Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Festningsverkenes utvikling

Image "page-60-1.jpg" without description

Det vi kunne fått. Georg Ræder var mannen bak det konkurrerende prosjekt for befestning av Drøbaksundet. Hans forslag var et kasemattert tårnbatteri på Småskjær litt syd for Kaholmene.

Innledning

Av de eldste befestningene i Drøbaksundet er det intet tilbake, bl.a. fordi senere anlegg er bygget på de samme stedene: Nesset, Husviktangen og Søndre Kaholmen. Fra 1846 har det imidlertid med få unntak vært fulgt et additivt prinsipp; dvs. at nye anlegg ikke har medført demolering av eksisterende verker. Fremstillingen nedenfor er inndelt i tidsavsnitt, og går derfor i noen grad på tvers av lokaliteter.

Fremveksten av Oscarsborg må ses i sammenheng med en innstilling lagt frem av Central-Commisionen for Norges Befæstningsvæsen i 1838. Innstillingen etablerte som hovedtese at landets sikkerhet berodde på et godt kystforsvar. Kommisjonen foreskrev en nøktern utbygging av stasjonære kystbatterier på de mest strategiske steder langs kysten. Forslagene ble på de fleste punkter skrinlagt, men i Horten og på Kaholmene kom det til utbygging: I Horten det befestede orlogsverftet Karljohansvern, i Drøbaksundet Oscarsborg festning som i det vesentlige stod ferdig i 1856.1

Når Oscarsborg ble prioritert var det selvsagt pga. hovedstadens viktighet. Man så et sterkt behov for en bedre og mer fremskutt sikring av Christiania enn hva 1600-tallsfestningen Akershus kunne gi. Utviklingen av langtrekkende artilleri gjorde det nødvendig å stanse en evt. fiende så langt borte fra målet som mulig. Valget falt naturlig på Drøbaksundet fordi fjorden her er smalest og dermed lettest å forsvare.

Det opprinnelige anlegg

Søndre Kaholmen var lokaliteten for utbyggingen av det opprinnelige Oscarsborg, og har forblitt festningens kjerneområde. Anlagt under ingeniørkapteinene Broch og Irgens2 på 1840- og 50-tallet var det et tidsmessig anlegg i fronten av den fortifikatoriske utvikling. Utbyggingen favnet Hovedfortet (0001) med kasematterte kanoner samt et åpent takbatteri, to kasematterte strandbatterier (Østre og Vestre; hhv. 1004 og 1005), et åpent strandbatteri (Søndre; 1003) og et havnefort (0002) til forsvar av havnen mellom Nordre og Søndre Kaholmen.

Utbyggingen tok til i 1846. Havnefortet (idag kalt Nordre fort) ble ferdigstilt allerede året etter, og Østre og Vestre havnebatterier i 1848. Så fulgte Hovedfortet, som i det vesentlige var ferdigstilt i 1856. Årstallet 1853 – MDCCCLIII – over fortets hovedinngang i Gorgen skriver seg fra ferdigstillelsen av enveloppebatteriet. Først i 1864 ble det laget rapperter til takbatteriets kanoner.

Hovedfortet fulgte det montalembertske system3: Et stort, hesteskoformet anlegg med loddrette murvegger som gav dekning for et stort antall kasematterte kanoner.4 Takbatteriet var imidlertid åpent, dog overbygget av et varetak i fredstid. Havnefortet ble bygget som et sirkulært åpent batteri (rotunden) med fem halvkasematter for 7" bombekanoner samt en tilstøtende kasemattbygning med et overhvelvet ammunisjonsmagasin og over dette ytterligere en 7" bomb ekanon i kasematt mot øst samt et større losjirom mot vest. Østre og Vestre strandbatterier består begge av ti kasematter vendt mot hhv. østre og vestre seilled. Bakenfor kasemattene er en åpen gang og bakenfor denne forsvarsgalleriet, som løper parallelt med batteriet. Også disse batteriene ble opprinnelig bygget for 7" bombekanoner.

Byggearbeidene og etableringen av Oscarsborg som forsvarsverk innebar at en stor arbeidsstokk skulle innlosjeres og at en rekke funksjoner måtte innpasses. Bygningsmassen som Forsvaret overtok ved kjøpet av Kaholmene var helt utilstrekkelig, og det ble derfor oppført et utvalg brakker, kontorer, skur og verksteder her og på Nordholmen. Disse ble hovedsakelig oppført som panelte stenderverkskonstruksjoner på undermurer av gråsten, men utmurt bindingsverk og rene teglkonstruksjoner forekom også. Hovedtyngden av arbeidsstokken ble forlagt i en toetasjes, provisorisk kasernebygning (senere kalt Den gamle kaserne; † 1940) i utmurt bindingsverk oppført 1850. I forbindelse med murarbeidene ble det tidlig oppført en kalkmølle for maling av stenkalk samt flere kalkskur der kalken ble lesket. Disse ble stående i noen tid etter at bruken av hydraulisk kalk ble erstattet av ferdigmalt portlandcement. På Nordholmen ble 0052 Kommandantboligen bygget i 1854, tilbaketrukket, men samtidig med fullt utsyn over festningen. Nordvest på holmen ble i 1862 det store teglbyggede krutthuset (0054 Depotbygning) oppført som «fjernlager» for ammunisjon, i betryggende avstand fra øvrig bebyggelse i tilfelle eksplosjon.

Image "page-61-1.jpg" without description

Provisorisk casernebygning. Den store arbeidsstokken på Oscarsborg ble forlagt i denne kasernebygningen som ble oppført i 1850 i utmurt bindingsverk. Som vi ser av påtegningen var den ment som et provisorium, men den skulle komme til å bli stående inntil den brant ned under kampene i 1940. Utførelsen var rimelig, men bygningen var på langt nær så varm som et laftebygg. FMUs arkiv.

Image "page-62-1.jpg" without description

Minemagasin. Det første minemagasinet på Bergholmen ble oppført i 1877, samme år som torpedovæsenet etablerte seg på Bergholmen. I 1879 var minefeltet operativt. Vesentlig for bruken av minefelt under alle forhold var gode lyskastere som gjorde det mulig å posisjonsbestemme fiendtlige skip. Torpedovæsenet kjøpte sin første lyskaster allerede i 1873, men det later til at Oscarsborg først ble forsynt med permanente lyskasteranlegg på 1890-tallet. Vi vet imidlertid at det ble avholdt «lysøvelser» i Drøbaksund allerede på 1880-tallet, så disse anleggene har åpenbart hatt forgjengere. FMUs arkiv.

Utbyggingen frem mot 1895

Ved ferdigstillelsen skal Oscarsborg ha blitt regnet som en av Nord-Europas sterkeste festninger.5 Omtrent samtidig ble det imidlertid gjort innovasjoner innen ulike felter som etter kort tid skulle gjøre festningen akterutseilt. Allerede i 1854 revolusjonerte den engelske konstruktør Armstrong artilleriet med sine riflede kanonløp. Samtidig ble baklademekanismen gjort praktisk anvendelig. Kanonene fikk øket skuddvidde og -takt og skuddvirkningen ble mangedoblet. Tradisjonelle festningsmurer kunne ikke motstå denne typen ildgivning. Samtidig var propellen blitt henimot enerådende som fremdriftssystem på orlogsskip, noe som radikalt forbedret skipenes manøvreringsevne. I samvirke med dette gjorde bevegelige kanontårn det mulig å rette ilden med en helt annen presisjon enn tidligere. Dessuten skulle pansrede skip vise seg svært resistente mot beskytning fra tradisjonelle glattløpede forladekanoner.

Disse forhold, kombinert med en spent internasjonal situasjon, ledet til en ny fase av fortifikatorisk utbygging på 1870-tallet. Endel av festningens 7" bombekanon M 1850 ble ombygget til 5½" palliserkanoner og oppstilt i Østre og Vestre strandbatterier; det ble oppstilt nytt pan1serbrytende skyts (8½" riflede forladekanoner fra Armstrong) i et nytt Østre batteri (1002) og i et ombygget Søndre batteri (22,6 cm ditto). Hovedfortet var blitt insignifikant som forsvarsverk og ble i praksis redusert til forlegning. Enveloppebatteriets embrasyrer ble gjenmurt og en solid sandfylling lagt i fronten og over taket på Enveloppen til beskyttelse mot granatnedslag. Foran Enveloppen ble det isteden etablert en stor voll til oppstilling av grovt panserbrytende skyts. Vollen kom til å maskere deler av Østre og Vestre strandbatterier. Byggingen av Hovedbatteriet strakte seg over en periode på nesten 20 år – fra 1875 til 1893, avbrutt i ca. 10 år pga. manglende bevilgninger. Ved ferdigstillelsen omfattet batte1riet (fra kanon 1) to stk. 8½'' Armstrongkanoner, en 30,5 cm bakladekanon (Krupp L/22 M 1877) og tre nykonstruerte 28 cm Krupp (M 1891). Ved ferdigstillelsen ble Søndre batteri nedlagt, da det viste seg svært vanskelig å betjene under skyting med kanonene i Hovedbatteriet. Kanonene skulle imidlertid bli stående i stillingene frem til 1895, da de ble flyttet til Seiersten og oppstilt i det nyetablerte Veisvingbatteriet.

Et annet stort prosjekt på 1870-tallet var passiv sikring av Drøbaksundet. Vestre seilløp ble sperret av den såkalte Jeteen (1008). Denne ialt 1,5 kilometer lange undersjøiske muren løper mellom Søndre Kaholmen og Småskjær og videre over til Hurum, og kom til å overflødiggjøre Vestre strandbatteri. Fyllmassen, som i det vesentlige består av stenblokker med opptil 32 tonns vekt, utgjør ca. 315.000 m3, og byggingen tok fire år (1874–1879). Jeteen ble sikret med et bestrykningsbatteri etablert på Nesset på Hurum-siden. I østre løp ble det utlagt et kontrollerbart minefelt. Kaptein Korens plan for minesikring av Drøbaksundet ble utarbeidet i 1875, men anlegget var operativt først i 1879. Den første kontrollstasjonen for minefeltet ble etablert i 0002 Nordre fort, men denne ble i 1890 avløst av en ny hovedminestasjon (1007) i fjellet syd for kaserneplassen på Søndre Kaholmen. Mineanlegget ble operert av Marinen, og kom til å ha hovedtilhold på Bergholmen. Her vokste det frem at antall bygninger, bl.a. minemagasin, kabelmagasin, ammunisjonsmagasin, båthus, underoffisersbolig med uthus samt siktestasjon (1046) med utsikt over Drøbaksundet. De fleste av disse bygningene ble oppført på 1870-tallet, mens siktestasjonen stod ferdig i 1892, året før en helt tilsvarende stasjon på Hallangsodden. Minemagasinet, ammunisjonsmagasinet og kabelmagasinet gikk tapt i en brann i 1932.

I 1892 ble det levert fire 57 mm hurtigskytende svenske Finspong-kanoner L/45 til Oscarsborg. To av disse ble satt opp på Nordre Kaholmen som bestrykningsbatteri – det såkalte 1015 «Fugleredet» – for minefeltet. Kombinasjonen av minefelt og bestrykningsbatteri gjorde det svært vanskelig for en evt. angriper, idet han måtte lokalisere og rydde miner samtidig som han ble tatt under ild. I 1895 (se nedenfor) ble det etablert et motsvarende batteri på Husvik på motsatt side av fjorden. De to andre Finspong-kanonene ble oppstilt hver for seg på Søndre Kaholmen, hhv. i det såkalte 1009 Kalkmøllebatteriet (1893) og i Søndre batteri (1895).

I forbindelse med at «Fæstnings- og Bjergartilleri-Corpset» fikk standkvarter på Oscarsborg gjennom forsvarsordningen av 1887, ble denne supplert med en ny kaserne i 1893; utvidet og ombygget tre år senere. I 1895/96 ble nok en større pusset murbygning oppført, nemlig 0007 Gymnastikksalen. Utover disse større volumene bestod utbyggingen hovedsakelig av mindre volumer i panelt reisverk. Bygningsmiljøet var relativt stabilt i mange år, inntil deler av den eldre bebyggelsen brant ned under den tyske invasjonen.

Image "page-63-1.jpg" without description

Kirkebjergets lyskasteranlegg. Den best bevarte av de gamle maskinstasjonene som skaffet strøm til lyskastere er ikke lenger i Forsvarets eie. Den ligger i Kroketønna midt i Drøbak sentrum, og het opprinnelig «Kirkebjergets lyskasteranlegg». Av kartet fremgår lokaliseringen av maskinstasjonen (M) og de tre lyskasterposisjonene (L). Riksarkivet.

Utbyggingsperioden 1895–1905

Den nasjonalt ydmykende konsulatfeiden i 1895 ble fulgt av en sterk militær utbygging. Hensikten var åpenbart å sette makt bak et krav om unionsoppløsning. På Oscarsborg ble det anlagt flere nye utenverker, på Håøya såvel som på begge landsidene. Håøya fikk i perioden 1892– 1899 tre batterier; 1031 Haubitzbatteriet med fire 28 cm haubitzere og 1035 Øvre og 1033

Image "page-64-1.jpg" without description

Store eiendommer. Dette kartet, antagelig fra rett etter århundreskiftet, gir godt inntrykk av det omfang Oscarsborgs befestninger etterhvert hadde fått. Spesielt interessant er det at batteriene her er inntegnet med skuddsektorer, noe som tydeliggjør hvilke hensikter de tjente. Videre gir kartet et godt innblikk i hvilke eiendommer Forsvaret satt med på denne tiden – og for en stor del har den dag idag. KAMs arkiv.

Nedre toppbatterier med hhv. to og åtte 12 cm bak1ladekanoner, bygget om fra 5½'' forladekanoner. Batteriene er forbundet med en slyngvei som stiger opp fra bryggen ved Ormeleinet. En omfattende bebyggelse fulgte stridsanleggene: brakker, ammunisjonsmagasiner, latriner, vakthus, kjøkken, spisesal, smie m.v., de fleste i panelt stenderverk hvorav mange ble revet under okkupasjonen. Ammunisjonsmagasinene ble imidlertid «bygget efter Moniéres system», dvs. som en liggende halvsylinder i armert betong med jerndører i front. Byggeteknikk såvel som materialbruk var på den tid revolusjonerende.

Det ble i 1896 også reist et kikkerthus for en orograf på et stenfundament bak Nedre toppbatteri. Den senere oberst og forsvarsminister Georg Stang, som utviklet orografen i 1886, beskrev den som «et instrument ved hvilket man fra en station kan overføre på kartet et punkts bevegelse på vannoverflaten. Når man med orografens kikkert følger et fartøy, vil instrumentet til enhver tid vise fartøyets sted på kartet og dets avstand fra stasjonen, samt, når fartøyet beveger seg, dets bevegelsesretning og hastighet.» I 1906 ble den såkalte strålekartmetoden innført. Nå gjorde ildledelsen peilearbeidet og leverte skytedata til kanonbetjeningen, som kunne konsentrere seg om å lade og stille inn kanonen. Fordelen med slik indirekte skytning var at ildgivningen ble mer presis og ikke ble hindret av røyk og andre sikthindre.

Foruten siktestasjoner kom lyskastere til å bli et viktig redskap for ildledelsen i perioden rundt århundreskiftet. Det ble bygget ialt fire lyskasteranlegg i området rundt Drøbaksundet: på Husvik, Kirkebjerget i Drøbak sentrum, Søndre Kaholmen og på Nesset i Hurum. Anleggene spilte en nøkkelrolle når fiendtlige skip skulle detekteres om natten. Dessuten kunne de som sperrelys brukes til å vanskeliggjøre manøvreringen. Lyskasterne var utstyrt med kullbuelamper med speildiameter på 90 eller 110 cm, som etter datidens krav ga en meget god belysning på avstander opptil 5000– 6000 meter. De ble normalt oppbevart i et skur eller i en sjakt I fjellet, men kunne flyttes på traller langs vei eller skinnegang. Lyskasterne, som kunne fjernbetjenes fra kommandoplass, ble plassert nær sjøen og fikk strøm fra en maskinstasjon med dampmaskin og dynamo. Maskinstasjonen var normalt oppført av mur og med bølgeblikktak. Det inneholdt et kjelerom og et maskinrom. Kull til dampmaskinen ble oppbevart i et tilstøtende skur. Maskinstasjonene – dvs. bygningene – finnes ennå idag, både på Nesset (062804 0007), på Husvik (021504 0008) og i Kroketønna. Sistnevnte, som er det mest intakte anlegget, er ikke lenger i Forsvarets eie.

En tildeling av åtte hurtigskytende 57 mm kanoner ble fordelt på tre bestrykningsbatterier; fire til et nyetablert batteri på Nesset (062804 1001), to til «Fugleredet» på Nordre Kaholmen og to til det nye 021504 1002 Husvikbatteriet. «Fugleredets» opprinnelige oppsetning av to 57 mm Finspong-kanoner ble flyttet til et nytt batteri på vestsiden av Nordre Kaholmen, 1017 «Ekornredet» (1895), anlagt til forsvar av vestre løp. Løpet var rett nok sperret av jeteen, men mindre båter kunne passere gjennom de to seilåpningene. «Ekornredet» ble etablert med sikte på å hindre slike inntrengere. Batteriet på Nesset ble etablert som bestrykningsbatteri for jeteen.

Videre ble det i 1899 ferdigstilt et batteri med tre 15 cm hurtigskytende Armstrongkanoner på Kopås (021504 1001). De tre kanonene fra det nedlagte Søndre 1batteri på Kaholmen ble sammen med en 8½'' Armstrongkanon M 1866 (den såkalte «Norges kanon» som i 20 år hadde stått oppstilt på Vippetangen i Oslo) stilt opp i det såkalte Veisvingbatteriet (021503 1002) på Seiersten i 1896. Alle disse batteriene (Håøya, Nesset, «Fugleredet», «Ekornredet», Kopås og Veisvingbatteriet) hadde til hensikt å skape større dybde i forsvaret av Drøbaksundet.

Når batteriene på Håøya, Seiersten og Kopås ble lagt høyt, var det bl.a. fordi rekkevidden øker med økende standhøyde og fordi det vanskeliggjør innskyting for angriperen. Haubitzbatteriet ble anlagt i erkjennelsen av at den mest sårbare flate på et pansret skip var overbygningen og dekket: haubitzernes steile skuddbane gjorde det mulig å treffe en dekksflate tilnærmet vertikalt. Ulempen med å legge skytset høyt var vesentlig dårligere treffsannsynlighet, fordi man må sikte mot et punkt og ikke langs en linje: Ved såkalt raserende eller bestrykende ild er det mest avgjørende at skuddretningen er korrekt – isåfall vil man treffe uansett innenfor rimelige avstander fordi kulebanen er nesten flat. Ved øket standhøyde er retningen fortsatt avgjørende, men prosjektilet tangerer nå målets høyde bare i et punkt istedenfor i en flat bane.

Image "page-65-1.jpg" without description

Til bruk ved beskytning av luftfartøier. Under 1. verdenskrig begynte lufttrusselen å ta form, primært i form av zeppelinere. På Leina og på toppen av Håøya ble det satt opp større franske «antiballonkanoner». På Seiersten var det allerede i 1900 oppsatt et mitraljøsebatteri (på traversen ovenfor 0081 Ammunisjonsmagasin), men det var av gode grunner ikke beregnet på fly. Det var derimot mitraljøsestativet fra 1916 som her er avbildet, men det er ikke kjent om og evt. hvor dette ble oppsatt. Som det fremgår av tegningen var disse ment «til bruk ved beskytning av luftfartøier». Med «luftfartøier» siktes det nok til bombe- og rekognoseringsfly her. Foto: Riksarkivet.

Av frykt for et angrep østfra, ikke minst for at tropper skulle bringes inn med Østfoldbanen, ble Heer- og Seiersten-området bygget ut med artilleri-, feltbatteri- og mitraljøsestillinger på Heer og Kringerudhøyden og ved Veisvingbatteriet. Alt dette stod ferdig i 1902. Den store artilleriskansen på Seiersten med dekkede veier (tilslutningslinjer) ble oppført i perioden 1898–1900, til bestrykning av veiene som førte mot Drøbak.

Også Svelvik i Drammensfjorden ble bygget ut i 1898/1899, for å hindre at Oscarsborg ble omgått ved et angrep mot Drammen og derfra et angrep mot Kristiania vestfra. Anlegget bestod av et bestrykningsbatteri med tre 15 cm Krupp skipskanoner, et kontrollerbart minefelt og et bestrykningsbatteri med to hurtigskytende 57 mm Cockerill-kanoner. Anleggene ble underlagt Oscarsborg, og det offisielle navn på hele forsvarskomplekset ble etter dette «Oscarsborg med Svelvik befestninger».

Arbeidet med 1018 Torpedobatteriet på Nordre Kaholmen begynte i 1899 og var sluttført i 1901. Det fikk tre rør for undervannsutskytning av torpedoer. Torpedobatteriet ble i likhet med minefeltet operert av Marinen. Samvirket av panserbrytende artilleri, jetéen, minefeltet og torpedobatteriet utgjorde et svært effektivt bolverk mot en potensiell angriper.

Image "page-66-1.jpg" without description

Små endringer. Fotografiet er tatt fra Håøya omkring århundreskiftet, men viser nærmest den samme situasjonen som bestod ved tyskernes bombing. Frem mot 1. verdenskrig skjedde endringene stort sett på landsidene, og i mellomkrigstiden gikk Forsvaret på sparebluss. Vi legger spesielt merke til den gamle kasernen fra 1850, som lå omtrent på samme sted som dagens forlegninger (0037 og 0038). FMUs arkiv.

Alle de nevnte stridsanleggene fordret bebyggelse av mer «sivil» karakter. Som ved de andre anleggene bestod denne stort sett av panelte stenderverksbygninger hvorav lite er bevart. Enkelte unntak finnes: På Husvik finnes det bl.a. vaskeribygning (021504 0002; tidligere kjøkken) og rulle- og tørkehus (0003; tidligere spisesal) fra tiden omkring århundreskiftet. På Husviktangen finnes også – stadig i Forsvarets eie – flere av bygningene som Forsvaret overtok i forbindelse med eksproprieringen av grunn til Husvikbatteriet. Ved Veisvingbatteriet står det fortsatt et ammunisjonsmagasin (021502 0031) av moniertypen, tilsvarende de som ligger på Håøya. På Veisvingbryggen (021502 0801) i Vindfangerbukten finnes fortsatt et materialskur (0015) og et lagerskur (0016; tidl. kanonskur).

1905–1914: fremskutte siktestasjoner

I perioden mellom 1905 og første verdenskrig stanset utbyggingen av stridsanleggene opp. Derimot pågikk det en løpende utvikling av ildledningsinstrumentene. Avstandsmåleren eller orografen – fra 1906 anvendeliggjort i kombinasjon med strålekartmetoden – gjorde det mulig å følge et bevegelig sjømål og overføre dets posisjonsdata til kanonbetjeningen som på grunnlag av disse kunne stille inn kanonen. Dette foregikk uavhengig av om målet kunne iakttas fra kanonstandplass: med telefonforbindelse opprettet kunne orografen være plassert langt borte fra batteriet. På Oscarsborg ble det oppført flere såkalte fremskutte siktestasjoner i årene 1908 – 1909, på Sonsås og Stjernås på østsiden av fjorden, og Elton og Barlindås på vestsiden. Ved å plassere orografene høyt fikk man relativt nøyaktige peilinger også på store avstander. Samtidig kunne sjømålene detekteres tidligere når siktestasjonene lå lengre ute i fjorden. De fremskutte orografstasjonene var normalt kun i bruk under de årlige sommerøvelsene, og først under nøytralitetsvakten var de kontinuerlig bemannet.

I 1914 ble den store Husvik-kasernen (†) bygget, og underoffisersskolen flyttet dit. Ellers var perioden preget av liten byggeaktivitet.

4.2.6 Første verdenskrig: dekkede kommandoplasser og luftvernbatterier

Gjennom et stortingsvedtak våren 1914 ble det bygget et stort antall overdekkede kommandoplasser ved festningene i løpet av krigen, både som orografstasjoner og batterikommandoplasser. Dette var nødvendig dels fordi mer persist skyts gjorde situasjonen farligere for betjeningen under strid, dels fordi omfanget av ildlednings- og sambandsmidler nødvendiggjorde en avskjermet kommandoplass. I kommandoplassene fantes bl.a. orograf, bord for strålekart m.v. og telefonkiosker. Ved hjelp av telefonen opprettholdt man kontakt med den sentrale ildledelse og kanonbetjeningene i eget batteri. På Oscarsborg ble det oppført dekkede kommandoplasser for Hovedbatteriet (på Håøya og i travers 7 – sistnevnte reserve), for «Fugleredet», for samtlige batterier på Håøya, for Nesbatteriet, Husvikbatteriet og Kopåsbatteriet. Samtlige ble oppført i årene 1916 og 1917. Dessuten ble det i 1914 oppført hovedkommandoplass med telefonsentral på Håøya.

Med første verdenskrig oppstod trusselen fra luften, idet luftskipene og etterhvert fly kom i bruk som stridsmidler. Antiluftskyts, i samtiden kalt antiballonkanoner, ble derfor etablert flere steder under verdenskrigen. Et særlig viktig punkt å forsvare var sprengstoffabrikken på Engene i Hurum, som foruten Raufoss ammunisjonsfabrikk var det eneste sted i Norge hvor det ble produsert ammunisjon. Derfor etablerte man et eget luftvernbatteri på Verpenåsen med to franske 7,5 cm antiluftskyts. En tilsvarende kanonpost ble også bygget på toppen av Håøya, og en kanonpost for to ombygde 7,5 cm Schneider Canet-kanoner ble oppsatt på Seiersten. Betjeningen ble forlagt i tømmerhytter. Videre fantes det ved hver kanonpost et uthus, et materialskur og en brønn.

Den permanente beredskapen under nøytralitetsvakten genererte et øket innkvarteringsbehov ved de oppsatte delene av anlegget. En stor del av denne bebyggelsen var provisorisk (prefabrikerte lemmebrakker mv.) og har ikke overlevd.

Allerede i 1914 forelå det planer om å etablere en flyavdeling ved Oscarsborg. I Ingeniørdetasjementets arkiver finnes det flere utkast til flyskur fra 1914. Det ble også samlet inn penger til et såkalt gavefly, men forsvarskomiteen motsatte seg forfordeling til festningsartilleriet. Så sent som i 1916 må imidlertid planene om en egen flyavdeling hatt aktualitet, for det ble dette året bygget et fjellanlegg for bensin på Bergholmen i sundet ut mot Håøya. Her var det meningen at såvel «hydroplaner» (sjøfly) som båter skulle kunne tanke opp ved anleggets brygge.

Mellomkrigstiden: redusert betydning og utfasing

Mellomkrigstiden var preget av sterkt reduserte forsvarsbudsjetter og for Oslofjordens vedkommende av at utbyggingen av Kristianiafjord ytre befestninger fikk prioritet, bl.a. med et minefelt tvers over fjorden mellom Bolærne og Rauøy. Behovet for å dekke Marinens hovedbase Karljohansvern med et moderne festningsforsvar var nok den fremste årsak til denne prioriteringen. Utbyggingen kom raskt i gang som følge av ubåtkrisen høsten 1916, men skulle allikevel strekke seg over en årrekke. Den endelige planen for Oslofjordens fremskutte befestninger, iverksatt i 1932, var innskrenket i forhold til planer fra verdenskrigen pga. endrede økonomiske vilkår. Frontalsperringen Rauøy–Bolærne–Måkerøy ble vektlagt. Ved 2. verdenskrigs utbrudd var Oscarsborg redusert til en sperrefestning. Flere anlegg var nedlagt eller utfaset; Svelvikanlegget med minefelt og batterier samt Nedre toppbatteri på Håøya var nedlagt alt i 1934, mens 57 mm-batteriene på Husvik, Nesset og Nordre Kaholmen, foruten Haubitzbatteriet på Håøya, var utfaset og skulle tas ut av krigsoppsetningen når anleggene i Ytre Oslofjord stod ferdig.

Image "page-67-1.jpg" without description

Tysk etterbruk. Overdekkede kommandoplasser i armert betong ble bygget en rekke steder under første verdenskrig. Her en detalj av interiøret i 1016 på Søndre Kaholmen, risset inn av en tysker under annen verdenskrig.

Annen verdenskrig: kanoner fjernet

Tyskerne realiserte norske planer om kassasjon av utdaterte anlegg på Oscarsborg. Kanoner ble flyttet eller sendt til omsmeltning. Det gjaldt bl.a. batteriene på Håøya, Nesset, Husvik, Kopås, samt to av hovedbatteriets kanoner. Resten av batteriene ble stort sett beholdt. I Kopåsbatteriet ble det utsprengt grube for en fjerde kanon og gjort forberedelser til montering av nye kanoner, men dette var ikke skjedd da krigen sluttet. Forøvrig har ikke tyskerne rent fortifikatorisk satt så mange spor etter seg på Oscarsborg. Et visst unntak utgjør Nordre Kaholmen, hvor man en rekke steder nær vannet finner enkle nærforsvarsstillinger. Plasseringen av disse fremgår av det tyske kartet som er gjengitt under katalogen for inventar .nr. 1014.

Oscarsborg ble brukt som utdannelsessenter under krigen, men også som et «rekreasjonssenter» for tyske tropper som kom rett fra østfronten og skulle inngå i okkupasjonsstyrker her i landet. En rekke bygninger ble revet eller brent under okkupasjonstiden. De fleste fremgår av tabellen over. En relativt omfattende tysk bebyggelse oppstod på Husvik og Seiersten.

Image "page-68-1.jpg" without description

Fasade-fadese. 0004 «Kasernen» fotografert omkring 1935. Her ser vi tydelig den karakteristiske løkkuppelen som gikk tapt under en rehabilitering på 1980-tallet. FMUs arkiv.

Etterkrigstiden: skole- og museumsvirksomhet

Etter krigen gjennomgikk Hovedbatteriet hovedvedlikehold, men siste skudd ble løsnet i 1952. Kopåsbatteriet ble montert ihht. tyske planer med fire 10,5 cm hurtigladekanoner. Kanon nr. 2 og 3 ble montert i kasematt, de to øvrige (fjernet 1998) i brønner. På 1950- og 1960-tallet ble det etablert flere luftvernstillinger, bl.a. på begge Kaholmene, Nesset og Husvik. Det dreier seg om 20 og 40 mm luftvernkanoner som forlengst er fjernet. Videre ble det i 1962 etablert et øvelsesbatteri for BSKA i Søndre batteri, bestående av to 10,5 cm hurtigladekanoner i paddeskjold som fortsatt står oppstilt. I kjølvannet av en utilsiktet detonering av minesperringen ved Rauøy ble minefeltet i Drøbaksundet nedlagt i 1989; 1. januar 1993 var samtlige stridsanlegg inklusive Kopåsbatteriet og Torpedobatteriet operativt nedlagt.

Bygningsmassen på Kaholmene har vært relativt stabil i etterkrigstiden. Noen ekstyske bygninger ble tilflyttet Kaholmene rett etter krigen, det gjelder bl.a. en stallbygning som i 1949 ble vertikaldelt og flyttet fra Seiersten til Søndre Kaholmen, der den idag figurerer som bygningene 0029 og 0030. Også en ekstysk skytetreningsdom (0036) ble overført hit i 1961, mens den ekstyske brannstasjonen (0027) ble oppført her av tyskerne.

Vesentlige nybygg på Kaholmene omfatter bl.a. to teglforblendede kasernebygninger på holmens vestside (0037 og 0038; begge oppført 1981) samt et messebygg i skråningen mot Kaserneplassen (0010; oppført 1994). Videre ble det i 1981 oppført et kloakkrenseanlegg litt nord for Østre strandbatteri.

Den fastlandsbaserte aktiviteten ved festningen er betydelig redusert i etterkrigstiden. Orografstasjoner og lyskastere er forlengst innhentet av ny teknologi, likeledes er kanonbatteriene antikvert for generasjoner siden. (Bare Veisvingbatteriet har de opprinnelige kanonene montert.) Forsvarets aktivitet begrenser seg stort sett til skyte- og øvingsvirksomhet, hovedsakelig lokalisert til etablissementene Avgrunnsdalen, Fuglemyra og Nesset, samt FHSKs aktiviteter som stort sett finner sted på Seiersten. Den reduserte aktiviteten har overflødiggjort en del bygninger som er blitt revet gjennom etterkrigstiden. Videre er det blitt fradelt endel boligtomter, hovedsakelig i randsonene av etablissementene Husvik og Seiersten.

Appendiks: Oscarsborgs plass i befestningshistorien

Det mange umiddelbart forbinder med «Oscarsborg festning» er selve hovedfortet (inv.nr. 0001), som med sin ruvende skikkelse er blitt observert av de fleste som på noe tidspunkt har stått på et skipsdekk ut Oslofjorden. For å yte anlegget rettferdighet er det på sin plass med noen ord om den militærog arkitekturhistoriske sammenheng som dette sentrale verket i norsk militærarkitektur springer ut fra, nemlig det montalembertske system. Fremstillingen er i det vesentlige hentet fra Kenneth von Kartachews bok Karlsborg fästning och Vabergets historik och beskrivning (Uppsala 1999).

1700-tallet innebar et oppgjør med bastionssystemet – det rådende fortifikasjonssystemet siden renessansen. Den tyske fortifikatøren H. Landsberg hadde allerede i sin Nouveaux plans et projets de fortification (1712) påpekt tenaljesystemets defensive fordeler. En fransk kollega skulle komme til å gi hans ideer ny kraft, og bli den førende talsmenn for en revisjon av befestningskunsten. Generalen, fortifikatøren og teoriskaperen Marc René de Montalembert (1714– 1800) anviste med sitt verk La fortification perpendiculaire (1776–96) en overgang til tenaljesystemet, med et kraftig forsvar ved frontlinjen som ble brutt opp i innadgående spisse vinkler. Dette innebar i realiteten en gjenopptagelse av polygonalsystemet, to og et halvt århundre etter at dette var forlatt til fordel for bastionssystemet. Også i flere andre henseender innebar hans ideer en tilbakevenden til eldre idealer: Han opererte med kraftige sluttvern i form av sterkt bestykkede tårn med kasematterte kanoner i flere etasjer, en reinstituering av middelalderens donjoner. Han kunne tillate seg å gjeninnføre kasematter i festningsverkene fordi røksvakt krutt gjorde det praktisk mulig å skyte fra overdekkede rom. Montalemberts kaponnièrer innebar også noe nytt, idet de hos ham ble omdannet til et stort, selvstendig verk for flankering i festningsgraven (den gamle formen var en udekket kommunikasjon i graven). Han propaganderte også for selvstendige detasjerte verker, noe som også gjør ham til foregangsmann for de kjedebefestninger som ble oppført rundt om i Europa fra midten av 1800-tallet.

Carnot

Montalemberts landsmann LazareNicolas Carnot (1753–1817) tok til seg den eldre Montalemberts ideer og forsvarte dem mot flertallet av franske fortifikatører, som var konservative i festningsspørsmål og fortsatt i stor utstrekning holdt fast ved det gammelkjente bastionssystemet.

Carnots hovedverk De la défense des places kom i 1810, forfattet på oppdrag av Napoleon, og rommer en teori hvis hovedtrekk kan sammenfattes i følgende punkter: 1. Kasematterte haubitzere som kunne avgi vertikal ild, 2. Et innadskrånende glacis der anfallende styrker skulle være fullt synlige og ubeskyttet og 3. frittstående sperremurer med geværgallerier i en eller flere etasjer.

Den nytyske skole

Med Carnots innsatser kom bastionssystemet til å oppgis unntatt i Frankrike, der ingeniørskolen i Mézieres iherdig holdt fast ved arven etter Vauban (1633–1707). De tyske fortifikatørene var derimot åpne for de nye ideene. Betydelige befestningsarbeider fant sted i Tyskland for å sikre landet etter napoleonskrigene. Ved dette ble mange av de nye ideene tillempet og videreutviklet til et system, kjent som den nytyske skolen. Denne kjennetegnes av tenaljesystemet, kaponnierer og sluttvern, og er med andre ord tuftet på de ideer som Montalembert hadde propagert.

Den nytyske skolen ble grunnlagt og formet i sammenheng med befestningsarbeider i Østerrike og i de tyske statene Preussen og Bayern under 1800-tallets første halvdel. Festningene i Koblenz (1817–45), Germersheim (1840-tallet), Ingolstadt (1828–45), Ulm (1842–59) og Verona (1830–66) er alle eksempler på anlegg med innslag fra Montalembert og/eller Carnot. Den nytyske skolen forholdt seg eklektisk til formålstjenlige bestanddeler fra hele befestningskunstens forråd på denne tiden, men gjorde fortrinnsvis bruk av innovative løsninger. Karakteristisk for denne skolen er: 1. Hovedvollen er rettlinjet eller svakt brutt i tenaljeform 2. Graven flankeres fra kasematter i store, fra hovedvollen frittstående kaponnierer. Ofte beskyttes kaponnierene av foranliggende raveliner. 3. Kontramineringsanlegg under feltvollen. 4. Indre forsvarsverk, sluttvern, med bombesikre hvelv og foranliggende grav.

Oscarsborg og den nytyske skole

Montalamberts ideer fikk et tidlig, men urealisert nedslag i Norge. Det dreier seg om et prosjekt til et fort på Kråkerøy, utarbeidet av general Huth i 1788.6 Det var imidlertid først med de mange forslag fremsatt av «Central-Commisionen for Norges Befæstningsvæsen» i 1837 at disse ideene fant sin blomstringstid hos oss. Da en av hovedmennene bak Oscarsborg festning, ingeniørmajor B.N. Garben i 1840 la ut på en lengre studiereise, var følgelig den nytyske skolens arbeider selvsagte reisemål.7 Han ble anvist følgende reiserute: «Reisen tiltrædes over Belgien, hvor saavel de vigtigste Fæstninger kunne undersøges, – deriblandt Antwerpens Citadelle, der efter beleiringen i 1832 er blevet restaureret – som og Jernbane-Anlæggene. Fra Antwerpen forsætter Reisen over Ghent og Brügge til de betydelige Søehavne ved den britiske Canal, for at undersøge disses Bygningsmaade og Befæstninger, nemlig: Ostende, Dunkerque, Gravalines, Calais, Boulogne, Dieppe, Havre samt Orlogshavnene Cherbourg og Brest, hvorfra Reisen fortsettes til Paris, hvor et par af Vintermaanedene anvendes til at bese dette Steds Mærkverdigheder, undersøge Jernbanecommunicationerne samt indhente Oplysninger vedkommende Pontonnervæsenet, dets Stationer og Øvelsestider. Fra Paris tages over Metz til Rhinen for at følge denne Flod gjennom Fæstningerne Coblenz, Mainz, Manheim og Strasbourg, Alt- og Neu-Braisac til Basel. Herfra tages over Schaffanson og Ulm til München, hvor der erhverves tilladelse til at besee Bygningen af Bayerns Centralfæstning Ingolstadt ved Donau, hvorfra Donau følges over Regensburg og Passau til Østerrigs befæstede Leir ved Linz; om Wien gjennem Böhmen over Prag, Dresden, Glogau til den under Arbeide værende preussiske Fæstning Posen, over Küstrin til Berlin, hvorfra Hjemreisen fortsættes gjennem Holsten over Randsborg.»

Image "page-69-1.jpg" without description

Hovedbatteriets voll. Bildet fra midten av 1870-årene viser transportskinnegang for hovedbatteriets voll.

Garben kom ganske raskt til at reiseinstruksen stilet for høyt. Tiden strakk ikke til for nøyaktige undersøkelser over en så bred lest. Han måtte velge om han skulle vie enkelte steder mere oppmerksomhet enn andre, eller innlate seg på en overfladisk granskning av alt instruksen påla ham. Videre støtte han på store praktiske vanskeligheter, spion som han var: «For nogenlunde at kunde erholde en Oversigt af en Befæstnings Udstrækning og Anordning ansees det nødvændigt enten at erholde Adgang til at bestige dens mest ophøiede Punkter eller ogsaa ved udenfra at nærme sig Fortificationerne ved at passere deres bedækte Vei. For det speidende Øie opstiller der sig herfor, især ved alle nyere tydske Fæstninger, store, ja næsten uovervindelige Hindringer: Thi forsøger man paa fra Fæstningens Indre at bestige Voldgangene, saa er dette ei muligt, dels fordi de ere spærrede ved Hegn, dels bevogtede af Skildtvagten, som strax bortviser enhver Uvedkommende, som gjør mine til at betræde dem. Søger man udenfra at nærme sig den bedækte Vei, saa støder man, ved at komme til Glaciets Fod, paa en frodig Træ- og Buskvækstplantage, som er ugjennomtrængelig. Vel er der i disse Plantager anbragt mange Gange eller Veie, endog til offentlig Promenade, men de ere lavede i saadanne Directioner, at man ved at følge dem aldrig kommer til Craten af den bedekte Vei eller til Gravranden, ligesom man hyppigt finder ved Siden af den anbragt Tavler hvorpaa der underrettes om, at man ikke uden at blive arresteret maa fjærne sig udenfor dem.» (p. 8) Han hadde autorisasjon til å se alt han ønsket, men den skulle vise seg å være lite verdt når det kom til stykket: Han ble fraholdt å gjøre notater. Likevel ble det en meget fyldig reiserapport der innsatsen er konsentrert om fortifikasjonene. Rapporten beror dels på egne undersøkelser in situ, dels på meddelelser fra ingeniørkolleger som hadde vært ute i samme ærend.

Ferden til Belgia gikk via Karlsborg festning og Karlskrona i Sverige. Til Karlsborg kom han i august 1840. Festningen var langt fra ferdig (den var forsvarbar først på 1870-tallet og ferdigstilt så sent som i 1907), men enkelte bygninger var oppført, bl.a. Tøyhuset, hvis «særdeles smukke doriske Stiil» gjorde inntrykk på Garben. På det tidspunkt da Oscarsborg fikk sin utforming og artikulering var imidlertid klassisismen i arkitekturen langt på vei forlatt til fordel for nygotikken, noe som bl.a. har utfelt seg i hovedportalen gjennom Gorgen. Befestningsarbeidene på Karlsborg foregikk på denne tiden etter den nytyske skolens prinsipper, med innslag fra Montalemberts teorier. Dette gjelder en rekke av de festningsverker som majoren besiktiget underveis. Videre var han svært imponert over den store nøyaktigheten som preget utførelsen av fortet på Kungsholmen (ved Karlskrona). Med hensyn til fullkommen utførelse fant han at bare fortene ved den franske orlogshavnen Cherbourg kunne måle seg med Kungsholmen.

Fortet er nesten utelukkende utført i murverk, dels i kalksten og dels i granitt. Det er ikke usannsynlig at Kungsholmen har satt en standard for murarbeidene på Oscarsborg, som likeledes er av meget høy kvalitet.

Major Garbens utenlandsreise og det materialet han bragte tilveie må ha tilført beslutningstagerne i Forsvarsdepartementet og kollegene i Ingeniørkorpset primærkunnskap om samtidige europeiske forsvarsanlegg som ellers var lite tilgjengelig gjennom samtidig faglitteratur, og vi må tro at reisen kom til å ha avgjørende innvirkning på utformingen av festningsverket på Kaholmene – selv om Garben ikke førte tegneblyanten selv. Rapporten med vedlegg er omfattende og påkaller et inngående studium, men allerede spredte lesninger avdekker iøynefallende mulige paralleller til Oscarsborg. Bl.a. beskriver Garben inngående festningsverkene i Ingolstadt, et arbeid helt i den nytyske skolens ånd, der hovedreduitten Tilly i likhet med Kaholmens hovedfort er gitt hesteskoformet grunnplan. Hovedfortets kraftige sluttvern med bombesikre kasematter, kaponnierer og reversgallerier som flankerer vollgraven er likeledes karakteristiske innslag i denne innflytelsesrike skolens arbeider, som kom til å omdanne en befestningstradisjon som langt på vei hadde holdt seg uforandret gjennom tre århundrer.

Image "page-70-1.jpg" without description

Søefortet. Theodor Brochs opprinnelige utkast til «Søefortet» på Søndre Kaholmen.

1 Willoch 1971: 16. Willoch viser til en stortingsproposisjon nr. 78/1858. Stortinget trådte ikke sammen dette året, og det eksisterer ikke proposisjoner med så høyt nr. hverken i forutgående eller efterfølgende sesjoner. Heller ikke er det funnet en proposisjon der dette fremgår. Hvor Willoch eg. tar dette fra, vites altså ikke.

2 Man støter ofte på den påstand at B.N. Garben var ansvarlig for utformingen av det opprinnelige anlegg; senest fremsettes den av Anne Lise Aanonsen som bl.a. skriver: «Når det gjelder festningsanleggene i Drøbaksundet, var han [Garben] også her den ansvarlige arkitekten bak anlegget, men han hadde meget dyktige medarbeidere i bl.a. Th. Broch.» (Aanonsen 1997: 69) Etter alt å dømme var Broch langt mer enn en medarbeider på dette prosjektet. I et brev fra ingeniørmajor Irgens datert 10. januar 1847 til oberst Garben, foranlediget av at Irgens er blitt overlatt «Bestyrelsen af Arbeidene paa Kaholmen» som detasjementssjef, skriver han nemlig: «Jeg haaber hr. Obersten tilgiver, at jeg i denne anledning tillader mig at gjøre opmerksom paa at det vistnok vilde være til Gavn for Arbeidet samt til en Betrygelse for Brigaden, om det endnu i en Tid maatte gives mig Anledning til af og til at kunde conferere med Capt. Broch, som den der ikke alene har utarbeidet det hele Project, men ogsaa indledet dets Udførelse. (Riksarkivet, Oscarsborg festnings ingeniørdetasjement, pakke 1: kopibok 18461851) Irgens ville neppe ha uttrykt seg i slike vendinger overfor Garben om denne hadde hatt en viss andel i prosjektet. Dette utelukker ikke at Garben indirekte har hatt mye å si for utformingen av anlegget, jfr. appendiks.

3 Grunnlagt av den franske general og militæringeniør M-R. de Montalembert (1714 1800). Regnes som fornyeren av befestningskunsten etter Vauban. Jfr. appendiks.

4 Fortet skulle ialt ha 111 kanoner, fordelt på Enveloppebatteriet med 33 stk. 7» bombekanoner, Østre og Vestre hjørnekanoner hver med 3 stk. ditto, Gorgebatteriet med 12 stk. 12 punds kanoner og det åpne takbatteriet med 26 stk. 24 punds kanoner. Det var bombekanonene som var montert i 1853. Oppstillingen forøvrig kom til å avvike endel fra det forutsatte. Kfr. Fjeld 1990: 25 for detaljer.

5 Oscarsborgs ry var nok næret av adskillig nasjonalfølelse, og ikke nødvendigvis uttrykk for faktiske forhold. Det kan f.eks. følgende utsagn, rett nok fremsatt med sterke nasjonalistiske undertoner av en engelskmann, tyde på: «Drøbak festning er nylig blitt anlagt på en lav øy, og den ble vist med begeistring, som et fremragende forsvarsanlegg til å kontrollere den videre innseiling; og jeg har siden fått bekreftet at denne oppfatning deles av alle nordmenn. Pøh! som festningsanlegg er den ynkelig, og de fryktinngydende 68-pundere på to eller tre av våre dampkrigsskip ville etter min oppfatning skutt den sønder og sammen ved første salve. Det er i hvert fall helt feilaktig å tro at en engelsk eskadre ikke hadde klart å forsere seg forbi en musefelle som denne.» (Hurton, William: «A voyage from Leith to Lapland; or Pictures from Scandinavia in 1850». Utdrag overs. av Bård Kolltveit og gjengitt under tittelen: «Fra København til Nordkapp for 130 år siden», i Norsk sjøfartsmuseums årbok 1981)

6 Kfr. C.S. Widerberg: Festningen, i: Fredrikstad: Gamlebyen og festningen. Riksantikvariatet 1934, s. 180. Jfr. også et forslag til forbedring av Fredrikstens detasjerte fort Gyldenløve fra 1793, utarbeidet ved ingeniørkorpset i København (C.S. Widerberg: Fredriksten festning, i: Halden: Festningen og byen. Riksantikvaren 1963, s. 219)

7 Rapporten om Garbens utenlandsreise finnes på Riksarkivet (Ingeniørbrigadens arkiv, pk. 63). Garbens reiseinstruks reflekterer store deler av fortifikasjonsingeniørens profesjonsspekter. Hovedfokus skulle imidlertid være rettet mot fortifikasjonene. Her var ambisjonen formulert slik: «I fortificatorisk Henseende bør han gjøre sig bekjendt med de Principer og Regler som ved Fæstningers Anlæg i de sidste Decennier har gjort sig gjældende saavel med Hensyn til Fæstningers Restauration som til Anlægget af Nye, samt hvorvidt Anvendelse og Combinationer af de montalembertske Grundsætninger med ældre Befæstningsmaader have fundet Sted, samt indhente Kundskab om der ved Anbringelse og Opførelse af Kanoncasematter er vedtaget faste Regler, grundede paa nøiagtige Forsøg.»

Fant du det du lette etter?