Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Hovedelementene innen kulturmiljøet

Kulturmiljøet som helhet er det sentrale verneobjektet som igjen består av en rekke verneverdige enkeltelementer i form av bygninger, festningsanlegg, parkanlegg, plasser og veier. Området kan grovt inndeles i to hovedområder: Indre festningsområde og Ytre festningsområde.

Indre festningsområde

Indre festningsområde omfatter det som er omgitt av murer begrenset av Kongens gate, Akershusstranda, Kontraskjæret og Myntgata. Det er dette området som i alminnelighet oppfattes som Akershus festning. Området kan underdeles i Akershus slott og Indre bastionsfestning (Hovedfestningen) med tilhørende utenverker. Sistnevnte består av de fortifikatoriske anlegg som ble anlagt fra slutten av 1500-tallet av for å beskytte den opprinnelige middelalderborgen mot ildvåpen. Borgen (slottet) ble imidlertid også ombygget og tilbygget for å møte de nye krav – og utgjorde en del av bastionsfestningen.

Akershus slott omfatter det opprinnelige middelalderske borganlegget med senere tilføyelser og forandringer. Slottets hovedelementer er bygningene som omkranser borggården, med Nordfløyen, Romeriksfløyen, Sydfløyen og de to trappetårnene Romerikstårnet og Blåtårnet som dominerende blikkfang. Med til slottet regnes murene mot vest og syd og de innenforliggende gårder Jomfrugården og Stallgården. Slottsområdet avgrenses mot syd av Munks tårn og mot nordvest av Knutstårnet. Med til slottet hører også de gjenfunnede ytre ringmurer fra middelalderen mot nord og øst.

Slottet som det nå står er omfattende restaurert i dette århundret, og fremstår som en syntese av middelalderborgen og renessanseslottet, med vekt på det siste. Det er lagt vekt på å synliggjøre bygningsarkeologiske funn fra de forskjellige epoker, samt viktige elementer som tidligere er blitt borte. Dette er gjort både ved rekonstruksjon basert på gode kilder, herunder Romerikstårnets hette, rekonstruksjon i form av tolkning/analogi, herunder Nordfløyens tak, og moderne tolkninger som ikke pretenderer å være korrekte rekonstruksjoner. Til de siste hører restaureringen/nybyggingen av Østfløyen, Knutstårnet, Jomfrutårnet og Det kongelige mausoleum.

Med sin brogete blanding av historiske lag fremstår Akershus slott som et spennende og fantasieggende bygningskompleks hvor man virkelig fornemmer en historisk dybde. Både middelalderens kongeborg og 1600-tallets representative slott kan oppleves samtidig. Sammen med den historiske opplevelsen gis man en estetisk opplevelse i form av vakre interiører, livfullt murverk og fine arkitektoniske detaljer. På tross av de mange ulike byggeperiodene fremstår slottet utvendig som en helhet. Dette skyldes ikke minst den gjennomgående bruken av synlig, fuget tegl og naturstein. (Utvendig puss ble hugget av under restaureringen.) Innvendig har rommene ulike karakterer avhengig av hvilke tidsperioder som er valgt for møblering: 1600-tallet for de store salene, opp til midten av 1700-tallet for Prinsens gemak og Det grønne kammer, og middelalder i Olav 5's sal. Møbleringen er over alt forholdsvis sparsom, i tråd med tidens stil, og rommene utstråler en enkel verdighet. I tillegg kommer «Wergelandsrommet», hvor innredningen er søkt tilbakeført til tiden da Henrik Wergeland satt som landets første riksarkivar. Rommene har den størrelse de hadde da restaureringen ble påbegynt, m.a.o. etter at slottet hadde blitt benyttet til ulike lagerformål siden slutten av 1700-tallet. Interiørene er derfor ikke autentiske eller tilbakeførte til en dokumentert, tidligere tilstand, men snarere gitt en tidsriktig karakter i møbleringen som harmonerer med slottets rolle som historisk monument. Hensyn er også tatt til nåværende funksjon som Regjeringens fremste representasjonslokaler.

Totalt sett fremstår Akershus slott i dag som Norges mest fremstående middelalder- og renessanseslott ved siden av Bergenhus. Slottets restaurering gjenspeiler ulike holdninger og har vært gjenstand for store diskusjoner i samtiden. I ettertid er det grunn til å bemerke den høye kvalitet restaureringsarbeidene har vært utført med. Denne epoken er i seg selv av stor interesse, både på grunn av kvaliteten og som en viktig del av slottets historie.

Slottet er automatisk fredet etter kulturminnelovens § 4.

Indre bastionsfestning (Hovedfestningen) med de nærmeste utenverker omfatter resten av det muromkransede festningsområdet.

De viktigste festningsverkene er: Hornverket og Den nye tenalje, som begge er utenverker foran bastionsfestningen.

Videre Skarpenords-, Kronprinsens-, og Prins Carls bastion, Romeriksbastionen og Det dobbelte batteri, som med mellomliggende kurtinemurer definerer bastionsfestningen.

Kongens bastion og Dronningens batteri var de første av de nye befestningene, anlagt foran den sårbare Nordfløyen, opprinnelig under navnet «Den store voll». Med til festningsverkene hører også kasematter anlagt inne i vollene, både for oppstilling av skyts og til bl.a. kruttmagasin. Slike finnes i Kongens bastion og Dronningens batteri, Det dobbelte batteri og i Hornverket. Hornverkets to kasematter var gjenfylt, men den vestre ble i 1974–75 åpnet og reetablert.

Under oppsyn av Akershus slotts terrengkomité er festningsvoller og øvrige områder i 1960–70 årene blitt istandsatt og tilbakeført etter forbilder fra da Akershus nådde sin største utstrekning, dvs. midten av 1700-tallet. Hovedkilden har vært gamle kart og festningsprofiler. Dessuten er middelaldermurer eksponert der slike er funnet etter arkeologiske undersøkelser. Resultatet må sies å være et kompromiss mellom kravet til korrekt, historisk utførelse og parkmessige betraktninger, og det er utvilsomt blitt både stemningsfullt og vakkert. Generelt er det en tendens til stadig «forfining» av området i form av belegg, kantstein, bed etc. (Dette forholdet behandles under Kap. 7 – Vedlikehold og restaurering.)

Bygningene innenfor murene er tilkommet i to hovedperioder: før og etter at Akershus ble nedlagt som aktiv festning. Bygningene fra den første perioden, dvs. 16 og 1700- tallet, består av forlegninger (barakker), vaktbygninger, magasinbygninger, krutthus og andre nyttebygninger. De er oppført i en og to etasjer i pusset teglstein, samt enkelte i utmurt bindingsverk (bygn. 18) (opprinnelig kun trepanel), dessuten inv.nr. 19-Store kruttårn, i utmurt bindingsverk og stein.

I 1820 ble Akershus Straffeanstalt, senere Akershus Landsfengsel, etablert i området Festningsgaten og Kronprinsens bastion. De gamle bygningene ble tatt i bruk, ombygget og tilbygget, og det ble bygget nye bygninger, bl.a. Fengselsdirektørens bolig (1858) og Fengselskirken (1866). Jordmassene i Kronprinsens bastion ble fjernet i slutten av 1850-årene og området ble i sin helhet utnyttet til fengsel inntil dette ble nedlagt i 1950. Deretter ble bygningene tatt i bruk til kontorer og undervisningsformål.

Intensiv og skiftende bruk har medført at bygningene har gjennomgått mange endringer, og det er derfor bevart få opprinnelige interiørdetaljer. Hovedsakelig er bygningene innvendig preget av fengselstiden 1820–1950, men særlig av ombyggingen til kontor- og skolebruk etter 2.verdenskrig. Utvendig har bygningene i større grad sitt opprinnelige 17–1800 talls preg i behold, delvis etter restaureringer. Både miljøet innenfor festningsporten (Michael von Sundts plass) og det lett svungne gateløpet langs bygn. 14 og 13, videre mellom Karpedammen og bygn. 18 og frem til bygn. 19, har høy miljøkvalitet. Bygn. 19-Skarpenords kruttårn (1657) og Bygn. 20-Blykjelleren (1600), står i en særstilling på grunn av høy alder, spesiell utforming og funksjon og høy grad av autentisitet. Alle bygninger fremstår i god stand. De er dog noe skjemmet av tildels nyere takvinduer og moderne materialbruk i fasadebehandling, beslag m.m.

Etter at restaureringen av Akershus begynte har man revet en del bygninger fra 1800-tallet som man anså som skjemmende og forstyrrende for opplevelsen av festningsanlegget. Bevisstheten om at også 1800-tallet var en del av festningshistorien og skulle tas vare på, ble dog sterkere etterhvert.

Inv.nr. 25, Høymagasinet, som står på Hornverket, var bl.a. forutsatt revet i 1975 fordi den skjermer for den nordre fasen til Skarpenords bastion. Bygningens arkitektoniske og kulturhistoriske egenverdi førte til at den likevel ble bevart, et standpunkt som i dag er uomtvistelig.

Ytre festningsområde

Ytre festningsområde består av alt areal tilhørende Akershus etablissement utenfor Indre bastionsfestning med de nærmeste utenverker. Arealet har i dag kun fragmentariske fortifikatoriske rester, men var på 1700-tallet utbygget til et omfattende forsvarsanlegg benevnt Nedrevolls festning. Området har fremdeles en tydelig militær karakter, men er i større grad integrert i den øvrige bybebyggelsen enn Indre festningsområde. I dagligtale benevnes en stor del av området for Festningsplassen, men det er egentlig bare en del av det området som tidligere ble kalt Hovedtangen. Denne benevnelsen er gått ut av bruk og vil derfor bare bli brukt i de historiske oversiktene og kartene.

Ytre festningsområde kan underdeles i følgende delområder (fra nord til syd):

  • Kontraskjæret (Hornverket medtatt under Indre festningsområde)
  • Myntgatekvartalet (MD) og tilliggende bebyggelse langs Myntgata
  • Forsvarsdepartementets kvartal, Gamle og nye ridehus
  • Festningsplassen med tilliggende bebyggelse
  • Verkstedgården
  • Vedlikeholdsgården
  • Hovedarsenalet
  • Festningsgraven (Kongens gate) med bro
  • Forterrenget mot Akershusstranda
  • Fortifikatoriske anlegg

Mesteparten av bebyggelsen er fra 1800-tallet, etter at Akershus var nedlagt som aktiv festning, og er orientert i forhold til Kvadraturens rutenett. Noe av bebyggelsen gjenstår fra 1700- tallet, og denne er orientert i forhold til festningsverkene som nå er borte. I grove trekk lå 1700-talls bebyggelsen i en vifteform rundt Festningsplassen. Disse forskjellene i utbyggingsmønster kan avleses ved for eksempel å sammenligne Hovedarsenalets og Brakkestokkenes orientering.

Utbyggingsperiodene kan inndeles i tre hovedperioder:

  • før 1820
  • 1820–1850
  • 1850–1900

I det følgende er de enkelte delområdene gruppert i forhold til hvilken utbyggingsperiode de tilhører. Noen av områdene er preget av flere perioder. Dette gjelder bl.a. Festningsplassen. De er da plassert under den perioden som har satt sine sterkeste spor, eller hvor de «identitetsmessig» vurderes å høre hjemme. I beskrivelsen av bygninger vil det være en viss overlapping i områder med bygninger fra flere perioder.

Før 1820:

  • Kontraskjæret
  • Festningsplassen med deler av omkringliggende bebyggelse
  • Festningsgraven (Kongens gate) med bro
  • Fortifikatoriske anlegg

Kontraskjæret er den siste resten av den tidligere «esplanaden» mot byen: et åpent område med sikksakkformet grav og utenforliggende dekkvoll, kalt «kontreeskarp», forsterket med gjerde av spissede stolper. Mot byen skrånet terrenget ned i form av et avrettet «glacis».

Disse formasjonene er forsvunnet, men stolperekken er delvis markert sammen med arkeologiske spor etter den bebyggelsen som brant i 1686. Kontraskjæret er utlagt til åpen park, etter ganske store terrengbearbeidinger og anlegg av underjordisk trafostasjon og lager i 1970-årene. Da ble også restaurant «Skansen» revet. Hensikten var å skape en bedre kontakt mellom festningen og byen, etter at området i mange år hadde tjent til forskjellige formål og vært gjenstand for ulike bygge- og veiplaner. På tross av de relativt store forandringene som er skjedd, er preget av åpent forterreng bevart, noe som er et viktig festningshistorisk element.

Området mellom Myntgata og festningsmurene er en form for fortsettelse av det åpne området på Kontraskjæret og er viktig som en buffersone mot festningen.

Både Bankplassen og Grev Wedels plass er også anlagt på tidligere forterreng. De har imidlertid ikke karakter av forterreng, men som urbane plasser i bystrukturen.

Festningsplassen med omkringliggende bebyggelse er det området som står sterkest i folks bevissthet som militært område. Plassen ble først ordentlig planert som paradeplass i forrige århundre, men har lang tradisjon for parader og kongelige hyllinger tilbake fra Christian 4's tid. Inv.nr. 58, General Glads bolig (1844-), flankert av inv.nr. 48, Materialgården (1788-) og inv.nr. 59, Plassmajorboligen (nåv. komm.bolig) (1800), danner et karakterfullt fondmotiv mot øst, mens inv.nr. 66, Festningens gymsal (1861), danner en avslutning mot syd. Litt tilbaketrukket ligger de tre Brakkestokkene fra 1740-tallet. Plassen har en noe utflytende karakter, og en stor del er også utnyttet til parkeringsplass. Den søndre delen av plassen og fortauet ble i 1994–95 strammet opp med beplantning, belegg og avgrensning av parkering for å bøte på dette. Mot vest har Nasjonalmonumentet for krigens ofre amputert deler av den gamle trerekken langs muren mot Kongens gate. Nye trær er plantet i 1998.

Selv om miljøet rundt Festningsplassen hovedsakelig er preget av bygninger og ombygginger foretatt etter år 1800, representerer det likevel en kontinuitet fra 16 og1700-tallet. Plassens form og bygningenes orientering følger nemlig i stor grad det opprinnelige mønsteret, i kontrast til Kvadraturens rutenettstruktur som ble valgt for Hovedarsenalet og øvrig nyere bebyggelse etter at festningen var nedlagt som operativ festning.

Festningsgraven og Festningsbroen er 2 viktige elementer for forståelsen av festningen. Her får man tydeliggjort prinsippet med to bastioner med mellomliggende kurtinemur, som gjensidig kan flankere hverandre. Situasjonen er stort sett uforandret fra 1700-tallet, selv om muren mot Festningsplassen og broen er nyere, samt at Kongens gate er ført igjennom til erstatning for den tidligere vanngraven.

Fortifikasjoner. Den eneste synlige bevarte mur er en del av Gyldenløves bastion, som i 1994 ble restaurert og supplert med rekonstruksjon av del av Vannportens kurtine og tenalje. Forøvrig finnes det fundament- og festningsmurrester under eksisterende terreng, foruten at deler av terrengformasjonene antyder de tidligere festningsverkene.

I det store og hele bærer Ytre festningsområde i dag ikke preg av å ha vært et befestet område, selv om det har en tydelig militær karakter.

Perioden 1820–1850:

  • Forsvarsdepartementets kvartal
  • Gamle ridehus
  • General Glads gård
  • Høymagasinet

Perioden er først og fremst preget av utbygging av nødvendige nybygg for den nye norske hær, som fikk sitt hovedkvarter på Akershus. Etter at Myntens bastion og Hovedtangens kurtine var revet ble inv.nr. 38 og 39, Armeens kontor- og depotbygninger (nå FD) bygget, dessuten inv.nr. 40, Artillerigården og inv.nr. 43, Det gamle ridehus. Bygningene er oppført i pusset mur i empirestil. De danner en monumental ramme rundt Grev Wedels plass sammen med Losjen, bygget i samme periode. Periodens arkitekt er ingeniørkaptein Michael Smith Arentz.

Som en kuriositet må regnes inv.nr. 58, General Glads bolig, oppført i 1844–46 i romantisk borgstil tilsvarende Oscarshall, begge tegnet av arkitekt Nebelong. Bygningen er arkitekturhistorisk interessant og danner et karakteristisk fondmotiv på Festningsplassen.

Høymagasinet (Bygn. 25) ble oppført på Hornverket i 1845. I arkitektonisk uttrykk og funksjon henger den sammen med de senere oppførte bygningene for hestehold i området.

Perioden 1850–1900:

  • Myntgatekvartalet og tilliggende bebyggelse langs Myntgata
  • Nye ridehus
  • Skolebygningen
  • Festningens gymnastikksal
  • Verkstedgården
  • Vedlikeholdsgården
  • Hovedarsenalet
  • Oslo Militære Samfund

Perioden innebar en betydelig utbygging av militære arsenaler, forlegninger, staller og andre nyttebygninger. Det ble både bygget innenfor de eksisterende befestningene til erstatning for eldre bebyggelse som ble revet, og det ble bygget på grunnen til fjernede befestninger. I denne tiden ble de gjenværende delene av de ytre befestningene mot byen revet mellom Hornverket i nord og Gyldenløves bastion i syd.

Hovedarsenalet og Verkstedsgården

Tiden er preget av historismen med monumentale, upussede teglbygninger inspirert av middelalderske borgformer. Det mest markante bygningskomplekset er Hovedarsenalet, inv.nr. 60, 62 og 65, som i dag huser Forsvarsmuseet. Anlegget var planlagt som en lukket karré, som aldri ble fullført. Følgen var at en rest av Gyldenløves bastion ble stående igjen i Arsenalgården. Etter restaureringen av befestningene her og ny brolegging av gårdsplassen og tilstøtende veier i 1994, har området fått en tiltrengt kvalitetshevning.

I samme stil som Hovedarsenalet er inv.nr. 52, Verkstedsbygningen og inv.nr. 50, Gammel gymsal, samt det høye, ornamenterte teglsteinsgjerdet mot Skippergata og Glacisgata. Sammen danner Arsenalkvartalet og Verkstedgårdkvartalet en arkitektonisk enhet, som spesielt er tydelig fra sjø- og havnesiden.

Inv.nr. 49, Skolebygningen og inv.nr. 66, Festningens gymnastikksal

Mens arsenal- og bruksbygningene ble utført i fuget tegl etter tilsvarende forbilder som den samtidige industriarkitekturen, fikk mer «representative» bygninger utførelse i puss med nyrenessanseformer. Eksempler er inv.nr. 49, Skolebygningen, og inv.nr. 66, Festningens gymnastikksal. Bygningene danner monumentale fondvegger mot syd og øst på Festningsplassen. De er godt bevart i eksteriøret, bortsett fra uheldige og dominerende takvinduer på inv.nr. 66. Inv.nr. 38, Den militære kontorbygning, ble også betydelig ombygget i denne perioden.

Myntgatekvartalet og tilliggende bebyggelse

På grunnen til det tidligere festningsverket «Redangens bastion» ble det oppført staller og forlegning i en kvartalsdannelse som nå benevnes «Myntgatekvartalet». Anlegget er utført i fuget tegl, tilsvarende som Hovedarsenalet. På tross av ombygging til kontorer med bl.a innsetting av nye etasjeskillere og vinduer, har kvartalet sitt opprinnelige preg i behold. I tilslutning til kvartalet står det tre bygninger som også er knyttet til hesteholdet, nemlig inv.nr. 25, Høymagasinet, inv.nr. 28, Offisersstallen (nå Det ridende politi) og inv.nr. 33, Ridehuset på Kontraskjæret. Samlet representerer dette miljøet et unikt vidnesbyrd om det tidligere betydelige hesteholdet i Forsvaret. Med til bildet hører at inv.nr. 28 og 33 fremdeles benyttes til sitt opprinnelige formål av Det ridende politi, som derved gir liv til- og bidrar til en historisk kontinuitet i området. Arkitektonisk bindes bygningene sammen ved bruken av tegl og utmurt bindingsverk, og de fremstår med en tydelig identitet i forhold til øvrig kvartalsbebyggelse i Kvadraturen.

Epokens arkitekter er først og fremst Schirmer og von Hanno, som har tegnet de fleste av bygningene på Akershus i denne tiden. Det er nå sivilt utdannete arkitekter som planlegger bygningene, mens det tidligere var ingeniøroffiserer, som Garben og Smith Arentz. Epoken markerer dermed et form for tidsskille i dette henseende. Schirmer og von Hanno var ledende arkitekter i sin samtid. Det er derfor av stor arkitekturhistorisk interesse å ha så mange bygninger fra deres hånd samlet på Akershus.

Vedlikeholdsgården, beliggende mellom Arsenalgården og Verkstedsgården, har siden før år 1900 rommet festningens vedlikeholdsavdeling. Området er avgrenset på alle sider av gjerder. Det inneholder en noe tilfeldig blanding av skur- og brakkebebyggelse, som ikke har vært påaktet i vernesammenheng. Tvert i mot har det i lang tid vært planlagt sanering, parkmessig opparbeidelse og hel eller delvis rekonstruksjon av del av Vannportens kurtine og Prinsessens bastion.

Nærmere vurdering tilsier en større varsomhet, fordi elementer her har en antikvarisk interesse. Dette gjelder inv.nr. 57, Kommandanten stall, fra 1891, som nå benyttes til kontorer, og inv.nr. 54, Verksted, fra 1897, likeledes muren mot Skippergaten fra 1890-årene.

Inv.nr. 56, som er en tilflyttet tyskerbrakke, og inv.nr. 55, som er et dårlig vedlikeholdt skur, er derimot av mindre antikvarisk interesse. Eplehaven inne i området avslører en terrengformasjon som samstemmer med linjeføringen til det fjernede festningsverket. Det er derfor stor sannsynlighet for at murer kan gjenfinnes under dagens terreng.

Etter år 1900:

Etter 1900 er det bygget lite på Akershus utenom ombygginger av eksisterende bygninger. Inv.nr. 64, Artillerikasernen, tegnet av Olaf Nordhagen i 1908, kan nevnes som en bygning med høy arkitektonisk kvalitet. Den er bevisst utformet i en «festningstradisjon» og var et resultat av en arkitektkonkurranse.

Utviklingen har vært preget av at tidligere lager- og verkstedsbygninger, samt staller og øvrige bygninger i forbindelse med hestehold, er blitt ombygget til kontor, undervisnings- og museumsformål.

Forterrenget mot Akershusstranda er preget av den havne, vei- og jernbaneutbygging som fant sted fra slutten av forrige århundre og frem til i dag. Mot Pipervika er fjellet sprengt vekk og jordmasser fjernet helt inntil festningsmurene, foruten at Det forsenkte batteri ble revet i 1902. Videre er det laget tunnelgjennomføring for jernbanen under Det dobbelte batteri og Romeriksbastionen, dessuten innganger til underjordiske haller.

Mot Vippetangen avgrenses festningsområdet i dag av en buet mur som ble reist til erstatning for festningsmurene som ble fjernet. Muren har karakter av forstøtningsmur og gir ingen assosiasjoner i retning av festningsanlegg. Området utenfor festningsområdet er preget av fergeterminalen, kornsiloen og fiskehallen, samt et tilfeldig og midlertidig preg når det gjelder veisystemer, havneinstallasjoner og andre elementer. Nedleggelsen av jernbanen og gjennomgangstrafikken har bragt frem forslag om å kunne gjenskape eller synliggjøre tidligere terreng og festningsmurer. Foreløpig er imidlertid hverken fremtidig bruk eller utforming av Vippetangen og tilstøtende områder avklart.

Fant du det du lette etter?