Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Festningens historie

Image "chapter-4-42-1.jpg" without description
1121 Vestre kurtineport. Over buehvelvet i tegl sees Christian VIs speilmonogram med årstallet 1737. Over dette igjen står årstallet 1817 på en av gråsteinene. Foto: Kjetil Rolseth

Festningen blir til

Etableringen av Halden skyldtes nesten utelukkende handel med tømmer. Tistedalselven var den viktigste transportveien for tømmer, og elven fikk drive mange sager. Gjennom 1500-tallet økte utskipningen av tømmer og planker. Dette skapte befolkningsvekst, og tidlig på 1600-tallet var det grunnlag for å opprette Halden som kirkested.

Terrenget mellom Sverige og Norge er såkalt kanaliserende, dvs. at de farbare dragene løper sammen. En hær på vandring vestover fra Sverige ville på et tidspunkt passere Idd kirke, om den ikke skulle gå så langt nord som til Kongsvinger. Halden fikk dermed i kraft av sin beliggenhet stor strategisk betydning, ikke minst i krigsårene fra 1644–1660. Enda viktigere ble det da Bohuslän ved freden i Roskilde i 1658 ble svensk og riksgrensen rykket nærmere. Det var derfor et naturlig sted å anlegge en festning.

Stattholder Hannibal Sehested innså hvor viktig det var å sikre Halden mot å falle på svenske hender og sikre landveisforbindelsen mellom Østfold og Bohuslän. I oktober 1644 ga han derfor Halden en fast besetning av soldater som forskanset seg bak provisoriske palisadeverk. Dette palisadeverket, sammen med et vakthus, ble høyst sannsynlig anlagt i Strorkleivas øverste del. Et par måneder senere ble denne palisaden og vakthuset flyttet høyere opp, sannsynligvis til stedet der «Gamleporten » senere ble bygget. I mars 1645 oppførte oberstløytnant Bendix Creetz et blokkhus med jordskanse (†) omtrent der klokketårnet (0013) står i dag. Samtidig ble det oppført noen redutter, og det samlede anlegg fikk navnet Creetzensten. Blokkhuset var forsynt med skyteskår og bestykket med kanoner. Reduttenes størrelse og plassering er ukjent. Disse første befestningsanleggene var provisoriske og vedlikeholdet ble trolig forsømt da Hannibalsfeiden var over.

Stor militær aktivitet foregikk også ved sjøen og i selve byen. Halden ble fra mai 1657 et garnisonssted med behov for barrikader, vakthus og brygger i tillegg til de nødvendige magasiner, sykehus, staller, barakker, provianthus m.m.

Krigsutbruddet 1657: Halden ble en grenseby

Da Frederik III i juni 1657 brøt freden og erklærte krig mot Sverige, var det både for å gjenvinne de tapte norske landsdelene, men også for å få sine personlige områder1 tilbake: de tyske stift Verden og Bremen. Krigen var planlagt som en angrepskrig og angrepene skulle komme fra både Holsten, Skåne og Norge. Som under Hannibalsfeiden var Halden base for den norske hæren i Bohuslän, og syke og sårede soldater fra kampene omkring Gøtaelven ble sendt dit.

Svenskenes raske fremrykning opp gjennom Sønderjylland vinteren 1657–1658, adelens svik ved å søke tilflukt i København og en veltrenet svensk hær var årsaken til at Danmark-Norge tapte krigen. Denne kortvarige krigen kom således ikke til å berøre Halden direkte, men freden var dyrekjøpt. Ved Roskildefreden i februar 1658 skulle Jämtland, Härjedalen, Trondhjems len, Bohuslän, Skåne, Halland og Blekinge for alltid avstås til Sverige. Grensen gikk ikke lenger i Göta elv, men i Iddefjorden. Halden var nå en viktig grenseby mot den nye europeiske stormakten Sverige.

Svenske angrep på befestningene i 1658 og 1659

Svenskene erkjente nå Halden som et viktig militær-strategisk punkt. Sommeren 1658 gav derfor Carl X Gustav ordre til kommanderende general i Bohuslän, generalmajor Harald Stake, om å okkupere Halden. 4. august besatte svenskene Sjelland. Norge mobiliserte både de hjemsendte soldatene og bondesoldatene og var klar til å motstå et svensk angrep. Oppe ved Creetzensten ble forsvarsverkene fra Hannibalsfeiden satt istand.

16. september angrep svenskene Creetzensten fra området rundt Overberget, men mangel på proviant og krutt førte til at de måtte trekke seg tilbake. Etter svenskenes tilbaketrekning innledet generalløytnant Jørgen Bjelke et angrep på Bohuslän uten å lykkes med å tilbakeerobre området.

I løpet av desember 1658 og januar 1659 ble Halden by og befestningene forsterket med «bargård»; granbusker lagt sammen på kryss og tvers i ca. en meters høyde. Også byens hus mot nordsiden var klargjort til kamp med skyteskår og forsterkninger. To kanoner var plassert på Creetzsensten og tre på borgmesterens skip som lå innefrosset i isen. På Sauøya og på Rødsberget var det etablert fortifikasjoner som støtte for byen. Isen ble holdt åpen i råker. Nær elvemunningen var ryttere og dragoner plassert.

2. februar 1659 dro general Stake igjen over grensen, først over den frosne Skjebergkilen direkte mot Fredrikstad, to dager senere angrep han Halden. Nå gikk han utenom Creetzensten og ville angripe byen fra sjøsiden. Han uskadeliggjorde borgmesterens skip først, så inntok han de norske stillingene på Sauøya og Rødsberget. Kanonene på Creetzensten, bargjerdet, råkene i isen og forsvarsstillingene i byen gjorde angrepet fra sjøsiden vanskelig. Derfor prøvde svenskene igjen å trenge inn i byen fra nordsiden, men over broen ble de så heftig beskutt at de måtte trekke seg tilbake. General Stake trakk til slutt sine styrker tilbake fra isen i erkjennelse av at prisen for å innta Halden var for høy.

Etter dette angrepet ble befestningene rundt Halden styrket. Man startet med å reparere broen og fornye og utbedre sperremidlene. På Creetzensten ble blokkhuset utvidet, skansen rundt ble utvidet og forsterket, det ble bygget et ammunisjons- og krutthus og en corps de garde. Det ble tømret et nytt batteri omtrent der hvor Overkongen (1054) er idag. Omtrent på dette tidspunkt begynte betegnelsen «Fredriksten» å dukke opp. Det ble også oppført en skanse: Georgsskansen (den senere Prins Georgs halvbastion), og øst for Creetzensten, der hvor Overdragen (1071) er idag, ble utenverket «Dragen» oppført. Der Stortårnet (1063) ligger ble det anlagt et åpent forverk med navnet «Pas På», og på Overberget en rekke lette forskansninger som behersket veien fra Risum til Knardal. Så begynte sperrings- og befestningsarbeidene på oversiden av kapellet og langs veien til Idd gjennom Kleven, hvor det senere ble satt opp palisader. Ved Creetzensten ble det bygget en forsvarslinje, for det meste en palisaderekke, mot syd over Iddeveien, frem til høyden der Brådlandskansen lå, videre mot vest til Rolandhøyden, og opp til høyden ovenfor Knardal. Der palisaden krysset veien til Idd var det en port, «Gamleporten», og et vakthus. På Brådlandshøyden lå verket «Bråteland», på Rolandshøyden lå verket «Roland» og lengst i vest på høyden, ovenfor Knardal, lå verket «Christianopel». Rett ovenfor det som ble til Borgerskansen var det bygget en mindre befestningslinje av palisader, som stengte Storkleiva. Mot nord og øst ovenfor byen ble Borgerskansen anlagt. Denne ga en sikker forbindelse mellom byen og Creetzensten. På Rødsberget ble det oppført en vaktbygning med ammunisjons- og proviantrom, og det ble bygget et batteri for to kanoner. Rødsberget ble arrangert som et selvstendig, lukket verk omgitt av et palisadert retransjement.

Arbeidene med disse befestningene ble utført under ledelse av lensherren Tønne Huitfeldt, men ettersom den betydningsfulle ingeniøroffiseren Willem Coucheron var i Halden i 1659, er det tenkelig at han øvet innflytelse på anleggenes utformning.

Befestningsarbeidene hadde gjort Halden mye vanskeligere å innta, enten man forsøkte seg fra Iddesiden eller fra sjøsiden. Halden var blitt et viktig punkt i forsvaret av Sydøst-Norge, og den militære tilstedeværelse medførte stor aktivitet knyttet til transport, sykepleie, garnisonering av soldater, soldater på gjennommarsj m.m. På Creetzensten var det nå en vaktstyrke, men ingen garnison.

Image "chapter-4-44-1.jpg" without description

Hele 1053 Prins Georg halvbastion med 0010 Lille krutthuset i forgrunn til venstre sett fra Klokketårnet i øst. Foto: PS

Beleiringen i 1660

I januar 1660 ble Halden gjenstand for svensk beleiring. Svenskene måtte først ta stillingen på Rødsberget for å sikre videre fremrykning mot byen. Svenskene bragte artilleri i stilling i nærheten av Os gård, og søndag den 22. januar begynte beskytningen av byen og Rødsberget. Etter tre dagers beskytning måtte kommandanten på Rødsberget oppgi stillingen. De fleste soldatene reddet seg inn i byen, men en del ble hugget ned av svenskene som okkuperte den forlatte stillingen.

Svenskenes beleiringsstyrke ble noe svekket og nordmennene utnyttet situasjonen ved å gjøre to utfall ved Kleven mellom den 5. og 11. februar, med det resultat at svenskene ble fordrevet fra stillingene mellom høydene der Stortårnet og Overberget senere ble bygget. 13. februar hadde svenskene tatt stilling på østfronten (dvs. fra Gyldenløve i en linje til Overberget) klar til et stormangrep på Creetzensten. Om morgenen begynte samtlige svenske batterier å skyte både fra nord og øst i et forsøk om å skyte seg igjennom Brådland og Roland skanser. Men skansene motsto kanonilden og senere på dagen også infanteriets stormangrep. Svenskene lyktes ikke med å storme Creetzensten.

Feltmarskalk Kagg, som ledet beleiringen, fikk forsterkninger av dalkarer, bønder fra Dalarne, men de ville ikke delta i stormangrep mot Halden. Han besluttet derfor å angripe generalløytnant Jørgen Bjelkes styrke ved Borge kirke. Bjelke hadde imidlertid trukket seg tilbake til Fredrikstad og Kagg oppga å angripe ham i den befestede byen med stor forsvarsstyrke. Det ble besluttet å foreta enda et angrep på Creetzensten. Den 21. februar slo svenskene til, med beskytning av Brådland skanse fulgt opp av ryttere og dragoner til fots. Heftig forsvar og tett tåke gjorde at svenskene måtte avbryte angrepet og trekke seg tilbake. Da kampen ikke hadde gitt det ønskede resultat og feltmarskalken hverken hadde fått svar fra kongen eller riksrådet på sine anmodninger om forholdsordre, innkalte han sine høyere offiserer til krigsråd. Det ble enstemmig besluttet å heve beleiringen av Halden og få tropper og materiell tilbake til Sverige før tøværet gjorde veiene ufremkommelige.

Den 22. februar fikk Kagg brev om Carl X Gustavs død i Gøteborg den 13. februar, og dette fremskyndet avmarsjen fra Halden. Da hadde det svenske felttoget vart i seks uker uten at noe ble oppnådd. Det ble sluttet fred med Sverige 27. mai 1660, og Bohuslän forble svensk. Strategisk var Halden nå blitt en grensepost med stor betydning: Stedet hadde overtatt Båhus festnings rolle i grenseforsvaret. Planene for en permanent befestning av Halden ble utarbeidet i løpet av kort tid. Allerede i juli forelå det et brev fra Kongen til stattholderen om å bringe Halden i forsvarsstand ut fra en vedlagt plan. Denne finnes ikke i arkivene, så vi vet ikke hva den gikk ut på.

Kongelig godkjennelse

I 1661 godkjente Fredrik V et forslag til utforming av Fredriksten festning fremsendt av den nyutnevnte kommanderende general i Norge, Claus von Ahlefeldt. Byggearbeidene foregikk fra 1661 til 1667 uten at planene ble vesentlig endret. De approberte tegningene er ikke bevart, men ut fra arkivmaterialet er det mulig å danne seg et bilde av hva de gikk ut på.

1661–1671 Første byggeperiode

Ahlefeldt fant de forskjellige befestningene rundt Halden for vidløftige og for mannskapskrevende til å kunne opprettholdes. Han hadde etter personlige undersøkelser og overveielser fastslått hvilken type forsvarsanlegg som var best egnet til forsvar av dette nokså ulendte grenseområdet. Han anbefalte oppført et omsluttet anlegg – såkalt citadell – ut fra eksisterende anlegg på Creetzensten. De fortifikatoriske detaljene overlot han til sin ingeniøroffiser Willem Coucheron, og planen fra 1661 som Fredriksten ble anlagt etter kan derfor kalles den Ahlefeldt-Coucheronske plan. Når citadellet ble anlagt utenfor byen var det fordi de naturgitte forholdene gjorde et effektivt forsvar av Halden meget vanskelig. Creetzensten lå gunstig til for å forsvare både by og havn mot en ny offensiv fra Sverige. Samtidig ble «Borgerskansen» planlagt utbygget som et lukket anlegg mellom byen og Creetzensten der byens borgere kunne søke tilflukt.

Fredrikstens første byggeperiode strakte seg over 10 år med ujevn fremgang. Særlig i årene 1667–1669 lå arbeidet stille pga. pengemangel. Det viktigste som gjensto var å bygge ferdig citadellets ytre befestningslinje med Kongens bastions faser, vestre forsenkede batteri og kurtinen ned til prins Jørgen. I Kongens bastion sto ennå begge flankene, de indre murene og redutten tilbake. Alle bastionene manglet indre oppfylling, planering og brystvern. Planlagte kasematter var ennå ikke oppført: Både østre (0005) og vestre kurtine (0008) manglet indre kurtinemur og hvelvinger mellom ytre og indre mur; Ravelinet (1082) foran Østre port manglet. Det gjensto med andre ord ganske mye før festningen oppnådde den forutsatte «fuldkomne Perfektion». Ved utgangen av 1671 var imidlertid citadellets yttermur ferdigbygget.

I denne 10-årsperioden ble det også oppført en rekke trebygninger: Inne i citadellet ble det i 1664 oppført et provianthus, omtrent der hvor Gamle kommandantbolig er i dag, i 1665 en kommandantbolig, en corps de garde i nærheten av Østre port og et kombinert bryggeri og bakeri ved Nordre kurtine. Utenfor festningen, ved Gamleporten, ble det i 1664 oppført en høylåve og en stall for arbeidshestene. I 1665 ble festningens teglverk bygget, i 1666 et fangehus over Kleivporten og en hestemølle ved siden av provianthuset. En ny høylåve ble oppført utenfor Østre port i 1667, og i 1669 et lite hus til kapteinvaktmesteren. Dette året ble et materialhus og en smie innhegnet med palisader bygget ved Østre port. I 1671 ble det oppført et klokketårn på øverste bastion med en klokke innkjøpt fra England.

Festningens kanonbestand økte til 10 av bronse, 31 av støpejern og en morter på 60 pund.

1672–1682 Tidsrommet frem mot annen byggeperiode

Stor byggeaktivitet på festningsverkene i perioden 1672–82 kjennes ikke, men det ble satt i gang en rekke provisoriske arbeid i forbindelse med Gyldenløvefeiden 1675-1679: I citadellet ble midlertidige batterier, brystvern og banketter fra første byggeperiode ombygget og utvidet; nye provisoriske utenverker ble anlagt; byen ble befestet og det ble bygget en skanse i Sponviken. I 1675 var Indre borgerskanse fullbygget i den form og det omfang som den stort sett har bevart til idag. Dette året ble også Ytre borgerskanse påbegynt. Den løp fra foten av Donjonen ned mot elven. Begge verkene var en kombinasjon av løsmurer og palisader.

1682–1701 Annen byggeperiode

I begynnelsen av 1680-årene ble det igangsatt en storstilt festningsutbygging i Norge, som skulle bringe de bestående festningene langs grensen i full defensjonsstand. Videre skulle provisoriske anlegg ombygges til permanente verker. Innen arbeidene på Fredriksten kom i gang, ble det nok utarbeidet en plan for hvordan dette skulle utføres. Planen kjennes bare som en punktvis igangsettelsesordre fra Gyldenløve for arbeidene i 1682. Sammenholdt med bygningsforslagene for de følgende år gir den et inntrykk av motivene bak utbyggingen av Fredriksten festning.

For citadellets del var hensikten å gjøre anlegget til et permanent verk i samsvar med Coucherons opprinnelige plan: erstatte provisoriske bygninger av tre med permanente i mur, bygge kasematter hvor dette var hensiktsmessig, fylle bastionene med jord og bygge brystvern av torv. Dernest å bygge Øvre ravelin om til et permanent verk, samt utvide og erstatte provisoriske utenverker av tre med verker av løs mur. Tilsist å anlegge detasjerte verker. Samtidig ble fjellknauser, terrengelementer og andre hindringer foran festningen, som kunne gi en fiende ly under stormangrep, sprengt bort slik at man skapte skuddfelt og fritt utsyn.

Av de detasjerte verkene ble Overberget besluttet oppført i 1685 og arbeidet satt i gang i 1686. Stortårnet er ikke nevnt i Gyldenløves ordre fra 1682, men bygging ble påbegynt samme år utenfor programmet. Gyldenløve ble oppført i 1683, også dette utenfor programmet. Alle verkene var ferdigstilt i 1690.

1701–1709

I 1701 ble oberstløytnant P.J. Wilster inspektør for festningsutbyggingen i Norge og J.F von Ahrenswald kommandant på Fredriksten festning. Begge var utilfredse med festningens tilstand: brystvernene var forfalne og treverket i bastionene råtne. I 1703 ble det derfor nedsatt en kommisjon som skulle se på festningens tilstand, opptegne nøyaktig kart og fremme forslag til utbedringer med detaljert overslag over omkostninger. Kommisjonens innstilling forelå i februar 1704.

Kommisjonen fant at plassen inne i hovedfestningen – citadellet – ikke tillot oppføring av nye bygninger til innkvartering av mannskaper og oppbevaring av diverse krigsfornødenheter. Man foreslo derfor bombesikre hvelvinger på innsiden av kurtinene og i bastionene. Hvelvene skulle så fylles opp med jord og torv for å kunne danne grunnlag for batteristandplasser. Kommisjonen foreslo også å bygge om Provianthuset med bombesikre hvelv og forlenge det, bygge ny kommandantbolig og ny corps de garde i mur, samt en trebarakke i Borgerskansen til 200 mann.

Tilsvarende skulle festningens murer, bastioner, halvbastioner osv. forsterkes, og utenverker med ravelin, kontreskarpe, redang og tenalje forhøyes. De detasjerte verkene Gyldenløve, Overberget og Stortårnet skulle forbedres tilsvarende og gjøres stormsikre med forsterkede murer og bombesikre hvelv. Videre foreslo kommisjonen å befeste Borgerskansen med en palisadert kontreskarpe.

Arbeidene skulle utføres i løpet av en 9-års periode, og ville totalt koste ca. 150.000 riksdaler. Forslaget ble visstnok godkjent som et program for festningens istandsettelse, men gjennomføringen ble gjort beroende av om midlene kunne skaffes. Rekkefølgen i gjennomføringen var det ikke enighet om: P.J. Wilster ville sikre festningens ytre anlegg med murer før det indre, mens kommanderende general ville sikre festningen innenfra og ut. Pengestrømmen til arbeidene var ikke forutsigbar, men fra 1704 til 1709 ble det brukt i alt 24.400 rd til gjennomføring av kommisjonens forslag.

1709–1720 Elleveårskrigen

Da elleveårskrigen brøt ut ble festningen satt på krigsfot. Det viste seg imidlertid snart at den ikke var truet, for krigshandlingene foregikk utenfor Norge. Arbeidet på festningen fortsatte derfor som i de foregående fredsår. Frem til 1715 ble det overveiende foretatt utskiftning av batterienes tømmerkonstruksjoner som jevnlig råtnet, samt noe murerarbeid på Prinsens bastion.

Etter at Carl XII kom tilbake til Sverige fra Tyrkia i 1715, og straks hadde påbegynt nye opprustninger, kom Fredriksten i faresonen igjen. Forbedring av innkvarterings- og magasinforholdene og utbedring av festningsverkene ble derfor forsert. Vollganger og brystvern, som var i dårlig forfatning, ble satt i stand. Enveloppen (1059, 1060) sto nærmest ferdig, men den foreslåtte nye kontreskarpen utenfor var ikke påbegynt ennå. De Tettauske verker tjente fremdeles som kontreskarpe for festningen mellom Donjonen og Ravelinporten.

På Gyldenløve og Stortårnet ble det hovedsakelig utført reparasjonsarbeid, mens det på Overberget ble bygget et forsenket batteri. Generelt ble utenverkene forhøyet og terrassert og forsvarslinjene forbedret.

I juli 1716, etter retrett fra Christiania, angrep svenskene Halden nordfra. De gikk over Tistedalselven frem til Borgerskansen, og etter hard kamp besatte de byen. Festningen var nå i rimelig god forsvarsmessig stand, men hadde en del fortifikatoriske mangler. For eksempel fantes det ikke nok bombefrie hvelvinger, Underkongens og Dronningens batterier var fremdeles oppstilt på tømmerkonstruksjoner, vollgangen langs østre og vestre kurtine var bygget av tømmer og Provianthuset var ennå ikke bombesikkert. Til tross for dette ble Fredriksten ansett som en nokså sterk festning. Det innså også Carl XII, som oppgav å innta den. Ytre Borgerskanse ble ødelagt under angrepet. Den ble liggende urørt og aldri senere istandsatt.

Ut på høsten 1718 kom Carl XII tilbake til Norge på et nytt felttog, med det forsett å erobre Fredriksten gjennom en regulær beleiring. Han ville angripe festningen fra landsiden, fra øst, og i desember hadde han bragt frem nødvendig artilleri og oppstilt tre batterier på fjellkollen øst for Gyldenløve.

Gyldenløve ble stormet 8. desember, så ble det anlagt løpegraver frem mot hovedfestningen. 11. desember var man kommet så langt at parallellene nesten var ved kommandantens hage (1129). Under beleiringen var svenskene under mer eller mindre konstant beskytning fra Overberget, Stortårnet og Citadellet. Carl XII ble som kjent rammet av en kule og drept mens han inspiserte skyttergraven. Beleiringen av Fredriksten ble avsluttet med en gang og de svenske styrker trakk seg tilbake over grensen.

Image "chapter-4-47-1.jpg" without description

0007 Dronningens kruttårn ble oppført i 1684 langs den østre flanke av 1070 Dronningens bastion og som en del av Citadellet. Foto Kjetil Rolseth.

1720–1764 Utbedringer og diskusjoner om utenverkene

Penger til gjenoppføring av Gyldenløve, reparasjon av palisadene til Indre Borgerskanse og ombygging av Provianthuset ble bevilget straks etter svenskenes tilbaketrekning i 1718. I 1722 utarbeidet generalmajor Rømeling og generalkvartermester Sundt forslag til en rekke reparasjoner på verker og bygninger, som de mente var tilstrekkelig for å holde festningen i god forsvarsstand. Det skulle bl.a. fjernes treskur oppsatt over batteriene, istandsette Stortårnet og Overberget og gjenoppbygge Borgerskansen på bysiden.

I 1727 foreslo Sundt en ny kontreskarpe som erstatning for de Tettauske verker. Dette arbeidet kom til å pågå i nærmere 25 år og la beslag på en stor del av de årlige bevilgningene. Samtidig foregikk en del vedlikeholdsarbeid: i 1726 ble Kongens batteri, Store kruttårn og bakerihvelvene i Prins Georgs bastion utstyrt med nytt skurtak; i 1727 ble halvbastionen Dragens mur reparert. I 1730 ble hvelvingene under det forsenkede Kongens batteri bygget og i 1731–1732 hvelvingene under Dronningens batteri.

I 1731 foreslo Sundt i en særskilt fremstilling angående festningene i det sønnenfjeldske, bygging av hvelvede barakker ved Østre og Vestre kurtine til erstatning for vollgangene av tre, samt å gjenoppbygge Borgerskansen med tykke steinmurer. Kong Christian VI godtok Sundts forslag ved besøk på Fredriksten i 1733. Vestre kurtines hvelvede barakker ble oppført i 1734–1737 og de ved Østre kurtine i 1738–1744. Gjenoppføring av Borgerskansen ble påbegynt i 1744, jordarbeider var omsider ferdig i 1754. I forbindelse med Fredrik Vs besøk på festningen i 1749 ble Østre og Vestre kurtineporter istandsatt og forsynt med nye toppstykker. Samme år fikk Borgerskansen en ny corps de garde. Oppføring av hvelvede rom på hovedfestningen fortsatte i årene fremover: en corps de garde med hvelvet rom i Østre ravelin ble oppført i 1745; hvelvingene langs Nordre kurtine i 1746. Prins Georgs bastion sto ferdig ombygget med batteristandplass over et hvelvet mannskapsrom i 1756.

Planene for den nye kontreskarpen og glaciset utenfor citadellet ble endret underveis, med lang byggetid til resultat. Utenfor Vestre kurtine ble Nedre tenalje (1080) oppført med egen port i årene 1758–1760.

I perioden 1754–1764 ble det diskutert for og imot demolering av fortene Gyldenløve, Stortårnet og Overberget. Det som talte for demolering var først og fremst at en angriper som inntok dem kunne rette kanonene mot citadellet, omvendt at fortene gjorde det svært mye vanskeligere for fienden å innta festningen og at det ville koste mer å demolere dem og fjerne rivningsmassene enn å sette dem istand. Først i 1772 bestemte general Huth at fortene skulle settes i stand, fordi han tilla dem stor betydning for forsvaret av Fredriksten. På Gyldenløve ble det bygget et nytt bombefritt tårn for 6 kanoner omgitt av et verk av massiv mur. På Stortårnet ble det stort sett bare utført reparasjonsarbeid, men på tårnet ble det anlagt et batteri med bindingsverkstak over. På Overberget ble murene og vollgangene reparert og en corps de garde, et kommandanthus og losjementer for fortets besetning ble oppført.

1764–1814 Konsolidering

I 1763 ble den franske generalfeltmarsjal St. Germain leder for hæren i Danmark og Norge. Han satte igang en omorganisering av den militære sentraladministrasjon, hæren og festningene. De tre selvstendige fortifikasjonsetater (Danmark, Norge og hertugdømmene) ble slått sammen til et felles korps med sete i København.

I februar 1764 sendte St. Germain et skriv til Fredrik V angående festningene i Norge og hvordan man skulle forholde seg til dem i fremtiden. Han argumenterte for at den lange norske grensen gjorde det umulig å opprettholde alle festningene med full bemanning. Da ville det ikke bli soldater igjen i den norske hær til å forsvare landet mot angrep. Man måtte derfor begrense seg til tre hovedfestninger, som skulle være depotfestninger og innrettet slik at de kunne tjene til støtte for den norske hær og hindre en fiende i å rykke videre frem. De festningene som burde beholdes var Fredrikstad, Kongsvinger og Trondheim. Fredriksten ble karakterisert som et middelmådig punkt uten stor betydning for Norges forsvar.

St. Germains rolle i Danmark/Norge ble kortvarig og reformarbeidet ikke fulgt opp. På Fredriksten ble vedlikeholds- og restaureringsarbeid prioritert fremfor nye prosjekter i de påfølgende år. Festningen ble bl.a. forsynt med nye palisader, og glaciene ble satt i stand med torv og ny steinsetting. Gyldenløve, Stortårnet og Overberget ble istandsatt etter general Huths ordre av 1772. Det ble utført hvelvede rom bl.a. i Søndre kurtine mellom 1789 og 1797. Borgerskansens murer ble forhøyet på flere steder og utenfor ble det anlagt en grav. Innenfor murene ble det bygget et ekserserhus og et høymagasin.

I 1814 ble Fredriksten igjen tatt under svensk beleiring inntil den ble overlatt til svenskene som følge av Mosse-konvensjonen. I løpet av det året svenskene satt på festningen utførte de en del reparasjonsarbeider på bygninger og anlegg, bl.a. ble alle skader som oppsto under bombardementet utbedret. I mars 1815 var festningen igjen i god stand.

Tiden etter 1814

Foreningen med Sverige i 1814 medførte en vesentlig forandring i Norges forsvarspolitiske stilling. Man befant seg plutselig i union med den krigsmakt som grensefestningene var bygget til forsvar mot. En rapport utarbeidet av ingeniørbrigadens sjef i 1815 frakjente Fredriksten enhver betydning som landfestning og tilla den meget liten betydning som sjøfestning. Hvis man «av aktelse for dens gamle heder» allikevel skulle vedlikeholde den som festning, burde ihvertfall Gyldenløve, Stortårnet og Overberget sløyfes. Forslagene i rapporten fra juli 1815 kom aldri til utførelse og festningen ble beholdt i uforandret skikkelse. Det ble hverken tale om noen hel eller delvis demolering.

Brannen i 1826

18. juni 1826 begynte det å brenne i et hus nede i Halden. Ilden spredte seg i skogen nord og øst rundt festningen, truet først Gyldenløve, siden Stortårnet og så selve festningen. Ilden ødela alle bygninger i Borgerskansen. Da brannen døde ut sto festningsverkene og kasemattene uskadd, men bygningene var utbrent. Mesteparten av byen lå i aske.

Forslag om gjenoppbygning ble straks innsendt armékommandoen fra festningskommandanten, generalmajor P.R. Fleischer. Dette ble grunnlag for en større utredning fremstilt av kommisjonen av 1826. Her foreslås en vesentlig opprustning og utvidelse av festningen med utenverker, bl.a. på Overberget, Stortårnet og Gyldenløve foreslås oppføring av et montalembertsk tårn med kaponnierer. Gyldenløve og Stortårnet skulle bindes sammen med hovedfestningen med krenellerte murer. Borgerskansen skulle være en del av den nye befestede linjen. Av bygningene skulle bygges mange flere både innenfor og utenfor citadellet. Planen kan karakteriseres som en akademisk anvendelse av det montalembertske system. Den var uhyre ambisiøs og stod i skrikende misforhold til statens økonomiske evner, og ikke minst i strid med konklusjonen om festningens betydning fra 10 år tidligere.

I regjeringens innstilling erkjennes omfanget av tiltakene og tilsvarende pengebehov som uoverkommelig og det vedtas i stedet å «indskrænke sig til den Projekterede gjenoprettelse af Fæstningen i den Stand den var før Branden».

Image "chapter-4-49-1.jpg" without description

Fra 1051 Prins Christians bastion er det flott utsikt ned mot Citadellets indre område og ut over byen og fjorden. Foto: Kjetil Rolseth

Gjenreisningsarbeid

Sentralt i gjenreisningsarbeidet stod de to ingeniøroffiserene, ingeniøroffiserene Balthazar Nicolai Garben (1794–1867) og Fredrik Christopher Gedde (1781–1840), hvorav Garben har ytet de betydeligste bidrag. Man kan dele hans bygninger i tre grupper: de i Citadellet, som er tilpasset den opprinnelige steinarkitekturen; de nye murbygningene utenfor den sentrale delen av festningen der Garben sto friere i utformingen, og til slutt en gruppe trehus som delvis har helt sivil karakter.

Garbens bygninger er et tidstypisk eksempel på offiseren som boligplanlegger, idet han forener empirens felleseuropeiske formspråk med tradisjonell norsk byggeskikk og militærhistorisk tradisjon. Som den sivilt utdannede arkitekten Christian Heinrich Grosch bidro Garben sterkt til den såkalte Halden-stilen eller Halden-empiren.

Halden-stilen er den lokale variant av empiren. Den synes i større grad enn empiren ellers å være preget av militær strenghet. Kavli betegner den som «en blanding av den strenge festningsstil fra 1700-årene og empirens eget formskjema». (Kavli 1963: 343) Harry Fett mener uten videre at det er Grosch som former stilen. Man vet at det ble innkalt tyske murere efter brannen, byen skulle jo nå gjenreises i mur og stein. Han spør om ikke kanskje Grosch har stått bak denne ordningen og arkitektonisk ledet arbeidet ved mange av de murhusene vi ikke egentlig har noen navngitt arkitekt for, men hvor man ser at en kyndig mann har vært med.2 Mot dette innvender Guthorm Kavli at vi ikke kjenner så mange arbeider av Grosch i Halden, og at ingeniøroffiserene må stå bak en del av dem. Flere lar seg klart attribuere, som Fayegården (F.C. Gedde) og Fredrikshald teater (B.N. Garben). Han mener det ikke kan være tvil om at den unge Grosch må ha inspirert de militære arkitekter, men synes å mene at begge aktører har spilt en rolle. Og de to militærarkitekter som bør dele æren med Grosch for «Halden-stilen», er nettopp nevnte F.C. Gedde og B.N. Garben.

Rett etter brannen satte Garben igang reparasjon av de mange skadede bygninger i Citadellet: nye tak på Øvre og Nedre magasin, reparasjon/rekonstruksjon av kommandantboligen fra 1754, en ny etasje til kommandantboligens uthus, ny vaktbygning ved siden av dette og ombygging av husene i Øvre ravelin. Deretter oppførte han flere nye bygninger utenfor festningen: ny kommandantbolig med lysthus, ekserserhus og ingeniørbolig, rettsog parolebygning, corps de garde på Place d'armes og vollmesterbolig.

1833–1901 Den nasjonale forsvarsplanen og nedleggelsen av Fredriksten

I 1833 ble det på foranledning av ingeniørbriganden nedsatt fortifikasjonskommisjoner på de enkelte festninger i Norge. Kommisjonenene skulle for hver sin festning foreslå en hensiktmessig befestning av stedet, i forhold til viktighet og lokalisering. For Fredriksten ble det skissert tre alternativer: Det første anså Fredriksten som et strategisk viktig punkt for forsvaret av det sydlige Norge; det andre tok utgangspunkt i at Fredrikstens oppgave var å sikre forbindelsen mellom Norge og Sverige, og det tredje beholdt status quo. Sentralkommisjonen skulle avgjøre hvilket alternativ det skulle satses på. Avgjørelsen forelå først i 1845, som del av en helhetlig befestningsplan som gikk langt utover det realistiske. Den ble da heller ikke vedtatt.

I 1854, i lys av Krim-krigen, ble spørsmålet om hvordan Norges befestningsvesen burde planlegges tatt opp igjen og behandlet av den såkalte 1. Akershusiske kommisjon. Denne fremholdt at antall festninger måtte reduseres til det absolutt nødvendigste. I innstillingen fra 1855 ble det foreslått å nedlegge Kongsvinger og Fredrikstad og rømme Fredriksten. Fredrikstens betydning som festning var ikke større enn Fredrikstads, men den hadde større taktisk verdi og ikke minst «herlige minner » knyttet til sine murer. Regjeringen godkjente kommisjonens innstilling, men fant for tiden ikke å kunne gjøre noe. Spørsmålet om nedleggelse av festningene forble uløst i mange år.

Først i 1871 kom man et stykke videre med den kgl. proposisjonen «Om nedleggelse av en del befestningsverker og avhendelse av grunnstykker og bygninger tilliggende forskjellige festninger». Proposisjonen delte forsvarsverkene i tre grupper: De som skulle nedlegges, de som skulle bevares – herunder Fredriksten, og de med grunnstykker og bygninger som etter hvert kunne selges. Om Fredriksten anføres det at festningen hadde vært vedlikeholdt mer pga. sin ærerike fortid enn for å holde den i effektiv forsvarsmessig stand. Videre at festningen som sådan hadde utspilt sin rolle som grensefestning bl.a. sett i lys av utviklingen av riflet skyts med økt skuddvidde og sprengkraft. I mai 1872 vedtok Stortinget proposisjonen.

I 1885 vurderte man igjen nedleggelse av flere historiske festninger, først Kristiansand, men like mye Bergen, Trondheim, Fredriksten, Fredrikstad, Karljohansvern og Akershus. Ingeniørbrigadens forslag om å nedlegge Fredriksten som festning, men beholde den som et historisk minnesmerke og militært fredsetablissement fikk flertall.

I 1899 skulle en befestningskomité utrede hva Norge burde gjøre for å sikre landtilgangene til Christiania, sett i lys av unionskrisene i første halvdel av 1890-årene. Norge var Sverige militært underlegent. Derfor ble det fra 1895 gjort en stor innsats for å styrke Forsvaret, både ved anlegg av kystbefestninger, innkjøp av mer moderne skyts, panserskip mm. Grensen til Sverige lå likevel åpen, fordi de gamle grensefestningene var blitt forsømt. Komiteen kom frem til at Glomma som forsvarslinje måtte ha et effektivt fremskutt forsvar. For å oppnå dette måtte en første forsvarslinje ligge langs Fredrikshaldvassdraget mellom Singlefjorden og Skulerud i Høland, videre over Ørje og Dingsrud opp til Kongsvinger.

For Fredriksten innebar kommisjonens forslag en fortifikatorisk reetablering. Det ble foreslått å forsyne Citadellet, Overberget og Gyldenløve med moderne stridsmidler, ta festningens hvelvede rom i bruk til ammunisjonmagasiner og dekningsrom for mannskap, og sette opp piggtrådhindre rundt festningen og fortene. En proposisjon om bevilgning av 1 mill. kroner til påbegynnelse av festningsanleggene langs Glomma ble vedtatt av Stortinget 3. juni 1901.

1901–1905 Festningen reetableres

3. desember 1901 ga forsvarsminister Georg Stang ordre om igangsettelse av arbeidene. På Fredriksten ble skurtakene fra batteriene fjernet, flere av hovedfestningens bygninger og kasematter ble innredet til innkvartering av mannskap. Man trygget festningens vannforsyning ved å legge vannrør med pumper fra de eksisterende brønner og koble dem med Haldens vannledning, samt gjenåpne en brønn i Prins Georgs halvbastion. Det ble også anlagt nye brønner ved Øvre magasin (0003) og i den dekkede vei (1086). Men først og fremst ble festningen rearmert: Fire hurtigskytende 12 cm tårnkanoner ble anbragt hhv. på Gyldenløve, Overberget, Prins Christians bastion (1051) og Kongens bastion (1054), og et haubitsbatteri ble anbragt i Enveloppen I og II (1059 og 1060). Arbeidene ble for det meste utført i perioden 1902–03.

1905–1940

Karlstadforliket av 23. september 1905 innebar etablering av en nøytral sone på begge sider av grensen. Dette innebar at grensefestningene skulle demoleres. Fredriksten skulle nedlegges som festning og de siste fortifikatoriske utbedringer demoleres. Forøvrig kunne festningen med sine utenverker holdes vedlike som et historisk minnesmerke.

Image "chapter-4-51-1.jpg" without description

0005 Østre kurtine med 1071 Overdragen i bakgrunn og 0003 Øvre magasin nederst til høyre på bildet. Foto Kjetil Rolseth.

Under 1. verdenskrig var det ikke nøytralitetsvakt på Fredriksten, nettopp fordi festningen lå i den nøytrale sonen mellom Norge og Sverige. Det var liten byggeaktivitet på festningen i perioden frem mot 2. verdenskrig. I 1922 ble likevel en bolig for festningens intendant og stabsjef (0055) oppført ved siden av retts- og parolebygningen (0033) og i 1939 ble en ny kaserne (0062) påbegynt, etter tegninger av Arneberg.

Annen verdenskrig

I 1940 inntok tyskerne festningen. Under de fem okkupasjonsårene brukte de Fredriksten og nærområdet rundt til å sikre grensekontrollen mot Sverige, i tilfelle angrep over land gjennom Østfold. Festningen var hovedsaklig tenkt som sperreanlegg og en rekke stillinger ble utbygd i og rundt Fredriksten. Festningen ble også benyttet som lager/depot, som base for «Våpenhirden» og som fengsel for motstandsfolk.

De fortifikatoriske inngrepene på festningen var relativt beskjedne, og det meste er senere fjernet eller fragmentert. Hovedgrepet bestod i å anlegge en sperring av store kampestein tvers over det som nå er vestre del av golfbanen og Iddechausseen. Den besto av i alt ca. 2500 granittblokker som ble plassert i skrå vinkler i flere parallelle tette linjer. En åpning i sperringen, bygget for å ivareta daglig ferdsel, kunne lukkes med en stor steinvelte som kunne rases kontrollert over veien. I fjellknausen overfor, på Gyldenløve-siden, ble det sprengt ut en løpegrav og anlagt en maskingeværstilling som skulle beskytte veisperringen. Lenger nede i bakken, ikke langt fra krysset til Bondebakken, ble det bygget en dekningsbunker som fortsatt står. I bakken ned mot jernbanelinjen ble det etablert forsvarsstillinger rettet innover Tistedalen. Like ved innkjørselen til festningen fra Iddeveien ble det sprengt ut et rom mellom to knauser og bygget en liten tømmerbrakke og skytestilling for en mindre styrke. I selve Iddeveien, mellom innkjørselen til festningen (Generalveien) og Kommandantveien, ble det laget tre sprengkamre slik at veien kunne ødelegges foran sperrestillingen. Mellom stillingene langs Iddeveien ble det etablert løpegraver, som fortsatt delvis er synlige. På Gyldenløve ble en eldre mitraljøsestilling gjenåpnet på 1108 Vestre tenalje. Stillingen ble gjenmurt i 1906, men åpnet av tyskerne og brukt som maskingeværstilling (gjenfylt etter krigen). Det gikk også en delvis overdekket løpegrav fra Gyldenløve fort ned til Iddeveien. På Rolandhøyden like nord for 0062 Nye kaserne ble det etablert maskingeværstillinger mot flyangrep.

Image "chapter-4-52-1.jpg" without description

Det ble også etablert dybdestillinger, dvs. tilbaketrukne stillinger som skulle stanse fienden dersom ytre sperringer ble forsert. Eksempler er fire støpte maskingeværstillinger langs 1089 Ytre kontreskarpe. (Disse ble gjenfylt like etter krigen, men tre av dem ble gravd frem igjen i forbindelse med Tusenårsstedprosjektet i 2003.) I de østre hjørnene av 1071 Overdragens bastion ble det etablert to lignende stillinger (fortsatt gjenfylt), og firkantet, huggen stein i muren rundt 1091 Place d'Armes er antagelig embrasyrer for små panservernkanoner og mitraljøser.

I Citadellet vet vi at tyskerne laget hull i nordre del av langveggen til 0007 Store kruttårn (murt igjen like etter krigen). Hallen ble brukt som lager for krigsmateriell. På Prins Fredriks batteri (1079) synes en betongkonstruksjon og noen oppstikkende jernbolter å ha vært fundamentet til en luftvernkanon, ev. en havneforsvarskanon. Dekningsrommene i Stortårnet fort (1063) ble også brukt som lager. I skogkanten langs åkerlappen sør for golfbanen er det tydelige skyttergroper. Her var det høyst sannsynlig stillinger for gevær- og evt. maskingeværskyttere. På Overberget fort (1062), som ligger bak og ovenfor geværstillingene, er det overraskende få spor etter tyskerne. Eneste tegn på forsvarstiltak som kan være fra 1940–1945 er noen løst stablede steiner på utsiden av turstien, men disse kan like gjerne stamme fra 1905. Årsaken til såpass få rester kan være at tyskerne brukte murene rundt fortet som de var, muligens med en noe dypere bankett på baksiden.

Tyskerne gjorde for det meste bruk av eksisterende bygningsmasse, men fullførte 0062 Nye kaserne etter norske tegninger.

Tiden etter annen verdenskrig

Like etter krigen startet et omfattende oppryddingsarbeide på Fredriksten. Området ble ryddet for sperringer og løpegraver og stillinger ble fylt igjen.

Fredrikstens lange tradisjoner som undervisningssted for Forsvaret (tilbake til 1700-tallets «skriveskole ») ble gjenopptatt. Førkrigstidens underoffiserskole (opprettet 1804) og militære forskole (fra 1910) kom begge i gang igjen i 1946. I 1947 vedtok Stortinget å etablere et Forsvarets gymnas på Fredriksten. Undervisningen på den militære forskolen og gymnaset fortsatte parallelt frem til 1969, da antallet søkere falt i takt med utviklingen av det sivile skoleverket. I 1970 avla det siste kullet realskoleeksamen, gymnaset ble avviklet i 1982. Til gjengjeld ble Hærens forvaltningsskole flyttet til Fredriksten i 1983. I dag er forvaltningsskolene for de tre våpengrener slått sammen til Forsvarets forvaltningsskole. Skolens utdanningsavdeling som inntil høsten 2005 lå på Fredriksten, er nå flyttet til Akershus festning.

Image "chapter-4-52-2.jpg" without description

Snitt gjennom et polygonalt befestningsverk. Tegning: Kjeld Magnussen.

Kommandantskapet på festningen opphørte i 2000 og ansvaret for drift og vedlikehold ble overført til Forsvarsbygg/Skifte Eiendom. Fra 2004 har Nasjonale Festningsverk hatt i oppgave å forvalte, bevare og utvikle festningsverk som Forsvaret ikke lenger skal benytte. Festningsverkene skal i henhold til stortingsbeslutning forbli i statlig eie. Målsetningen for Nasjonale Festningsverk er å utvikle festningene til lønnsomme og etterspurte arenaer for kultur, næring og opplevelser.

1 Danmark og Norge var likeverdige deler av dobbeltmonarkiet, hvorimot kongen var Hertug av Schleswig, Holsten, Lauenburg m.m. Disse sønderjyske landområder var på dette tidspunkt formelt ikke en del av Danmark-Norge, men kongens personlige landområder. De ble dog administrert fra København på lik linje med resten av landet.

2 Fett, H.: Fredrikshalds lokale bygningsstil. Fortidsminneforeningens årbok 1918, s. 46–72

Fant du det du lette etter?