Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Barbariets kulturminner

Ekstyske stillinger, brakker, bunkere, løpegraver, sperringer og andre spor er en dokumentasjon av okkupasjonens følger for krigsfangene som mistet sine liv på anleggene og de mange nordmenn som ble fordrevet fra sine hjem og mistet eksistensgrunnlaget på grunn av den tyske militære utbyggingen. Samtidig er de fysiske restene levninger etter forsøket på å innlemme Europa i Det tredje riket. Sporene i landskapet er slagg fra verdenshistorien som bringer nærhet til og levendegjør denne del av Norges og Europas historie, og som kan brukes til å fortelle nye generasjoner om barbariet i krigsårene 1939–45.

Image "071769a_42_01.jpg" without description

Opprinnelig utstrekning for Møvik fort. Foto: Kristiansand Kanonmuseum.

Det er vanskelig å finne et eksakt tall på antall krigsfanger som deltok i arbeidet på det enkelte anlegg. En oversikt over krigsfanger som arbeidet i regi av Organisation Todt i 1944 viser at tallet for perioden 1943–44 lå på mellom ca. 19 000 og 28 500. Flere av disse mistet livet under arbeidet. Mange døde av utmattelse, sykdom og underernæring, mens andre ble drept som straff for fluktforsøk eller lignende. Likene ble ofte begravd like ved fangeleirene. Etter fredsslutningen ble det opprettet egne samlekirkegårder for krigsfanger. Oversikter fra Organisation Todt gir imidlertid ikke det fullstendige bildet ettersom krigsfanger også ble brukt av andre enheter.

Kanonen på Austrått blir av mange serbere betraktet som et gravmonument over serbiske krigsfanger. Det hevdes at noen av krigsfangene ble skutt under arbeidet med sjakten og likene tippet ned i betongen. Uansett sannhetsgrad, viser historien noe av den betydning disse anleggene har for besøkende og at det er mange grunner til å ta vare på dem for ettertiden. Ikke bare på grunn av deres sjeldenhet og tekniske standard, men også på grunn av deres historiefortellende verdi for generasjoner som ikke har opplevd grusomhetene under annen verdenskrig.

Annen verdenskrig snudde livet opp ned også for en rekke grunneiere. Okkupasjonsmakten annekterte grunn til utbyggingen av kystfort, forlegningsleire og andre etablissementer. Mange fikk sine hjem rekvirert for innkvartering av offiserer og mannskaper. Flere ble regelrett fordrevet fra sine hjem. Maktesløse kunne de se på at dyrkbar jord ble endevendt og landskapet endret til et omfattende forsvarsanlegg. Mange vendte tilbake til eiendommene etter krigen og forsøkte å starte på nytt i sitt opprinnelige virke. Prosessene med erstatning for ødeleggelsene og sikring av områdene tok mange år. Pengene kunne imidlertid ikke dekke skuffelsen av å se frukten av flere generasjoners arbeid ødelagt.

Noen fikk aldri tilbake eiendommene sine fordi Forsvaret hadde bruk for anleggene som var etablert under verdenskrigen. Forsvaret overtok som nevnt en rekke fort og det ble startet forhandlinger om erstatning for ekspropriert grunn. På Trondenes var ikke denne prosessen ferdig før i 1960. Noen steder ble Forsvaret sittende på grunn som likevel ikke ble brukt, til irritasjon for tidligere grunneiere. Slik er kystfortene også en manifestasjon av historien til de mange som ble fordrevet fra sin egen grunn.

Fant du det du lette etter?