Norge har tre egentlige festningsbyer; Fredrikstad, Trondheim og Christiania. Av disse er Christiania den eldste, Trondheim den mest særegne og Fredrikstad uten sammenligning den mest intakte. Den går for å være «Nord-Europas eneste intakte festningsby etter hollandsk mønster» dvs. bygget etter det gammelnederlandske befestningssystem. I motsetning til tilsvarende byer har man her vært spart for en byutvikling som har sprengt de opprinnelige rammer, og hvor volldannelsene er blitt offer for byutvidelser, boulevarder og ringgater. (Bakke 1987: 99)
Fredrikstad festning omfattes av Stortingsmelding 54 (1992–93), Nasjonale festningsverk. Meldingen slår fast at festningene er nasjonale kulturminner av uvurderlig betydning. De «har vært av betydning for norsk rikspolitisk historie, ved at de har vært knyttet til statsmaktens virke, og ved at de er knyttet til markante begivenheter i vår historie». Fredrikstad festning er i så måte intet unntak.
Mens grunnleggelsen av Fredrikstad som festningsby må søkes i behovet for å fortifisere den allerede etablerte byen i en periode med overhengende fare for ny krig med Sverige (jfr. historikken under kap. 4), må grunnlaget for den arkitektoniske utformingen av bygninger og fortifikasjoner søkes i samtidens arkitektoniske og fortifikatoriske forutsetninger. Kun en enkelt bygning har overlevd noenlunde intakt fra festningsbyens tilkomstperiode: Det såkalte grundmurede provianthus (0002), hvis kjerne skriver seg fra 1670-tallet. Kunsthistorikeren Harry Fett påpeker det tunge, massive preg bygningen har: «Disse byggverk skulle virke sterke, uinntagelige, festningspreget». Dette er da også den av bygningene i Gamlebyen hvis karakter klarest overensstemmer med fortifikasjonene. Ellers bærer bebyggelsen – den sivile såvel som den militære – preg av 1700-årenes senklassisisme og 1800-tallets empirearkitektur, med disse periodenes målbevisste søken etter harmonisk proporsjonering og utforming.
Innenfor den militære bebyggelsen finnes innslag av både rent militære funksjonstyper (som kruttårnene) og bygninger som nok har et militært tilsnitt, men ikke er særlig innrettet på å fylle en oppgave i strid (som 0017 Infanterikasernen). Som en tredje gruppe kommer bygninger med sivil herkomst (som 0010 Kommandantboligen).
De militære funksjonstypene springer ut av Forsvarets sterke rasjonalistiske bygningstradisjoner. Disse bygningene er i likhet med selve festningsverkene strengt definert av funksjonelle krav, og har få stilistiske markører.
For den andre gruppen, som omfatter bl.a. kaserner, verksteder og militære sykehus, har den tidligere svenske riksantikvar Martin Olsson myntet begrepet «militær sivilarkitektur» (Berg 1981: 9). Disse er sterkere påvirket av skiftende arkitektoniske idealer enn de spesifikt militære funksjonstyper, men er gjerne preget av en større nøkternhet enn samtidige og motsvarende sivile bygninger.
Her som på andre festningsverk fornemmes et klart dansk, for ikke å si sterkere europeisk islett enn i samtidig byggeri ellers i landet. Alene bruken av mur bryter med samtidig norsk byggeskikk, men det dansk-kontinentale preget slår også sterkt gjennom i utformingen. Et iøynefallende eksempel er den store infanterikasernen (0017), som er sterkt påvirket av dansk klassisisme slik den ble undervist fra professor C.F. Harsdorffs (1735–99) kateter på det danske kunstakademiet. Også andre murbygninger, med murte vegger og høye valmtak, har klare motsvarigheter i nabolandet. Det samme gjelder den utstrakte anvendelse av utmurt bindingsverk, som man også finner andre steder i anlegg diktert direkte fra Danmark. Når den danske innflytelsen er så tydelig må det ha sammenheng med at ingeniøroffiserene som stod bak hadde sin utdannelse fra Danmark og at den approberende myndighet var dansk.
Færgeporten, med Fredrik IVs monogram, ble bygget i mur i 1727. Foto: Kjetil Rolseth