Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Bygningsarkeologi

Oslo ble Norges hovedstad da kong Håkon 5 (f.1270-d.1319) sentraliserte riksadminstrasjonen i 1314 ved at prosten i Mariakirken for evig tid skulle være Norges kansler. Borganlegget på Akershus ble reist under kongens regjeringstid. Selve middelalderbyen lå øst for Bispevika mellom Hovinbekken og Alnaelva (Loelva), ved foten av Ekeberg.

Kortfattet oppsummering av middelalderanlegget

Den middelalderske borgen var langsmal med lengdeaksen tilnærmet nord-syd. Omtrentlig areal var 3.000 m2 med en antatt ringmurslengde på ca. 500 m. Borgen var strategisk plassert på et utstikkende nes med bratte skrenter, innerst i Oslofjorden. I øst lå middelalderbyen og i syd klosteranlegget på Hovedøya. Det middelalderske borganlegget på Akersnesset ble utviklet til residens for konge og lensherre, mens forsvarselementer som ringmurer, vollgraver, osv. med tiden forsterket anlegget mot syd, øst og nord.

Middelalderborgen bestod av tre borggårder som var uregelmessige i form og avgrenset av ringmurer og bygninger. Mot nord ble det bygget en ytre ringmur med sannsynligvis to flankerende tårn. På denne siden finnes ingen naturlig forskansning i terrenget. Følgende bygninger regnes som del av middelalderanlegget: Knutstårnet, nordlig ringmur, Vestfløyen, Fadebur, Vågehals, Fuglesangen, Sydfløyen, Jomfrutårnet og forborgen med mur.

Borgen er nevnt første gang i skriftlige kilder i året 1300 under Håkon 5 regjeringstid (1299–1319). Borgen kan ha vært bygget i sin helhet i løpet av kort tid eller utviklingen kan ha gått over flere byggefaser, knyttet til kongene Håkon 5, Håkon 6 og Christian 2. Akershus festnings bygningshistorie er komplisert, og bygningsundersøkelsene som ble oppstartet i 1890-årene har ikke gitt svar på sentrale spørsmål som: Datering av borgen – de enkelte bygninger? Utvikling av borganlegget? Utbyggingstempoet? Samt helhetsforståelse av de ulike faser; riving, brann, utvidelser, tilbygg, ombygging, osv.

Arkeologiske undersøkelser

Arkeologiske undersøkelser ved Akershus er sterkt knyttet til bygningsarkeologi, spesielt i de eldste fasene.

Festningsanleggets middelalderdel ble gjenoppdaget først sent på 1800-tallet. Nicolay Nicolaysen omtalte Akershus i Norske Fornlevninger (1860). Han skrev at det ikke finnes annen middelalderlevning på Akershus enn den hvelvede lønngang, som gikk fra borggårdens hjørne til haven foran kjellerene, under kirken. Fra 1853 finnes 5 litografier, tegnet av Frich for Fortidsminnesmerkeforeningen, som viser 4 kapiteler og en kragstein i muren ved nordre port.

De eldste bygningsundersøkelser på Akershus tok til ved arkitekt Peter Blix i 1895. Han fremla en beskrivelse av anleggets utvikling fra middelalderen i plansjeverket «Akershus 1308–1898».

Neste større undersøkelsesperiode kom med prof. Gustav Storm. Hans arkivundersøkelser var startet tidligere enn Blix' arbeid. Arbeidet ble publisert i «Akershus Slott og festning» (1901). Gjennom Storms teori fremheves 6 hovedbyggefaser i festningens historie, hvorav 3 lagt til middelalderen. Vågehals og Fuglesang med borggården var første del av anlegget. Jomfrutårnet lå isolert i syd. Bygningene ble reist ca. 1319. Omlag 1380 utvides borgen med Nordfløyen, Romeriksfløyen, Knutstårnet og Fadeburet. Under Christian 2, 1502–12 utvides borgen med Sydfløyen og murene fra nyanlegget opp til Vågehals og Fuglesang. Jomfrutårnet ligger fortsatt alene. Mot slutten av middelalderen igangsettes 4. byggeperiode, og Jomfrutårnet innlemmes i anlegget ved bygging av Forborg, Vandtårn og Langforborg (som går fra Knutstårnet til Vandtårnet i sydøst).

Arkitekt Holger Sinding-Larsens undersøkelser ble igangsatt i 1905 og varte til 1922. Hans bygningsundersøkelser/restaureringsarbeider begynte utenfor slottet, dvs. i Munks tårn og inntil Jomfrutårnet. Han mente at hele anlegget ble bygget ferdig på Håkon 5s tid. Geologiske undersøkelser utført av Shetelig, viste til to forskjellige materialbruk gjennomløpende i hele middelalderdelen; strandrullet steinmateriale i bunn og regelbunden kalksteinsmur i resten av bygningshøyden. Teorien ble også understøttet av at kommunikasjonssystemet (forsvarsteknisk) i borgen med korridorer og lønnganger, må være del av en helhet og ikke blitt realisert ved fragmentartisk planlegging og stykkvis utbygging. Sinding-Larsens materiale var i tillegg til borgstudiet også skrevne og tegnede dokumenter, men av dette var materialet magert fra tiden før 1600.

Etter Sinding-Larsen tok arkitekt Gerhard Fischer over, fra 1935–60. Gerhard Fischer var tilhenger av Sinding-Larsens utviklingsteori. Arkitekt Arno Berg har skrevet en foreløpig siste, større oversikt over Akershus. Således er middelalderbyggets historie i hovedtrekk klarlagt.

I senere år er middelalderborgens utvikling igjen blitt forskningsstoff. Christian Simensen har beregnet at omlag 600 årsverk skulle til for å bygge anlegget. Under Håkon den 5 kan slikt arbeid ha blitt finansiert ved rikets gode økonomiske situasjon. Preging av «hviterosene», penning med 50 % sølvinnhold, i tiden 1298–1303, kan ha finansiert 750 håndverkere og bygningsarbeidere til reisingen av kongens bosted på Akershus.

Se Kap. 4.4 – Historiske kart og kart 10.4 – Byggeår for eksisterende bygninger.

Fant du det du lette etter?