Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Bakgrunn

Tidligere Karljohansvern Orlogstasjon1 er en av de ti Nasjonale festningsverkene som er omtalt i St.meld. nr. 54 (1992–1993) (se nedenfor). Nasjonale festningsverk omfatter en rekke typer kulturminner som bygninger og anlegg, hele miljøer samt militærhistoriske landskap helt fra middelalderen og frem til nyere tid. Dette inkluderer også kulturminner fra 2. verdenskrig. De Nasjonale festningsverkene står i en særklasse som militærhistoriske kulturminner i Norge.

Image "070901a_16_01.jpg" without description
DET Sentrale Karljohansvern.

I forgrunnen Verftet og «museumsområdet » rundt Magasin A, Magasin B og Det hvite hus. Til høyre for Verftsmuren ses Marinesamfunnsområdet med kirken og Brakkestokkene (Brakke A–D). I bakgrunnen Møringa med den tidligere flyfabrikken samt Vealøs med fortet Norske Løve. Størstedelen av det vestlige Verftsområdet er idag ute av Forsvarets eie. Foto: Rolseth.

Karljohansvern, opprinnelig Horten Værft, ble etablert i 1819, få år etter unionsinngåelsen med Sverige. Utviklingen av anlegget utover på 1800-tallet har stor militærhistorisk interesse i Norge. Etter at unionen med «den gamle fienden» var inngått, gikk den generelle militære aktiviteten sterkt tilbake med nedbygging av flere anlegg. Verftet og marinestasjonen i Horten utgjør imidlertid et unntak. Uenigheten omkring omfanget av festningsverkene og anlegget på Karljohansvern pågikk imidlertid under hele 1800-tallet. Byggevirksomhet var ujevn og fremdriften stoppet opp flere ganger i løpet av de første tiårene blant annet av økonomiske årsaker. En rekke ulike planer ble framlagt og endret. Store endringer med hensyn til militære og teknologiske forutsetninger for krigføring i løpet av 1800-tallet fikk også konsekvenser for utformingen av festningsverkene. Usikkerheten knyttet til anleggets endelige status og utforming vitner i tillegg om en nasjon som ennå var uselvstendig og under oppbygging.

Da anlegget og verftet ved innløpet til Oslofjorden endelig sto fullført, ble det oppfattet som et symbol på det selvstendige Norge. Initiativet til å etablere et nytt hovedverft og base for Marinen var imidlertid utgått fra den svenske kongen. Den norske, havgående flåten var gått tapt under Napoleonskrigen sammen med store deler av den tilhørende danske flåten. Etter Kielerfreden var det et nasjonalt ønske å gjenoppbygge en norsk marine. Samtidig ønsket svenske interesser å styrke sjøforsvaret for å stå imot en potensiell russisk trusel. Fredriksvern ved Stavern, det gamle dansk-norske verftet, var uegnet for en ny oppbygging både på grunn av var vanskelig å forsvare. Et utvalg fra Ingeniørbrigaden ble derfor bedt om å avgi en innstilling. Komiteen pekte ut flere steder som kunne være egnet for lokalisering av et nytt hovedverft, bl.a. Svelvik ved Drammen. Under avslutningen av arbeidet måtte kommisjonen overnatte på Indre Horten for å ta båten over neste dag. På en kveldstur i området ble Hortentangen, havnen og øyene utenfor «oppdaget» nærmest ved en tilfeldighet2 – her måtte anlegget ligge!

Image "070901a_18_01.jpg" without description
SJØDYBDENE I indre havn og sundene mellom Løvøya, Mellomøya og Østøya/Vealøs var svært viktig da det nye marineverftet skulle planlegges. Kartutsnittene er tegnet for Marinekommisjonen i 1823 (se også kap. 4 FMU/Kart 4). På dette tidspunktet sto det to bygninger på øyene, en på Mellomøya og en i Strømsundet. Førstnevnte er kjent som «Laden», en utlåve under gården Falkensten som Mellomøya og Østøya hadde tilhørt. Den siste bygningen har samme plassering som låven til den senere Oppsynsmannsboligen. (FMU/Kart 9)

Gjennom årene måtte marinebasen tåle flere tilbakeslag. Rundt 1840, da byggevirksomheten endelig var kommet i gang for alvor, var en større budsjettoverskridelse nær ved å føre til Norges første riksrettssak. Byggevirksomheten ble igjen stående nesten stille, men tok seg opp igjen mot slutten av tiåret. Citadellet, det første festningsverket som skulle beskytte hovedverftet, ble ferdigstilt i 1852. Samme år ble Norske Løve påbegynt. I 1860, året etter at fortet sto fullført, ble anleggets militære og strategiske betydning karakterisert som «utidsmessig». Det installerte skytset var for dårlig og nye motordrevne krigsskip kunne manøvrere seg raskt forbi utenfor på Oslofjorden. Planene om å bygge en stor befestet garnisonsby var skrinlagt alt før 1850. Verftet, skolevirksomheten og aktiviteten på anlegget fortsatte imidlertid for fullt. Boligbyggingen fortsatte nå på utsiden av etablissementet og la grunnlaget for det som senere ble Horten by.

Image "070901a_19_01.jpg" without description
PLANLAGT Garnisonsby. Brakke A, B, C og D skulle være første byggetrinn i en fullt utbygd garnisonsby med en stor gruppe kvartaler og befestning rundt. Her fikk offiserene egne «paviljonger» med gårdsrom i enden av hver bygning, mens menige og arbeidere ved verftet hadde mindre leiligheter og felles gårdsrom på midten. Brakke B sto ferdig alt i 1829, de øvrige i 1838– 1842. Etter dette stoppet den videre utbyggingen opp.

I 1870 ble Marinens Torpedovesen etablert med hovedsete på Bromsjordet. Sammen med Oscarsborg ble Karljohansvern mine- og torpedovesenets «vugge» noe som ga etablissementet en ny forsvarsmessig giv. Utvikling av denne våpenteknologien skulle vise seg å få en sentral, forsvarsmessig betydning i en liten nasjon som Norge. I det samme tiåret, før konflikten med Sverige spisset seg til og i en periode da den øvrige forsvarsoppbyggingen lå på et lavt nivå, ble fortifikasjonene supplert med nye batterier og skyts. Under unionsstriden fikk Karljohansvern igjen en viktig posisjon med stor aktivitet idet Skagerrakseskadren som skulle forsvare Oslofjorden sør for Drøbaksundet hadde sin base her.

Havneforholdene som var gode nok til verftsvirksomhet, var imidlertid dårlige fra et forsvarsmessig synspunkt. Det var derfor gjentatte diskusjoner angående flytting av verftet. En alternativ krigshavn (Melsomvik), senere også ubåthavn (Teie) ble derfor pekt ut.

I årene etter unionsoppløsningen og under første verdenskrig ble Karljohans- vern et senter for produksjon og utvikling av ammunisjon, miner og torpedoer. Verftet produserte stadig nye og mer moderne skip. I tillegg kom Flyfabrikken på Møringa som innledet sin virksomhet alt i 1913. Fabrikken utviklet seg til en stor bedrift med en rekke militært og sivilt ansatte. Den teknologiske virksomheten ved skipsverftet og flyfabrikken knyttet Karljohansvern – mer enn noe annet av de nasjonale festningsverkene – til den sivile verden. Dette har foregått parallelt med den militærhistoriske utviklingen som virksomheten og kulturminnene på Karljohansvern er vitnesbyrd om.

Image "070901a_20_01.jpg" without description
ARBEIDSHUS

Produksjon av ammunisjon og eksplosivt materiale på Mellomøya foregikk i små hus – en form for sikkerhet: Dersom uhellet skulle være ute, ville skaden bli begrenset til et fåtall arbeidere. (0379)

Ved overgangen til det 20. århundre gikk Karljohansvern inn i en ny fase. Verftet var allerede solgt og flyfabrikken nedlagt, men nå ble den aktive forsvarsdelen «krympet» og trukket tilbake til en avgrenset del av anlegget på Møringa, Vealøs og på øyene utenfor. Sivil bruk og aktivitet er i ferd med å sette et stadig større preg på det tidligere militæretablissementet.

1 Karljohansvern ble nedlagt som orlogsstasjon 31.12.2001

2 Man hadde på forhånd gått ut fra at havneforholdene på Indre Havn i Horten var for dårlige. Komitémedlemmene traff imidlertid en fisker som kunne oppgi dybder som var tilstrekkelige til det militære formålet. Dette ledet til videre undersøkelser (Bech 1898).

Fant du det du lette etter?