Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

De verdalske befestninger – historisk situasjon

Innledning

Det har blitt utført en rekke ulike tiltak ved befestningene i tiden mellom oppførelse og i dag. Dette har som resultat at anlegget på enkelte områder nå skiller seg vesentlig fra slik det var planlagt bygget, faktisk ble bygget – og slik det utviklet seg. I avsnittene nedenfor følger en meget grov og på ingen måte fyllestgjørende oversikt over et utvalg elementer, og egenskaper, ved anleggene som var, men ikke lenger er, som de var.

Også de delene av anlegget som ikke er del av det nasjonale festningsverket er omtalt her, av den grunn at De verdalske befestninger i sin tid var et meget mer omfattende anlegg enn hva som per dato er i Forsvarets eie.

For en bredere gjennomgang av de tre fredete anleggene samt atkomstene til disse, se oppslaget for det enkelte inventar i katalogdelen, kapittel 8.

Fjellgalleriene

Befestningenes hovedoppgave var altså å yte motstand i første fase av et eventuelt angrep på Norge, slik at man fikk kjøpt seg tid til å mobilisere og disponere de øvrige styrker på mest mulig hensiktsmessig måte.

Søndre galleri skulle dekke veien og terrenget ved veien østover mot Stormoen gård. Til dette sprengte man ut en flervinklet tunnel med et antall siderom og -ganger i flere nivåer – jf. trappene på distriktsingeniør Martin Hanoas plantegning. Anlegget var planlagt med atskillige typer romfunksjoner, også for forlegning av mannskaper. Galleriet var opprinnelig utstyrt med en feltkanon og fire mitraljøser.

Nordre galleri skulle ha ”virkning saavel framover veien og flankering af galleri a samt bestrykning af Karl Johans kleven og terrenget om samme.”19 Det var med andre ord planlagt for å dekke området vestover på mellomriksveien og skulle seinere også kunne ramme fly. Dette galleriet ble sprengt ut som én lang tunnel med flere siderom. Dette galleriet var, som Søndre galleri, planlagt med flere typer romfunksjoner. I tillegg til hva som fantes i Søndre galleri fantes et radiorom her. Galleriet var først oppsatt med fire mitraljøser, men allerede i 1913 ble ildkraften utvidet med to fastmonterte feltkanoner.

Mellom galleriene og over elvedalen gikk det en elektrisk drevet taubane for utveksling av forsyninger og annet mellom galleriene, og fra veien til Nordre galleri var det spent en wire for å lette varetransporten.

Den historiske atkomsten skiller seg noe fra dagens situasjon. Ingen av de opprinnelige broene finnes lenger, for eksempel er den tidligste hengebroa over Inna, fra mellomriksveien og til stien som førte til Nordre galleri, revet. Videre manglet atkomsten til galleriene dagens bøylestiger; opprinnelig var anleggene utstyrt med taustige de siste meterne opp til hovedinngangen.

Blokkhuset

Blokkhuset er reist i perioden 1908–1320 og var både forsvarsverk, observasjonspost, kommandoplass og signalstasjon. Lokaliseringen var vesentlig motivert ut fra hensynet til forsvarsevne, og bestykningen besto av mobile mitraljøser og geværer. Man tenkte seg to alternative lokaliteter i samme område, en høyereliggende og en litt lavereliggende. Det lavestliggende stedet ble valgt. Fra Blokkhuset skulle man kunne beskyte mellomriksveien og hindre bakholdsangrep fra nord og øst. Da Vateholmen leir ble bygget skulle Blokkhuset også forsvare den. Blokkhuset var planlagt med forskjellige romfunksjoner og for opphold over tid.

Det er heftet noe usikkerhet ved hvor den opprinnelige traséen til Blokkhuset gikk. Stien kalles ”Kløvstien” og skiller seg iallfall delvis fra traséen til dagens sti, som i det vesentligste stammer fra restaureringen på 1990-tallet. Men deler av distansen følger de den samme løypa. Den opprinnelige stien var i gjennomsnitt meget brattere, men til gjengjeld rettere, noe som lettet manøvreringen ved bruk av hest.

Bergugleberget/Bergylen

Da det ikke lenger var aktuelt å anlegget et eget anlegg à la Ingstadkleiven fort på Bergugleberget, ble det altså i stedet planlagt en stilling for kanoner på fjellknatten. Som vi så var det budsjettert med midler til anlegging av vei for transport av kanoner, kanonstandplasser og et kanonskur for seks kanoner. Anlegget, som ligger noe lenger ned i dalen enn de øvrige anlegg, ble bygget på omtrent samme tid som leirbebyggelsen ved Vaterholmen bro, altså noe etter at fjellgalleriene og Blokkhuset sto ferdige. ”Foruten selve stillingen, ble det satt opp en kanonstall og en liten vaktstue” her.21

Det går for øvrig fram av notatene til oppsynsmann Flyum at en del av anleggsarbeiderne utførte arbeid på vei og kanonstillinger her etter at anleggsarbeidet ved festningsgalleriene var avsluttet høsten 1911. Videre er det tegn i terrenget som kan tyde på at det ble påbegynt arbeid på en vei fram mot inngangen til det planlagte sperrefortet. Dette har i så fall skjedd før Stortingets vedtak i august 1908.22

Veien som ble anlagt til stillingen på Bergugleberget kalles ”Kanonveien” på folkemunne, og starter i Tromsdalen der veien krysser elva og snor seg i retning nordøst opp til anlegget.

Vaterholmen leir

Se egen rammeartikkel om Vaterholmen leir.

Observasjonsposter

I tillegg til de nevnte anleggene var det etablert et titalls observasjons- og meldeposter.23 Disse strakte seg fra befestningene og østover mot grensa mot Sverige og var anlagt på begge sider av dalen. Oppgavene var blant annet å betjene telefon, utføre skuddobservasjonstjeneste, melde fiendeframrykking og holde optisk kontakt med de andre postene. Befestningene og leiren utgjorde selv slike poster, og i tillegg fantes de i 1925 ved følgende lokaliteter:

  1. Sognavola
  2. Gråtøyfoss
  3. Vestgård
  4. Sulstuen
  5. Sandviken
  6. Havren

Skissen på neste side er fra ca. 1920 og viser ikke de tre sistnevnte stasjonene.

Stasjonene var utstyrt med ymse materiell, som normalt var lagret på Vaterholmen.

Fant du det du lette etter?