En liten sum i forslaget til ekstraordinære bevilgninger for 1898 varslet at noe var i gjære med hensyn til etablering av forsvarsverk. Fram til da hadde arbeidet vært konsentrert om å styrke anlegg som Karljohansvern og Oscarsborg, etablere nye kystbefestninger ved Kristiansand, Bergen, Tønsberg og Agdenes, samt en utbygging av Marinen. Nå ble det foreslått 70.000 kroner til «passagere befæstninger». Noen beskrivelse av anleggene var ikke gitt annet enn at de skulle sperre «de viktigste Tilgange på Landsiden» på østsiden av Kristianiafjorden. Forrslaget vakte voldsomme protester hos svenske myndigheter som luktet lunten, men arbeidene ble likevel utført. Anleggene på Fetsund, i Sarpsborg og på Langnes ved Fossum ligger der fremdeles, to av dem utvidet i neste utbyggingsrunde i perioden 1901–03.
I 1898 var budskapet enda klarere opprettelsen av en komité som skulle utarbeide forslag til sikring av hovedinnfartsveiene til hovedstaden – den såkalte Befestningskomitéen av 1899. Komitéen besto av generalmajor Johan Georg Mellbye, oberstløytnant Just Kristian Bing Ebbesen og artillerikaptein Georg Stang. Mens de to første var kjente militær størrelser, var Stang tilnærmet ubeskrevet. Stang som hadde deltatt under det amerikanske felttoget mot Cuba og sett hvordan de spanske kystbatteriene maktet å holde stand mot den overmektige amerikanske flåten, var imidlertid kjent som en dyktig artillerist og ikke minst var han kjent i Venstrekretser.
Fra Halden i sør til Kongsvinger i nord ble det etablert et system av befestninger med sperrefort og batterier i øst og forberedte stillinger ved Glomma. Sperrefortene skulle stoppe angripere fram til feltarméen og posisjonsartilleriet var mobilisert og klar ved stillingene lenger vest. Foruten tre anlegg som var etablert i 1899, ble alle utbygget i perioden 1901–03.
Anleggene som ble etablert fram mot unionsoppløsningen kan grovt skilles i sperrefort og forberedte stillinger for feltkanoner. Her ser vi en plantegninger fra Hjelmmkollen fort ved Svinesund og fra Staås-batteriet i Skiptvedt kommune. Mens Hjelmkollen fort hadde to kanontårn som vist på bildet fra Fredriksten med overstøpte rom for oppbevaring av ammunisjon og forlegning, er batteriet ved Staås enklere og åpnere med stillinger for kanoner bak et brystvern og ammunisjonsnisjer.
Illustrasjoner: FMU
Stang ble forsvarsminister før komitéen la fram sitt forslag i 1901, men det var hans tanker som ble resultatet av arbeidet. Stangs plan var en for svarslinje fra Halden nordover langs Haldensvass-draget til Ørje, Grue og til Kongsvinger, med permanent besatte sperrefort som skulle hindre overrumpling og sikre landområdene under mobiliseringen, og en bakenforliggende linje ved Glomma bestående av forberedte stillinger for feltkanoner. Offisielt sa Stang at begrunnelsen for befestningsplanen måtte ta utgangspunkt i forsvaret av den skandinaviske halvøy, og da med tanke på en eventuell fremmed styrke som gikk i land i Sverige og angrep Norge østfra. Forestillingen om en russisk trussel var dominerende i svensk sikkerhetspolitisk tenkning. Uoffisielt la verken Stang eller andre skjul på at befestningene utgjorde en del av arbeidet for nasjonal selvstendighet.
Forslaget kom opp i Stortinget våren 1901 etter at den svenske kongen uten å lykkes hadde prøvd å hindre at forslaget ble lagt fram. De foreslåtte bevilgningene ble vedtatt allerede 3. juni og arbeidene kom i gang høsten samme år. I løpet av en treårsperiode ble festningene i Halden og Kongsvinger modernisert. Det ble bygget flere sperrefort og batterier mellom dem, i tillegg til at det ble anlagt stillinger ved Glomma.