Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Festningens utvikling

Stridsanlegg

Det er her hovedsakelig redegjort for utviklingen av hovedfestningen, med vekt på gjennomførte tiltak. For utviklingen av fremskutte verker og militære støttepunkter henvises til C.S. Widerbergs fremstilling (Widerberg 1934). For ordforklaringer vises det til Festningsordboken.

Oppføringen av Fredrikstad festning tok til i 1660, samtidig med Fredriksten festning i Halden. Dette skjedde etter at Båhuslen og dermed Båhus festning var gått tapt for Norge.

Det eldste kjente kart over byen er fra 1653 og er utført av den hollandskfødte ingeniør Isaac van Geelkerck. Det er egentlig et reguleringskart for den nordligste delen av byen som brant ned i januar 1653, og viser en by som ligger langsetter Glomma med tre hovedgater parallelt med elvebredden og med samme krumning som den. Disse gatene tilsvarer idag Tollbodgaten, Kirkegaten og Rådhusgaten, og overskjæres som nå av tverrgater – dengang 9, idag 7, slik at det ble dannet et rutenett av 28 rombeformede kvartaler. 20 av disse var fullt utbygd, mens 8 bare var delvis utbygd. Idag er det ialt 16 kvartaler. Rutenettets lengde var i 1653 ca. 650 meter, mens det idag er ca. 460 meter.

De forsvarsverk som dengang omgav byen, var provisoriske anlegg fra midten av 1600-årene, anlagt som følge av krigshandlinger. Antagelig dreide det seg om enkle jordvoller.

Ved utbruddet av den neste svenskekrig i 1656 ble Fredrikstad provisorisk befestet for annen gang, stort sett ved å sette i stand og utbedre det gamle retransjementet. Widerberg anfører at til tross for stor innsats var resultatene ikke særlig imponerende, men tilstrekkelig til å avholde svenskene fra et overrumplende angrep. Et svensk spionkart opplyser at bastionene eller de provisoriske brystvern var 5 – 7 fot høye, at bermen var besatt med flettede palisader og at graven var tørr og grunn. Foruten denne provisoriske befestning rundt byen, ble det også anlagt en skanse av jord og tømmer på Isegran.

Ved freden i København 27. mai 1660 måtte Norge avstå Båhuslen og dermed også grensefestningen Båhus. Dette brakte befestningsspørsmålet for det sydlige Norge i en annen stilling enn tidligere. Det ble nå spørsmål om å befeste Halden til erstatning for Båhus ved siden av eller i konkurranse med Fredrikstad. Den 28. juli s.å. ga kongen direktiv til stattholderen om at Halden og Fredrikstad skulle settes i stand etter et «avriss» som tidligere var forelagt kongen. Avrisset antas å være et kart med inntegnet befestningsplan, sannsynligvis utarbeidet av ingeniøroffiseren Willem Coucheron.

Planen avviker lite fra den som ble approbert i 1663. Diskusjonen om befestningsplanene ble likevel ført videre. Festningens første kommandant vant tilslutt frem med at Fredrikstad burde få permanente befestninger. En befestningsplan som ligger til grunn for det festningsanlegg vi ser idag, utarbeidet av Willem Coucheron, ble lagt frem for kongen og approbert den 27. mars 1663.

Planen omfattet i hovedtrekk tre hele bastioner mot landsiden og to halvbastioner, en i nord og en i sør, mot Glomma. Langs elven antydes det en mur med sagtakket trasé. Den midtre av de tre bastioner mot øst er trukket frem, og gjennom den kurtine som ligger mellom denne bastion og den nordre fører byporten over graven og til et ravelin. Fra ravelinet fører så en vei over ravelingraven.

Planen bygger på det gammelnederlandskebastionssystem. Dette systemet har sitt opphav i Nederland hvor det ble videreutviklet under nederlendernes frihetskamp mot Spania. Man baserte seg på utnyttelse av de stedlige naturressurser, jord og vann. Det oppstod rene jordfestninger med graver fylt med vann og hindre. På grunn av den høye grunnvannstanden kunne ikke gravene lages dype, men ble isteden gjort brede, ofte med en kynette (dyp renne) i midten. De jordmasser som dannet hovedvollen øvet et betydelig trykk på undergrunnen. For å fordele dette trykket – og i noen grad øke stabiliteten – ble det anlagt en berm mellom hovedvollens fot og indre kant av graven. Her ble det ofte anlagt en egen lavere voll, såkalt fossebre (av fr. fausse-braie). Derved oppnådde man visse fordeler: Ved å bestryke fossebreen fikk man en ny forsvarslinje, og man kunne herfra også bestryke den nederste del av hovedvollens skråning som ellers ville ha ligget i død vinkel. Den hadde imidlertid også sine svakheter. Hvis hovedvollen ble beskutt, ville det kunne rase jord og fiendtlige kuler ned i fossebreen. En angriper som hadde greid å innta deler av glasiene og brystvernene langs den dekkede vei, ville kunne skyte langsetter fossebreen, slik at det ville være umulig å oppholde seg der. For å motvirke dette ble det ofte anlagt høye bonetter (jordvoller) i de utgående vinklene i vollanleggene og på bastionene. Diskusjonen om fossebreens betydning var ofte meget intens; slik også for Fredrikstads vedkommende.

Gjennomføring av byggearbeidene

Den approberte plan førte til at mange hus i Fredrikstad måtte rives. Selve anleggsarbeidet ble startet opp 10. juni 1663. Arbeidet ble ledet av Willem Coucheron. Arbeidsstyrken bestod av innkalte soldater i et antall som varierte fra 250–1000 mann. Arbeidet pågikk i sommerhalvåret i årene 1663–66, så ble de først tatt opp igjen i 1672. Coucheron sendte etter hvert års arbeid inn en rapport som viste hva som var utført i løpet av året, slik at vi kan følge fremdriften.

Image "chapter-4-50-1.jpg" without description

Det åpne batteriet på Isegran i en gammel tegning fra Riksarkivet. NRA KHB m2-13d.

Det er gjort omfattende rede for fremdriften hos Widerberg (fint referert hos Bakke 1987), og interesserte henvises dit. Her skal bare kort redegjøres for det anlegg som stort sett stod ferdig i 1667.

I 1663 ble arbeidet startet i syd, fra søndre bastion ved elven og i retning mot midtbastionen på landsiden. Selve midtbastionen ble ikke påbegynt dette året. Der hvor den var planlagt lå den gamle byport som måtte holdes åpen mens arbeidene pågikk på andre strekninger og inntil man hadde laget en ny byport. Denne ble bygget provisorisk i tre, midt på søndre kurtine. Meningen var at når festningen var ferdig, skulle denne port i permanent utførelse tjene som sortieport til fossebreen. Mens byggearbeidene pågikk, kunne porten brukes som vollport med tilknytning til en provisorisk bro over graven. Coucheron hadde planlagt den endelige hvelvporten med fallgitter foruten en vaktbygning i mur innenfor porten.

Mellom elven og søndre grav ble det påbegynt en provisorisk demning, senere erstattet med en permanent demning, en såkalt bjørn.

I 1664 fortsatte arbeidene på sydfronten. Dessuten ble arbeidene med å ta ut jord fra gravene på nordfronten påbegynt, slik at man i 1665 arbeidet fra nord og syd mot den nye vollporten. Porten var altså bygget provisorisk i tre. Over graven ble det bygget bro, og forbindelsen mellom port og bro ble utført som en tømmerbrolegning som fortsatte gjennom porten og inn til byens gater. Den nye inngangen ble sikret med et galleri og et brystvern på begge sider av porten. Utenfor porten ble inngangen stengt med to bommer, og veien inn til fossebreen på begge sider ble stengt med to små porter. Bevegelige hindre ble også laget og holdt i beredskap: spanske ryttere, skansekurver o.a. Dessuten ble det rammet ned tømmerpeler på begge sider av kynetten, dvs. på de dypeste partier i graven.

Hovedvollen var av Coucheron planlagt med en steil ytre skråning for å øke hindereffekten. Helningsvinklene var her 2:1, mens indre skråning var planlagt med 1:1. Det ble nødvendig å torvsette skråningen, noe som opptok store deler av arbeidsåret 1665. Torven ble tatt på bøndenes eiendommer i omegnen. Torvsettingen ble omhyggelig utført, bl.a. ble det sådd havre mellom torvene, og vollen ble vannet og passet.

Dette året ble det mellom elven og nordre grav anlagt en provisorisk demning, det som senere skulle bli nordre bjørn, og bolverket i syd ble forhøyet. Fundamentet under den nordligste halvbastionen sviktet dette året, slik at den «nedsank og igjenfalt». Året etter skjedde det en utglidning av vollen ved midterste bastion. Ca. 120 alen av fasen var sunket med 10 fot eller mer og glidd ut i graven. Til tross for ny, solid fundamentering med tømmer falt fasen ned igjen nok en gang. I juni dette året var arbeidet kommet så langt at man kunne plassere kanoner på enkelte av bastionene.

Følgende arbeider gjenstod da Coucheron skrev sin oppgave på slutten av 1667:

  • en manglende bastion (antagelig søndre halvbastion)
  • flere nedfalne linjer
  • en sunken fase
  • manglende brystvern
  • ravelinen foran porten
  • hele kontreeksarpen
  • ny port i mur
  • to store broer, en over hovedgraven og en over ravelingraven
  • to murte bjørner, i nord og syd.

Arbeidet lå nå nede inntil tanken om fullføring av festningene i Norge ble tatt opp igjen. For Fredrikstads vedkommende fikk Gyldenløve drevet gjennom at arbeidene skulle gjenopptas i 1672.

Coucheron utarbeidet kart og forslag for de arbeider som burde utføres med utgangspunkt i den oversikt over mangler som han hadde laget i 1667. I tillegg foreslo han en befestningslinje mot elven og et rundt tårn på Isegran.

Arbeidene i årene 1672–74 gikk naturlig ut på å utbedre de mangler som Coucheron hadde pekt på og få anlagt de nye verkene. Blant de arbeider som ble utført i perioden var fullførelsen av Prins Georgs bastion. Fasen mot elven måtte oppføres med en steinmur, ellers ville plassen på selve bastionen bli for snever. Gråstein til arbeidene ble skaffet fra Borge, Torsnes, Kråkerøy og Rolvsøy og kjørt frem på vinterføre av bøndene i omegnen.

Langs Glomma ble i 1672 og -73 bygget palisader av tømmer, og tre nye strandporter. I 1674 ble det også bygget palisader ved foten av fossebreen, så langt det rakk med tømmer. Ny nordre og søndre sortieport ble bygget. Endelig ble det bygget en ny vollport.

Tårnet på Isegran ble påbegynt i 1674.

De etterfølgende år frem til 1682 ble preget av provisoriske arbeider ved festningen. Dette skyldtes dels at man måtte bruke arbeidsmannskaper fra de avdelinger som til enhver tid var forlagt i området, dels at man ville sette festningen i stand til å motstå et ventet fiendtlig angrep. Det ble lagt særlig vekt på stormsikkerheten ved bl.a. å bygge palisader omkring byen langs graven og stormpeler omkring vollen ved Søndre og Nordre bastion. Broen over Ravelingraven utenfor Vollporten fikk nå en vindebro, og utenfor kurtinen mellom Gyldenløves og Charlottes bastion ble Nordre ravelin anlagt.

I 1677 ble Cicignon guvernør i Fredrikstad. Han brakte inn et nytt moment i befestningen av byen, nemlig detasjerte (fremskutte) verker. Hensikten var å komme en fiende i forkjøpet ved å befeste punkter i festningens forterreng som fienden ellers kunne innta og beskyte festningen fra. Fordelen ved slike verker er at de tvinger en angriper til å stanse opp og begynne sine beleiringsarbeider på større avstand fra hovedfestningen. Svakheten var at de kunne bli besatt av fienden og utnyttet i angrepet på festningen. De burde derfor anlegges slik at de gjensidig støttet hverandre, ha god og sikker forbindelse med hovedfestningen og være åpne på ryggsiden slik at de kunne beskytes fra hovedfestningen. De punkter Cicignon konsentrerte seg om, var ferjestedet på Glommas vestside, Galgeberget og Isegran. Ved ferjestedet anla han en skanse av jord i form av et ravelin med kaponnierer av tømmer, som fikk navn etter ham. På Galgeberget ble det bygget en meget stor skanse av tømmer og jord. Den fikk navnet Svenskeskremme, senere Kongsten. For å sikre forbindelsen mellom Kongsten og hovedfestningen ble det bygget en kommunikasjonslinje som bestod av en dekket vei mellom voller og vollgraver på begge sider og en våpenplass omtrent midtveis. Isegrans tårn var ikke ferdig, og her ble det utført provisoriske forsvarsverk av tømmer og jord. I 1684 foreligger det et kart som gir en oversikt over situasjonen ved festningen.

I en rapport utarbeidet av kommandanten den 17. september 1681 påpekes en rekke mangler ved festningen: Hele strandsiden er i dårlig stand, og palisadene råtner bort, de fire portene i jordvollen (vollporten, ferjeporten, nordre og søndre sortieport) som er bygget av tre råtner også. Vollen er dårlig mange steder, gravene heller ikke bra, og kontreskarpen er ikke planert eller torvsatt. Ravelinen for vollporten er anlagt, men graven burde utvides.

I 1681 kom grev Gustav Vilhelm Wedel til Norge som øverstkommanderende under Gyldenløve. Begge disse var sterkt interessert i festningsarbeidet ved Fredrikstad. Arbeidene startet opp igjen i 1682, og besto i å gi vollen riktig høyde og bredde. Brystvernet ble forhøyet og fikk en tykkelse på fra 8 til 10 fot. Et stykke av fossebreen utenfor Gyldenløves bastion gled ut i en lengde av ca. 110 fot. Dessuten gled også deler av nordre ravelin (gorgen) ut i graven slik at den ble fylt med jord fra begge sider. Også en del av Charlottes bastion gled ut. Første år rakk man derfor ikke lenger enn til venstre flanke ved Christians bastion. Men også ved denne bastion skjedde det uhell. I 1683 gled en del av høyre fase ut i graven, og også her måtte det foretas omfattende fundamenteringsarbeider. På strekningen mellom Christians bastion og den oppmurte redangflanke ved provianthuset ble vollinjen gjort ferdig. Den ble forhøyet og forsynt med banketter, gode brystvern og skyteskår ved flankene.

En alvorlig mangel ved festningen var at gravene og kynetten var altfor grunne og dermed lette å passere. Inntil denne mangel kunne rettes ble det holdt et stort forråd med palisader for å få til en flerdobbel palisadering. Den nye vollportbroen ble bygget i denne perioden. Nordre og søndre sortieporter ble bygget nye, begge fortsatt i tømmer.

Image "chapter-4-52-1.jpg" without description

Denne tegningen fra 1690, signert av J.C. von Cicignon og von der Pfordten, viser en blanding av planer og faktisk situasjonsbeskrivelse. Den gir innblikk i hvordan bydelen Cicignon var tenkt. NRA KG 1 nr. 62.

Befestningene langs Glomma – linjen mot strandsiden – var i årene frem mot århundreskiftet gjenstand for en rekke forbedringer. I 1684 begynte anlegget av det såkalte platte bolverk el. –batteri, en bastion i mur og med jordfylling bak og med to tilhørende redanger, en i nord og en i syd ved provianthuset. Bolverket ble anlagt omtrent midtveis mellom nordre og søndre vollgrav. Både bolverket og nordre redang var ferdig i 1687 og fikk da sitt første batteri. Den gamle ferjeporten som var bygget i tre ble i 1699 bygget opp igjen, men nå i stein og kalk på et godt tømmerfundament.

To punkter ble ansett som særlig sårbare. Det var søndre og nordre vollgrav. Her kunne man frykte at en angriper kunne storme over vollgravene og innta byen ved strandsiden hvor jo befestningslinjen var svakest. Ved søndre vollgrav – hvor faren var noe mindre enn i nord – bygget man palisader og spanske ryttere, anbrakt slik at de kunne bestrykes fra et batteri i fossebreen. I nord foretok man mer omfattende arbeider. Den dekkede vei ble gjort bredere på bekostning av kontreskarpens glasi. Derved ble det bedre muligheter for forsvarerne. Hele fossebreen under Gyldenløves bastion (fasen mot elven) ble sløyfet. Jorden fra denne ble brukt til å forhøye redangen Antonettes øvre flanke. Ved å rette ut vollinjen kunne man fra Antonette bestryke stranden nordover med hele 10 kanoner. Palisader ble også satt opp langs foten av Gyldenløves venstre fase. For ytterligere å bedre forsvaret ble det i 1697 påbegynt arbeid med å anlegge et hornverk foran nordre polygon.

Blant de detasjerte verker som Cicignon hadde bygget – riktignok provisorisk – var Kongsten det viktigste. I året 1682 begynte arbeidet med å anlegge et permanent fort som skulle avløse den provisoriske skanse fra 1677, forbundet med hovedfestningen ved en dekket vei. På de to øvrige utenverk, Isegran og Cicignon, ble det utført en del forbedringer, men ingen større arbeider. I de etterfølgende år ble disse detasjerte verkene ofret mer oppmerksomhet.

Fra denne perioden skriver seg også bl.a. følgende prosjekter:

  • ombygging av portravelinet.
  • bygging av to nye raveliner foran de kurtiner som ennå ikke hadde slike
  • bygging av nytt kruttårn

Vedlikeholdet av de anlegg som allerede var bygget var mangelfullt. Det var vanskelig å holde jordvollene i skikkelig stand, særlig på grunn av jordarten. Treverket hadde lett for å råtne. Det gjaldt palisadetømmer, brisker m.v. Hvis man lot jordvoller, banketter og brystvern forfalle, gikk det ut over festningens mest vitale deler. Vedlikeholdet måtte besørges av garnisonen og innkalte nasjonale styrker. Kommandantene fremholdt stadig at de manglet penger og mannskap, men fikk sjelden gehør for sine anmodninger om ressurser.

I 1699 – med krig for døren – var festningen i en sørgelig forfatning: Kontreskarpen lå nede, graven var fylt med jord, jord fra hovedvollen var flere steder falt ned i fossebreen, brystvernene var flere steder sunket ned, banketter og batterier var gjennomgående ubrukbare, kanonene var uten lavetter, og vollgraven ved nordre og søndre polygon lot seg enkelt vade over.

Kommandanten fikk våren 1700 innkommandert et stort antall soldater til å utbedre manglene. Blant de større arbeider som ble utført frem mot 1713 nevnes:

  • en ny nordre sortieport bygget 1700–1701
  • 1076 Nordre bjørn ferdigbygget i 1709
  • 1068 Søndre bjørn påbegynt 1709 (fullført 1725)
  • utenverker ble ombygget og forbedret i samme periode

Til tross for disse og andre arbeider var tilstanden for de fleste verker i festningen meget dårlig. En uavhengig tilstandsrapport fra 1713 påpekte tildels svært omfattende mangler. (jfr. Bakke 1987: 79) At festningsverket kunne forfalle så sterkt på de 50 årene som var gått etter at det ble påbegynt, synes merkelig. Widerberg antyder som mulige årsaker: en lang fredsperiode, hærledelsens engasjement i andre planer, og at den tidligere kommandant pga. alderssvekkelse ikke var istand til å hevde festningens interesser.

Kommandant Wilster, som tiltrådte i 1712, sendte rapporten med sine forslag til forbedringer inn til kongen. I 1715 iverksatte han en ombygging av vollportravelinet foran vollporten, bygget ny ravelinport og ny ravelinsbro. Broen ble lagt på tre murte pillarer og bygget i tømmer med portal og vindebro, og er langt på vei sammenfallende med dagens. Den nye ravelinporten ble satt opp på ravelinets høyre fase og veien ut fra festningen ble lagt om. Året etter gled ravelinet ut i vollgraven. Dette ble provisorisk utbedret.

Både Wilster og hans etterfølger Budde fikk på få år utbedret en rekke mangler ved festningen. Budde konsentrerte seg i første rekke om utbedring av kontreskarpen og fullstendig fornyelse av palisaderingen rundt festningen. Brystvernet og glasiet ble forhøyet og gitt riktig skråning. Det ble også bygget nye banketter i kontreskarpen. I fossebreen ble brystvern, banketter og vollgang reparert. Samtidig ble det anlagt bonetter i de utgående vinkler for å hindre enfilering. I hovedvollens skråninger ble det lagt inn stormpeler. Endelig ble det satt opp nye palisader, både ved fossebreen og langs kommunikasjonslinjen til Kongsten fort. For ytterligere å sikre festningen mot storming ble det anskaffet 13 nye spanske ryttere som ble plassert ved festningens søndre og nordre ende samt 25 små spanske ryttere i inngangene til våpenplassene i kontreskarpen. Endelig ble sikringen mot storming langs Glomma øket ved at det ble anbrakt naturlige ryttere (kraker) langs vollen og ved høymagasinet.

Av andre større arbeider som ble utført i denne perioden var oppbyggingen av en vollportbro, fundamentering av ravelinet som var glidd ut, reparasjon av søndre sortieport og søndre kruttårn samt videreføring av arbeidene med vollene. Arbeidene ble drevet med stor kraft da man med rette fryktet nye svenske innfall. Dette kom da også i november 1718, men festningen ble ikke satt på prøve grunnet Carl XIIs fall.

I 1725 ble arbeidet med Søndre vannbjørn tatt opp igjen og fullført for å oppnå større dybde i graven. En vesentlig del av arbeidene i tilknytning til den dekkede vei ble også utført i denne perioden.

I tidsrommet 1720–1737 ble det fra forskjellige eksperter lagt frem en rekke forslag til utbedringer og videre utbygging av festningen. De mange forslagene bidro sterkt til at det trakk ut med å avgjøre hvilke tiltak som skulle iverksettes.

Enkelte arbeider, som var uavhengige av de mange planer som verserte, ble realisert i mellomtiden. Det gjaldt i første rekke befestningene mot Glomma, men omfattet også tiltak som skulle sikre festningens oppbevaring av krutt. I nord ble spissen av Gyldenløves bastion ført ut til Nordre vannbjørn og det ble anlagt en fossebre med bekledningsmur mot elven under bastionens venstre fase. Deler av linjen langs elven var oppført i løsmur. Disse falt stadig ned, og man ønsket nå å erstatte disse med murverk. Fra 1725 og fremover fikk muren mot elven brystvern og banketter, men den var fortsatt for smal på grunn av de bygninger som lå tett inntil. Brystvernet ble derfor ikke tykt nok til å kunne motstå kanonild. Ferjeporten og Mellomporten ble bygget i denne periode. Dermed var befestningslinjen mot elven brakt i den orden som plassforholdene tillot.

Vollportbroen ble i 1729 fornyet fra grunnen av. Likeledes ble den gamle vindebroen fjernet i 1736 og erstattet av en helt ny bro. I 1737 ble Søndre sortieport – som opprinnelig var bygget i tre – murt opp fra grunnen av med en gråsteinsmur på tømmerfundament og med et hvelv av hollandsk teglstein.

I 1737 begynte arbeidet med å etablere Fredrikstad som reell hovedfestning. Etter de mange kommisjoner, utredninger, uttalelser, forslag og motforslag hadde kongen i 1736 endelig tiltrådt et forslag som var utarbeidet av generalløytnant og overkommandør for fortifikasjonsetatene i Danmark og Holsten, H.H. Scheel. Hovedvekten i planen var å ta Kongsten fort inn i festningens circumferens ved å føre en befestningslinje ut omkring fortet, anlegge et nytt verk på Isegran samt reparere det gamle festningsanlegg, altså et meget omfattende prosjekt.

Image "chapter-4-53-1.jpg" without description

Det er ikke kjent hvilken av de mange utkast til forbedring av Fredrikstad denne 1700-talls profiltegningen hører til, men den gir uansett et meget godt bilde av hvilke elementer som inngikk i et vollprofil. Vi ser de nedrammede pelene (rostverket) som bærer den tømmerflåte (slingverk) vollen hviler på. Vi ser også at det er plantet busker – kanskje tornebusker – ved overgangen mellom vollgraven og bermen; antagelig gjort dels for å binde jorden og dels for å utgjøre et passivt stormhinder. Også på utsiden av graven er det plantet, men her i form av trær, som i en truende situasjoner raskt kunne omdannes til en forhugning. Vi ser også at det i overgangen til glaciet er satt opp palisader som skal gjøre det vanskeligere for en angriper å storme fra glasiet ned på den dekkede vei. Utsnitt av NRA KBK XVIII 74p.

Image "chapter-4-54-1.jpg" without description

Carte over den gamle Fridrichstads-Fæstning, hvorudi andviises, hvor meget endnu af de gamle Fæstnings-Wærcker uforandred staaer, og hvorvidt med den nye Forandring er avanceret. Kartet fra 1743 er betegnende for festningens tilstand på 1700-tallet, med en serie utglidninger og reparasjoner. NRA GKK 144.

Ved den gamle festning ble det i 1737 bygget om to sortieporter: 1081 Nordre sortieport og 1083 Østre sortieport, begge utført i gråstein med hvelv av teglstein. Samme år gikk man igang med diverse endringsarbeider ved de gamle voller. Hovedvollen skulle føres ut på fossebreen på bastionens faser, og flankenes retninger skulle forandres. Fossebreen ble derfor gravet ut, og det ble anlagt nytt fundament på peler. Under arbeidet skjedde det flere store jordutglidninger som krevet omfattende og kostbare fundamenteringsarbeider.

Til tross for at man bygget etter en plan godkjent av kongen, fortsatte diskusjonene i de etterfølgende år. I årene frem til 1748 ble det bare arbeidet på de gamle verkene med tilhørende utenverker. Arbeidene ble konsentrert om Prins Christians, Prins Fredriks og Prinsesse Charlottes bastioner. Etter erfaringene med utglidninger var kravet om å føre hovedvollen ut på fossebreen frafalt. Dermed ble det bare ved Gyldenløves og Prins Georgs bastioner at hovedvollen for den ene fases vedkommende ble ført helt ut. Arbeidene på hovedfestningen ble i det alt vesentlige ferdige i 1743. Alle de fem bastionene mot landsiden var da satt i defensjonsstand. Så tok man fatt på utenverkene.

Foran Gyldenløves og Charlottes bastioner ble det bygget en ny stor kontregarde, samt et ravelin foran kurtinen mellom de to bastioner. Graven på utsiden av kontregarden ble lukket mot vannsiden av en ny bjørn, forbundet med den gamle ved en ny mur. Foran høyre fase på Gyldenløves bastion ble anlagt en ny mindre kontregarde utenfor den store. Graven utenfor denne ble i sin tur lukket med en bjørn av tre.

Vollportravelinet (1072) ble regulert og satt i stand. Den gamle port i ravelinets høyre fase ble fylt igjen. Som erstatning ble det anlagt en ny passasje ved ravelinets høyre hjørne. Her ble det også laget en ny bro over ravelingraven og ny utfart gjennom glasiet.

Mellom Prins Christians og Prins Fredriks bastioner var det i 1737 påbegynt et nytt ravelin. Det var i mellomtiden sunket ned, men ble nå satt i stand. Mellom Prins Christians og Prins Georgs bastioner ble det bygget et nytt ravelin. Hovedgraven ble renset opp og gravd ut til 8 fots dybde under vannlinjen.

De første arbeider som egentlig hørte til Scheels store prosjekt fra 1736 ble iverksatt sommeren 1750. I løpet av de etterfølgende år ble hovedverkene og utenverkene ved nordre polygon på det nærmeste gjort ferdig. I 1751 ble det dessuten bygget et batteri for fire kanoner under Gyldenløves venstre hovedflanke, hvis oppgave var å bestryke elven.

I 1753 forelå en kongelig resolusjon som bestemte at arbeidet med festningens utbygging skulle stilles i bero inntil «et nytt dessein» var forfattet. Nye forslag ble utarbeidet, de gamle planer ble gjennomgått, og etter noen år ble det store prosjektet presentert. En ny kommisjon la i 1758 frem ytterligere et forslag. Forslaget var imidlertid også denne gang for ambisiøst til å kunne approberes. Kommanderende general i Norge, Grüner, gikk imot forslaget på praktisk talt alle punkter. Hans hovedsyn var at festningen ikke burde utvides. Hans motforslag kan grovt sammenfattes slik:

Image "chapter-4-55-1.jpg" without description

«Plan af Fæstningen Friderichstad og det Fort Kongsteen, samt en Deel af dens Omkring liggende Egn.» Kartet viser nok festningen slik den de facto så ut i 1752, med nye kontregarder og raveliner mot nord og flere nye broer: Mellom 1072 Vollportravelinet og 1075 Nordre kontregarde, mellom 1071 Østre ravelin og kontreskarpen (på to steder). Kartet er signert Johan Ludewig Maximilian de Biellart. NRA KBK XVIII 127.

  • vollanleggene burde settes i stand
  • den dekkede vei burde gjøres bredere og glasiene burde settes i stand
  • palisaderingen burde gjennomføres
  • utenverkene burde settes i full stand.

Til tross for at Fredrikstad var sortert i første klasse blant norske festninger i 1764 (sammen med Kongsvinger og Trondhjem) ble det gjort lite for å forbedre verkene. Først etter krigsutbruddet i 1801 kom det fortgang i arbeidet. Man begynte da, etter en plan fra 1790/91, i nord. I 1809 var ravelinet blitt adskilt fra kontregarden, de to halve kontregarder var forhøyet og forgraven var gravd ferdig i en lengde av 900 fot. Glasiet og den dekkede vei var i det vesentlige ferdig i 700 fots lengde. Da inntraff et fatalt uhell, idet jorden langs glasimuren mot elven gled ut i 120 fots lengde, 50 fots bredde og 10 fots dybde. Selve muren og deler av bjørnen ble trykket 3 fot utover mot elven.

Uhellet førte til omfattende fundamenterings- og utbedringsarbeider samtidig som andre nødvendige arbeider måtte utsettes. I 1810 begynte arbeidene med forgraven. De startet i syd og var ferdig fra Vaterland og frem til Gyldenløves kontregarde i nord i 1811. Igjen skjedde det en utglidning. Denne gang var det bonetten for enden av kontregarden som gled ut. For å unngå ytterligere uhell ble bonetten fjernet og erstattet med traverser, anlagt i 1812. Utmudring av hovedgraven ble gjennomført i 1808– 1810. Den dekkede vei, hovedvollen, kontregarden og ravelinene ble palisadert frem mot 1814.

Etter unionen med Sverige i 1814 har festningsanlegget stort sett stått uendret, til tross for at det i årene som fulgte ble lagt frem en rekke forslag til utbedring og effektivisering av festningsanleggene. Vollanlegget er stort sett blitt skånet for vidløftige inngrep, men i 1906 ble Torsnesveien åpnet som adkomstvei inn i byen. Den kommer inn mellom Prinsesse Charlottes og Prins Fredriks bastioner. Deler av festningens kontreskarpe og forterreng syd for Torsnesveien er også blitt bebygget. En omfattende restaurering av festningsanlegget fant sted på begynnelsen av 1990-tallet.

Bygninger: Det opprinnelige anlegg

Stående bygninger er i det følgende tilføyd inventarnummer i parantes. For disse henvises det til katalogene under kapittel 9. Forsvunne bygninger (markert med †) av betydning vil være nevnt i historikkdelen. Det vises også til de gjengitte historiske kart, prospekter og fotografier.

Da festningsanlegget ble oppført på 1660-tallet fikk byen en ny plan, med et mønster av langgater og tverrgater slik vi fortsatt finner dem. Men i motsetning til gatemønsteret, som i liten grad har vært gjenstand for forandringer, er det lite tilbake av bygningsmassen. Med unntak av 0002 Provianthuset, hvis første byggetrinn stod ferdig i 1674, er alle bygninger fra denne tiden gått tapt i de mange brannene som har herjet byen siden (enkelte bygninger er også blitt revet). Allerede i 1672 ødela en brann store deler av byen. Da anbefalte visestattholder Ove Juel borgerne å bygge sine hus av sten: «Dette til sikkerhet for saadan skadelig ildebrand, som nu byen nogen ganger har ruineret.» Senere ble disse anbefalinger forsterket til krav fra de militære myndigheter. De fleste av byborgerne fortsatte imidlertid å bygge i tre, mens Forsvarets bygninger med få unntak ble bygget i mur. Dette er forholdet den dag idag.

Image "chapter-4-56-1.jpg" without description

Kart 1750.

Image "chapter-4-56-2.jpg" without description

Det tømrede provianthuset, oppført 1719. Tegningen er del av H.J. Scheels oppmålingsserie fra 1757.

Bygninger: Utviklingen av det opprinnelige anlegg

1757

H.J. Scheel tegnet i 1757 et meget utførlig kart over byen slik den nå fremstod, supplert med enkelttegninger av 24 bygninger i hele byen. Dette materialet er viktig fordi den store bybrannen i 1764 la store deler av både den militære og borgerlige bebyggelse i aske. Referansene i det følgende er til 1750-kartet.

Kommandantens våning (A, †) bestod av flere bygninger gruppert rundt en rektangulær gårdsplass. De var alle oppført i 1725. Hovedbygningen, med en L-formet grunnplan, hadde hovedfasader mot Kirkegaten og mot kommandanthaven i syd hvor kommandantens lysthus (0009 Münsterhuset) fortsatt ligger. Dette manglet egen bokstavbetegnelse på kartene fra 1753 og 1757, men er på kart fra 1814 betegnet C. Huset, som er et av festningsbyens eldste, har et kvadratisk grunnplan på ca. 20 kvadratmeter og tegltekket pyramidetak med vinkel på 45 grader. Tilknyttet anlegget i sydvest lå det gamle bakeriet.

Provianthuset (B) hadde nå fått sin fulle utstrekning og var kommet under et felles tak. Blokkhuset (†) var i 1682 blitt bygget mot dets søndre gavlvegg (avmerket som Brand Batterie på kartet; dette fordi bygningen var oppført over dette batteriet til beskyttelse av det).

Bygning C (†) var også et provianthus, men av tømmer. Det var oppført i 1719 og ble angivelig revet i 1860-årene. Det lå opp mot vollen syd for kommandantgården og var en ca. 60 meter lang og 11 meter bred bygning i to etasjer med 18 jevnstore rom i hver etasje og lik planløsning i første og annen etasje. Taket var tegltekket saltak.

Bygning D lå nord i byen. Den var også 60 meter lang oppført i en etasje av gråsten og med bratt tegltekket valmtak. Den var oppført i 1733 og hadde rundbuede vinduer i første etasjes gråstensmur og små loftsutbygg med flate tak. I 1840-årene ble den påbygget en etasje i tegl samtidig med at vinduene i første etasje ble forandret. Idag går bygningen under navn av 0024 Artillerigården og er i fuget tegl og med valmtak, men nå uten takarker.

De grundmurede infanteribaraquer (E, †) lå rett øst for Færgeporten (T) hvor Kommisjonsgården ligger idag. Bygningene som var oppført etter brannen i 1700 ble gjenoppført i samme utforming etter en ny stor brann i 1712. De var oppført i 1½ stens mur i en etasje med høyt loft og innredet med 22 forlegningsrom av forskjellig størrelse. Der var sengebrisker i tre høyder i 3 meter høye rom gruppert rundt to innelukkede gårdsrom. Bygningskomplekset var uten kjeller bortsett fra kortfløyen i vest, hvor terrengets helning muliggjorde en direkte kjellerinngang fra gatenivå, dvs. fra det som idag er Færgeportgaten.

Infanteribaraquer af bindingsværck (F, †) var en 96 alen (ca. 60 m) lang og 15 alen (9,5 m) bred saltaksoverdekket bindingsverksbygning i én etasje med 24 rom. Kasernen var oppført i henhold til det såkalte blokksystemet, som anses å ha den store franske fortifikatøren Vauban (1633–1707) til opphavsmann (Berg 1981: 33). Systemet karakteriseres ved en inndeling i adskilte boenheter med hver sin utgangsdør. I dette tilfellet var fire og fire rom gruppert rundt et felles ildsted. Hvor lenge bygningen ble stående er ikke kjent. Hvis den overlevde brannen i 1764 kan den ha blitt revet i forbindelse med oppføringen av det nye store tøyhus i 1775. Den stod nemlig der hvor tøyhusets søndre fløy ligger idag.

Under G og H finner vi to kruttårn, begge oppført i 1736. Det ene (0023) står i Prinsesse Charlottes bastion, det andre (0008) i Prins Georgs bastion. Sistnevnte har fått et slakere takfall enn opprinnelig, ellers fremstår de i opprinnelig skikkelse. Begge har en kvadratisk grunnplan på ca. 10x10 meter med grunnmurer, vegger og hvelv i bruddsten. Takene var tekket med tegl. Tårnene er av en type som i likhet med (F) har sitt opphav hos Vauban.

Hovedvakten (J) ble oppført i 1731 av gråsten i én etasje og med valmet tegltekket tak. I 1823 ble den tilbygget i begge ender og benyttet som slaveri.

Gyldenløvescorps de garde (K, idag 0029 Artillerismien) i Gyldenløves bastion var en vaktstue i militær barokkstil. Hovedfasaden mot syd hadde en arkaderekke med buer, typisk for periodens militære vaktbygninger. Mansardtaket hvilte på en bred, rikt profilert gesims. Men bygningen fikk ikke lang levetid i denne utformingen. Allerede i 1807 – etter brannskade i 1784 – ble den ombygget til den artillerismie vi kjenner idag.

Bokstaven «L» betegner «en gammel Corps de Garde af Bindingsverck i redangen syd for Færgeporten. Det var en enetasjes bygning med en grunnflate på ca. 50 kvadratmeter og med bratt saltak med takvinkel på ca. 57 grader. Den må ha strøket med i storbrannen i 1764.

Vollportens ravelinsvakt (M, idag 0022 Ravelinvakten) fra 1746 ligger på ravelinet mellom Charlottes bastion og Frederiks bastion – en enetasjes bygning i tegl og med stort bratt valmet tegltekket tak.

Image "chapter-4-57-1.jpg" without description

De grundmurede infanteribaraquer, oppført 1712.

Image "chapter-4-57-2.jpg" without description

De af Bindings-Werck Bygde Infanteri Baraquer, oppført 1712.

Image "chapter-4-57-3.jpg" without description

Artillerie Smedens og Lavett-Magerens Wærcksted. NRA KBK XVIII 12q. Tegningene inngår i H.J. Scheels oppmålingsserie fra 1757.

Image "chapter-4-58-1.jpg" without description

Materialgården tegnet av H.J. Scheel i 1757. NRA KBK XVIII 12q.

Image "chapter-4-58-2.jpg" without description

Kart 1814.

Den står der fremdeles i tilnærmet opprinnelig skikkelse, selv om den i nyere tid er blitt brannherjet både i 1962 og -63.

Artillerismedje og Lavettmagerhuset (O, †) ble oppført i 1726 i Prins Christians bastion med en grunnflate på ca. 612 meter. Ved en besiktigelse i 1713 var den i forfall.

Fæstningsmaterialhuuset og Stalde (P) er kalt både Materialgården og Materialhuset og var et bindingsverkshus i en etasje med valmet tak med vinkel på 45 grader. Bygningene ble oppført i anledning det arbeidet som ble påbegynt i 1737 på hovedfestningen og sto slik i ca. 90 år frem til 1827, da en større ombygging fant sted.

Vollportbygningen (Q) ble oppført 1695–99, med portgjennomgang i grunnplanet og vaktstue ovenpå. På begge vaktstuens langsider var det rundbuede innganger, til en gjennomløpende gang. I begge gavler var det to vindusåpninger hvorav de to mot øst er gjenmurt idag. Døråpningen i langfasaden mot nord er også gjenmurt.

1814

Det neste kartet vi skal se på er fra 1814. Mellom 1750 og 1814 var det flere branner: Den store bybrannen i 1764 og en mindre brann i de to nordligste kvartalene i 1784. På kartet finner vi de militære bygningene som ble stående. Det gjelder B, C – som her står for kommandantens lysthus – og videre D, G, H, J, K, M, P og Q. Dessuten vollportene R, S, T, U og W. Vi skal her se på de bygningene som er kommet til siden 1750.

Commandantens Vaaning (A) ble oppført i 1768 som bolig for toller Ernst Melchior Leschly og ble kjøpt av staten til kommandantbolig i 1796, etter at den forrige kommandantbolig gikk med i brannen 1764. Den står der fortsatt, men hovedinngangen er flyttet til gårdsrommet mot elven, og de tre takarkene ble erstattet med to større. Idag er disse fjernet. Hovedfasaden må være endret etter 1825: Et prospekt fra dette året viser bygningen med tre takark er og med hovedinngangen midt på hovedfasaden. Den enetasjes bygningen er oppført i pusset tegl og med valmet tak hvor takvinkelen er 47 grader.

Infanterikaserne 1771 (E, †) ble oppført 1769–71 etter at det tidligere anlegg på denne tomten ved Færgeporten ble rasert ved storbrannen i 1764. Bygningene ble denne gang oppført i to etasjer og igjen uten kjeller, bortsett fra vestfløyen (mot dagens Tollbodgate). Loftet fikk en rekke takarker, og anlegget hadde flere trappeforbindelser mellom etasjene og dermed flere rømningsveier i tilfelle brann. I det hele tatt var planløsningen mer rasjonell enn ved de grundmurede infanteribarakker samtidig som anleggets større volum ga plass for flere soldater. 18 rom i hver etasje ga ialt 36 rom, mens det tidligere anlegget hadde 22 rom av omtrent samme størrelse. Bygningen gikk med i brannen 1830.

Infanterikasernen ved Torvet, Torvkasernen (F, 0017) ble oppført i årene 1783–88 etter H.C. Geddes plan. Når unntas vindusutskiftninger har den ikke gjennomgått omfattende utvendige endringer etter oppførelsen.

Artillerismedjen (K, 0029) er en utvidelse av Gyldenløves Corps de garde.

Tøyhuset (L), også kalt det nye feltartillerihus, ble avlevert til artilleriet i 1775. Bygningen er i én etasje med to magasinloft under taket, av bordkledd bindingsverk med hjørner og portinnfatninger av mur. I 1803–08 ble bindingsverksveggene erstattet av murvegger med murt gesims. Tøyhuset var i sin tid Norges største bygning i bebygget flate, ca 4000 m2. Av økonomiske grunner ble den ikke oppført i mur som opprinnelig planlagt. Den fikk imidlertid murt sokkel og murte hjørner og portomramninger. Ellers var veggene av panelt bindingsverk. I 1803–1809 ble bygningen forsynt med murvegger og murt gesims.

Bageribygning (N, 0006) ble oppført ca. 1765 og er en enetasjes murbygning med bratt tegltekket tak og avvalmede gavlspisser. Det er en nøktern bygning i upusset tegl. I 1837 ble bygningen forlenget 5,6 meter mot syd.

Laboratoriet (O, 0008) ble oppført 1802 i tilnærmet samme skikkelse som N, men i motsetning til denne har laboratoriet ikke endret hovedform, selv om planløsning og innredning er forandret etter skiftende bruk, spesielt i forbindelse med ominnredningen til militært sykehus i 1885. Den ble oppført på tomten til den tidligere artillerismie («O» på kartet fra 1750).

Image "chapter-4-59-1.jpg" without description

De gamle Caserner (Infanterikasernen fra 1771) slik den fremstod i 1821, ni år før den gikk med ved brann. Steinmaterialet ble senere gjenbrukt i bygning 0039 (Armeens depot) på Akershus festning. RAk/94-0884.

1844

Neste kart er fra 1844. Etter 1814 hadde det vært én stor brann i 1830, og to mindre branner i 1832 og – 35. Den eneste militære bygning som gikk tapt ved disse brannene, var «De gamle Caserner» fra 1771. På deler av dennes murer, som igjen var overtatt fra «De grundmurede infanteribaraquer» (oppført 1700, brent 1764), ble i 1834 oppført Kommisjonsbygningen (19, 0019). Sidefløyen og uthuset kom til i henholdsvis 1868 og 1874.

Vest for Tøyhuset var også Sygehuset (18, †) eller garnisonssykehuset oppført siden 1814. Ifølge fortegnelsen over Statens bygninger fra 1845 bestod den av følgende: «a. Den saakaldte Sygehuusbygning har een Etage til Gaden og 2 Etager til Gaarden. Den nederste Etage af Grundmuur og den 2den af Bindingsværk med Muur og bordklædt.

Image "chapter-4-60-1.jpg" without description

Kart 1844.

Image "chapter-4-60-2.jpg" without description

Tegning fra Hirsch 1813. Plan til at paabygge det nærværende Sygehuus og gamle Skole en 2 Etage, for i dette Locale at kunne underbringe Garnisonens syge i Fredstider. NRA GKK 46.

Bygningen har 9 Værelser (...). b. Den saakaldte Skolebygning. 1 Etage høi, af Grundmuur med 6 Værelser, hvori Jernkakkelovne. c. En Sidebygning af Bindingsværk med Muur. 1 Etage høi og indrettet til Kjøkkener og Spiskammer. d. En Ditto af samme Bygningsmaade, hvori 2 Brændeskuur, Liigstue, Fæhuus, Svinestie samt 3 Latriner. (...)»

Endel av de øvrige bygninger har imidlertid gjennomgått endringer siden sist. Disse er i korthet:

Slaveriet (1, 0001), som opprinnelig var oppført som hovedvakt i 1731, var blitt tilbygget i begge ender i 1823. Frem til 1825 ble den brukt både til vakt og slaveri. Fra 1825–29 var det slaveri i hele bygningen og etter den tid verksted og lager. Bygningen, som opprinnelig hadde valmtak, fikk saltak ved tilbygningen i 1823.

Provianthuset (2, 0002) ble mot nord tilføyd to mindre bygninger knyttet til brannberedskapen; hvorav det ene, Sprøytehuset (0003), ble oppført i 1827 og fortsatt står. Stigehuset eller brannredskapshuset som var oppført i tilslutning til Sprøytehuset, ble imidlertid revet i 1934. Førstnevnte ble oppført i tegl, mens sistnevnte var av panelt bindingsverk.

Offisersvakten (6, 0004) ble oppført i 1828 som vaktbygning i en etasje med valmtak.

Exercérhuset (14, 0011) var ikke inntegnet på 1814- kartet, til tross for at det angivelig er oppført i 1805 eller 1808. Ekserserhuset eller Ridehuset er en trebygning med en parallellogram-formet grunnflate på 452 kvadratmeter, vegger av 7S bindingsverk og saltak med avvalmede gavlspisser.

Slaverier og Magasin (15, 0012) er det som idag kalles Kjørbogården, antagelig oppført 1765 av kjøpmann Hans Kjørbo. Bygningen ble kjøpt av militæretaten til kommandantbolig i 1776, men det viste den seg lite egnet til. Den ble istedenfor brukt til magasin og fengsel. En tegning fra 1808 kan vise hvordan Kjørbogårdens magasinbygninger så ut dengang, med to murbygninger og en trebygning gruppert rundt to gårdstun. Sammenligner vi etasjeplanene med grunnrisset på 1844-kartet ser vi at bygningene eksisterte i denne formen også da. I 1913 er det bare de to murbygningene som står tilbake, de står der fremdeles. Muren mellom den toetasjes murbygningen mot Kasernegaten og trebygningen er også blitt stående.

Materialgaarden (13, †) var et ganske omfattende bygningskompleks i Prins Frederiks bastion. Det omfattet ifølge Beskrivelse over Statens Eiendomme, 1825/1826, følgende elementer:

  • En to Etages Byging, hvoraf 1ste Etage er af Grundmuur og 2den Etage af Bindingsværk med udmurede Fag, beklædt med Bord, hvori 13 Rum med 8 Jernkakkelovne og et Bryggerhuus. Rummene i 1ste Etage benyttes til Materialiers Opbevaring; den øvrige Deel af Bygningen er i den Grad forfalden, at den ei kan beboes.
  • En Sidebygning i Øst af samme Beskaffenhed, hvori Kjøkken og 4 andre Rum. Er saa forfalden, at den ei kan benyttes.
  • En Tværbygning, ligeledes af samme Bygningsmaade, hvori 3 Rum, som benyttes til Værksteder,
  • En Fæhusbygning, een Etage af Grundmuur. Indretningen og Tagværket er i den Grad forfaldet, at Bygningen ei kan benyttes.
  • En Staldbygning, een Etage af Grundmuur; samme Anmærkning som ved Fæhuuset gjælder ogsaa her.
  • En Bindingsværksbygning, beklædt med Bord, indrettet til Vognskuur. Er aldeles forfalden og saaledes ubrugelig.
  • En Ditto Bygning i Syd, samme Bygningsmaade, afdelt i 4 Rum, der benyttes til Værksteder.
  • En grundmuret een Etages Bygning, inddeelt i 6 Rum, hvori en Skorsteen og en Kakkelovn. Dette Locale benyttes deels til Værkstæder og deels til Materialiers Opbevaring.

Bygningene ble ifølge en senere fortegnelse ombygget i 1827 og 1828, slik at de i 1845 bestod av:

  • En toetages grundmuret Bygning, hvori 12 rum, hvoraf 8 med Kakkelovne. Rummene i 1ste Etage benyttes til Materialiers Opbevaring og er Fæstningens Ingenieur anvisst Qvarteer i 2den Etage. I Flugt og Forbindelse med den nordre Ende af denne Bygning:
  • En toetages Vinkelbygning, hvoraf 1ste Etage af Grundmur og 2den Etage deels af Grundmuur, deels af Bindingsværk. I den ene Fløi af denne Bygning er Kjøkken, Bryggerhuus, Drengestue, Pigekammer og Madbod; i den 2den Fløi ere 2 Magazinrum og en Loftetage. For enden og i Forbindelse med den første Vinkelbygning
  • En grundmuret eenetages Vinkelbygning hvori Stald, Fæhus og Latriner. Gjennem denne Bygning er Indgangen til Baggaarden eller Værkstedlocalet, der bestaar af:
  • En Bindingsværks Bygning beklædt med Bord, hvori 4 Rum for Materialier.
  • En grundmuret eenetages Bygning inddeelt i 6 Rum hvoraf 1 Kjøkken og 2 smaae Værelser anvendes til Bolig for Voldmesteren og de øvrige 3 Rum til Værksteder.

Det nye slaveri (23, 0024) figurerte på 1750-kartet under navnet Artilleriets tøihus. Bygningen ble også kalt Det gamle tøihus etter at det nye store tøyhuset stod ferdig i 1775. Om bygningen heter det i Fortegnelsen over Statens Eiendomme fra 1845: «En to-etages Bygning, hvis første Etage er af Graasteen og ifølge Kongelig Resolution af 6te Juni 1840 overhvælvet, og hvis anden Etage, der blev opført i Overeensstemmelse med 9de ordentlige Storthings Bevilling og Kongelig Resolution af 11te August 1840, er af Muursteen. Loftetagen er ved anbragte Bindingsværks Vægge beklædte med Planker, indrettet til Sovelocaler for Slaver. På den nordre Side og i Forbindelse med Bygningen ere anbragte 3 Latrinebygninger af samme Slags Muur og Høide som Hovedbygningen og med Adgang fra de forskjellige Etager.»

Marketenteriet (24, 0027), en en-etasjes murbygning, ble oppført i 1838 som marketenteri for slaveriet.

Slaveverkstedet (27, 0026), en langstrakt trebygning i Færgeportgaten ble oppført ca. 1845. I Fortegnelsen over Statens Eiendomme fra 1845 heter det: «Overensstemmende med den af sidste Storthing skeete Bevilling har Justits-Departementet ved Skrivelse af 30te Januar 1843 bifaldt, at der opføres en liden Muurbygning til Smedie for Slaveriets Arbeidsanstalt, saavelsom en ny Bindingsværksbygning til Opbevaringssted for Arbeidsanstaltens Materialier og Fabricata samt til Contoirlocale for bemeldte Indretning.»

Badehuset, med brygge (28, †) er også oppført etter 1814 og var et enkelt trehus.

1921

Det nest siste kartet er fra 1921.

Siden 1844 har det vært flere branner, bl.a. en i 1858 da garnisonssykehuset gikk tapt.

En brann i 1864 gjorde det av med Materialgården i Prins Frederiks bastion. På tomten ble Ingeniørgården (16, 0013) oppført. Også Materialhuset ved Søndre kurtine (5 på 1844-kartet, †) er forsvunnet siden sist, likedan et vognskur (8 på 1844-kartet) og et brændehus (9 på 1844-kartet).

Image "chapter-4-62-1.jpg" without description

Kart 1921.

Image "chapter-4-62-2.jpg" without description

Plan over Fredrikstad fra 1690 med forslag til et citadell som skulle sikre det militære området mot brann og andre mulige «surpriser». Tegnere: Cicignon, v d Pforden og Storm.

Et nytt badehus (28, †) ble oppført 1895 på det gamles plass. Det var et panelt bindingsverkshus på laftestener, tekket med tegl.

Idag

Relativt få forandringer har funnet sted etter 1921. Den kanskje viktigste er at den gamle skurbygningen mot 0002 Provianthusets søndre gavlvegg – Blokkhuset fra 1682 – ble revet og tomten ryddet i 1934. Gavlveggen ble forsynt med Christian Vs siffer og årstallet 1691.

Videre har Ravelinsvakten (0022) vært hjemsøkt av brann hele tre ganger (1962, -63 og -79), men er hver gang blitt bygget opp igjen innvendig. Eksteriøret har overlevd relativt intakt. Kommisjonsgårdens uthusbygning (0020) har også brent, og ble gjenoppbygget med samme utvendige form. Brannredskapshuset eller Stigehuset ved Provianthusets nordre gavl ble revet i 1934.

Fant du det du lette etter?