Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Anvendelse og utvikling

Nøytralitetsvakt under den første verdenskrig

I 1914 ble det i Norge opprettet nøytralitetsvern for å håndheve norsk nøytralitet. De største utfordringene var knyttet til kysten og kystfarten, men det ble også etablert landmilitært nøytralitetsvern. Dette var bakgrunnen for at det ble opprettet nøytralitetsvakt i de nye festningsanleggene både i Stjør- og Verdalsdalføret.24

Nøytralitetsvernet ved Verdals befestninger ble høsten 1914 oppsatt med en styrke av en vernepliktig løytnant, en sersjant og 15 mann, med en kaptein som inspiserende sjef. Dessuten ble det opprettet magasinvakt på Bergugleberget med en underoffiser og seks mann.

Mannskapene patruljerte, holdt vakt – på tre poster; Nordre galleri, Søndre galleri og nede ved Vaterholms bro – og de øvelsesskjøt. Sistnevnte ble rapportert å være svært lærerik, grunnet anleggets høytliggende posisjon, gode observasjon og ”skjeldne forekommende recosjetter”. Men mannskapene kjedet seg også: ”Opholdet ved disse avsidesliggende befestninger artet sig selvsagt temmelig ensformig”, som en av løytnantene uttalte.25

Det er i denne tiden vi får de fleste vitnesbyrd om de dårlige forlegningsforholdene i fjellgalleriene og farene for steinras, forsyningssituasjonen og sykdomsrapportene, og det er da også i denne perioden anleggsarbeidet ved Vaterholmen leir starter. I perioden 1914–1919 var det så å si til enhver tid i størrelsesorden 20–30 sivile anleggsarbeidere ved befestningene, som var forlagt sammen med soldatene.

Mellomkrigstiden

Etter den første verdenskrig var De verdalske befestninger i operativ fredstidstjeneste noen år, med fast personell, skarpe våpenøvelser og samlinger hvert år. Særlig var øvingstakten stor vedrørende skyting fra fjellgalleriene, men bygningsmessig skjedde få forandringer i perioden. Etter som tiden gikk og Norge og Sverige fikk stadig bedre forbindelser, minsket behovet for befestningene som operative anlegg med fast oppsatt mannskap. Stortinget besluttet midt på 1920-tallet å sette befestningene i reserve fra 1927. Da skulle det ikke lenger holdes våpenøvelser i anlegget i fredstid, og det skulle ikke heller være fast personell ved anlegget utover folk til å holde oppsyn der.26

Som nevnt avtok den generelle redselen for svenskene, og russerfrykten, som hadde vært høyst tilstedeværende noen år tidligere, var nå betydelig redusert. Da anleggene ble stilt i reserve, vurderte Forsvaret dette antakelig som en definitiv og irreversibel beslutning. Konsekvensen de tok av dette, var iallfall visstnok å overføre hele anlegget til Værdalsbruket igjen.27

Tiden omkring den annen verdenskrig

Tyskerne annekterte De verdalske befestninger under okkupasjonen. Anlegget var bygget for en annen tid, og var ubetinget utdatert med tanke på de rådende militære kapasiteter. Anlegget var lite interessant for okkupantene som stridsanlegg, og de benyttet fortrinnsvis selve leiren til forlegning og lager. Galleriene ble dog benyttet til utkikksposter. Etter alt å dømme prioriterte tyskerne anlegget heller ikke høyt, og de endret da også anlegget minimalt. Noen tiltak ble likevel igangsatt, som utbygging av enkelte stillinger, og i 1943 ble de gamle 1905-kanonene fjernet til fordel for en mer moderne kanon som ble plassert i Nordre galleri. Okkupantene utarbeidet også planer for komøder og sperrestillinger for mellomriksveien.28

De tyske vaktmannskapene opplevde øyensynlig området som et relativt ukomplisert tjenestested, noe omdøpingen av løytnantsboligen til ”Villa Sorgenlos” indikerer.29

Før tyskerne overtok leiren ved Vaterholms bro under den annen verdenskrig hadde den vært benyttet som interneringsleir for tilfangetatte finske soldater fra vinterkrigen 1939. Det sies at mange av dem rømte fra leiren – muligvis enkelte med norsk hjelp – for å dra hjem og fortsette kampen mot russerne.

Også i tiden etter frigjøringen ble anlegget benyttet til å deponere utlendinger langt hjemmefra – nå var det russiske krigsfanger med tuberkulose som ble tatt hånd om der, i regi av det lokale Røde Kors hjelpekorps.30

Etterkrigstiden

Etter krigen overtok Forsvaret igjen anleggene ved Vaterholms bro, og det ble utarbeidet planer om å ruste opp festningsanleggene. Blant annet finnes et forslag fra 1950 om å utruste befestningene med en luftvernskanon.31 I 1951 ble det inngått avtale om at Verdal HV skulle benytte anleggene til øvelser, en aktivitet som ble raskt igangsatt. Leiren, som jo primært var bygget som forlegnings- og undervisningsfasiliteter for sikringsstyrkene ved De verdalske befestninger, var i en slik grad nyttig for HV at de fra 1952 også overtok forvaltningsansvaret for anleggene fra Hæren, som til da hadde stått ansvarlig.

Av anleggene var det først og fremst leiren HV anvendte, men de benyttet en tid også Nordre galleri i øvelsessammenheng. De verdalske befestninger befinner seg like i nærheten av HVs eget skyte- og øvingsfelt på Kleivdalsmyrene, og det er i den forbindelse Vaterholmen leir var så interessant for HV. Det fantes på et tidspunkt planer om å utvikle leiren til den nye sentrale øvingsplassen for hele distriktet (HV 13). Innledningsvis besto skyte- og øvingsfeltet av fire baner og fem standplasser, for en rekke ulike typer skyts. Seinere ble anlegget vesentlig utvidet, samtidig som man begynte å benevne feltet Vaterholmen skytefelt.32

I 1995 konkluderte Forsvaret igjen med at de ikke hadde behov for leiren, og Vaterholmen ble lagt ned.

Stridsanleggene hadde på dette tidspunkt vært ute av bruk i lang tid, og hadde stått til forfalls i en årrekke. Fjellgalleriene var under tiden mål for lokale ungdommers utforskertrang, og det var fra tid til annen trafikk opp til de usikrete befestningene. Etter en ulykke i anlegget ble det iverksatt enkelte tiltak for å hindre ferdsel til anleggene, blant annet ble den daværende broa over Inna fjernet.

Fra tidlig 1990-tall begynte lokale frivillige å arbeide for å tilgjengeliggjøre festningsanleggene for publikum. I 1993 overtok Verdal kommune disposisjonsretten til anleggene fra Forsvaret (som fortsatt eier fjellgalleriene og Blokkhuset) og igangsatte omfattende rehabiliteringsarbeider. Dette resulterte i åpning av Blokkhuset kort tid etter. Foreningen til bevaring av De Værdalske Befestninger ble stiftet i 1996, samme år som Nordre galleri ble gjenåpnet. Restaureringen av anleggene fortsatte, og i 2005 ble også Søndre galleri tilgjengelig for publikum.

Som tidligere nevnt er det Forsvarsbygg Nasjonale Festningsverk som har det formelle forvaltingsansvaret for fjellgalleriene og Blokkhuset. I 2006 inngikk Forsvarsbygg NFV og Verdal kommune en driftsavtale som skal sikre det videre løpende vedlikeholdet, og opprettholde tilgjengeligheten for publikum.

Vaterholmen leir ble avhendet fra Forsvaret og solgt til private i 1996.

Fant du det du lette etter?