Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Opprustning før 1905

Omkring år 1900 rådet en generell rustningsfeber i Europa. Det var blant annet våpenteknologiske nyvinninger som førte til denne opprustningen, men også politiske forhold bidro sterkt. Det ble investert i moderne artillerimateriell og ikke minst panserskip. I Norge fikk opprustningen vind i seilene i 1895 etter ryktene om svenske overfallsplaner.

Opprustningen måtte begrunnes med at det var et ledd i ønsket om å styrke unionsforsvaret for å ikke vekke svenskenes mistanke om at det var dem Norge forberedte seg på å forsvare seg mot. De økte marinebevilgningene og opprustning av kystbefestningene oppfylte dette målet. Som et resultat hadde man ved 1905 særlig bygget betydelig med militæranlegg for å sikre de viktige overgangene ved Glomma – som man antok at en fiende ville forsøke å besette.1

Karlstadkonvensjonen om grensefestningene forlangte at det ble opprettet en såkalt nøytral sone som skulle strekke seg langs grensen fra kysten og opp til nordøst for Elverum.2 I denne sonen hadde det bygget seg opp store mengder militært materiell som nå måtte fjernes.

Allerede den 1. november 1905 gikk det brev fra Forsvarsdepartementet til den trondhjemske distriktskommando.3 Brevet viste til avtalen om den nøytrale sone og at ”det nu inden zoneomraadet værende skyts” måtte flyttes ut av dette området. Departementet ville ha distriktskommandoens vurdering av om det kunne være nyttig å plassere noe av dette skytset til sikring av landsdelen dersom det skulle komme et hovedangrep der.

I brevet ble det også listet opp hvilket utstyr det var snakk om, både fast montert og mobilt skyts; nemlig kanoner i pansertårn, festningskanoner med skjold, hurtigskytende feltkanoner og mitraljøser.

Det er dette utstyret som skulle komme til å prege mye av forsvarsdebatten de nærmeste årene.

Distriktskommandoen reagerte raskt og framviste samtidig nøkternhet. Man drøftet seg fram til at det første stedet det kunne være aktuelt å oppta kamp mot en inntrenger fra øst, ville være ved den strategisk sett viktige Gudå jernbanestasjon. Stedet egnet seg imidlertid ikke for etablering av permanent, stasjonært skyts. Etter distriktskommandoens mening burde hovedforsvaret legges til det sted hvor både Stjørdals-, Verdals- og Tydal-/Selbupassasjene møtes. De foreslo derfor å utvide det anlegget man allerede hadde på Tønnsåsen i Stjørdal, som, i kombinasjon med nytt materiell på Gjevingåsen ved Hell, ville dekke det definerte behovet.

Etter å ha innhentet uttalelser fra andre aktuelle distriktskommandoer foreslo Forsvarsdepartementet å disponere det ”ledigblevne” skytset fra den nøytrale sone på tre sentrale distrikter, ved Sarpsborg, i Trøndelag og i Ofotenområdet:

I Sarpsborgtraktene:
  • 2 stk. 12 cm tårnkanoner (Greåker)
  • 8 stk. 10,5 cm kanoner
  • 2 på Hamstadhøyden
  • 2 på Kulåsen
  • 4 i Isesjøbatteriet
  • 4 stk. 7,5 cm festningskanoner (Østre Sarpsborgbatteri)
  • 12 stk. 8,4 cm feltkanoner (Isesjøbatteri)
  • 6–8 mitraljøser.
I det ”Trondhjemske” (Gjevingåsen):
  • 2 stk. 12 cm tårnkanoner foruten noe mindre skyts (6 stk. 7,5 cm feltkanoner).
Til rådighet for Narvik:
  • 2 stk. 12 cm tårnkanoner
  • 4 stk. 12 cm haubitser
  • Noen mitraljøser.

Departementet ba også om uttalelse fra generalstaben, og den avvek noe fra departementets forslag. Generalstaben førte en rekke militærfaglige argumenter for at Trøndelag burde få en relativt større andel av materiellet, blant annet fordi alle de nye veiene som krysset riksgrensen i Sør-Norge hadde gjort det umulig å befeste alle innfartsårene der. En angriper østfra mot Trondheim ville derimot være henvist til atkomst gjennom Stjørdalen, Inndalen eller Tydalen, med Stjørdalsdalføret som hovedoperasjonslinje. Dette ville imidlertid også føre til en ”kraftig demonstration” fortrinnsvis mot Verdalen, og muligens også mot Tydalen, hvor det var vanskelig å forsvare seg uten hensiktsmessige stillinger for artilleri og permanente stillinger. Staben mente at i første rekke måtte Stjørdalsdalføret sperres, samtidig som at jo mer kraft det ble lagt i forsvaret der, jo større betydning ville veien gjennom Innas dalføre få. Generalstaben konkluderte med at det burde etableres et framskutt forsvar mot øst med permanente sperrefort både i Stjørdals- og Verdalsdalføret. For Stjørdals vedkommende pekte staben på Ingstadkleiven. For Verdals del var både Trondhjems distriktskommando og generalstaben enige om at området omkring Stene var det gunstigste for en sperring av Innas dalføre, og da spesielt ”Berguglefjeld”.4

Generalstaben foreslo følgende prinsipp ved fordeling av skyts de tre avsnittene i mellom: Den nye Glommalinjen ved Sarpsborgavsnittet skulle tilgodeses med første prioritet. Det som ble til overs herfra skulle Trøndelag og Narvikområdet dele. Til hvert av sperrefortene på Berguglen og Ingstadkleiven ble det foreslått å tre 10,5 cm kanoner og to 7,5 cm kanoner samt flyttbart skyts og mitraljøser. I tillegg anbefalte staben at Gjevingåsen–Havdalsåsen ble utstyrt med to 12 cm kanoner, samt flyttbart skyts og mitraljøser.

Med generalstabens fordeling på de tre avsnittene gjensto det å fordele to 12 cm tårnkanoner. Fortrinnsvis burde disse plasseres sønnafjells, mente staben, eventuelt kunne de monteres i hvert av de to sperrefortene i Stjørdalen og Verdalen.

1 Mørch, s. 11 og 18.
2 Hobson og Kristiansen, s. 21.
3 De følgende avsnitt er, noe forkortet, hentet fra Nyberg og Veimo der ikke annet er angitt.
4 Nyberg og Veimo skriver: I det meste av den korrespondansen vi har gått gjennom i forbindelse med dette arbeidet, benyttes enten Bergugleberget eller Berguglefjellet. Lokalt har den aktuelle fjellknausen aldri blitt kalt noe annet enn ”Bergylen” – det lokale navnet på Hubro.

Fant du det du lette etter?