Den 7. juni 1905 gjorde Stortinget sitt historiske vedtak som i realiteten innebar et statskupp: Stortinget avsatte kongen som en følge av at kongen ikke maktet å skaffe landet ny regjering. Oscar II varslet den 10. juni at han anså vedtaket som revolusjonært og at det var opp til svenske myndigheter om unionen skulle oppheves. Styrkene som på begge sider var innkalt til sommerøvelser, fikk forlenget tjenestetid og spenningen steg. Flere av stormaktene gjorde det imidlertid klart overfor svenske myndigheter at de ikke ville ha en væpnet konflikt. Den 19. juni varslet den svenske regjeringen at selv om Stortingets handling var ulovlig, ville man tillate unionen oppløst. Vilkårene for oppløsningen skulle forhandles fram av en komité med medlemmer fra Stortinget og Riksdagen.
Flere i Riksdagen ville gjenopprette Sveriges ære gjennom å påføre Norge et følbart offer og krevde derfor at grensefestningene skulle nedlegges. Utover sommeren ble flere soldater mobilisert og ved Fredrikstad og Melsomvik ble innløpene minelagt. Flåten øvde ved Tønsberg. Etter en folkeavstemning der kun 184 av i alt 368.208 avlagte stemmer var for opprettholdelse av unionen, kom forhandlingene i gang den 31. juli.
Partene presenterte sine krav, men klarte ikke å komme til enighet og forhandlingene brøt sammen etter litt over en uke. Krig lå i luften. På begge sider mobiliserte man nye grupper av soldater og landenes krigsflåter ble samlet nær grensen.
Det norske flagget heises på Håøya ved Tønsberg etter stortingsvedtaket 7. juni 1905. Norske soldater var mobilisert ved kystfort og landbefestninger i tilfelle Sverige ville gå til et militært angrep.
Foto: FMU
Som en følge av Karlstadoverenskomsten ble sperrefortene nedlagt og delvis ødelagt, og det ble opprettet en nøytral sone på begge sider av grensen. Bakenfor den nøytrale sonen anla Forsvaret etterhvert nye befestninger.
Da Karlstaddforhandlingene ble gjenopptatt den 13. september sto nær 23.000 norske overfor 50.000 svenske soldater langs grensen. En svensk orlogsstyrke på 42 fartøyer som siden august hadde vært stasjoner i Gøteborg, fikk ordre om å gå til Strömstad, tvers overfor Den norske marinens hovedstyrke ved Melsomvik.
Denne gang nådde delegasjonene enighet og den 23. september hadde man en avtale klar. Resultatet var at fortene ved Ørje, Urskog og Hjelmkollen skulle ødelegges. Kongsvinger festning fikk bestå, på betingelse av at nye fort ikke ble oppført innenfor en avstand på ti kilometer fra den historiske festningen og at anleggene ikke ble modernisert. Fredriksten fikk også bestå, men lå innenfor en nøytral sone opprettet ved overenskomsten og kunne ikke brukes som festning i strid. Panserkanonene ble imidlertid fjernet. På begge sider av grensen, fra Hvaler til den 61. breddegrad ble det etablert en nøytral og avrustet sone. Sonen fulgte ikke grensen direkte, men var trukket slik at de norske festningene bestemte dens utstrekning. Ved Kongsvinger var sonen hele 40 km bred, med 30 km av dem på norsk side av grensen. For øvrig var sonen 10–25 km.
Som kjent ble det ingen krig i 1905, noe som mange har tillagt grensebefestningenes betydning. Hvorvidt befestningene ville ha stoppet svenskene er et åpent spørsmål. Både norske og svenske offiserer vurderte anleggene forskjellig, det samme gjorde politikere på begge sider. Tallmessig var svenskene overlegne, men mot de nye norske kanonene og mitraljøsene ville svenske styrker uansett lidd store tap, noe som trolig ble tatt hensyn til i svenske vurderinger sommeren og høsten 1905. Av like stor betydning var imidlertid det press stormaktene la på svenske myndigheter om å godkjenne de norske kravene. Det vi kan si er at befestningene ga nordmenn selvtillit til å fortsette løsrivelsesarbeidet, og at anleggene trolig fungerte som en brekkstang under forhandlingene i Karlstad høsten 1905. Uansett om befestningene var av avgjørende betydning for unionsoppløsnignen eller ikke, utgjør de et fysisk uttrykk for viljen til selvstendighet som fantes i Norge og har dermed stor symbolverdi knyttet til hendelsene sommeren og høsten 1905.