Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Karljohansvern som kulturmiljø

Karljohansvern, tidligere Marinens Hovedverft, ligger på Hortenshalvøya i Borre kommune, vest for utløpet av Oslofjorden. Marinens tidligere hovedverft ble etablert her i 1819, få år etter at Norge hadde gått i inn personalunion med Sverige. De første årene var byggeaktiviten konsentrert omkring beddinger og enkle skur og trebrakker. Fra 1829 og frem mot 1850 ble en rekke praktbygg i empirestil oppført av de første ingeniøroffiserene ved verftet, tross ujevn fremdrift og stadige planendringer. Betydelige deler av denne bygningsmassen ble ødelagt da verftet ble bombet i 1945, så som Verftets kontorbygning, Marinens Sykehus og det store kvartalet med mekaniske verksteder. Sentrale bygninger fra den første storhetsperioden ved etablissementet er imidlertid fortsatt bevart. Eksempler på det er Magasin B, Laboratoriet og de to brakkekvartalene med uthus.

Etter 1850–1860 ble empirestilen forlatt og erstattet av en mer romantisk, historismepreget arkitektur i upusset tegl. De fremste eksemplene er fortet Norske Løve på Vealøs, Verftsporten, Ekserserhallen og kirken. Flere av bygningene ligger utenfor det sentrale verftsområdet og ble derfor mindre skadet av angrepene på marinestasjonen under 2. verdenskrig. Utenom de mer påkostede byggene finnes der en rekke bruksbygninger oppført i tegl med en mer nøktern utforming. Eksempler på det er verksteder og ildsikre lagre. Byggemåten med upussede teglfasader ble anvendt i ulike bygninger også gjennom hele 1900-tallet slik som i 0034 Sykestuen (1920), 0058 Trafokiosk (1923), 0127 Ladestasjon (1942), 0115 Torpedoverksted (1964) samt 0089, Murkaserne og 0090 Elevforlegning (1952 og 1989). Dette har medvirket til at store deler av den nyere bebyggelsen harmonerer med det eldre kulturmiljøet fra 1800-tallet.

Et av de mest karakteristiske trekkene ved kulturmiljøet på Karljohansvern, er anleggets helhetlige oppbygging med et separat driftsområde inne på verftet og et eget samfunnsområde med boliger og skolevirksomhet på utsiden. Marinesamfunnsområdet er delt i to: de strengt oppbygde brakke- eller boligkvartalene i pusset mur nord for kirken og en søndre del med en mer sammensatt og tilfeldig plassert bygningsmasse. Denne er preget av en variert nasjonal byggestil med panelte veggflater og tak tekket med rød tegl. Bordkledningen skjuler imidlertid en byggemåte som har vært mer vanlig i områder sør for Norge, nemlig utmurt bindingsverk. Bare noen få bygninger oppført før 1. verdenskrig er bygget på tradisjonell «norsk» måte i lafteverk og disse har alle opprinnelig vært sivile.

Image "070901a_83_01.jpg" without description

Empire: «Soliditet, simpelhet, billighet og smagfullhet var jo i grunden bestemmende hensyn i vor empirekunst. Og det er disse egenskaper som præger stilen paa Horten. Den har den ulasterlige dannelse som klassicismen altid har naar den brukes av en dannet mand som har lært det han skal.» Anders Bugge med referanse til F.H. Aubert (Bugge 1919).

Image "070901a_83_02.jpg" without description

Det hvite hus, tidligere Laboratoriet, til høyre inngangsdør Magasin B, begge oppført 1839 (0124, 0130).

Image "070901a_84_01.jpg" without description

Verftsporten, oppført 1859 (0111).

Image "070901a_84_02.jpg" without description

Historisme og bruk av upusset tegl: I 1850-årene ble empirestilen erstattet av en mer romantisk og rustikk byggestil med utstrakt bruk av upusset tegl.

Før marinestasjonen ble etablert hadde Horten lange tradisjoner som ferge- og gjestgiversted. Viktige bygninger fra denne epoken i stedets historie står fremdeles i form av deler av to tidligere gårdsanlegg, nemlig Horten gård (Indre Horten). Bygningene representerer to generasjoners gjestgiverier fra siste halvdel av 1700-tallet (antatt). Etter at Forsvaret v/Staten overtok bygningene i 1819–1925 ble de tilpasset behov på marinestasjonen. De er dermed viktige vitnesbyrd om etablissementets eldste historie. Forsvaret var avhengig av sivile tjenester og tillot også enkelte kontraktsbundne kjøpmenn eller marketentere å føre opp bygninger inne på området. Enkelte er senere overtatt av Marinestasjonen. Etter at ulike, omfattende planer for en ny garnisonsby ble skrinlagt og boligutbyggingen fortsatte utenfor etablissementet, skjedde det derfor få endringer i denne delen av området. Bortsett fra etablering av et nytt boligfelt på 1950-tallet er området fortsatt preget av 1800-tallets kulturlandskap.

Et annet særtrekk ved marinestasjonen på Karljohansvern er tilknytningen både til skipsfart og til luftfart. Dette har også satt sitt preg på kulturmiljøet. Marinens Flyvevæsen ble etablert på Møringa, den smale landtungen nord for samfunnsområdet alt i 1914. Den eldste delen av anlegget med båtskur ut mot Stjertebukta er forsvunnet. 0195 Maskinverksted i mur fra 1918 står imidlertid fortsatt, bygd sammen med verksteder fra 2. verdenskrig. Den tyske okkupasjonsmakten fullførte den store utbyggingen av sjøflyfabrikken som var påbegynt i 1939 bl.a. med tre monteringshaller (hangarer) for sjøfly, en på Vealøs og to på Møringa (0193, 0195, 0247). Disse er fortsatt bevart sammen med bl.a. fyrhus og opphalingsstripen for sjøfly som går tvers over Møringa. Etter 1945 ble hangaren på Vealøs ombygd til MTBhall og fabrikken på Møringa overtatt og utvidet av det nyopprettede Luftforsvaret. I 1960-årene ble virksomheten nedlagt og overført til Marinens Hovedverft. På slutten av 1990-tallet ble en rekke av den tidligere flyfabrikkens småhus revet i forbindelse med at Marinen ved Østlandets Sjøforsvarsdistrikt igjen overtok området. Militære enheter som hadde vært plassert i ulike bygninger over hele det sentrale Karljohansvern ble nå samlet på Møringa i en av de gamle flyhangarene, ombygd til administrasjons- og lagerbygg.

På Karljohansvern bærer hele kulturmiljøet preg av intensiv bruk med tilpasning til den teknologiske utviklingen og til ulike militærhistoriske forutsetninger. Det historiefortellende aspektet ved anlegget er derfor sterkt tilstede. I flere av delområdene finnes det interessante tekniske og industrielle kulturminner; fra de to kalkovnene på Møringa som ble bygget for å forsyne byggevirksomheten med murmaterialer, tørrdokken (HIP), kaier og kanaler til fortifikatoriske anlegg fra flere generasjoner.

Image "070901a_85_01.jpg" without description

Image "070901a_85_02.jpg" without description

Panelte bygninger i "norsk" byggestil skjuler i flere tilfeller en dansk byggemåte med utmurt bindingsverk (0040, 0050).

Kulturmiljøet på Karljohansvern er karakterisert av ulike delområder som utgjør egne, separate enheter og miljøer. Eksempler på det er Mellomøya og Østøya på utsiden av Indre Havn. Mellomøya er preget av eldre ammunisjonsmagasiner og små arbeidshus fra 1. verdenskrig knyttet til fremstilling av ammunisjon. Østøya var på sin side knyttet til utviklingen av moderne miner og torpedoer fortrinnsvis gjennom lagervirksomhet helt fra 1870-tallet og frem til at store deler av Marinens virksomhet ble overført til Bergen og Nord-Norge etter 2. verdenskrig. De to øyene kan imidlertid vise til en felles fortid via kulturminner knyttet til den eldste perioden ved verftet. Dette gjelder den oppmurte Mastedammen, Kjølhalingskaien og Oppsynsmannsboligen på Østøya og et sjeldent godt bevart Fredskrutthus på Mellomøya, alle fra 1840-årene (0837, 0836, 0281, 0423). Sammensetningen av ulike typer kulturminner fra eldre og yngre epoker er karakteristisk for orlogsstasjonen og vil bli beskrevet nærmere under de ulike delområdene.

Image "070901a_85_03.jpg" without description

Ulike delområder og miljøer: Karljohansvern er karakterisert av ulike delområder som har utgjort separate enheter og miljøer. Arbeidshus til fremstilling av ammunisjon på Mellomøya, oppført fra første verdenskrig og senere (0382, 0432 og 0383).

Etableringen av Karljohansvern førte til oppbyggingen av Horten by, oppkalt etter gården midt inne på marinestasjonen. Tettbebyggelsen som utviklet seg på utsiden av etablissementet, fikk status som ladested i 1858 og bystatus i 1907. For beboerne i området har marinestasjonen hatt en sterk identitetsskapende betydning. I mange år utgjorde Verftet den største sivile arbeidsplassen i distriktet. Militært personell har slått rot og bosatt seg utenfor kjerneområdet og således også blitt en integrert del av lokalmiljøet. Det sentrale Karljohansvern med Hortenskogen og museumsområdet er blitt viktige rekreasjonsområder både for lokalbefolkningen og for reisende fra andre regioner.

Fortet Norske Løve og kulturmiljøet rundt Indre havn inneholder en rekke markante kulturminner som også er sterkt knyttet til det maritime miljøet i ytre deler av Oslofjorden.

Image "070901a_86_01.jpg" without description

Skipsfart og luftfart: Utsyn fra Verftet mot den tidligere flyfabrikken på Møringa, etablert 1913–1917, og de to hangerene som utgjør markante landemerker mot Oslofjorden. Befalskolen for Sjøforsvarets kaserne (BSS), oppført 1989, til høyre. I forgrunnen Stjertebrygga, en kombinert mur- og pælebrygge på Indre Havn som ble anlagt alt i 1820. Bryggen fungerte som offisiell inngangsport til Marinesamfunnsområdet og Horten Værft og var tidligere administrativt fredet. Klausulen ble imidlertid opphevet etter at bryggen ble fullstendig ombygd. I høyre billedkant ses enden av Verftsmuren som skiller Verftsområdet fra Marinesamfunnsområdet.

Sammendrag

Formålet med verneplanen og omfanget av vernet er beskrevet i kap. 6 vern. Kulturmiljøet på Karljohansvern representerer betydelige arkitektoniske og miljømessige verdier. Etablissementet viser den militærhistoriske utviklingen gjennom hele 1800-tallet, også i perioder hvor forsvarsbyggeriet lå nede de fleste andre steder. Et annet karakteristisk trekk ved kulturmiljøet på Karljohansvern er at anlegget representerer et helhetlig militært etablissement i tillegg til driftsområdet på Verftet, også inkluderer fortifikasjoner og et fullt utbygd samfunnsområde. Fordi marinestasjonen var planlagt som en lukket garnisonsby har deler av det militære området sterke innslag av sivile elementer. Anlegget har også bygninger fra en eldre sivil virksomhet som i seg selv har kulturhistorisk interesse, et ferge- og gjenstgiversted knyttet til den viktigste forbindelseslinjen i ytre Oslofjord. Helheten ved anlegget er derfor i seg selv en kilde til opplevelse som det er viktig å bevare for ettertiden.

Virksomheten ved Verftet, senere også ved flyfabrikken på Møringa, har vært nært knyttet til den teknologiske utviklingen både militært og sivilt. Kulturminnene knyttet til dette er unike i nasjonal målestokk. Marinens Flyvevæsen som var stasjonert på Møringa utgjorde opptakten til det som senere skulle bli Luftforsvaret. Bygningsmiljøet er svært interessant med hensyn til utviklingen av norsk luftfartshistorie på første del av 1900-tallet i tillegg til at det er et vitnemål om sammenhengen mellom de to våpengrenene.

Det ekstyske bygningsmassen på Karljohansvern er fragmentarisk. De fleste bygningstypene er bevart i andre og mer helhetlige miljøer. Endringer og tilføyelser som er tilført anlegget under 2. verdenskrig og i etterkrigstiden er derfor tillagt mindre antikvarisk verdi. Stillinger og rester etter bygninger oppført under 2. verdenskrig og senere, vil likevel inngå i det militærhistoriske landskapet som viktige spor etter virksomheten ved marinestasjonen.

Naturverdier

I forbindelse med oppfølgingen av Forsvarets sektorhandlingsplan for biologisk mangfold, kapittel 5 i St.meld 42 (2000-2001) Biologisk mangfold – Sektoransvar og samordning, er det gjennomført kartlegging av naturverdier på Karljohansvern; Østøya, Mellomøya, Vealøs, Møringa og Hortensskogen i Horten kommune. Basert på feltarbeid og gjennomgang av eksisterende dokumentasjon er det identifisert og beskrevet ni viktige naturtypelokaliteter, syv viktig viltområder, et marint område, 15 rødlistede arter, en fredet art og en art som er stedegen for Norge.

Ved sammenstiling av denne informasjonen er fire områder vurdert som viktig for biologisk mangfold, og fem områder som svært viktige områder for biologisk mangfold.

Møringa, Vealøs og Hortensskogen er sterkt kulturpåvirket, og mye av dagens naturverdier er knyttet til innførte arter som er kommet med ballast. Østøya og Mellomøya har i lang tid vært stengt for alminnelig ferdsel. Dette har ført til at løsmassestrender, som er sårbare for tråkkslitasje, er godt bevart og mindre påvirket enn de fleste andre strender i Oslofjorden. Store deler av øyene er dessuten uten bebyggelse, hvilket medfører at naturtyper som ellers i Oslofjorden er nedbygget, fremdeles er intakte på Østøya og Mellomøya.

Øyene er hovedsakelig skogkledd, og det er ualminnelig mange gamle og store edelløvtrær på øyene.

Enkelte områder bærer preg av å være gjengroende parklandskap eller hagemark. Innimellom finnes det åpnere områder med naturlige tørrbakker og kulturmark av ulike slag.

I forbindelse med kartleggingen gis det i BM-rapport nr 29-2002 Biologisk mangfold på Karljohansvern; Østøya, Mellomøya, Vealøs, Møringa og Hortensskogen, Horten kommune, Vestfold. forvaltningsråd som må etterleves for å ivareta biologisk mangfold innenfor festningsverket.

Fant du det du lette etter?