Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Militærhistoriske landskap og andre verneområder

Av Lisen Roll

Det militærhistoriske landskap er en type kulturlandskap hvor den menneskelige påvirkningen primært er knyttet til militær virksomhet. Begrepet kan dessuten omfatte områder hvor viktige militærhistoriske begivenheter har funnet sted, for eksempel slagsted, selv om det i dag ikke kan sees spor etter denne virksomheten. I landsverneplanen for bygninger og anlegg i Forsvarets eie er imidlertid sistnevnte kategori ikke vurdert.

Det militærhistoriske landskapet er summen av naturgitte forhold og den menneskelige påvirkningen. Plasseringen av militære anlegg bygger på vurderinger av forsvarsstrategiske behov og naturgitt egnethet. Naturen har gitt det militærhistorisk landskap i Norge spesielle særtrekk. Middelalderens borger utnyttet bratte skrenter. På 1600-tallet ble Europas idealer for festningsanlegg tilpasset norske bergknauser i så sterk grad at de enkelte elementene i den klassiske festningen kan være vanskelige å gjenkjenne.

Også senere tiders festningsbygging utnyttet den norske naturens fjellknauser. Både den norske utbyggingen av fort før og etter 1905, og tyskernes utbygging i 1940–45 gikk inn og ned i fjellet der det var mulig og etablerte fjellanlegg fremfor å bygge opp med betong.

Image "80476_142_02_a.jpg" without description

Rauøy fort

Foto: FKP

Unntaksvis ble det også bygget festningsverk på flatmark med alle klassiske trekk lett lesbare slik det sees for eksempel i Fredrikstad og i lite format i Vardø. Tyskerne fryktet invasjon på de flate Solastrendene og bygget her befestninger på linje med det som finnes i Danmark og Nord-Europas strender forøvrig.

Militær virksomhet som ikke hadde tilknytning til festninger og fort hadde behov for store flate arealer. Det startet med 1700- og 1800-tallets ekserserplasser og militærleire. De store furumoene ble ansett velegnet for etablering av militærleire – så velegnet at det «å være på moen» ble synonymt med å avtjene verneplikt i hæren. På 1930-tallet medførte utviklingen av det norske flyvåpenet et utvidet behov for store, flate arealer for anlegg av flyplasser. Under den tyske okkupasjonen førte den sterke tyske utbygging til etableringen av et større antall flyplasser. Flere av disse utgjorde meget store naturmessige inngrep, også fordi flyplassanleggene krevet omfattende infrastrukturmessig oppbygging. Gjennom NATO-oppbyggingen etter krigen ble flere av disse betydelig utvidet.

Som det fremgår ovenfor er det militærhistoriske landskap et vidt begrep som omfatter landskap med alle typer militære anlegg. I landsverneplanen er bergrepet imidlertid gitt en mer avgrenset betydning som har direkte forvaltningsmessige konsekvenser. Her brukes begrepet om arealer som inneholder ruiner etter militær virksomhet.

Forvaltningen av militærrhistoriske landskap

Arealer som skal vernes som militærhistorisk landskap inneholder kulturminner, men vernet av hvert enkelt objekt er ikke spesifisert og det er ikke alltid registrert i Forsvarets eiendomsregister, FIS/EBA. Det er anlegg som nå er gått ut av bruk som for eksempel forskjellige typer fortifikasjoner, veier, grunnmurer til bygninger som nå er borte med mer. Disse skal bevares som spor i landskapet, men de skal ikke restaureres eller vedlikeholdes. I de miliitærrhistoriske anleggene kan det imidlertid inngå enkelte fredningsobjekter som må ivaretas særskilt og også istandsettes dersom det er behov for det.

Image "80476_143_01_a.jpg" without description

Fjell fort

Foto: FKP

Image "80476_143_02_a.jpg" without description

Trondenes fort

Foto: Birger R. Lindstad, NIKU

Image "80476_143_03_a.jpg" without description

Møvik fort

Foto: Birger R. Lindstad, NIKU

Image "80476_144_01_a.jpg" without description

Fredriksvern

Foto: FKP

Landsverneplanen foreslår at en rekke nedlagte, ekstyske kystfort bevares som militærhistorisk landskap. Også en del eldre fortifikatoriske anlegg fra tiden før og etter 1905 foreslåes bevart på denne måten. Bevaring som militærhistorisk landskap innebærer minimal skjøtsel. Hovedprinsippet er at anleggene skal få ligge i fred og forfalle, men ingen elementer skal aktivt fjernes. De går en «død i skjønnhet» i møte, men de vil i overskuelig fremtid fortsatt være interessante spor i landskapet både som kilde til kunnskap og som opplevelse. Den gradvise utviklingen mot ruin kan imidlertid reverseres dersom man skulle ønske konservering, restaurering eller rekonstruksjon i fremtiden. Anleggene må imidlertid sikres slik at de ikke er farlige for dyr og mennesker.

Forfallsforsinkende tiltak

I en del sammenhenger kan det være ønskelig med enkle tiltak for å forsinke forfallet i det militærhistoriske landskapet. Disse vil spesielt være knyttet til kontroll med vegetasjonen. Enkelte steder er forholdene så frodige at kratt og etterhvert trær vokser opp midt i veianlegg eller fortifikasjoner og bidrar til at murene ganske raskt sprenges i stykker av røtter.

Sikring og adgang for almenheten

Samtidig med at kystfortene nedlegges blir arealene ofte åpnet for almenheten. Dette medfører at de må sikres slik at mennesker eller dyr ikke kommer til skade. Det er meget vanskelig å avgjøre hva som er tilstrekkelig sikkert. Kystfortene ligger ofte på klipper ut mot sjøen og landskapet inneholder derfor i seg selv en del faremomenter. På fort som skal bevares som militærhistorisk landskap, er det viktig å gjøre så små inngrep som mulig. Det kan være et poeng i vurderingen at det som er tydelig farlig, i realiteten ikke er så farlig. Det er større sjanse for at noen skal skade seg dersom det farlige punktet kommer brått og uventet.

Små nærforsvarsstillinger, såkalte mannhull, er for eksempel farligere enn større sammenhengende nettverk med løpegraver. Bolter i fjell som har holdt kamuflasjenett eller piggtrådsperringer er lette å snuble i og på hardt fjell og bratte klippekanter kan det å snuble få alvorlige konsekvenser.

Fjellanlegg og bunkere blir ofte avstengt i forbindelse med at fortet åpnes for almenheten. I den grad dette er nødvendig bør det gjøres solid og hensynsfullt i forhold til at dette er kulturminner. For å hindre folk i å ta seg inn har det vist seg nødvendig å støpe igjen åpningene med armert betong. Når dette gjøres bør støpen legges 10–15 cm innenfor åpningen slik at det også for fremtiden blir tydelig hvor inngangen var.

I arbeid med sikring må det utvises stor varsomhet slik at ikke kulturminner eller landskap blir skadet for eksempel ved bruk av tungt mask neri. Et alminnelig prinsipp i kulturminnevernet er at nødvendige endringer skal gjøres så reversible som mulig. Når mannhull eller evt. løpegraver fylles igjen bør det derfor gjøres med løs pukk og ikke med støp.

Folehavna, et ekstysk kystfort ved Sandefjord, er utrangert og tilbakeført til grunneier etter et større sikringsprosjekt. Sikringen er nennsomt gjennomført og kan stå som mønster for fremtidige sikringsprosjekter.

En del kystfort som skal bevares som militærhistorisk landskap har mistet sin betydning som forsvarsanlegg, men de brukes likevel til øvelser og blir derfor ikke åpnet for almenheten. Sikringsarbeidene bør her kunne minimaliseres.

Generelt gjelder at alle militærhistoriske landskap må ettersees med jevne mellomrom slik at forfallet ikke medfører nye farer. Gode sikrings-rutiner er derfor viktig. Forsvaret har utarbeidet retningslinjer for dette feltet som også vil bli innarbeidet i alle avtaler med forsvarseksterne om drift og vedlikehold av områder.

Tilrettelegging

Når fortene åpnes for allmennheten er det også ønskelig med en viss form for tilrettelegging. Nivået på tiltakene vil være avhengig av hvor mye området vil bli brukt. Det vil også være avhengig av vilje hos dem som forvalter området. Et enkelt skilt med kart og opplysninger om hva fortet representerer kan ofte være tilstrekkelig. Etablering av en militærhistorisk kultursti kan være interessant, eventuelt kombinert med natursti.

Image "80476_145_01_a.jpg" without description

Torås fort

Foto: FKP

Også i pedagogisk sammenheng kan det være ønskelig å fjerne vegetasjon slik fortifikasjonene blir mer forståelige. En kanonstilling i tett skog kan lett gjøre anlegget uforståelig. For mye tilrettelegging med opparbeiding av nye veier mm. er imidlertid lite ønskelig. Det kan svekke områdets tydelighet som militærhistorisk landskap.

Forvaltningen av andre verneområder

Stort sett alle bygninger og anlegg som foreslåes vernet i landsverneplanen, er omgitt av et areal som inngår som del av vernet. Et verneområde er for eksempel arealene rundt de vernede bygningene på Maukstadmoen eller de nasjonale festningsverkene. Hvert enkelt objekt – bygninger, fortifikasjoner eller andre anlegg – som skal vedlikeholdes er spesifisert og registrert i FIS/EBA. Det vil imidlertid også være behov for skjøtsel av arealene. Typen skjøtsel vil variere etter kulturmiljøets art. For de viktigste kulturmiljøene må det utarbeides en egen skjøtselsplan. Nedenfor nevnes noen momenter å ta med i vurderingen.

Et hovedprinsipp for skjøtselen er at kulturmiljøet skal beholde og eventuelt få tydeliggjort sin militære karakter. Dette innebærer at det må utvises stor tilbakeholdenhet overfor det naturlige menneskelige behov for å «pynte» sine omgivelser. Det er en militær tradisjon å «pynte» med eldre kanoner for eksempel for å markere inngangspartier, men også dette bør gjøres i begrenset omfang og bare for markering av spesielt viktige punkter. På festningene viser ønsket om å pynte seg ofte i anlegg av blomsterbed og utsetting blomster i krukker. Den nøkterne militære karakteren bevares imidlertid bedre om bygningene får stå direkte på gress, brostein eller grus uten å være kantet av blomsterbed.

Image "80476_146_01_a.jpg" without description

Fredriksten festning

Foto: FKP

Trær har det i mange tilfelle vært lite av mens festningene var i funksjon som aktive forsvarsverk. Terrenget skulle være åpent slik at man hadde full kontroll over hvem som nærmet seg festningen. Men det finnes eksempler på at det har vært plantet trær systematisk på festningene i eldre tid. Dels utgjorde trærne en vedreserve på festningen og dels fungerte de som vern mot brennende skyts.

På 1800-tallet endret mange av de gamle festningene karakter og ble bygget ut mer som administrative sentere. I den anledning ble det ofte plantet alleer og andre trær. Denne perioden i områdets utvikling må også ivaretas. Enkelte festninger fremstår imidlertid i dag som ganske overgrodde med tilfeldig kratt og selvsådde trær. Trær som er bevisst plantet på et tidspunkt bør stort sett bevares og eventuelt fornyes dersom de går ut. Mer tilfeldige trær kan ofte med fordel fjernes, men dette kan være kontroversielt i lokalmiljøet.

Militærleirene fra 1800-tallet og fremover har ofte klare treplantingsplaner for eksempel rader med bjerketrær som bør opprettholdes. Et helt spesielt anlegg er Vatneleiren i Rogaland der tyskerne plantet en rekke fremmede treslag. Disse bidrar til leirens særpreg i dag.

Festninger og senere militærleire har i stor grad hatt grusbelegg på veier og plasser. Enkelte steder finnes også rester av kuppelstein eller grovt tilhugget stein. Det er først i de senere årene vi finner en utbredt bruk av brostein uten at dette er noen historisk tradisjon. I den videre skjøtselen av verneområdene er det ønskelig å bevare grus der det er mulig og finne frem til eldre former for steinbelegg som føyer seg mykere inn i miljøet på festningene. Det er mulig Forsvaret må drive utviklingsarbeid innenfor dette feltet for å finne frem til brukbar stein.

Utendørs belysning er et problem på festningene. Vårt behov for lys har økt sterkt de siste årene og det finnes mye utilfredsstillende utendørs lysarmatur i handelen. Stort sett blir det spørsmål om å velge en blant flere utilfredsstillende løsninger. Armaturen bør gjøre lite av seg. Ofte kan det være en fordel om lykten kan henge på en bygning. Antallet stolper bør være så lavt som mulig. For øvrig bør behovet for lys vurderes nøye i forhold til festningene som kulturminner.

Flombelysning av festninger og for så vidt også andre bygninger og anlegg har ingen historisk tradisjon og Riksantikvaren er derfor i utgangspunktet negativ til flombelysning. Effekten om natten kan virke kunstig og teatral, og ikke sjelden fremstår festningen som overbelyst. Om dagen kan flombelysningsarmaturen være meget skjemmende. Uteromsmøbler som benker, skilt, papirkurver eller søppelkasser med mer kan vanskelig gjøre skade på kulturminnene, men uheldige valg og plassering kan virke forsimplende eller forstyrrende. Nye elementer som settes inn i et verneom-råde må ha kvalitet tilsvarende de kulturminnene som finnes der.

I pleien av verneområdene må det taes hensyn til en rekke detaljer som i seg selv kan synes små. Det er imidlertid summen av alle detaljene som avgjør hvordan verneområdene skal fremstå som helhet.

Fant du det du lette etter?