Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Festningen blir til

De veiene handelen mellom land og landsdeler har fulgt, er ofte de beste og mest fremkommelige. De vil derfor også være veier en fiende vil benytte ved sin fremrykning, da det gjelder å komme raskt og ustrabasiøst frem. Handelsveiene inn i Norge har i uminnelige tider hatt sine faste ruter, og allerede i 1611 var det bestemt hvilke veier inn i Norge som skulle bevoktes i tilfelle stridigheter. For Kongsvingers vedkommende var det tre veier fra Värmland som gikk sammen ved Midtskog kirke i Vinger sogn. De førte derfra inn i Norge, og kryssing av Glomma ble foretatt med ferje ved Nordre Tråstad gård.

Man hadde under de forskjellige feidene med svenskene på 1500- og 1600-tallet gjort ulike tiltak som å felle trær over veiene så fienden bare hadde én farbar vei. På denne veien ble det bygget skanser som man kunne angripe dem fra.

Image "070898a_41_01.jpg" without description

Riksarkivet: RK 300. «Fæstning Kongs Winger. Dend saa kaldede Leyer», 1736. Størrelse 38 x 31 cm. Kartet viser festningen med lokaliteter som «Leiren» og kirken, med markering av den tidligere stjerneformete skanse som lå på platået før kirken ble bygget. Denne skanse hadde mistet sin betydning som forsvarsanlegg da den nye skanse rett ovenfor ble bygget i 1673.

En viktig vurdering for forsvaret av Vingeravsnittet var om man skulle satse på et offensivt eller defensivt forsvar. Et offensivt forsvar ville kreve store styrker til okkupasjon av større områder, mens et defensivt kunne begrenses til en hovedforsvarslinje langs Glomma. De viktigste veiene fra Sverige inn til det sydlige Norge var i 1653: over Tolvmilsskogen, over Magnor, Vinger, Ørje og Halden. Av disse ble veien over Magnor og Vinger regnet som den viktigste. Et alternativ som ikke ville kreve den samme omkostningen til et offensivt forsvar, var sperring av samtlige veier inn til Norge, unntatt den over Magnor. Et sperreverk av et eller annet slag kunne så anlegges ved denne veien, mens Øst- og Vestmarka kunne sikres ved bruk av kavaleriet. Det samme kunne imidlertid oppnås gjennom noen anlegg ved Vinger som var blitt et viktig oppmarsjområde, forutsatt at dette ble støttet av tilstrekkelige styrker. Anleggene burde i så fall suppleres med en skanse og et magasin ved Nes kirke samt en skanse på Tolvmilsskogen.

Image "070898a_42_01.jpg" without description

Riksarkivet: KBK XVIII 39–1. «Carte von Königswinger ». Uten årstall, antagelig omkring 1690. Størrelse 30,4 x 40 cm. Kartet er det første av seks som viser forskjellige forslag til løsning av adkomsten til festningen, med eller uten ravelin. Rundt tårnet ser man en stiplet linje som markerer den opprinnelige muren rundt Winger skanse. Nordre retranchement er sløyfet og det er bygget en dekket vei med glaci. Søndre og vestre retransjement er på plass, og man ser at det på kartet er angitt palisader på søndre retransjement. Av bygninger er kommandantboligen, provianthuset og Lille Kruttårn de eneste man vet var oppført inne på festningen på dette tidspunktet.

Allerede i 1647 var det fremsatt forslag, som dog ikke ble utført, om en skanse på vestsiden av Glomma og en redutt og en vaktstyrke på østsiden. Ferjestedet var da under kontroll. Sikre opplysninger om bygging av skanse som kunne beskytte ferjestedet og feltleiren ved Tråstad, foreligger først i 1657, og trolig var denne skanse ferdig før sommeren 1658. Skansen, Tråstad skanse, ligger på gården Nordre Tråstads grunn, og ble bygget som en femsidet enkel redutt av jord med tilbaketrukket bastion mot elvesiden. Det var en tørr grav rundt, og et palisadeverk omga skansen utenfor graven. Den kunne forsvares flankevis med håndvåpen. Skansen ved ferjestedet var imidlertid ikke den eneste skansen ved Vinger. Arkivmaterialet viser nemlig at det var enda en skanse på stedet, antagelig oppført samtidig med Tråstad skanse. På flere kart er det tegnet en stjerneformet skanse der hvor Kongsvinger kirke ble oppført i 1697. På et kart fra 1720- årene beskrives denne som en forfallen skanse fra Krabbekrigen (1657–58).

Det er ingen grunn til å dra kartene i tvil, og dette betyr da at det har vært 2 befestningsan legg på stedet: et nede ved elven og et oppe på platået. Det bakre anlegget var plassert slik at et både kunne forsvare provianthuset og gi en vis støtte til Tråstad skanse. Anlegget av Tråstad skanse skal ses i sammenheng med Carl X Gustavs angrep på Danmark i 1657, idet han med ilmarsj flyttet sine tropper fra Polen opp i Jylland som han besatte.

Skansen oppe på platået har sannsynligvis vært i bruk under Gyldenløvefeiden, men etter at skansen på Tråstadberget ble oppført på 1670-tallet, med navnet Vinger skanse, mistet den på platået sin betydning. Kirken, som ble bygget i 1697, er oppført midt inne i det som var skansen på platået. Skansens voll ble sløyfet og ny mur rundt kirken ble oppført noen år senere.

Skansen på Tråstadberget, Vinger skanse, var forløperen til dagens Kongsvinger festning, og oppførelsen kan bestemmes til høsten 1673. Stattholderen, Ulrik Frederik Gyldenløve, skrev til Krigskollegiet om festningene i Norge, at det i Vinger er en klippe som på nesten alle kanter er utilgjengelig og som behersker både skansen (Tråstad skanse) og elven. Der var han i gang med å etablere en stilling og bygge et magasinhus. Og «Hvis det ble oppført et brystvern i 8 fots høyde ville en besetning på 300 mann kunne forsvare seg mot 10.000 fiender». Han fortsetter i sitt brev, at han neste sommer vil oppføre et murt vakttårn, en donjon, 16–18 alen i diameter og med to alen tykke murer. Tårnet fikk et flatemål på 19x12 alen, og ble nederst murt i 2 etasjer. Oppå dette ble det bygget et batteri med dekke av tømmer, og over et utkraget fagverkstårn. Det hele ble omgitt av en festningsmur med batterier i 3 av 4 hjørner. Senere ble en rekke andre bygninger satt opp på eller rundt skansen. Anlegget fikk betegnende nok navnet «Gyldenborg », og ble under Gyldenløvefeiden beskrevet av den svenske Oberst Dahlberg, under et tokt til Vinger i 1676.

Gyldenborg og skansen nede på platået hadde vist sin nytte under Gyldenløvefeiden, men det var samtidig klart at de ville være for svake overfor en besluttsom fiende med beleiringsartilleri. En utbygning var derfor nødvendig.

Den nye festningen ble etablert som en sperrefestning for å sikre veien fra Värmland over Magnor til Christiania. Denne veien var den i grensetraktene som gjorde det mulig for en fiende å trenge frem til landets sentrale deler og til Christiania. Kunne en fremrykning langs denne veien hindres, kunne den norske hovedhær sikres under sine operasjoner i de militært sett viktigere strøk lengre sør i landet. Når spørsmålet om en utbygging først dukker opp har ikke kunnet tidsfestes, men sommeren 1681 forelå det et forslag utarbeidet under ledelse av generalmajor de Cicignon. Dette forslaget fant man for omfattende, og et nytt ble utarbeidet av generalkvartermester A. Coucheron. Coucherons plan gjorde den nye festningen til et donjonverk supplert med tre romslige utenverker – retransjementer – mot nord, vest og syd. Rundt tårnet antydet planen en forskansning av jord og tømmer. En del av den gamle skansen inngikk i den nye festningen, men stort sett ble det bygget et helt nytt anlegg. Festningsforslaget, som kong Christian V godkjente 8. oktober 1681, ble i hovedsak tenaljeformet, men med tilløp til regularitet gjennom halvbastionene Prins Georg og Prinsessen. Mellom disse er det en rett kurtinemur, det eneste vollparti på festningen av denne typen. Fortifikatorisk avspeiler anlegget den franske festningsekspert Vaubans klassiske anlegg fra det 17. århundre, men systemet er tilpasset de lokale forhold, idet man på en glimrende måte har forstått å utnytte terrenget.

På vårparten 1682 startet arbeidet med oppføring av den nye festningen. Man lar tårnet fra Vinger skanse stå, da det er et viktig element i det nye anlegget. Skansens murer ble revet og nye oppført i en høyde av 6–7 alen, noen steder mer, og med en tykkelse på 5–6 alen. Samtidig oppfører man Provianthuset, Lille kruttårn, en kalkebygning (der kalkslageren laget kalkmørtel) og Kommandantboligen inne på festningen. Utenfor festningen, i utenverkene, ble det i det vestlige og sydlige oppført offisersboliger, barakker til mannskapet, hestestall, barakker for kalkbrenner og murermester, et bryggeri, et bakeri, smie, hus for artillerimateriell og vaktstue. I 1685 ble noen av murene gjort høyere, og hovedporten gjort ferdig. Arbeidet med brystvern og vollganger ble forsert, og der hvor det ikke var fylt jord ble det laget tømmervollganger. Det nordre retansjementet ble i 1687 endret til en dekket vei, dvs. uten vollgrav, men med mur og glacier foran. Festningens utenverk ble ikke tilfredsstillende i første omgang; steinmurene var for lave, bare delvis forbundet med hverandre og hovedverket, samtidig som de manglet banketter og torvdekke. Forslag om å fullføre verkene ble fremsatt gang på gang, og selv i 1698 var det mangler som ennå ikke var utbedret. Hovedporten var lenge ubeskyttet, inntil man i 1691 bygget et ravelin, i første omgang en grov mur for å forsterke forsvaret av porten. Samme år ble det foreslått å bygge et par bombesikre rom til ravelinets besetning, som riktignok først ble bygget i 1695, med tak av tømmer, bord, never og jord. Senere bygget man også brystvern og vollganger. I 1696 ble det bygget et blokkhus på Kongen batteri, for på denne måte å hindre vann i å trenge ned i hovedportens hvelv. Når festningen i hovedtrekk var ferdig er ikke lett å si, for det var til stadighet bygge- og forbedringsarbeider, men 1689–1691 er sannsynlige årstall.

Image "070898a_43_01.jpg" without description

Riksarkivet: KBK XVIII 35 ab 2. «Relation Köningswinger ». 1700. Størrelse 24,5 x 20 cm. Tegningen viser et tverrsnitt av tårnet i Winger Skandse, en «donjon», med etasjer for materiell og krutt. Øverst, under taket, har man sannsynligvis tørket korn eller kjøtt. I etasjen under har det vært et kanonbatteri eller skyteskår for geværskyttere. og i de to nederste etasjene har det vært artillerimateriell, håndvåpen og kruttlager. Tårnet eksploderte ved et lynnedslag i 1733.

Image "070898a_44_01.jpg" without description

Riksantikvarens tegningsarkiv: IB, portefølje 2, l.nr 19, kart over Kongsvinger festning ca 1700. Tegningen viser nordre retranchements ombygning til dekket vei med glacis. Det søndre og vestre retranchement er palisasdert.

Image "070898a_44_02.jpg" without description

Riksantikvarens tegningsarkiv: IB, portefølje nr 2, l.nr. 24. Forslag til ombygning av vestre retranchement til dekket vei med glacis. Det ble ikke utført helt som vist, men Skiærporten er med på tegningen. 1727.

Videre utvikling

I de første årene etter århundreskiftet var det overveiende arbeider med murer, voller, palisader og kanonbatterier som utgjorde hovedinnsatsen på festningen, dels nyoppføringer, dels vedlikehold, for treverket råtnet fort. Man begynte å grave/sprenge for å lage en brønn, for man hadde ikke vann inne på festningen. Vannet måtte hentes utenfor, hvilket var uheldig under en beleiring. I 1702 ble den første bygningen for soldater oppført inne på festningen, den ene halvdelen for offiserer, den andre for «Musqueterer». Den betegnes som Den gamle barakke eller Slaveriet. Innkvartering foregikk ellers i barakker i søndre retransjement.

Etter at nordre retransjement var bygget om til en dekket vei med brystvern og glacier, diskuterte man i flere år hva som skulle gjøres med de resterende utenverkene; beholde dem, eller rive dem og forlenge den dekkete vei fra nordsiden og rundt hele festningen. Først i 1717 ble det fattet vedtak om å sløyfe utenverkene og å bygge en dekket vei rundt hele festningen. Arbeidene ble satt i gang i 1718, og fortsatte med enkelte avbrudd frem til 1748. I 1734 var Place d'Armes ferdig på nordsiden av festningen. De fleste av bygningene i utenverkene ble revet under arbeidenes gang. Et lite stykke utenfor Prins Georgs bastion ble stående ufullført, og den dekkede vei ble ikke sammenhengende før i 1774.

Image "070898a_45_01.jpg" without description

Riksarkivet: KBK XVIII 36 e. «Litra E. Grund Facade og Profil Riss af Wold lavet Huuset paa Kongswingers Fæstning». Uten årstal, antagelig 1750-årene. Størrelse 32 x 40,5 cm. Nedrevet.

Image "070898a_45_02.jpg" without description

Riksarkivet: IB 40. «Postament til en solskive», 1789. Størrelse 32,5 x 40,5 cm. For å holde rede på tiden, ikke minst i forhold til vaktskifte, ble det samtidig med oppføring av festningen oppsatt en solskive, et solur. Festningens klokke, som i mange år var oppsatt i klokketårnet over hovedporten, ble da slått på hver time, slik at alle innen hørevidde kunne følge med på tiden. I mørke og om vinteren når soluret ikke kunne brukes, brukte man såkalte passlunter, langsomt brennende lunter, hvor et definert stykke brente så og så lang tid. På denne måte kunne man da holde regnskap med tiden. Et i 1698 innkjøpt timeglass til vakten ble en kortvarig sak, for året etter ble det utlevert passlunter igjen. Tegningen viser et nyt postament, eller sokkel, for et solur på festningen.

Image "070898a_46_01.jpg" without description

FB Hamar: «Vagthus ved Kongesvingers nye befæstningsanlæg ». Tegning til vaktstue på Vardåsen. Alle bygninger som lå i terrenget på Vardåsen er i dag borte.

En viktig del av forsvarssystemet var palisadene rundt festningen. De bestod av spisse stokker, 5– 6 alen lange og 7–8 tommer i diameter. Stokkene ble spisset i begge ender, den som skulle stå i jorden ble i tillegg brent for å forhindre råte. Palisadene stod loddrett ved siden av hverandre og dannet en sammenhengende rekke, en vegg, innefor glacierne. Avstanden mellom palisadene og kontreskarpen måtte være slik at fiender ikke kunne svinge seg over ved hjelp av murkanten, men heller ikke så langt borte at den hindret forsvarets bestrykning av glacierne. Råte var et stort problem, og istandsettelse av palisader en tilbakevendende vedlikeholdsoppgave.

I 1721 ble Provianthuset forlenget med et bakeritilbygg som rommet 2 bakerovner. I 1733 eksploderte Gyldenløves tårn, donjonen, ved et lynnedslag. Det ble besluttet å oppføre et nytt på samme sted, men uten kanonstillinger. Det fikk et helvalmet tak og murt hvelv, som gjorde det bombesikkert. Det stod ferdig i 1737.

På grunn av fortsatt lekkasje gjennom Kongens batteri og ned i hovedportens hvelv, ble det på 1750-tallet besluttet å forlenge blokkhuset fremfor å rive hele hvelvkonstruksjonen og mure den opp på nytt. I 1741 fikk man som noe nytt straffanger, slaver, som ble innkvartert i hoved Corps de Garden. I 1742 ble det oppført sprøytehus og stall for kommandantens hester mellom Den gamle kaserne og Lille kruttårn. I 1749 ble det bygd et nytt vollavetthus mellom Kruttårnet (Arsenalet) og Den gamle kaserne, og i 1750 oppføres det en ny ytre Corps de Garde. I terrenget utenfor festningen, i den dekkete vei, satte man opp nye bygninger for artilleri- og fortifikasjonssmedene, kullhus, lavetthus, artillerimaterielhus m.m.

I 1767 rev man voll-lavetthuset for å gi plass for Den nye kaserne. Voll-lavetthuset ble gjenoppført som et tilbygg til Kruttårnet (Arsenalet), og gjort til en del av dette. Tegningene til Den nye kaserne ble approbert i 1768, og bygningen stod ferdig i 1772. I 1774 blir det oppført en kaponierer på Place des Armés, og i 1776 ble det oppført et nytt sprøytehus som en sidebygning på baksiden av Arsenalet. Det gamle sprøytehuset ble ombygget og forlenget for å gi plass til kommandantens kyr og hester (kuene hadde hittil stått på bås i en bygning på Prins Wilhelms batteri). Frem til 1793 blir det kun foretatt vedlikeholdsreparasjoner av festningens bygninger, voller og murer. Det blir i 1790 foreslått og søkt om samt prosjektert en ny og større kaponiere i den dekkete vei ved laboratoriet, men på tross av gjentagne søknader de følgende år blir den ikke oppført.

Image "070898a_47_01.jpg" without description

Kongsvinger festning i fugleperspektiv, med benevnelsene på batteriene angitt. Tegning av Kjeld Magnussen.

Krigen ute i Europa ga ringvirkninger til Norge, og det førte til et forslag om å bygge en skanse, Skjærskansen, i vest utenfor sortiporten. I 1808 anla man denne skansen samtidig som man rev et blokkhus med klokketårn over Kongens bastion og takuthenget ved provianthuset. Alle batterier ble satt i stand og klargjort til kamp. Etter den kortvarige krigen mot svenskene 1808–09, og kampene ved Lier, foreslo man å oppføre ytterligere to nye skanser nordvest for festningen, nemlig Norske løve og Prins Fredrik. Året etter ble skansen Se til høyre oppført litt sydvest for festningen. Etter unionsinngåelsen med Sverige i 1814, var Kongsvinger festnings betydning for grenseforsvaret plutselig redusert, for ikke å si overflødig. I løpet av 1823 ble festningen tømt. En rekke bygninger, som det nå ikke lenger var bruk for, ble enten revet eller solgt i de påfølgende år.

I 1846 kom Ingeniørbrigaden med en innstilling som fastslo at Kongsvinger festning var av stor betydning og måtte opprettholdes. «Akershuskommissionen av 1855» kom frem til den stikk motsatte konklusjonen, at festningen var uten verdi så lengde den ikke ble supplert med ytterligere befestninger. Slike anlegg lot seg ikke bygge da riket ikke hadde penger. Festningen ble foreslått nedlagt og statens eiendommer, dvs. bygninger og jordeiendom knyttet til festningen, ble foreslått solgt. Dette skjedde likevel ikke. «2. Akershuskommission av 1876» konkluderte med at festningen var viktig, og at dens betydning ville øke når Solørbanen ble anlagt. Kommisjonens innstilling avspeiler nok at forholdet til Sverige ikke var problemfritt.

Image "070898a_48_01.jpg" without description

Riksarkivet: M 2 nr 13, blad 5. Utsnitt av kanonstilling. Ikke fra Kongsvinger. Uten årstal, antagelig omkring 1760.

I de følgende år etter konsulatkrisen i 1895, bevilget Stortinget store beløp til styrking av forsvaret til lands og til vanns. En kommisjon, «Befestningskommisjonen for sikring av tilgangene til Kristiania », la i 1901 frem to innstillinger om forsvaret langs Glomma-linjen, og hevdet at denne forsvarslinjen bare kunne løse sine oppgaver hvis den ble ytterligere utbygget. Det ble derfor foreslått at de eksisterende grensefestningene ble modernisert og supplert med nye anlegg i linjen Halden-Ørje-Aurskog- Kongsvinger. Kommisjonen hevdet at forsvaret av Kongsvinger bro var av største betydning fordi så mange veier møttes der før de gikk videre vestover. Den eksisterende festningen ville likevel ikke kunne klare denne oppgaven alene. Derfor burde det anlegges så kraftige befestninger på Vardeberget, at disse kunne beherske området, og en eventuell fiendtlig stilling på Holtberget.

I kommisjonens forslag inngikk bl.a. at alle festningens bygninger som kunne virke som kulefang skulle raseres, og de øverste vollene skulle innrettes til dekkede stillinger for feltskyts i alle viktige retninger med inntil 12 kanoner. Festningsmurene skulle utbedres og festningens besetning skulle innkvarteres i dekkete rom. Det ble ansett for unødvendig å dekke festningsmurene med jordvoller, hvis det på Vardåsen ble anvendt så kraftige bestykning (kanoner) at fiendtlig artilleri kunne holdes på en slik avstand at en beskytning av festningen ikke ble sjenerende. På Vardåsen skulle det bygges et permanent og stormfritt verk for 4 stk. 12 cm hurtigskytende kanoner som skulle plasseres slik at de dekket vinkelen fra Gjølstad i nord, over Vingersjøen og vestover langs Glomma.

Kommisjonens forslag ble vedtatt, og bygging av fortene, Gullbekkfortet og Vardefortet, på Vardåsen ble straks innledet. De to fortene ble lagt på hver sitt fremspring, og fikk standplass for 2 kanoner hver. Det ble sprengt lange underjordiske tunneler, og i disse ble det oppsatt små hus med køyer, bølgeblikktak og peis for besetningen. Det ble montert vanntanker for drikkevann, og det ble installert latriner. Det ble også sprengt rom for ammunisjon. Utenfor ble det bygget en rekke blokkhus, vakthus, barakker, latriner m.m. for den øvrige styrken som ikke skulle oppholde seg i fortene.

Rundt hvert fort ble det anlagt skyttergraver for infanteri, med overdekkete rom for sittende skyttere. Ved hvert fort var det stillinger for to mitraljøser. Utenfor denne skyttergraven var det et 10 m bredt piggtrådhinder sammen med et page-fence- gjerde av jernstolper og piggtråd. Det ble anlagt en evakueringsvei for fortene, som gikk fra Gullbekkfortet og ned til Boger. Fortene ble overlevert sommeren 1903.

For festningens del ble forslagene med rasering av bygningene ikke iverksatt, men en del utbedringer av bygninger og murer ble foretatt i stedet. Festningen ble først om fremst brukt som depot og innkvartering for mannskap. Et forslag om å lage skyteskår til kanoner i kassemattene ble dog ikke vedtatt.

Efter 1905 ble besetningen på Vardåsen redusert til en vaktmann og på festningen var det ingen. Kommandanten klaget over dette, men først i 1913 ble det vedtatt at det skulle opprettes en stående garnison på Kongsvinger befestninger for å bedre vaktholdet ved depot og anlegg. Først i 1915 kom vaktstyrken på Vardåsen på plass, men på grunn av det store området ble vaktholdet ikke så effektivt.

Image "070898a_49_01.jpg" without description

Riksarkivet: KG I 4. «Carte over Kongs Wingers Fæstning», 1759. Kartet viser festningen som den så ut 1759, med betegnelse på de enkelte bygninger og elementer. Nok så interessant er profilsnittet gjennom hovedbrønnen og kommandantens stall og fehus ned til Glommas bredd.

Under 1. Verdenskrig, hvor Norge holdt seg nøytral, ble vaktstyrken på befestningene fordoblet. Det ble meget viktig å hindre uvedkommende i å få innsyn i befestningene, og det ble derfor opprettet områder rundt disse hvor det var forbudt å ferdes. I 1917 ble områdene betydelig utvidet og alle utlendinger som ville oppholde seg inne i sonen måtte ha polititillatelse. Først i 1919 ble Kongsvinger med omland fritatt for betegnelsen «forbudt område». En enkelt engelsk offiser var internert på festningen fra 1916 til 1917.

1910–1920 var det forskjellige aktiviteter på festningen hvor det utover å bli opprettet en garnison, også var aktiviteter som rekruttskole og forberedelseskurs for underoffiserer. I 1926 ble befestningene nedlagt som aktive og anleggene stilt i reserve, men anleggene skulle fortsatt vedlikeholdes. I løpet av 1930-årene ble dog en del av bygningene på Vardåsen revet eller flyttet, for de forsvinner ut av Inventarfortegnelsene. I 1933 er Batteriet D, skyttegraven ved I, fire blokkhus, hovedsignalstasjonen og skytebanen utgått av fortegnelsen. På selve festningen ble det i de samme år revet en del skur og gjerder.

Fra 1940 til 1945 var festningen under tysk kommando, og ble brukt som innkvarteringssted for tyske soldater og kurssted for det nyopprettede Norge SS, som ikke ble på festningen lengre enn et par måneder. Kursvirksomheten fortsatte, men navn og organisasjonsform skiftet ofte. Lengst varte kursene for Germanske SS, en styrke som skulle være underlagt Quisling direkte. Okkupasjonsstyrkene pusset opp Nye kaserne og ominnredet Gamle kaserne til messe og oppholdsrom, samt kontorer.

Fra våren 1943 ble det utplassert fanger fra Grini på festningen, arbeidskommandoer, som skulle gjøre forefallende arbeid som potetskrelling og arbeider utendørs.

Etter kapitulasjonen i 1945 ble festningen i en kort periode brukt som interneringsleir for landssvikere. I 1946 kom Generalkrigskommissariatet dit og var der et par måneder. Deretter ble befalsskolen for Hærens Artilleri flyttet til festningen, men overflyttet i 1959 til Haslemoen, hvor innkvarterings- og øvelsesforholdene var bedre. For å ivareta de nye funksjoner, ble Nye kaserne pusset opp igjen, og Gamle kaserne ble ominnredet til sin nye funksjon. Dvs det var kun kontordelen som ble pusset opp. Fra 1959 har Heimmevernsdistrikt 04 benyttet anlegget, og distriktssjefen innehar også kommandantfunksjon. Siden har det vært kurs og samlinger for HV-personell, men også idrettsorganisasjoner, speidere, Norsk Folkehjelp, Historielaget m.fl. har hatt stor nytte av festningen.

Den 7. juni 2000 plantet Kongsvinger kommune et 1000-års tre, og på FN-dagen (24. oktober) avduket forsvarsminister Bjørn Tore Godal et nasjonalt minnesmerke over fredsoperasjonene i Libanon i 1978–98

Skanser, batterier og kanoner

Tråstad skanse og den forlengst forsvunne stjerneformete skansen på kirkeplatået er de første egentlige forsvarsanlegg i Vinger. Etter oppførelsen av festningen ble Tråstad skanse noe forsømt, men under den store nordiske krig ble skansen satt i stand, og det ble anlagt en redutt (liten jordskanse) på østsiden av elven rett overfor Tråstad skanse. Den sto ferdig i 1718. Denne skansen ble anlagt for å hindre fiendtlig fremrykning mellom Vingersjøen og Glomma, kontrollere veien og broen og være et støttepunkt på sydsiden av elven. Frem til begynnelsen av 1800-tallet ble de to skansene holdt noenlunde i stand, men de var ubemannet og uten materiell. Under Napoleonskrigen først på 1800-tallet, hvor svenskene truet fra øst, ble de opprustet igjen og det ble bygget et blokkhus ved Tråstad skanse. Samtidig ble det oppført noen nye skanser vest for festningen: Først skansen Prins Christian August rett utenfor sortiporten på Skjæret, deretter også skansene Norske løve, Stattholder Friedrich og Se til høyre. De ble anlagt mellom 1810 og 1813.

Image "070898a_50_01.jpg" without description

Riksarkivet: KG I 4, utsnitt. Utsnittet viser hvordan det ble laget batteristandplasser i den dekkete vei, med palisader hele veien rundt. Batteriene i den dekkete vei fikk et nummer, ikke navn. Utsnittet viser også Ytre vakt, Artilleri- og fortifikasjonssmien, og ved siden av materiellgården, et kullhus.

I byggeperioden 1681 til 1690 ble det oppført en festning som ble en kombinasjon av tenaljer, halvbastioner og ravelin. Altså ikke en ren bastionsfestning. Mot nord-vest er det tre «spisser» som stikker ut fra festningen, disse utgjør en dobbelt tenalje. Møt øst er det en kurtine foran stall- og fehuset, som avsluttes med 2 halv-bastioner. Mot syd er det en halvtenalje ut for kommandantboligen og over festningsporten samt et ravelin med en mur og port – og kasematter. Ovenpå disse festningsmuranlegg ble det plassert kanonbatterier, og hvert batteri fikk sitt navn etter kongelige eller fyrstelige personer. Regnet fra hovedporten og vestover fikk batteriene navnene: Kongens batteri, Dronningens batteri, Kronprinsens batteri, Prins Carls batteri, Prins Wilhelms batteri, Prins Georgs batteri og Prinsessens batteri og Gyldenløves batteri. I tillegg var det batterier ved Lille Kruttårn (Kruttårnets batteri), på siden av Provianthuset og oppå ravelinsmuren (Wedels batteri). I alt var det 10 batterier.

I de eldre skriftlige kilder brukes betegnelsen bastion om festningmurens fremspring hvorpå kanonene sto, men dette er egentlig feil, da Konsvinger ikke er en festning bygget etter det bastionære prinsipp (se illustrasjon side 55). Da Kongsvinger både har tenaljer og halvbastioner, vil festningsmurenes fremspring bli betegnet som batteri der hvor det ikke er havlbastioner. Dvs at det er Prins Georgs og Prinsessen bastioner, men Kongens og Dronningens batterie etc.

Image "070898a_50_02.jpg" without description

Stor vindovn fra 1721 (høyde 110 cm) med «Rigernes Våben» og Frederik IV til hest. Modellen er skåret av Johan Jørgen Schram, og står på Rosenborg Slott i København. Denne ovnstypen går igjen i inventarfortegnelse for Kongsvinger festning. Størrelsen kunne variere, og motivene lige så. Bibelske motiver var vanlige. Når inventarfortegnelsen fra 1769 beskriver vindovner av typen F4tus, kunne det kanskje være en lik denne.

Under Kronprinsens og Prins Carls batterier ble det i 1687 bygget kasematter, eller bombarakker som de også kaltes. I ravelinet ble det bygget kasematter i 1695.

De eldste kanonbatteriene var bygget av tømmer og planker, og kunne i beste fall holde 10–12 år før de råtnet. Frem til 1720-årene, hvor man begynte å bygge batteristandplasser i jord og stein, var derfor vedlikeholdet av disse en evig kamp mot forfall. Vekten av kanonene oppå kasemattene, som hadde tak av tømmer, bord og never overfylt med jord, var også et problem på grunn av råte i treverket. Alle kasemattene fikk til slutt murt hvelv som tålte trykket. I den dekkete vei ble det også bygget batteristandplasser, som stort sett var ferdige omkring 1730. Festningens kanoner var ikke i stort bedre stand enn kanonbatteriene. I 1767 het det i en redegjørelse, at av 639 kanoner på de norske festningene var 234 ubrukelige. 20 år senere var det ikke blitt bedre.

Kanonene var av støpt metall, dvs. jern eller bronse. Kanoner av bronse ble overveiende brukt av feltartilleriet, da bronse var et seigere materiale som tillot mindre godstykkelse og dermed lavere vekt. De stasjonære kanonene som festningsartilleriet benyttet, var overveiende av støpejern. De fleste av jernkanonene var fremstilt i Norge, fra bl.a. Fritzøe, Fossum og Moss Jernverker. De fleste bronsekanonene var fremstilt i Danmark, men noen kom også fra Christiania. Lavettene var utført i eiketre etter modeller fra København og malt i Oldenborgske farger: rød og gul. I fredstid var de fleste av kanonene umonterte, dvs. at selve kanonen lå på vollen, og lavetten var lagret under tak i lavetthuset, beskyttet mot vær og vind og råte. Bare noen få stod montert for sikring eller signaltjeneste.

Etter 1823 var det kun et par saluttkanoner på festningen, men da man bygde fortene på Vardåsen ble det levert nyere kanoner til disse. I 1902 ble det levert 4 stk 12 cm hurtigskytende Schneider- Canet tårnkanoner og 12 stk. 7,5 cm Schneider- Canet feltkanoner. Feltkanonene ble i første omgang ble innsatt på Arsenalet. Senere ble disse kanonene erstattet med 12 stk. 8,4 cm feltkanoner m/1887, som ved et evt. Krigsutbrudd skulle disponeres på festningen og Vardefortene. Tårnkanonene ble demonter og flyttet vekk fra fortene i 1938 eller 1939. Feltkanonene ble på Kongsvinger helt frem til 1940, hvor to av dem ble brukt mot tyskerne oppe fra Vardåsen.

Image "070898a_51_01.jpg" without description

Riksarkivet: AS 4, «Officers Uniform ved Infanteriet approbered 29. mai 1789».

Image "070898a_51_02.jpg" without description

Riksarkivet: KG II 125, ca 1740. Fanen til 1. Opplandske regiment. Det er ikke opplyst om fanen tilhører det vervete eller det nasjonale regiment. 1. Opplandske nasjonale regiment har vært garnisonert flere ganger på Kongsvinger festning, første gang i 1700 og siste gang i 1801.

Fant du det du lette etter?