Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Festningsverkenes utvikling

Innledning

Frem til 1814 var Akershus utviklet og opprettholdt som et fullverdig forsvarsanlegg tilpasset den glattløpede munnladningskanonen. Dette hovedtrekket har ikke endret seg såvidt det gjelder befestningsverkenes karakter. Etter 1814 gikk området over til å bli et militært etablissement uten fortifikatorisk betydning. Derfor ble det ikke foretatt moderniseringer da nytt, riflet bakladeskyts revolusjonerte militær teknologi. Nedleggelse av Akershus som operativ festning åpnet imidlertid for store omdisponeringer av arealer både til militært og sivilt bruk. Fra 1820-årene og frem til i dag har dette ført til betydelig reduksjon av den opprinnelige befestning. Fullt utbygget dekket Akershus følgende områder:

  1. Borg og befestet slott
  2. Indre bastionfestning, hovedfestningen
  3. Retransjementet Hovedtangen
  4. Hovedfestningens utenverker
  5. Esplanaden mot Christiania by

Middelalderborgen

Den steinborgen som Håkon 5 Magnusson bygget ca. 1300 var et fullt ut tidsmessig anlegg i europeisk målestokk. Beliggenheten ga gode forsvarsmuligheter. Akersnesset er en fjellrygg som har sjøen mot vest og syd, på østsiden faller skrenten bratt av mot Hovedtangen. Der var det dengang ganske myrlendt, og strandlinjen lå betydelig høyere enn den gjør idag. Det «faste hus» , kongehallen, ble lagt tvers over nesset og sperret tilgangen fra nord, med Kanniktårnet som flankering på vestsiden. Mot øst reiste det mektige Vågehalstårnet seg som borgens kjerne. Det har eksistert ringmurer som idag bare er delvis kjent som fundamentrester. Adkomsten ble ledet inn gjennom Fuglesangtårnet fra en lavere forborg mot syd. Til forborgen førte den eneste inngang utenfra gjennom Jomfrutårnet.

Det nye Akershus erstattet den gamle befestede kongsgården inne i byen Oslo og ble tidlig den viktigste slottsresidens i Norge. Slottets bygningshistorie i middelalderen er uviss, men betydelig rester av murverket eksisterer i bygninger og anlegg.

Slottet Akershus befestet mot ildvåpen

Da Akershus ble satt istand etter en ødeleggende brann i 1527, var ildvåpnene allerede utviklet til så stor effektivitet at intet middelaldersk murverk kunne motstå beskytning eller minering. De gamle slott og borger, som var innredet for steinkast og bueskyting, måtte dessuten tilpasses krav til standplasser for stadig kraftigere skyts til eget forsvar.

Oppkastede jordvoller var den nærmeste løsning for å dempe virkningen av beskytning, dekke den sårbare murfoten og holde fiender på noe avstand fra slottsherrens residens. Akershus ble omformet etter de nye krav gjennom 1500-årene. På sjøsiden mot syd ble borgen i 1559 forsterket med Munks kanontårn. Det var utvendig skjermet av en grav med kontreeskarpe av jord, den såkalte «Lille voll». Den «Store voll» var en tilsvarende ytre dekking av Nordfløyen, der kongehallen måtte tjene som kanonbatteri i likhet med Håkonshallen på Bergenhus i samme tidsrom. Vollen vises i relieffbildet på Fredrik 2s sarkofag, der Akershus fremstilles under beleiringen i Syvårskrigen (1560–1567). I årene etter denne krigen utformet kongelig byggmester Hans van Paeschen den store voll til et permanent jordverk som i ettertid er betegnet som Kongens og Dronningens batterier. Tiltakene var nødvendige for å beskytte slottet, men ikke tilstrekkelige for å skape en moderne festning.

Renessansens nye befestningskunst

Som tilsvar på ildvåpnenes økende slagkraft utviklet renessansens kunstnere, ingeniører og militære helt nye befestningsmetoder i 1500-årene. Tyngdepunktet for den nye kunnskap var Italia, herfra spredte litteratur og ekspertise seg til datidens verden. I kongeriket Danmark/Norge ble disse impulsene fortrinnsvis formidlet gjennom Nederland, der det var skapt et betydelig miljø for teoretisk og praktisk ingeniørkunst, både sivilt og militært.

I tidsrommet mellom ca 1450 og begynnelsen på 1800-tallet var hovedprinsippet for befestninger en utforming med varierte, helst regulære polygonplaner med kanonplattformer, kalt bastioner, i hvert hjørne. Polygonsidenes voller kalles kurtiner. Den samme metode ble lagt til grunn enten det befestede område var stort eller lite. Omkring den indre kjerne utviklet det seg flere trinns utenverker med utgangspunkt i regulære mønstre med voller og graver som var formet etter en standardisert terrengprofil:

Hovedverk og utenverk i en polygonfestning

Se også Kapittel 8.1- Ordforklaring.

Image "90569_4_26_01_c.jpg" without description

(Tegnet av arkitekt Kjeld Magnussen)

En tidsmessig plan for en ny festning

Hollenderen Hans van Steenwinckel (d.e.) fulgte van Paeschen som kong Fredrik 2s byggmester i 1582. Han fikk i oppdrag å omforme de gamle slottene Varberg, Bohus og Akershus til festninger etter den nye teknologis krav. Den nærmeste løsningen var å slå en ny befestningsring utenom det gamle anlegg, utformet mest mulig som en regulær polygon. Bak Steenwinckels plan for Akershus kan vi se for oss den firesidige idealfestning med bastioner i hjørnene. Et fremragende eksempel , kongens slott og festning Kronborg, sto ferdig allerede i 1586. Terrengformene på Akersnesset og andre praktiske forsvarshensyn har tvunget frem de skjevhetene i opplegget som vi finner i Akershusplanen. På sjøsiden ligger det gamle slottsanlegget som et fjerde hjørne i denne irregulære firkanten. Bastionfunksjonen i dette området oppløser seg derfor i to halvbastioner i tillegg til Paeschens høytliggende vollanlegg og Arkeligårdens batteri. Dronningens og Kongens batterier i den store voll fikk en slik dominerende posisjon i den nye festning som i tidens terminologi kaltes en kavaljer. På Varberg festning, der utbyggingshistorien så langt har mange likhetspunkter med Akershus, fikk også de høye dekkvoller foran slottskjernen nettopp dette navnet: «Stora Kavaljeren».

Akershus indre bastionfestning. Hovedfestningen

Steenwinckels nye befestning ble påbegynt i 1592. Etter hans planer fikk den i store trekk sin form gjennom byggeperiodene 1592–1604, 1616–1625 og i 1630–40 årene. Den tok opp i seg de eldre anlegg, og slottet betegnes til tider som donjon i det nye, bastionære mønster. De betegnelser og egennavn som knyttes til de enkelte enheter i det nye festningsanlegget følger den militære språkbruk som oppsto med bakgrunn i renessansens mønsterplaner og litteratur. Fransk ble etterhvert dominerende. I regelen er terminologien presis og konsekvent, om ikke alltid ortografisk ensartet. I ytterkant er Akershus' indre kjernefestning begrenset av det som i den gamle terminologi ble kalt magistrallinjen. Den løper i forkant av hovedanleggets bastioner og de fire kurtinelinjer. Høyest ligger kurtinen «Lange linje» mot sjøen frem til «Skarpenords bastion». Herfra fører en knekket kurtinelinje til «Kronprinsens bastion». I den rette kurtinelinje til «Prins Carls bastion» ligger festningens hovedport. Den knekkede linje videre langs sjøen møter flankeringsbatteriet under Romeriksfløyen. Det har hatt vekslende betegnelser, men kalles idag for «Romerikes bastion.». Selve bastionsfunksjonen bør imidlertid sees i sammenheng med «Det dobbelte batteri» som flankerer kurtinen Langelinje. Dermed er ringen sluttet. Denne nye festningen ble på landsiden sikret med en noe ufullstendig vanngrav fra Prins Carl og et stykke forbi Kronprinsens bastion.

Etter anlegget av Christiania i 1624 fikk Akershus en ny rolle som citadell, det vil si en kjernefestning i en befestet by. Den sivile bebyggelsen ble adskilt fra utenverkene med en åpen esplanade fra Piperviken til Bjørviken. Av dette arealet var Kontrasjæret bebygget fra 1624–1686, da det etter en brann ble innlemmet i festningsområdet. Bjørviken var den nye byens havn, avgrenset mot Hovedtangen av våtmarker som strakte seg helt opp mot Kongens gate. Hele tangen var fortsatt en naturlig del av festningens forterreng og inngikk ikke i byens befestning. Byvollen med bastioner var stort sett fullført i 1632, men forfalt og ble oppgitt som forsvarsverk mot slutten av hundreåret. Med Christiania som åpen by fikk esplanaden ikke mindre betydning som militært område, og stadig bedre sikring av Hovedtangen var nødvendig både mot den nye byen og mot sjøen.

Fullføringen av indre Akershus festning skjedde i midten av 1600-årene under ledelse av festningsingeniøren Isaac van Geelkerck. Han var i virksomhet frem til 1657. Da var Store kruttårn bygget, og det var satt opp en mur mellom denne bygningen og Kongens bastion.

Dermed dannet den øvre del av den nye festning et sluttet avsnitt adskilt fra de to nederste bastioner, Kronprinsen og Prins Carl. Avsnittet omfatter både slottet og Skarpenord med Lange linje, og er i ettertid betegnet som «Øvrevolls». Logisk nok blir resten av det totale festningsområde oppfattet som «Nedrevolls», noe som kan virke forvirrende når det gjelder forståelse av sammenhengen i de enkelte befestningsledd.

Retransjementet Hovedtangen

Arealet var tidlig en betydelig ressurs for den relativt trange indre festning. Her var festningens brygge med stor skipstrafikk og lagerplass for militært materiell til distribusjon over hele landet. Området rommet en rekke militære aktiviteter og bebyggelse knyttet til virksomheter ved festningen. I 1641 ble det ført opp en voll tvers over tangen, og i de nærmeste årene som fulgte fikk den ytre delen en provisorisk befestningsring mot sjøen. Anleggene ble avløst av en sluttet, bastionert festningsmur rundt hele Hovedtangen. Den fikk sin endelige form ved slutten av 1600-tallet. Verkene var knyttet sammen med indre festning ved Prins Carls bastion med et batteri over sortiporten «ved vannet». Deretter fulgte Tritzchlers -, Hausmanns- og Wedels batterier frem til Vippetangen. På Bjørvikasiden lå halvbastionen Gyldenløve med Vannportens kurtine over til Prinsessens bastion. Herfra fulgte en befestningslinje mot byen Christiania med Hovedportens kurtine og Myntens bastion, som ved Kronprinsens bastion knyttet seg til indre festnings utenverker. Demolering av disse befestningsanleggene begynte i 1820-årene og fortsatte i hundre år fremover. I dag er det få rester igjen etter Hovedtangens verker, det eneste som er synlig er Gyldenløves venstre flanke og en restaurert del av Vannportens kurtine og tenalje.

Hovedfestningens nære vollgraver og utenverker

Festningsgraven mot Hovedtangen var uten direkte forbindelse med sjøen. Den vannfylte delen utnyttet de naturlige tilsigene foran Prins Carl, Østre kurtine og Kronprinsen. Fjellryggen mot Piperviken hindret videre gjennomføring av vanngraven. Denne nordfronten var å regne som festningens svakeste punkt. Skarpenords bastion ble derfor omgitt av en kontregarde i form av et hornverk. Det har en grunnplan som dannes av to halvbastioner forbundet med en kort kurtine. Hele fronten foran den nordre kurtine ble dekket av verker som etter sine linjeføringer fra Kronprinsens bastion til Hornverket var en fortsettelse av Hovedtangens verker mot byen. De het Redangen, Redangens bastion og Sortiportens kurtine. Avsnittet ble betjent fra indre festning gjennom nordre kurtine via en sortiport som ble flyttet til sin nåværende posisjon i 1834. Alle disse verkene ble demolert ca 1860, i dag er bare Hornverket bevart.

Foran kurtinen Lange linje ble det anlagt en tenalje som ble ferdigbygget i 1750. Denne «Nye tenalje» har forbindelse med indre festning gjennom en sortiport ved Det dobbelte batteri. På sjøsiden mot syd var det bare ett utenverk, Det forsenkede batteri. Det lå mot Prins Carls høyre flanke, forbundet med indre festning gjennom sortiporten ved Munks tårn. Her var festningens hovedport før 1653, den såkalte Jernporten. Den vestre delen av jordvollen, som skjermet femtenhundretallsporten, synes å ha hatt samme linjeføring som Det forsenkede batteri hadde inntil det ble revet i 1902. Hovedtrekkene i hele Akershusområdets befestninger ble fullført i slutten av 1600-årene, under ledelse av ingeniøroffiseren Anthony Coucheron og kommanderende general Wedel.

Det siste utenverk som ble bygget var Vippens batteri i 1808. Det ble senere kalt Ekserserbatteriet og fikk i 1848 direkte forbindelse med Wedels batteri på Hovedtangen gjennom en ny sortiport. Alle disse anlegg ble revet i 1904.

Esplanaden mot Christiania by

Omkring år 1700 var indre festnings utenverker og Hovedtangens befestninger fullført og dannet en sammenhengende linje oppført i mur med front mot byen. Terrenget foran var utformet som en tørr vollgrav i sikksakklinje fra Bjørviken til Piperviken. Den siden av graven som vendte mot byen, kontreeskarpen, var lagt opp som dekkvoll med standplass for festningens ytterste forsvar bak brystvern og et gjerde av stående stolper som ble kalt palisadeverket. Herfra skrånet det gresskledte glaciet ned mot bebyggelsen i byen. Denne kontreeskarpen eksisterer idag bare i navnet Kontraskjæret, som er siste rest av den åpne esplanaden mellom festning og by. Se kart 10.3 – Eksisterende fortifikasjoner i historisk sammenheng.

Fant du det du lette etter?