Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Forvaltning av festningsverk

Av Christian Borhaven

Forsvaret har flere hundre år lange tradisjoner i å forvalte festningsverk: fra opprinnelig planlegging og byggefase, operativ drift som stridsanlegg, til forvaltning som kulturminner. Dagens krav til kvalitetssikring og effektiv forvaltning gir store utfordringer for kulturminneforvaltningen i Forsvaret. Omstilling i Forsvaret gjør det nødvendig å tenke nytt, både når det gjelder bruk av bygninger og samarbeid med andre. Kunnskapen som vi i dag har om antikvarisk vedlikehold, gjør at vi må være bevisste ved valg av materialer og metoder. Ofte må glemt kunnskap hentes frem. Kompetanse må bygges opp i alle ledd, og gode rutiner må innarbeides. God planlegging er viktig, fra Landsverneplanen for Forsvaret til vedlikeholdsplanen for en enkeltbygning.

Fra stridsanlegg til kulturminner

Historiske militæranlegg er i mange land forlengst gått ut av militær bruk og forvaltes av rent sivile etater som museumsanlegg og til ulike andre sivile formål. I Norge er situasjonen annerledes, da de fleste større, bevarte festningsanlegg har vært i Forsvarets eie og bruk kontinuerlig.

Etter at 16- og 1700-talls festningene ble foreldet som stridsanlegg, noe som i hovedsak skjedde i tiden etter 1814, ble de ikke modernisert, men fikk ny bruk som depotfestninger, garnisonssteder og tilhold for militære staber, skoler og andre enheter. Dette har vedvart frem til i dag.

Det viktigste befestningsanlegget fra midten av 1800-tallet, Oscarsborg, ble etterhvert modernisert for å møte nye våpentekniske utfordringer. Etter å ha vært operativt frem til de siste år, er Oscarsborgs stridsanlegg nå også blitt et rent museumsanlegg.

Befestningene fra tiden før og etter 1905 fikk litt ulike skjebner. Landfestningene nærmest svenskegrensen ble demolert som ledd i fredsavtalen med Sverige etter unionsoppløsningen. De øvrige landfestningene mot Sverige, som i stor grad ble bygget etter 1905 (f.eks.Glommalinjen), ble stilt i reserve fra midten av 1920-årene. Etter 1940 har de ikke vært i bruk som stridsanlegg, botsett fra at enkelte, som Trøgstad fort, har vært benyttet som kommandoplass for Nike-batteri.

Kystfortene fra denne perioden har hatt et lengre operativt liv. De ble i stor grad modernisert under 2. verdenskrig, og har vært i bruk av det norske kystartilleriet i lang tid etter krigen.

Tyskernes utbygging av kystfort under 2. verdenskrig har utgjort hovedbestanddelen av det norske kystartilleriet frem til de senere år, med moderniseringer etterhvert. Sammen med de eldre kystfortene, er nå de fleste av disse fortene enten nedlagt eller under nedleggelse. Et fåtall vil bli bevart som museumsanlegg. Fra før av er tre av de største tyske kanonbatteriene bevart. De fleste fortene vil bli demontert og sikret, men på en slik måte at sporene fremdeles er tydelige i landskapet, som «militærhistoriske landskap».

Forvaltning

Fjorten av Forsvarets historiske festningsverk er gjennom St.meld. nr. 54(1992–93) «Nasjonale festningsverk », fastslått å være Forsvarets kjernebestand av kulturminner, som Forsvaret fortsatt skal eie og forvalte. Utover disse, vil en rekke av kulturminnene som er definert i Landsverneplanen, fortsatt bli eiet og brukt av Forsvaret i overskuelig fremtid. Disse vil bli forvaltet etter antikvariske prinsipper, med nødvendige avveininger i forhold til vernehensyn, bruksbehov og økonomi. Forsvarets omstillings- og rasjonaliseringsvirksomhet innebærer imidlertid at mange verneverdige bygninger og – anlegg vil bli avhendet i årene fremover.

Forsvaret vil samarbeide med nye eiere og brukere, samt sivil forvaltning, om løsninger som på best mulig måte sikrer bevaringsinteressene. I mange tilfeller vil det være aktuelt at Forsvaret fortsatt blir sittende som eier av et område, mens bruks- og eller eiendomsrett til bygninger blir overført til andre. Dessuten vil mange tidligere avsperrede områder bli åpnet for allmennheten, samtidig som de fortsatt skal være disponible som øvings- og beredskapsområder. Generelt legges det opp til økt sambruk mellom sivile og militære interesser i slike områder.

Landsverneplanen vil være det viktigste styringsdokumentet for Forsvarets egen forvaltning av verneverdige bygninger og anlegg. Forøvrig har de «nasjonale festningsverkene» status som «administrativt fredet», samt at enkelte bygninger er formelt fredet etter kulturminneloven. I tillegg er alle bygninger eller andre kulturspor fra før 1537, automatisk fredet. Som en oppfølging av Landsverneplanen kommer etterhvert alle bygninger og anlegg som er klassifisert i høyeste verneklasse til å bli fredet etter kulturminneloven. Visse områder, som Akershus festning, er regulert til spesialområde med formål bevaring etter plan- og bygningsloven. For verneverdige bygninger som ikke er i fredningsklasse, samt som supplement til fredningsvedtak, vil reguleringsmessig vern være viktig for å sikre verneinteressene på lang sikt.

I praktiske plan- og byggesakspørsmål er det viktig med gode samarbeidsrutiner med Riksanti-kvaren, fylkeskommuner og kommunale myndigheter. Gjensidig tillit er avgjørende for en smidig saksbehandling. Forsvarets utfordring er her å fremme løsninger hvor antikvariske hensyn er innarbeidet fra starten av.

Image "80476_149_01_a.jpg" without description

Kongsvinger festning representerer et klassisk festningsmiljø fra 16–1700-tallet. Festningen er plassert på en dominerende høyde for kontroll av det gamle fergestedet over Glomma. Forsvarssystemet er bygget opp med glatte jordskråninger (glacis), deretter festningsgrav med «dekket vei» og hovedmurene med bakenforliggende jordfylling. Innenfor murene ligger kommandantbolig, kaserne, vakt, arsenal, krutthus, bakeri og kornmagasin. Inne i murene finnes «kasematter» – hvelvede oppholds- og lagerrom.

Foto: FRM

Image "80476_150_01_a.jpg" without description

Folehavna fort i Oslofjorden slik det fremstår etter å ha blitt sikret som militærhistorisk landskap.

Foto: FKP

Bruk

Forsvarets forvaltningshistorie er preget av at bygninger og anlegg er tatt vare på og tatt i bruk til nye formål etter hvert som behovene har endret seg. Det har bevart dem, og over tid gitt dem en økt historisk dimensjon. Men samtidig har mange opprinnelige kvaliteter gått tapt, særlig i interiører. En forsvarlig, antikvarisk forvaltning innebærer derfor å bruke bygninger og anlegg slik at de «lever», men uten at antikvariske verdier blir unødig forringet. I praksis betyr dette ofte å finne kompromiss-løsninger, hvor funksjonskrav og HMS-krav (helse, miljø og -sikkerhet) blir veiet opp mot antikvariske hensyn. Her vil restriksjonene naturligvis være avhengig av vernestatusen. For å unngå eller minimalisere konflikter, er det viktig at man i etablissementsplanleggingen søker å gi bygninger en bruk som ikke krever store inngrep. Utfordringen er her også å tilstrebe løsninger, ikke minst mht. Tekniske anlegg, som er tilpasset gamle bygninger. Et viktig poeng er dessuten at bruken ikke gir uakseptabel slitasje. Klare ansvarsforhold, gode driftsrutiner og informasjon til brukere, er viktige ingredienser for å oppnå dette.

Bruk er også et spørsmål om hvilket preg et etablissement skal ha. For de nasjonale festningsverkene er det et uttalt mål at det skal tilrettelegges for kulturaktiviteter, slik at de kommer allmenn-heten til gode. Samtidig er det et poeng å opprettholde aktiv, militær bruk, som gir kontinuitet og opprettholder tradisjonene. At en 250 år gammel bygning fremdeles brukes til sitt opprinnelige formål, som f.eks. magasin eller kommandantbolig, er en kulturhistorisk kvalitet.

Image "80476_150_02_a.jpg" without description

Oscarsborg festning . Tegning i Skillings-Magazin som viser fortet i sin opprinnelige skikkelse.

Foto: FMU

Generelt vurderes Forsvarets tilstedeværelse i sine tradisjonsrike etablissementer som en positiv synliggjøring av Forsvaret i en tid hvor militær aktivitet ellers er lite synlig i samfunnet. «Merkostnaden» ved gamle og utidsmessige bygninger, må derfor veies opp mot den betydelige, men vanskelig målbare symbollverdien, som dette innebærer.

Som hovedprinsipp fremover, vil Forsvarets kulturminneforvaltning tilstrebe at verneverdige bygninger og anlegg skal brukes, fordi dette gir det sikreste vern over tid. En aktiv bruk gir et økonomisk grunnlag for bevaring, «liv» til bygningene og en sikkerhet mot brann, skader og hærverk. Men det må være «bruk på bygningenes premisser», slik at ikke de verdiene som skal sikres ved bruk, går tapt.

Samarbeid mellom Forsvaret og sivile instanser

I langt større grad enn tidligere vil Forsvaret måtte samarbeide med andre i forvaltningsspørsmål. Både i spørsmål om avhending, flerbruk og andre endringsprosesser vil det være viktig med god kommunikasjon med lokale, private og offentlige interessenter, samt ulike offentlige myndigheter. Etablering av prosjektgrupper på tvers av sivil og militær forvaltning er ett av flere midler for å oppnå dette. Utforming og utprøving av ulike samarbeids- og avtalemodeller vil være en naturlig del av erfaringsoppbyggingen.

Karljohansvern marinestasjon, ett av de nasjonale festningsverk, er et eksempel hvor kommune og sivile interessenter i lengre tid har samarbeidet med Forsvaret om ny bruk av områder og bygninger som Forsvaret ikke lengre trenger. Det er både inngått langsiktige leieavtaler og solgt enkeltbygninger til sivile formål. Barnehage, boliger, nærings- og kulturvirksomhet er etablert i tidligere militære bygninger.

Image "80476_151_01_a.jpg" without description

Akershus festning: Slottet med aner fra middelalderen er automatisk fredet.

Foto: FKP

Image "80476_152_01_a.jpg" without description

Akershus festning, Festningssplasssen: Kommandant Glads bolig fra 1844 midt på bildet er i dag hovedkontor for Forsvarets bygningstjeneste, mens Hovedarsennalet i bakgrunnen til høyre huser Forsvarsmuseet.

Foto: FBT

Image "80476_152_02_a.jpg" without description

Karljohansvern: Kalkovn fra 1850-årene, senere brukt bl.a. som fjernskriverstasjon.

Foto: FKP

Image "80476_152_03_a.jpg" without description

Vardøhus festning : Kommandantboligen i bakgrunnen er bolig og representasjonslokaler for kommandanten.

Foto: Kjartan P. Hauglid

Image "80476_153_01_a.jpg" without description

Karljohansvern: Sjømilitære Corps gamle kaserne fra 1851 skal bygges om til familieleiligheter.

Foto: FKP

På Høytorp fort i Eidsberg kommune, Østfold, har Forsvaret innledet et godt samarbeid med kommunen, sivile interessenter og en aktiv ven neforening. Venneforeningen har på eget initiativ foretatt historisk dokumentasjon, ryddings- og restaureringsarbeider, samt guidet publikum rundt i området. Siden Forsvaret ikke lengre har virksomhet på Høytorp, legges det til rette for en sivil overtagelse av fortet. Som del av prosessen vil det bli foretatt sikrings- og restaureringsarbeider etter antikvariske prinsipper. Kommunen har på sin side vedtatt en reguleringsplan som vektlegger hensynet til fortet som kulturminne.

Antikvarisk vedlikehold og skjøtsel

Forsvaret har til alle tider drevet «antikvarisk vedlikehold» på sine gamle festninger som en del av den alminnelige forvaltningen. Ved festningenes vedlikeholdsavdelinger og hos «Distriktsingeniøren» (nå FBT), har det alltid eksistert særlig kunnskap om vedlikehold av gamle bygninger og festningskonstruksjoner. Som ellers i samfunnet har det imidlertid også her skjedd et tradisjonsbrudd i bruk av tradisjonelle håndverksprodukter og -metoder. Man har tillempet bruk av hva som har vært alminnelig på markedet til en hver tid, både av mørtler, malinger, belegg, taktekking o.a. Årsakene har vært flere: Troen på at nyere produkter har gitt sterkere og mer vedlikeholdsfrie løsninger har vært sterk. En annen faktor har vært at mange av de gamle produktene, og håndverkerne med dem, ikke har vært å få tak i. Omlegging av driftsformer, med bl.a. mindre personell, har også ført til forenklinger og bruk av standardløsninger. Innenfor kulturminneforvaltningen har heller ikke bevisstheten om antikvarisk vedlikehold alltid vært like sterk: Man har i større grad vært opptatt av f.eks. fargevalg, fremfor malingstype.

Image "80476_153_02_a.jpg" without description

Høytorp fort: Leirmiljøet fra tiden rundt 1. verdenskrig har stort potensial for sivil etterbruk.

Foto: FKP

Image "80476_154_01_a.jpg" without description

Eksempel på tett sementpuss utenpå gammel, kalkmurt teglsteinsvegg.

Foto: FBT

Image "80476_154_02_a.jpg" without description

Hegra festning : Kommandokuppel av betong med skuddskader fra 1940 og senere betongforvitring byr på bevaringsutfordringer.

Foto: FKP

Image "80476_154_03_a.jpg" without description

Gammel takstein skal behandles som antikviteter!

Foto: FKP

Image "80476_154_04_a.jpg" without description

Kristiansten festning : Donjonen under oppussing. Gammel sement-puss fjernes og erstattes med kalkpuss etter tradisjonelle metoder.

Foto: FBT

I dag ser man at bruk av moderne produkter og metoder ofte fører til bygningsmessige skader, som først viser seg etter at skadene har fått stort omfang. Bruk av f.eks. sementmørtel og plastbaserte malingsprodukter har gitt tette og uelastiske overflater, med fuktopphopning og påfølgende råteskader, frostsprengning og ødeleggelse av kalkmur, til følge.

Derfor er bruk av tradisjonelle produkter og metoder et satsingsområde for Forsvaret, som innen kulturminneforvaltningen forøvrig. Generelt tilstrebes det prosessuell autentisitet, dvs. at materialene og metodene skal være lik de opprinnelige, i alt antikvarisk vedlikehold. Foruten de tekniske aspektene, videreføres kunnskap, samt at prinsippet har en viktig estetisk og kulturhistorisk begrunnelse.

Som hovedprinsipp skal opprinnelige eller gamle bygningsdeler beholdes og vedlikeholdes. Reparasjon er å foretrekke fremfor utskiftning. Dette er både i tråd med verneinteressene, ressursbesparende, og vanligvis god økonomi. Her kreves det en holdningsendring, både i Forsvaret, som ellers i samfunnet. I alt for stor grad skiftes brukbare, eldre bygningsdeler, som f.eks. vinduer, ut med nye, som ofte er av langt dårligere kvalitet. Når bygninger må rives, ligger det et potensial i å ta vare på materialer og bygningsdeler, for gjenbruk andre steder.

I de senere år er det utført mange store vedlikeholdsarbeider på festningene, særlig når det gjelder murbygninger og festningsmurer. Som eksempel kan nevnes oppussing av Kristiansten festning i Trondheim, oppussing av «brakkene» på Karljohans-vern og diverse arbeider på Akershus festning før 700-års jubileet i 1999. Det brukes nå tradisjonell kalkmørtel, som har gitt gode resultater. Adskillig prøving og feiling må imidlertid påregnes underveis.

Både de tradisjonelle produktene og kunnskapen om dem, er blitt mer tilgjengelige, og flere av de ledende byggevareprodusentene har nå slike produkter som en del av sitt standardsortiment. Det må arbeides videre for at produktutvalget skal bli bredere og lettere tilgjengelig, samt ikke minst akseptabelt i pris. En viktig faktor er å gi disse produktene en utvidet ramme som miljøprodukter, som også kan være aktuelle i moderne hus. Forholdet er jo at de fleste av de tradisjonelle produktene er meget miljøvennlige, både mht. bruk, innemiljø, produksjon og avfall. Både miljøvern og kulturminnevern er sektorovergripende hensyn. For Forsvaret blir det en utfordring å knytte disse feltene tettere sammen i praksis.

Image "80476_155_01_a.jpg" without description

Fra kurs i muring med tradisjonell kalkmørtel på Kongsvinger festning .

Foto: FBT

I forbindelse med at stadig flere anlegg fra nyere tid blir definert som kulturminner, kommer nye vedlikeholdsutfordringer til. Befestningsanlegg fra dette århundret er i stor grad konstruert av betong, og mange har problemer med forvitring, rustsprengning av armering etc. Vedlikeholdsproblematikken er kjent fra andre sektorer, f.eks. broer. En særlig utfordring er å bevare og sikre konstruksjonene uten å miste det opprinnelige preget.

Anlegg av mer midlertidig karakter, som feltbefestninger etc., krever en annen tilnærming enn vanlig bygningsvedlikehold. Bevaring vil ofte være ensbetydende med hel utskiftning av deler, noe som også er kjent fra bl.a. fartøyvernet.

Kompetanse

Foruten å vinne erfaringer med hvordan produktene står seg, er et viktig punkt å bygge opp kompetanse hos forvaltende ledd og utførende håndverkere. I forbindelse med utførelse av litt større arbeider, vil det bli laget kurs, slik at flere får praktisk kunnskap om bruk av gamle håndverksteknikker. Ett praktisk murerkurs er foreløpig avholdt på Kongsvinger. Her samarbeidet man med et murerfirma med særlig kunnskap om bruk av kalkmørtel. Nye prosjekter er planlagt, hvor en del av hensikten også er å vinne ny kunnskap gjennom arbeidet. Det foreligger bl.a et prosjekt for restaurering av en kalkovn fra 1851 på Karljohansvern, som inngår i et europeisk prosjekt for restaurering av kalkovner, støttet av EU.

For øvrig er det påbegynt en kompetanseheving i hele forvaltningssystemet, både LFM og FBT. Det har vært avholdt grunnkurser i kulturminneforvaltning i hver region. I forbindelse med kursene har det vært distribuert en «Håndbok i kulturminneforvaltning», med samling av interne retningslinjer og håndboksblader om antikvarisk vedlikehold. Meningen er at håndboken skal bidra til en felles referanse for fagfeltet i hele Forsvaret. Den skal også bidra til en nettverksbygging mellom de forvaltende enhetene, slik at lokal spesialkompetanse skal kunne komme flere til gode, samt at man i fellesskap kan oppnå bedre resultater enn hver for seg.

Image "80476_156_01_a.jpg" without description

«Håndbok i kulturminneforvaltning» er distribuert til alle forvaltere av verneverdige bygninger og anlegg i Forsvaret.

Foto: FKP

Image "80476_156_02_a.jpg" without description

St.meld. nr. 54 (1992–93) Nasjonale festningsverk.

Image "80476_156_03_a.jpg" without description

Foruten intern nettverksbygging, er det viktig å delta innenfor fagfeltet, både nasjonalt og internasjonalt. Siden festningsbyggingen var basert på felles, europeiske idealer, vil det være nyttig å samarbeide med andre land som har en tilsvarende festningstradisjon. Innenfor de skandinaviske land er det etablert en gruppe av festningsforvaltere: Nordisk festningsforvaltningsforum, som treffes årlig til faglige samlinger. Videre er det nødvendig å ha god kontakt med forvaltnings-, forsknings- og rådgivningsmiljøer som arbeider med antikvarisk vedlikehold. Festningssverkenes spesielle konstruksjoner krever at det utarbeides egne vedlikeholdsanvisninger. Her vil økt kunnskap om de opprinnelige bygge- og vedlikeholdsmetodene være verdifullt.

Image "80476_156_04_a.jpg" without description

Høytorp fort: «Reduitten» – fortets kjerne med utenforliggende grav er sprengt ned i fjellet.

Foto: FKP

Verneplaner

Skjøtsel av større, sammenhengende kulturmiljøer, krever at bygninger, fortifikatoriske anlegg, vegetasjon, veier etc. vurderes som en helhet.

Hensiktsmessige planer er viktig for å skape oversikt og forutsigbarhet. Forsvarets etablissementsplaner legger føringer for fremtidig utnyttelse av egen eiendomsmasse. Antikvariske føringer kommer her inn som en overordnet premiss. For flesteparten av de verneverdige objektene, vil denne plantypen være den viktigste.

For de største og mest betydelige anleggene vil det bli laget egne verneplaner. Det er et mål å lage egne verneplaner for alle de nasjonale festningsanleggene.

Fant du det du lette etter?