Inndalen, dalføret der De verdalske befestninger befinner seg, krysser mer enn halve Verdal kommune i Nord-Trøndelag fylke: Fra grenda Vuku i vest-nordvest og opp til grensa mot Sverige i øst-sørøst.
I Verneplan for kulturmiljø for Nord- Trøndelag heter det om dalføret: ”I ytre deler er det en åpen dal med nokså vide jordbruksareal. Inna går her bred og mektig, delvis i buktninger, før den svinger nordover og kaster seg utfor Dillfossen for så å renne ut i Verdalselva. Mellom Stormoen og Innsvatnet har dalen på nytt åpnere form med bølgende dalsider. På denne strekningen har Inna mange fosser, mange av disse er mektige og lett synlige fra riksveien. Innsvatnet markerer avslutninga på dalen. [...]”1
Omtrent midt i dalføret er det meget trangt og bratt. Og fjellgalleriene ligger der dalen er som smalest – i Sogna, som kan bety trang dal/passasje. Samtidig er utsynet godt i den høyden galleriene befinner seg. Slik benytter anleggene seg av de naturgitte forholdene på stedet; det er gode forhold for observering i visse retninger, og det er mulig å beskyte de fleste steder det i praksis er framkommelig for mennesker. Den lokale topografien rundt galleriene bidrar også til at anleggene er vanskelig å innta for en fiende som eventuelt har kommet seg forbi befestningenes tyngre skyts: Dalsiden er bratt, fjellet er glatt; fjellgalleriene er således effektivt plassert med hensyn til nærforsvaret.
Det er tynt humus/torvdekke og bart fjell i dalsidene. Bergarten i området ved galleriene er vesentlig grønnstein og grønnskifer, og bergmassen er relativt oppsprukket; ved Nordre galleri er det for eksempel oppsprukket etter tre sprekkesett.2