Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Verftets utvikling

Stridsanlegg

Arbeidet med festningsverkene gikk parallelt med byggingen av husene på verftet. Det ble begynt med retransjementet (forsvarsverkene mot land), som ble reist nesten til sin fulle høyde allerede i 1750. Arbeidsstyrken de påfølgende år var 200 mann, og arbeidet gikk derfor raskt. I 1754 var det kommet så langt at man kunne begynne å torvsette vollene. For å få nok torv kjøpte man i 1755 Auserød gård. I 1756 var man ferdig med sjøfronten og på landfronten med fem batterier og den foranliggende grav. Det 6. batteri var også nesten ferdig. Anleggene på fastlandet var dermed omtrent fullført. Den 30. desember 1760 innmeldte kommandørkaptein Zimmer at «Fæstnings Arbeydet nu er gandske færdigt med alt det som hører til Defensionen.» Det manglet dog granater og krutt, da kruttårnet ennå ikke var helt tørt. (Schiøtz 1919: 43f)

Brestrup (1976: 52f) hevder, med henvisning til C.A. Struensee, at Fredriksvern ikke kan kalles en festning, siden man normalt krever av en slik at den skal være omgitt av en voll som er så bred at et brystvern kan bygges på den og skytset kan få plass på vollgangen, var Fredriksvern bare en forskansning. Bare deler av forsvarsverkene, sjøbatteriene, tilfredsstilte kravet om en voll. Retransjementet bestod kun av et jordbrystvern med en foranliggende grav. Sjøbatteriene bestod derimot av en voll med stensatt «escarpe», og oppå denne et brystvern med en vollgang innenfor. Som helhet bør anlegget allikevel betraktes som en festning i ordets egentlige forstand, med Stavern fort som citadell. Ordet «forskansning» har en for provisorisk klang til å betegne et anlegg som er tiltenkt permanent karakter. Opprinnelig vollprofil kan beskrives som følger (jfr. ordforklaringer kap. 8.1.2): innenfor dette graven med renne til avløp for vann (graven er bygget som tørrgrav). Mellom graven og brystvernet innenfor var det en berme, hvor det i 1769 ble montert en palisaderekke. Bak brystvernet var det batterier for kanoner og banketter for infanterister. Kanonene ble bragt opp til batteriet på en aprille. (Brestrup 1976: 52f)

Image "chapter-4-50-1.jpg" without description

YTRE FORSVAR. På dette utsnittet av kart fra 1801 ser vi avgrensningen av den såkalte utvendige fortifikasjon, som i hovedsak ble dannet av tre blokkhus knyttet sammen av en palisadering. RAk/93- 1731 (utsnitt)

Retransjementet, som i hovedtrekk er lite forandret, er en sammensetning av en tenaljert linje og et sagtakket verk. Den tenaljerte linje med sine seks landbatterier skulle forsvares med kanoner, mens det sagtakkede verk begynner ved søndre fase av batteri nr. 6 og skulle vesentlig forsvares med geværer. Ved hver ende går retransjementet over i sjøbatterier, vendt mot syd og mot havnen. Disse bestod vesentlig av tenaljer og utgående vinkler. (Brestrup 1976: 55)

Batteriene dekket havnen, innseilingene og viktige punkter på landsiden. (Brestrup 1976: 52f) Det er nærmere redegjort for de enkelte batterienes skuddfelter hos Olafsen, som siterer en rapport fra 1793. (Olafsen 1961 III: 433)

Stavern fort på Citadelløya inngikk også i festningsverkene fra 1751 av. Det var i en elendig forfatning da det ble overlevert til sjøetaten. Utbedringsarbeidene tok til for alvor i 1754. Vollene og murene ble revet ned, fjellet sprengt ut for å danne underlag for murfoten, som ble lagt lengre ut og bygget av huggen sten. Arbeidet fortsatte i 1756, og Citadellet «med alle sine Batterier, Artillerie, Bygninger og Indretninger » stod ferdig i 1757. (Schiøtz 1919: 44) Den fortifikatoriske hensikt med Citadellet var først og fremst å styrke Fredriksverns østre innløp og opplagshavnen. (Brestrup 1976: 258)

På Kikut syd for Stavern fort ble et batteri «af Graasteens Kalk Mur og med Jord andløbet og opplakket» i 1753–54. Utkikkstårnet på Kikut ble revet ned og bygget opp igjen i 1757. (Schiøtz 1919: 44)

En del kanoner var blitt sendt opp fra Danmark allerede i 1750. Av mangel på plass ble de lagret på Torkildsøya, men i 1758 overført til fastlandet. Av kanoner var det 69 stk 18- pundere, 16 stk 12-pundere, 2 stk 8-pundere, 18 stk 4-punder og 50 stk 3-pundere – i alt 155 kanoner. Av disse var 23 oppsatt på Citadellet. Noen år senere ble bestykningen øket med 10 mortere, i 1773 ytterligere 4. (Schiøtz 1919: 45)

Utfyllingen av sundene mellom Stavern og Risøya og mellom Vadholmen og Søndre batteri hadde nok først og fremst praktiske årsaker, men begrunnelsen innebar også et fortifikatorisk moment: Utfyllingen hindret fiendtlige skip å legge seg her for å beskyte verftet. Utfyllingene fant sted i 1764–68.

For å styrke landvernet ble det i 1788 besluttet å bygge en fremskutt befestningslinje rundt området, den såkalte utvidede fortifikasjon. I årene 1788–92 ble det således oppført tre blokkhus på høydene Hestehaugsbjerget (idag kalt Vardefjell), Kirkebjergett (idag kalt Søndre Blokkhusfjell eller Kirkeberget) og Wabjerget (idag Signalen). Blokkhusene var forbundet med en rekke av 2–3 meter høye tømmerpalisader med bakenforliggende patruljeganger. Denne palisaderingen begynte inne på verftsområdet hvor den omsluttet 0019 Krutthuset, gikk over vollen og over de tre blokkhusene, ned over Larviksveien og endte på stranden nord for Stavern.

Blokkhuset på Hestehaugsbjerget ble bygget som en dobbelt laftebygning, nederst var oppsatt fire 6-pundige kanoner i rapperter mens det ovenpå var vaktstue med kjøkken eller fyrsted. I tillegg ble det anlagt to små batterier i tilknytning til palisaderingen. (Olafsen 1961 III: 439f) Blokkhuset på Kirkebjerget ble oppført 1789 i enkelt lafteverk og forsvart med geværer. I øverste etasje var det vaktstue med kjøkken eller fyrsted. Syd for dette blokkhuset var det montert to 6-pundige kanoner til forsvar av fjellet. I tillegg var det et tilsvarende batteri ved foten av fjellet, på nordre side. I 1790 ble det tredje blokkhuset oppført på underste del av Wabjerget. Dette var av samme type og oppsetning som det på Kirkebjerget. Det var også et batteri ved foten av høyden til forsvar av palisaderingen over veien til Larvik.

Portene i palisaderingen var tydelig påkostet. Over veien til Larvik ble det i 1793 oppført en «barrierport med to av den Toscaniske orden utsirte pillarer ved siden, hvorover påligger 2 presenterende bomber eller store granater » (Olafsen 1961 III: 440).

Det ble også etablert kanonbatterier på Stavernsøya og på øya Tisler. Dette utvidede forsvaret av verftet stod stort sett ferdig i 1791. (Korsdal og Støvern 2000: 41–42; Schiøtz 1919: 72, 79f)

Av dette ytre forsvarsanlegget er to av blokkhusene bevart (det på Hestehaugberget ble revet i 1856 eller -57), men palisadene og kanonstillingene er borte.

I krigens lys fremsto det kanskje tydeligere hvor utilstrekkelig Fredriksvern var som fortifikasjon. I et brev fra januar 1802 påpekes det bl.a. om brystvernet på sjøbatteriene at disse bare er mellom 8 og 10 fot tykke, «opsat af løs Vandjord: følgelig kan de ikke give tilstrekkelig Beskyttelse for Besætningen, og med en maadelig Attaque af svært Skyts, lettelig kan ruineres.» Det betones at selv om landfronten neppe vil være utsatt for «en ordentlig Attaque », bør man være gardert mot en surprise – dvs. en overrumpling. En oppgradering av landbatteriene er derfor nødvendig. Det beste ville vært en god vanngrav eller kynetter, men dette ville fordre «særdeles store belastninger » pga. terrengets karakter. Brevet forholder seg til et kommisjonsforslag om nybygg og utbedringer som ble approbert av kongen 4.6.1802. Forslaget innebar i hovedtrekk en forsterkning av forsvaret mot landsiden ved å utdype festningsgraven og bygge en revetementsmur langs den; utstyre sjøfrontens batterier med slederapperter og forlenge Søndre batteri til Vadholmen; bygge to batterier med tilhørende ammunisjonshus m.v. på Risøya, samt bygge ny kaserne for 250 mann. (Schiøtz 1919: 94)

Image "chapter-4-51-1.jpg" without description

Image "chapter-4-51-2.jpg" without description

Image "chapter-4-51-3.jpg" without description

PROSJEKTERING OG TVERRSNITT. Utsnitt av kart som antagelig fulgte kommisjonsforslaget av 1802 som viser plassering og tverrsnitt av de prosjekterte batteriene på Tisler, Søndre batteris forlengelse, og de to batteriene på Risøya. I tillegg skulle det også bli bygget et lite haubitzbatteri på Vadholmen. RAk/93- 1556

Arbeidet ble påbegynt i 1804 og drevet fra april til oktober i de tre påfølgende år. Man var da ferdig med barakken og revetementsmuren og hadde begynt på slederappertene, og et lite haubitzbatteri var etablert på Vadholmen. Det var meningen å begynne på Risøy-batteriene i 1807. Øya ble derfor innkjøpt dette år og arbeidet så vidt påbegynt, men ved krigsutbruddet stanset det opp. (Schiøtz 1919: 94) Det ble imidlertid gjenopptatt i 1810, da også de gamle anleggene på Citadellet og Kikut ble modernisert. (Schiøtz 1919: 132)

Den ytre befestningslinje ble i 1808 supplert med et flytebatteri med 10 stk 24-punds kanoner. (Grüner 1902: 117) I 1813 ble det også montert et midlertidig batteri på Fugleøen. (Schiøtz 1919: 132f)

Så sent som på 1840-tallet forelå det omfattende forslag til ny befestning av Fredriksvern verft, med utkast til kasematterte fort på Risøya og Vadholmen. Dette ble aldri utført. I stedet ble mer og mer av verftets virksomhet overført til Karljohansvern, hvor tilsvarende kasematterte utenverker ble etablert.

Image "chapter-4-52-1.jpg" without description

NORD FOR KANALEN. Utsnitt av 1756- kartet som viser festningsområdet nord for kanalen (tegningen er orientert ø-v). Jfr. beskrivelse i teksten. RAk/93-1730

Tradisjonelle festningsanleggs fortifikatoriske verdi ble kraftig redusert da artilleriutviklingen skjøt fart på 1850-tallet: I 1854 revolusjonerte den engelske konstruktøren Armstrong artilleriet med sine riflede kanonløp, samtidig som baklademekanismen ble praktisk anvendelig. Kanonene fikk med dette øket skuddvidde, -takt og presisjon, og skuddvirkningen ble mangedoblet. Tradisjonelle festningsmurer kunne ikke motstå slik ildgivning. Samtidig var propellen blitt henimot enerådende som fremdriftssystem på orlogsskip, noe som radikalt forbedret skipenes manøvreringsevne. I samvirke med dette gjorde bevegelige kanontårn det mulig å rette ilden med en helt annen presisjon enn tidligere. Dessuten skulle pansrede skip vise seg svært motstandsdyktige mot beskytning fra tradisjonelle glattløpede forladekanoner. Dette ledet i sum til at Fredriksverns fortifikasjon – som var svak nok fra før – nærmest fikk et illusorisk preg under siste halvdel av 1800-tallet.

Verftet har i praksis ikke vært befestet siden marinetidens opphør (1896), men med et visst unntak for okkupasjonstiden. Verftsområdet fungerte da som forlegningsleir og var en del av Lager Brisen. Det fantes et skolebatteri på området kalt Heeresküsten-Lehr-Batterie Stavern som disponerte fire engelske 8,38 cm feltkanoner, to 20 mm luftvernkanoner og tre 7,92 mm mitraljøser (Korsdal og Støvern 2000: 119).

Bygninger: Det opprinnelige anlegg

Stående bygninger er i det følgende tilføyd inventarnummer i parentes. For disse henvises det til katalogene under kapittel 9. Forsvunne bygninger (markert med †) av betydning vil være nevnt i historikkdelen. Det vises også til de gjengitte historiske kart, prospekter og fotografier.

Den 21. januar 1755 kunne verftssjefen innberette at «alle bygninger […] som efter ordre skulle oppføres av mur og bindingsverk er til 1754 års utgang bragt udi fuldkommen stand […] likeledes at alle laftebygninger eller vånhuser er istand til beboelse». (Olafsen 1961 I: 154) Vi finner bygingene inntegnet på det t.v. gjengitte kart fra 1756. I det følgende er kartets literering, evt. fulgt av dagens inventarnummer, anført i parentes. Omtalen her er basert på de samme opplysninger som er brukt som basis for katalogdelene. Spesielt er benyttet en oversikt over bygningene på verftet i perioden 1750-60. (Brestrup 1976: 288ff) Man legger merke til den spesielle litereringen: Tegneren går et sted tom for bokstaver, og begynner med A pånytt, men nå med tykkere strek.

Dengang som idag passerte man gjennom verftsporten (Æ, 1051), som imidlertid hadde en annen karakter enn dagens. Det henvises til katalogen for en nærmere beskrivelse.

Innenfor porten fremstod Vagten (N, 0001) og Chefens Huus (O, 0003) i tilnærmet samme utvendige skikkelse som idag. Dette gjelder dog hovedinntrykket. Om vi går innpå detaljene, viser det seg at de aller fleste flater er endret. Noen enkeltheter: Taktekkingsmaterialet har gjennomgående vært rød, enkeltkrt um tegl, i stor grad levert fra Harlingen i Holland. (Kun kirkens tak var belagt med blå, glasserte taksten.) Dagens taktegl er maskinelt tilvirket og brent ved ens temperatur. Den får derfor et svært homogent preg. Dengang var teglen håndstrøken og brent med ganske ulik varme, og fikk dermed variasjoner i format og valør. Dessuten var teglen langs møner og grader lagt i mørtel, såkalt skjelnet. Mørtelen kom dermed til å bli synlig og danne markante bånd. Dette er synlig på fotografier ihvertfall så sent som på 1910-tallet. (jfr. Schnitler 1914, Schiøtz 1919) Hvis vi ser på overflatebehandlingen av murverket, finner vi at den opprinnelig var utført med kalk, som har et helt annet uttrykk og andre tekniske egenskaper enn dagens organiske malinger. Til utvendig maling av trebygninger ble det gjerne brukt komposisjonsmaling eller linoljemaling.

Image "chapter-4-53-1.jpg" without description

MØNEPANNER I KALKMØRTEL. Så sent som på dette bildet fra ca. 1910 fremstår 0003 Kommandantboligen og 0001 Hovedvakten med skjelnede mønepanner. RAks arkiv

En viktig detalj som vinduene hadde dengang blysprosser og en inndeling med langt mindre ruter enn idag. Kun i forbindelse med 0003 Kommandantboligen nevnes engelske vinduer, dvs. vinduer med sprosser av tre. I de første årene nevnes stadige leveranser av rullebly, ant. ferdige blyremser til vinduer. Ihvertfall så sent som i 1792 utføres det stadig reparasjoner av blyglassvinduer. (Olafsen 1961 III: 413) Vinduene har – ihvertfall i beboelseshus – hatt skodder, «for å beta lyset i husene om aftenen, at de seilende ey derved skal forvilles». (Olafsen 1961 II: 184)

Kommandantboligens have (0756) var dengang oppdelt i åtte kvadratiske, muligens rektangulære felter. (Schnitler 1916: 131–132). Hagen og gården var omgitt av et plankegjerde, men adskilt med et stakittgjerde. I dette var det en dobbelt port som førte inn til den sentrale hagegang i forlengelsen av aksen gjennom hovedbygningen. Denne så man ut på gjennom et vindu i trapperommet. I fonden av aksen lå det et lite lysthus med seildukstrukket tak og to glassdører, nok på samme sted hvor dagens 0028 Hagestue ligger. (Brestrup 1976: 196)

Den neste husgruppen er på tegningen betegnet med Nn, E og F. Contoir og Vejer Huus (Nn, †) var en en-etasjes bygning med loft, som rommet kontorer for verftets administrative ledelse. Lengde 21,3 m, bredde 8,0 m, høyde 3,3 m fra hovedgesimsens overkant til sokkelfremspringet. Halvparten var fagmur og halvparten almindelig mur. Utvendig var bygningen «kledt med bredder», dvs. ytre bordkledning. Dette, som gikk igjen på alle bygninger i utmurt bindingsverk ved verftet med unntak av smien, fremheves av Schnitler som en lokal eiendommelighet. (Schnitler 1914: 38) Det er rimelig å tro at dette var en anpasning til det lokale klima. Bygningen var kronet av et tegltekt valmtak med to røykpiper. 1. etasje inneholdt ni værelser og hadde to ganger, adgang til loftet ved en løs stige. (Olafsen 1961 I: 58). Smedien (F, 0004) eksisterer fortsatt, men er senere betydelig om- og tilbygget. Dens opprinnelige skikkelse fremgår av bygningstegningen som er gjengitt i katalogoppslaget. Denne var ikke som de øvrige bindingsverksbygninger utvendig panelt, vel pga. varmeutviklingen fra essene som gjorde dette overflødig. Mellom E og F lå Kuul Haugen (Y), altså en kullbinge for smien. Wærksteder (E, †) var i to etasjer, også denne i utmurt bindingsverk. Bygningen rommet verksteder for verftets håndverkere: bødtkere, dreiere, snekkere og malere.

Image "chapter-4-54-1.jpg" without description

SYD FOR KANALEN. Utsnitt av 1756-kartet viser festningsområdet syd for kanalen (tegningen er orientert ø-v). Jfr. beskrivelse i teksten.

Image "chapter-4-54-2.jpg" without description

CITADELLET MODERNISERES. Utsnitt av 1756- kartet som viser Citadellet under ombygning. Jfr. tegningen av det opprinnelige fortet på s. 37 og av det ferdig ombygde Citadellet på s. 57. Vi ser at sundene mellom Citadelløya, Pletten, Flaggholmen og Stavernsøya ennå er åpne – på 1815-kartet er de gjenfylt. RAk/93-1730 (utsnitt)

Proviantbygningen (M, 0035) består delvis fremdeles. Dengang hadde bygningen bare én fløy, nemlig den nordre. Veggene i 1. etasje var de samme som idag, men det er uklart om 2. etasjes bindingsverksvegger var panelt eller forblendet med et lag teglsten (jfr. katalog).

Mellom smien og kanalen fantes den lille husgruppen D-E-F. Dette var hhv. Brabenkens Bod, Kalcke Skuur og Spaane Hauge. Gruppen hadde antagelig en provisorisk karakter, da den i 1760 ble gjenoppført i utmurt bindingsverk med ytre bordkledning. (Olafsen 1961 III: 429f)

Vest for denne gruppen fant vi – tett inn mot kanalen – en liten bygning benevnt Bæg og Tiære Kiedel (I, †). Denne var oppført i bruddsten og hadde innmurt to store jerngryter: den ene rommet 4 tønner tjære, den andre 2 tønner bek. Selv om denne er inntegnet på kartet ble den først oppført i 1758 (Olafsen 1961 III 431, Brestrup 1976: 290). Lengre mot øst, og nærmere Kongens batteri, fant vi Maste Graven (G, †), hvor eikestokker ble lagret i vann eller myrjord for å raffineres til mastetømmer. En tilsvarende grav var anlagt mellom skjærbåtskruene og Dronningens batteri, men denne bar navnet Tømmer Grav.

På motsatt side av kanalen, langs sjøfronten, var foreløpig bare Chaloupe Skuuret (H, 0011) og Skier Baad og Dobbelte Chaloupe Skuurene (B, †) bygget. Disse var av panelt bindingsverk tilsvarende dagens galeiskur og antagelig malt røde. Et forbehold må tas fordi man på en tegning fra 1784 tilsynelatende finner både sjaluppskuret, galeiskurene og skjærbåtskurene malt gule, men det kan også være at de fremstår umalte. Galeiskurene (AA, hvorav de fem nordligste, 0012-0016, er bevart) var på dette tidspunkt ennå ikke bygget. Grunnen hvor de skulle oppføres ble avjevnet allerede i 1753, men byggingen tok først til i 1766 (jfr. Katalogene 0012-0016).

Sørvest for skjærbåtskurene finnes på kartet inntegnet Brøgers (Q) og Bagers (R). Disse var imidlertid ikke oppført i 1756, «efterdi de for nærværende tid kan undværes». (Brestrup 1976: 291) Heller ikke finner man disse omtalt i en inventaroversikt fra 1793 eller inntegnet på senere kart, noe som sannsynliggjør at de forble en plan.

De mange bygninger som er avmerket S på kartet er tømmerskur (†), dvs. provisoriske, r , antagelig åpne konstruksjoner til oppbevaring av skipstømmer: «13 skuur paa værvet over ege tømmeret, som saavidt muelig er sortert og derunder opstablet».

Den siste husgruppen på det opprinnelige verftet ligger syd for den innerste del av kanalen. Det dreier seg om Indhegning for kanoner (K, †), Dehle Haugen (P, †), Tachelage og Tøy Huuset (DD, †) og Magazin Skuur (CC, †). Innhegningen var antagelig bare en enkel stakittavgrensning, Dehle Haugen var et enkelt skur, som fungerte som en slags oppsamlingsplass for mer eller mindre brukbare «deler» av alle slag. Magazin Tøy og Takkelage Huuset (CC, DD) derimot, var forløperen til 0024 Steinbrakka; en bindingsverksbygning utvendig forblendet med tegl, to etasjer høy og avdelt i tre rom: det østre takkelasjehus, det mellomste materialmagasin og det tredje tøyhus. (Olafsen 1961 III: 430)

Stavern fort kan føres tilbake til 1680-tallet. I denne sammenheng vil imidlertid «det opprinnelige anlegg» betegne fortet slik det stod da det etter en ombygging i 1757 ble innlemmet i verftets befestning. Dengang bestod bebyggelsen på fortet foruten donjonen (tårnet) av fire hovedbygninger, hvorav to skrev seg fra før overtagelsen: kommandantboligen og offisersbarakken, begge laftede tømmerbygninger med rødmalt, stående panel, tekket med rød tegl. De nye bygninger var en artilleribarakke og et vakthus (corps de garde). Barakken var laftet og panelt og oppført i to etasjer, mens vakthuset ble oppført som et rent murstensbygg i to etasjer. (Brestrup 1976: 249f) Utover dette fikk kommandantboligen et nytt uthus, oppført i bindingsverk kledd med bredder, som rommet kornlager og fjøs. Gården ble inngjerdet med et plankegjerde og haven med et stakitt. Fyrverkerens hus ble utvidet, og haven omgitt av stakitt. En kuglehauge ble inngjerdet med stakitt, og ravelinen fikk en stakittport. To kasematter ble erstattet med nye, og et luntehus ble oppført. To lokumer ble erstattet av tre nye. Utenfor retransjementet ble den gamle trebrygga erstattet av dagens steinbrygge utenfor festningsporten, og det ble anlagt en vei langs fjellet, «vinterveien», til en vinterbrygge nedenfor tårnet. Denne kunne benyttes når sundene inn til opplagshavnen var stengt av is. På Torkildsøy, hvor det fra før stod et «halmhus» for garnisonens sengehalm, ble det oppført et nytt brønnhus, og på Kikut ble utkikkstårnet erstattet med et nytt. Her ble det også reist et skur for høy og halm samt fjøs.

Image "chapter-4-55-1.jpg" without description

VERFTSOMRÅDET FRA KANALEN OG SYDOVER 1815. Vi legger merke til at verftet nå har to krutthus; det gamle (oppført 1759) og det nye fra 1779, og at det ligger en vaktbygning mellom disse to.

4.2.3 Bygninger: Utviklingen av det opprinnelige anlegg

Etterhvert skulle flere bygninger komme til, de fleste som tilføyelser til den opprinnelige planen. For å fange opp de mange endringer som fant sted under første del av marinetiden, tar vi utgangspunkt i et inventarkart fra 1815, altså året etter at syvårskrigen var avsluttet og Fredriksvern utpekt til hovedstasjon for den norske flåten. Dette suppleres med en inventarbeskrivelse fra 1825/26, den første trykte oversikt over Statens eiendommer, foruten andre kilder.

Lengst syd på området, mellom Dronningens batteri og Den tredobbelte skanse, ble festningens første krutthus, det Gamle Krudttaarn (15, †) oppført i 1759. Som 0019 hadde tårnet kontreforter (utvendige forsterkninger) på alle vegger unntatt den som skulle gi etter i tilfelle eksplosjon. Slik kunne eksplosjonen «styres» i den retning hvor den ville gjøre minst skade. Tårnet hadde samme bredde som 0019, men var ett hvelv kortere i lengden. (Brestrup 1976: 223f)

Noe lengre nord, dekket av Kronprinsens batteri, ble det Store eller nye Krudttaarn (14, dagens 0019) oppført i 1779. Det ble bygget som det gamle, men med ett hvelv ekstra i lengderetningen. Mellom kruttårnene ble i 1788–89 den nye Vagt (2, †) oppført. Dette var en utmurt bindingsverksbygning med et rom for offiseren og et for soldatene, en liten arrest og ved østre ende et sprøytehus. (Olafsen 1961 III: 431)

Image "chapter-4-56-1.jpg" without description

VERFTSOMRÅDET. Utsnitt av kart fra 1815 som viser det sentrale verftsområdet. RAk/93-1558

Image "chapter-4-56-2.jpg" without description

BINDINGSVERK. Tegningen til 0004 Smie, slik den ble oppført i 1750. Dens byggemåte er typisk dansk, med høyt valmet tak og vegger av utmurt bindingsverk. Legg merke til vinduenes små ruter, karakteristisk for blyglassvinduet. Slik har de aller fleste vinduene på verftet sett ut fra starten av. NRA SE 5 (utsnitt)

Mellom Dronningens batteri og Skjærbåtskuret er også Staboden (19, flyttet) kommet til i årene 1789–90. Dette var en toetasjes laftet og panelt tømmerbygning hvor første etasje var delt i to rom til faste og flytende varer. I andre etasje og på loftet var det avsatt plass til kornvarer. Bygningen skal ha blitt solgt på auksjon i 1847 og gjenoppført i Hølen ved Larvik, hvor den siden har tjent som lager for et rederi.

Tømmer Skurene (21, †) er i 1815 orientert motsatt av i 1755. Det kan derfor ikke være tvil om at de i mellomtiden er blitt erstattet. De to største oppgis å være oppført av bordkledt bindingsverk på gråstensfundament. De øvrige angis å være «simple Brædeskure, hvis Spærverk staaer i Jorden».

Mellom tømmerskurene og det store proviantmagasinet finner vi så Material Skuret (23, †). Dette er antagelig samme bygning som i 1826 omtales som Materialbod til Skibsbyggeriet, en tre Etages bordklædt Trebygning . Bygningen forekommer på et kart fra 1812 (NRA KBK XVIII 90), men ikke på et fra 1801 (NRA SE 11), og er antagelig oppført i denne perioden. Nord for dette igjen finner vi så det nye eller store Proviant Magasin (10, 0021) som ble oppført i 1773. Dette var for sin tid et enormt bygg, tre etasjer høyt og innrettet til oppbevaring av seks måneders kostforråd for 1000 mann samt verftets besetning i ett år, foruten seil- og takkelasjeloft. Antagelig har bygningen ikke hatt regulære vinduer som idag, bare luker.

Galei Skurene (17, delvis †, delvis bestående som 0012–0016) og Skjærbaad Skurene (17, †) ble ferdigstilt i 1767. Skjærbåtskurene var samlet under ett stort saltak, mens galeiskurene var gruppert fem og fem vegg i vegg, med et tak over hver enhet. Det var her fartøyene lå i opplag.

Hoved Magasinet (9, 0024) hadde nå avløst Magazin Tøy og Takkelage Huuset: «Bindingsverket på denne bygning ble nedrevet og borttatt og igjen fra grunnen av oppmurt av gråstenskalmur i 1790–91. Skillerummene, bjelkeloft, sperreverk og tak forstøttet og stående, som deretter med fornøden reparasjon er istandsatt 1791–92.» (Olafsen 1961 III: 430) Bygningen videreførte de samme funksjonene. Her fantes stadig takkelloft, materialmagasin og tøyhus. Grensende opp mot denne bygningen lå stadig Kugle Gaarden (25, †), en innhegning av stakittverk hvor kanonkuler og kanoner lå stablet på ekebrisker.

Nord for kanalen er tømmerskurene fjernet, og isteden har det kommet opp en Brænde Hauge (26, †), som ihvertfall i 1825/26 bare er en innhegning. Material og Brabenks Bod samt Kalkeskuur (13, †) rett øst for denne kom i sin daværende skikkelse opp i 1760, oppført av bordkledd bindingsverk. Nord for denne er det skjedd betydelige forandringer, idet Smedien (4, 0005) er oppført til erstatning for den tidligere smie som i 1760 ble ombygget til Smedens Vaanhuus (5, 0004). Det kan imidlertid ikke være ved denne anledning at sistnevnte ble forlenget til dagens lengde, da vi ser at den på tegningen ennå er like lang som nr. 4 er bred. Verksted Bygningen (6, †) og Contoir Bygningen (7, †) er på dette tidspunkt stadig de samme, men det er kommet til et Fade- og Masteskuur (11, †) mellom sistnevnte og Brænde Haugen. Også dette skuret var oppført i bordkledt bindingsverk, avdelt i to avdelinger. I den ene ende inneholdt bygningen et mindre rom innrettet til arkiv. Bygningen var oppført i 1773 og da innredet til fat- og rappert-skur. (Olafsen 1961 III: 429)

Image "chapter-4-57-1.jpg" without description

INNSEILING PÅ BEGGE SIDER AV KULORTEN. Utsnitt av 1815-kartet (RAk/93-1558) som viser Citadelløya og opplagshavnen. Innseilingen er mellom Citadellet og Torkildsøy, på begge sider av skjæret Kulorten midt i sundet. Nederst i bildet ser vi en steinsetting hvor det skal ha foregått repslagning, mens moloen mellom Stavernsøy og Torkildsøy har navn av Otermælen og tjente som kjølhalingsbedding. Vi legger også merke til angivelsen av skytesektorer for batterienes kanonstillinger, og de endringer som har skjedd med fortifikasjoner og bryggeanlegg på Citadelløya siden 1756. (Jfr. utsnittet s. 41)

Mot sjøen ble Fregat Bedingen (27, †) bygget i 1767–69. Den var 170 fot lang og 48 fot bred. Her ble verftets eneste fregatt, Christiania, bygget i 1774. Også verftets siste større nybygg, briggen Fredriksvern, må være blitt bygget her i 1814. Mellom beddingen og kanalen finner vi Muursteens Skuret (22, †), bygget i 1791. Dettt e skal ha vært en bordkledd stolpekonstruksjon som rommet et lager av mursten. Vi finner også et Tømmer Skur (21, †) bygget i 1783: «Med sperrer på jorden, kledt med bredder». En kopi av dette skuret er nylig satt opp på samme sted. Tett ved dette finner vi så Beegkjedelen, som ble oppført i 1758. (Olafsen 1961 III: 431)

Bebyggelsen mellom batteri nr. 4 og Kongens batteri – Det gamle Proviant Huus (8, 0035), Hoved Vagten (1, 0001) og Chefs Vaaningen (3, 0003) – synes i det vesentlige uforandret. Men havestuen fra 1778 er ikke den opprinnelige, og overbygningen til 0035 er gjenoppbygget etter krigen.

På dette tidspunkt hadde verftet nådd høyden hva aktivitet og bebyggelse angikk. Etter 1818, da det ble besluttet å etablere Marinens hovedstasjon i Horten, innskrenket verftets virksomhet seg vesentlig til vedlikehold og opplag av mindre fartøyer, og etablissementet og befestningene forble omtrent uforandret. I takt med overføringen av Marinens virksomhet til Horten ble bygningsmassen på Fredriksvern for stor, og det ble i 1867 (muligens 1847, jfr. historikken) avholdt auksjon over en rekke bygninger. Bl.a. ble vakthuset mellom krutthusene, staboden og fire barakker solgt.

En brann i 1883 gjorde stor skade på barakkeanlegget, idet tre av de 11 bygningene ble ødelagt. (Korsdal og Støvern 2000: 35)

Ved nedleggelsen av verftet i 1896 ble også behovet for skjærbåtskuret og de mange galeiskurene sterkt redusert, og førstnevnte og den søndre gruppen av galeiskur ble revet omkring århundreskiftet.

Under annen verdenskrig skjedde det endel endringer i bygningsmiljøet, først og fremst i form av nybygg som idag stort sett er fjernet. Men det ble også fjernet endel bygninger av tildels høy alder. Sammenholdelse av et kart fra 1934 (gjengitt i FMFs årbok 1934: 103) og et som viser situasjonen i 1946 (gjengitt hos Korsdal og Støvern 2000: 138) bekrefter at følgende bygninger forsvant i denne perioden:

  • Vedskur, visstnok oppført 1760, lå bak 0004 Smie. Av bindingsverk på stenfundament, utvendig panelt med over- og underliggere. Ytre mål: 6,4×6,1 m; h: 2,3 m. Tegltekket gavltak, jordgulv.
  • Kuleskuret, visstnok oppført 1793, lå opp mot sydveggen på 0024 Steinbrakka. Ble i 1896 innredet til privet for krigsskolen. Av panelt bindingsverk, utvendig oljemalt. Ytre mål: 17,0×4,4 m; h: 5,0–2,4 m. Tegltekket halvtak, bordgulv.
  • Is-hus, oppført i 1880-årene, lå rett ved østre ende av 0003 Kommandantboligens østre ende. Var oppført av mur på grunnmur av gråsten, utvendig panelt og malt. Ytre mål: 5,8×4,8 m; h: 3,2 m. Tegltekket gavltak, murstensgulv.

Etter krigen er det blitt oppført endel moderne bygninger innenfor festningsområdet for å ivareta etablissementets funksjon som skolesenter. Flere av disse er forsøkt tilpasset bygningssituasjonen.

Bebyggelsen på Citadelløya har stort sett vært uendret etter 1757, men etter at Horten i 1818 ble utpekt til Marinens fremtidige hovedstasjon, ble vedlikeholdet ved Fredriksvern og på Citadelløya kraftig forsømt. Tårnets taktekning av kobberplater ble fjernet og solgt, og tårnet stod som en ruin i over 100 år inntil det ble restaurert med nytt tak på 1970-tallet. Flere av de andre bygningene har forsvunnet i tidens løp, slik at det idag bare er kommandantboligen og dennes uthus foruten et «Wandhuus» og et nyere verksted igjen på øya (sistnevnte bygget ny på den gamle artilleribarakkens grunnmur).

Fant du det du lette etter?