Det norske forsvaret var i 1814 tallmessig sterkt med trenede mannskaper, en rekke operative befestninger og godt utrustet materielt, men utarmet etter en lang ufredsperiode. Hovedfienden hadde gjennom århundrene vært Sverige og forsvarsverkene var innrettet på angrep østfra. I årene rundt Napoleonskrigene ble det også etablert anlegg for å møte eventuelle angrep fra sjøen. Svenske myndigheter anså en sterk norsk hær som en potensiell indre trussel og krevde like etter den korte krigen sommeren 1814 nedbygging av de norske styrkene. I tiårene framover ble Hæren betraktelig redusert både i antall trenede soldater og offiserer, og i materiell og anlegg.
Gjennom unionstiden forsøkte svenske myndigheter gjentatte ganger å få omgjort bestemmelsen i Grunnloven som delte Forsvaret i linjestyrker og landvernsstyrker. Kongen hadde i større grad kontroll over linjestyrkene, og det var bare disse som kunne benyttes utenfor Norges grenser. Grunnloven ga også Stortinget kontroll over bevilgninger til blant annet forsvarsvirksomhet. I de siste tiårene fram mot 1905 brukte Stortinget denne muligheten til å øke norsk kontroll over Forsvaret og bygge en rekke anlegg som primært var rettet mot angrep fra øst.
Fortet på Vardåsen ved Kongssvinger har bevart en rekke opprinnelige elementer som piggtrådsperringer, løpegraver, kaponnier, kommandoplass og standplasser. Inne i fjellet finnes trebygninger for lagring av ammunisjon og forlegning.
Foto: FKP
I perioden 1901–03 ble Fredriksten festning modernisert for å stå rustet til et eventuelt angrep fra Sverige.
Foto: FMU
Etableringen av grensebefestningene var del av en større utbygging av kystfort, støttepunkt for Marinen, nye ekserserplasser og forsterkning av allerede eksisterende anlegg. Utbyggingen falt også sammen med innføring av allmen verneplikt først i Sør-Norge fra 1876 og i Nord-Norge fra 1897. Mens en bredere trusselvurdering lå til grunn for de øvrige anleggene som ble etablert, hadde opprettelsen av grensebefestningene en klar brodd mot Sverige.
Georg Stang ble i 1899 medlem av en komité som skulle utarbeide forslag til befestninger langs grensen mot Sverige. Stang som hadde deltatt under det amerikanske felttoget mot Cuba og sett hvordan de spanske kystbatteriene maktet å holde stand mot den overmektige amerikanske flåten, var kjent som en dyktig artillerist og ikke minst var han en tilhenger av Venstres politiske linje med mål å oppløse unionen. Stang ble senere forsvars-minister og gjennomførte de plan-ene han hadde vært med å utarbeide.
Foto: FMU