært et mindre problem i de senere år. Vedlikeholdet har hatt god regularitet, og det er utviklet en god forståelse for viktigheten av prinsippet om «reparasjon fremfor utskiftning». Det vises for øvrig til Håndbok i kulturminneforvaltning når det gjelder praktiske anvisninger.

Reparasjon av festningsmur midt på 1950-tallet. Riksantikvarens tegningsarkiv: B 104.