Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Sement

Portlandsement, forløperen til dagens moderne mursement – ble første gang patentert i England i 1824, men gjennomgikk flere endringer før man oppnådde et bindemiddel som i praksis var mer effektivt enn de relativt sterke hydrauliske kalkene. Sistnevnte skjedde i første rekke etter at man tok i bruk rotèrovner, mange steder først rundt 1925. I disse oppnådde man høyere og jevnere temperatur slik at materialet ble omdannet til klinker. I Norge ble det importert Portland Cement til spesielle og krevende formål fra 1850 og utover. Etter at de første Portlandcementfabrikken ble etablert i Norge (Slemmestad 1892) fikk materialet også gjennomslag i mer ordinær byggevirksomhet, men høye priser gjorde at bruken lenge var begrenset til utsatte formål. Fra 1920-tallet og utover bidro krav til murte etasjeskiller, forbedrete produksjonsmetoder og effektive leveranser til byggeplassene at Portlandsementen fikk økt betydning. Enkelte produsenter av hydraulisk kalk slik som Sten Kalkverk ved Hamar, fortsatte imidlertid produksjonen frem til etter 2. verdenskrig da den moderne mursementen ble utviklet. Den 20. april 1944 satte en voldsom eksplosjonsulykke preg på store deler av miljøet ved Vågen. Det hollandske lasteskipet Voorbode lå til kai ved Bergenhus, da ammunisjonen om bord gikk i lufta. Kaien ble sprengt bort, og mange bygninger fikk enorme skader.

Arbeidet med sikring og planer for gjenoppbygging startet umiddelbart. Det ble valgt sementbruk i muren, og støping av betongdekker for å bedre statikken. De nedraste delene av muren ble gjenoppført med samme type stein som opprinnelig, med høy grad av gjenbruk, men mørteltypen var langt fra tradisjonell kalkmørtel. Her ble det brukt sementbasert mørtel, trolig en standard type KC-mørtel som var vanlig i perioden, antatt blandingsforhold kalk/sement 1:3.

Rosenkrantztårnet var en av bygningene som fikk store skader under eksplosjonen, og som ble gjenoppbygd med sementbasert mørtel. Murverket i øvre del og på hjørnet mot nordvest har dermed ganske andre tekniske egenskaper enn murene fra 12–1500-tallet, som opprinnelig var kalkmurt. Disse gamle murene fikk imidlertid også sprekker og utettheter under eksplosjonen og ble reparert med sementmørtel som trolig ble dyttet inn i murverket manuelt. I sørvestre del av muren som hadde rast ut innvendig, ble muren stabilisert med betong. Det ble også støpt inn jernankre for å sikre bygningen. Alt utvendig murverk ble spekket med sementmørtel. Rosenkrantztårnet er representativ for de øvrige bygningene/festningsmurene når det gjelder forholdet mellom kalk- og sementbruk i murverket. En og samme bygning kan ha fasader som gjennomgående er oppmurt med sement, andre fasader (som ikke fikk så store skader under eksplosjonen), kan hovedsakelig bestå av kalk med mindre reparasjoner utført med sement. Dette er forhold som er viktig å være klar over ved framtidige restaureringer av bygningene på Bergenhus.

Fant du det du lette etter?