Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Møvik fort som kulturmiljø

Miljøbeskrivelse

Møvik fort ligger åtte km vest for Kristiansand sentrum, ved Vestergabet, den vestlige innseilingen til Kristiansand. Fortet ligger i et kupert, delvis åpent skogsterreng på et markant høydedrag med utsyn over Skagerrak.

De fire hovedskytsstillingene – én intakt kanon, to tomme kanonbrønner og en tom kasematt – utgjør fortsområdets visuelle tyngdepunkter. Batteriet ligger relativt samlet i søndre del av fortsområdet.

Kanonen (kanon II, inv.nr. 1004) og kasematten (kanon I, inv.nr. 1005) ligger innenfor et avgrenset område som disponeres av Kristiansand kommune ved Stiftelsen Kristiansand Kanonmuseum. Innenfor museumsområdet ligger også en ekstysk sambandsbunker, reservekommandoplass og skinnegang for transport av ammunisjon.

I øst og nord grenser området som disponeres av stiftelsen mot det militære øvingsområdet, som foruten ytterligere to kanonbrønner, to ammunisjonsmagasin, bunkere, hustufter og rester av et omfattende nærforsvarssystem, også rommer en del bygninger og anlegg fra etterkrigstiden.

Spredt ut over hele Forsvarets eiendom, både innenfor og utenfor det inngjerdete området finnes det rester etter forsvarsverk, for eksempel maskingeværstillinger med dekningsrom, piggtrådsperringer, luftvernstillinger med tilhørende bunkere, kranfundamenter, vannreservoarer, tunneller, pumpestasjon, løpegraver, trapper og veier.

Inv.nr. 0055, tidligere ammunisjonsmagasin, ligger noe nord for kasematten. Transporten av ammunisjon foregikk med en smalsporet anleggsjernbane, helt inn i kanonstillingene. Store deler av skinnegangen ble fjernet etter krigen, men traséen er fortsatt intakt. I senere tid er skinnegangen i nærheten av kanon I reetablert. Nordøst for inv. nr. 0055 ligger et tilsvarende magasin som betjente de to østlige kanonene.

Den ekstyske bygningsmassen var i hovedsak konsentrert til området nord for kanonbatteriet. Av bygningene fra tyskertiden er bare et fåtall tilbake og de gjenværende vesentlig endret. Rester ligger imidlertid tilbake som forlatte bunkere og tufter etter bygninger.

Enkelte bygninger og anlegg er kommet til etter krigen. Disse ligger i hovedsak utenfor det ekstyske fortsområdet og er av mindre antikvarisk interesse.

Inne på Forsvarets eiendom, mellom den restaurerte kanonen og hjelpekommandoplassen, ligger det en kompassrose risset inn i fjellet. Uthavnen Indre Flekkerø var i flere århundrer den mest brukte på Agdesiden. Her var utkikkspost for losene bygget som en rund steinmur. Stedet har flere navn knyttet til denne aktiviteten – Signalheia, Losheia og Tønnane etter formen på steinmuren. I dag er det kun kompassrosen som er igjen. Rosen som Johan Anton Wikander daterer til enten ca. 1470-årene eller fra perioden 1530–70, har en symbolbruk som skiller seg fra øvrige liknende sjømerker. Et Kristus-monogram er brukt som nordmerke i stedet for den vanlige franske lilje. Sør er også markert med et kors. Ifølge Wikander representerer symbolbruken en gammel nordisk tradisjon.1 Kompassrosen har en diameter på ca. 180 mm og er oppdelt i 32 deler. Rosen er inkludert i Kristiansand kommunens kulturminnevernplan. Etter det nye forslaget til Lov om kulturminnevern (Ot.prp. nr. 50 (1998)), er kompassrosen automatisk fredet. Rosen bør merkes tydelig slik at en i fremtiden unngår slitasje på grunn av ferdsel i området.

Image "071769a_55_01.jpg" without description

To av kanonene på Møvik fort er fjernet, men brønnene står igjen som spor etter fortets styrke. Foto: NIKU

Møvik fort omfattet opprinnelig også et område på Hellevikodden hvor det var plassert et mindre luftvernbatteri, og et større område vest for dagens etablissement, i Hellevikdalen, som omfattet et større luftvernbatteri og flere minefelt. Områdene i Hellevikdalen ligger i dag på privat grunn. Dørene til batteriets bunkere er sveist igjen, men stillingene utgjør fortsatt tydelige spor i grunnen. Illedersentralen var lokalisert til Flekkerøya, hvor det også lå et 21 cm batteri som var flyttet fra Odderøya i 1941, som sammen med et 17 cm batteri og de tunge kanonene på Hanstholm og Møvik skulle bidra til å sperre innseilingen til Østersjøen.

Vernevurdering

Møvik fort står sammen med Austrått og Trondenes fort i en særstilling blant ekstyske kystfort i Norge. Møvik fort er da også i St.meld. nr. 54 (1992–93) Nasjonale festningsverk omtalt som ett av 14 særskilt verneverdige militærhistoriske anlegg. Hovedskytsets ildkraft såvel som omfanget av nærforsvarssystemet og infrastruktur har vært formidabelt, og kjennetegnende for gruppen av sterkt befestede kystfort med en helt spesiell strategisk betydning.

Møvik fort er spesielt i den forstand at det er bevart en 38 cm-kanon i sin stilling, en av de største kanontyper laget under krigen, sammen med en rekke større byggverk som viser fortets ulike funksjoner og stillinger etter et omfattende nærforsvar. At tilsvarende kanoner ikke er bevart i søsterbatteriet på Hanstholm styrker ytterligere forpliktelsen om bevaring. Kanonen er også sjelden i europeisk sammenheng. Den er etter et omfattende restaureringsarbeid i kjørbar stand. Teknisk utstyr er hentet fra øvrige brønner på Møvik, fra Hanstholm og fra Trondenes fort, slik at kanonen fremstår i tilnærmet opprinnelig stand innvendig.

Image "071769a_55_02.jpg" without description

Innvendig transportsystem for frakt av ammunisjon på Møvik fort. Foto: NIKU

Image "071769a_56_01.jpg" without description

En av mange utganger fra fjellanlegget på Austrått fort. Denne ligger like ved reservekommandoplassen. Foto: NIKU

Kasematten over affutasjen til kanonen som aldri kom på plass er også en sjelden konstruksjon med betydelig verneverdi. Etter den allierte invasjonen i Nord-Afrika og Europa innså tyskerne at batteriene måtte sikres bedre mot luftangrep, og man mente at kasematter ga den beste beskyttelsen. Mange steder kom dette arbeidet aldri i gang, men på Møvik ble det paradoksalt nok investert enorme mengder betong til beskyttelse av en kanon som aldri kom på plass.

Den eneste bygningen innenfor fortsområdet som underlegges vern er det tidligere ammunisjonsmagasinet (inv.nr. 0055). Det har en høy bevaringsgrad og nær funksjonell sammenheng med hovedskytset. Denne sammenhengen vil ydeliggjøres ved en eventuell. reetablering av skinnegangen som har forbundet magasinet med batteriene.

Øvingsområdet og kanonmuseet utgjør til sammen en meget verneverdig helhet som i fremtiden må underlegges en helhetlig forvaltning. Dette vil imidlertid ikke være til hinder for fortsatt militær bruk.

1 Wikander, Johan Anton: Kompassroser ved uthavnene, i Agder historielags årsskrift nr. 67, Kristiansand 1991

Fant du det du lette etter?