Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Kystfort

Av Hans Egede-Nissen

Norge har som kjent en overmåte lang og værhard kyst, som i forsvarssammenheng til alle tider har representert en umake stor utfordring for en liten nasjon. Utfordringen har vært løst på vekslende nivåer, avhengig av parametre som økonomi, forsvarsvilje, krigstilstander. Kystforsvaret har ligget langt nede, og det har vært i verdenstoppen. Anleggene som er med i Landsverneplanen fremtrer idag ofte som fragmenterte eller preget av omfattende oppgraderinger, og det kan være vanskelig å danne seg et bilde av hvordan de engang så ut og funksjonerte. Målet med denne artikkelen er primært å gi et innblikk i oppbygningen av et kystfort under to perioder av vår relativt nære fortid; tiden frem mot århundreskiftet og okkupasjonstiden. Samtidig ønsker vi å antyde den militærhistoriske rammefortellingen. Artikkelen er en skisse der meget er utelatt. Det må tilføyes at tidspress har umuliggjort søk i utrykte kilder og samtidig nødvendiggjort at enkelte passasjer ganske freidig er sakset fra andre kilder, ikke minst fra Jan Egil Fjørtofts bok Tyske kystfort i Norge.

Våre første kystfort

Før krigen mot England 1807–14 bestod Norges landbaserte sjøvern hovedsakelig av festninger: Fredriksten, Fredrikstad, Akershus, Fredriksvern, Christiansholm, Bergenhus, Trondheim og Vardøhus. Disse var i noen utstrekning supplert av enkle kystbatterier, men festningene utgjorde grunnstammen.

Det var det såkelte «flåteranet» i september 1807 som ga støtet til en større utbygging av kystbefestningerfortene. Engelskmennene stakk av med store deler av den dansknorske flåten. Etter dette opphørte den dansknorske sjømaktens felles historie, og hvert land måtte improvisere et alternativt kystforsvar. I Norge ble den såkalte «sødefensionen» bygget opp; i stor hast og med betydelige tilskudd av private midler og innsatser. Den var basert dels på roflotiljen, små orlogsfartøyer (kanonjoller, kanonsjalupper m.v.) som viste seg effektive endog mot større skip i skjærgårdsfarvann; dels på ca. 100 større og mindre kystbatterier av mere feltmessig karakter (stein/tre/jord) langs hele kysten. Det var et defensivt forsvar, men det hindret den britiske flåten i å operere fritt i skjærgården. Under den lange fredsperioden som fulgte napoleonskrigene ble de fleste kystbatteriene desarmert og levnet til «tidens ødeleggelse». Idag er det kun bevart enkelte rester av disse enkle fortenebatteriene, men enkelte er blitt istandsatt eller rekonstruert, bl.a. på Hovedøya ved Oslo. Omfattende dokumentasjon fra perioden (i form av kart, rapporter og annet arkivmateriale) forteller dessuten om deres beliggenhet, bevæpning og oppbygning.

Image "80476_130_02_a.jpg" without description

Kroki kystbatterier fra Napoleons-krigene [Prinds Christians Batteri. Redigert utsnitt]. Ett av de mange små kystbatteriene som ble bygget opp etter «flåteranet» i 1807. Rett utenfor batterimuren finnes en ovn til «glødning af kugler», noe som ble brukt for å sette fiendtlige skip i brann.

Foto: Originalen i Forsvarsmuseets arkiv

I begynnelsen av 1830-årene tok man igjen opp spørsmålet om utbygging og modernisering av kystbefestningene. Central-Commisionen for Norges Befæstningsvæsen, som avgav sin innstilling i 1836, etablerte som hovedtese at landets sikkerhet beerodde på et godt kystforsvar. Kommisjonen fore- skrev en nøktern utbygging av stasjonære kystbatterier på de mest strategiske punkter langs kysten: I Nord-Norge Tjeldsund og det forlengst etablerte Vardøhus, i Trøndelag Agdenes, på Vestlandet Bergen og på Sør- og Østlandet flere steder, bl.a. Kristiannsand, Horten og Kaholmene i Drøbaksundet. Kommiisjonens forslag ble på de fleste punkter skrinlagt, men i Horten og på Kaholmene kom det til utbygging: I Horten det befestede orlogsverftet Karljohansvern, i Drøbaksundet Oscarsborg festning som i det vesentlige stod ferdig i 1853. Året etter revolusjonerte imidlertid den engelske konstruktør Armstrong artilleriet med sine riflede kanonløp. Samtidig ble baklademekanismen gjort praktisk anvendelig. I sum utvirket dette at kanonene fikk øket skuddvidde og -takt og at hvert skudd fikk mangedoblet virkning. Oppfinnelsen vant raskt utbredelse og både Karljohansvern og Oscarsborg kom til å være akterutseilt mindre enn ti år etter ferdigstillelsen.

Image "80476_131_01_a.jpg" without description

Oscarsborg festning

Foto: FMU/Even Strømman

Image "80476_132_01_a.jpg" without description

Kvarven. Bergens befestninger ble bygget ut i perioden 1896–1902. På Kvarven ble det montert tilsammen tre batterier, hvorav ett ble satt opp med tre 21 cm St. Chamondkanoner. Her er en vesentlig senere kanon montert i en av de gamle stillingene.

Foto: FKP

Til tross for dette og de mange militære konflikter i Europa i 1860- og 70-årene ble det gjort lite for å styrke kystforsvaret. Dog ble det på Oscarsborg i 1875 igangsatt arbeider med et nytt hovedbatteri på glaciet foran hovedfortet, og landets første bakladekanon for operativt bruk, en 30,5 cm Krupp-kanon som senere ble kjent under navnet «Methuusaalem », ble montert i en åpen stilling i 1878. Arbeiddene stoppet opp i 1879 og batteriet ble først fullført i 1892.

Den store utbyggingen av kystforsvaret, som i mangt var en realisering av befestningskommisjonens tilrådninger fra 60 år tidligere, kom til å bli realisert i årene 1890–1905. Den såkalte konsulatfeiden med svenskene inciterte forsvarsviljen, og store pengesummer ble kanalisert til kystforsvaret. Innstillingen fra Forsvarskommisjonen av 1891 kom til å være grunnlaget for utbyggingen, som for alvor tok til i 1895 og på det nærmeste var fullført i 1905.

Først ut var Marinens anlegg på Håøya ved Tønssberg i 1892/93, deretter Agdenes befestninger (1897), Gleodden ved Kristiansand (1897) og Bergens befesetninger (1898). Sist ut var Odderøya ved Kristiansand (1903/04). Parallelt ble Oscarsborg fullført og forsterket med anlegg i Svelvik. (Nærmere om utbyggingen kfr. bl.a. Fjørtoft og Zeiner-Gundersen 1980)

Som nevnt var «Methusalem» på Oscarsborg landets eneste moderne kanon. Forøvrig var skytset nærmest antikvert, slik at alt måtte kjøpes nytt. På denne måten fikk Kystartilleriet, som ble etablert som egen våpengren i 1899, stort sett bare moderne og effektivt skyts innkjøpt hos Europas mest kjente våpenfabrikker; Krupp i Tyskland, Armstrong og Whitworth i England og St. Chamond, Schneider og Hotchkiss i Frankrike. På dette tidspunkt var det norske kystartilleriet – om man relaterer til samtidens våpenteknologi – kanhende sterkere enn noensinne.

Oppbyggingen av et norsk kystfort

Hvordan ble så disse fortene bygget opp? Det varierte en del, men den «spisse» delen av fortet var stort sett ens og vil bli nærmere beskrevet nedenfor. Hvordan fortet var beskaffet med øvrige fasiliteter kunne imidlertid variere sterkt. Generelt lå omfanget av det som her ble utført sterkt tilbake for planene. Verst var det på Odderøya ved Kristiansand, der bevilgningene ble knappere og knappere utover i byggeperioden: Øya fikk dermed nesten ingen bygninger før nøytralitetsvakten under første verdenskrig.

Kanonstandplasser med skyts

Det stasjonære skytset fordelte seg på vanlige kanoner og haubitsere. I tillegg hadde man hurtigskytende skyts med mindre kaliber, beregnet på nærsikring. Kanonene hadde med sin flate kulebane størst sjanse til å treffe sidene på fiendtlige fartøyer. Men på denne tiden var skipene gjennomgående beskyttet med panserstålplater som effektivt avviste prosjektiler som ikke traff optimalt. Dekket var derimot mere sårbart, og haubitsere var med sine krumme kulebaner (prosjektilene ble skutt skrått opp og kom tilsvarende skrått ned) et viktig supplement til kanonene.

Kanonenes standplasser var murt i betong og bestod av to nivåer forbundet med trapp og omsluttet av et hesteskoformet, murt brystvern. På det øvre nivå stod kanonen på sin affutasje, på det nedre var det i brystvernets fløyer skuddsikker lagringsplass for beredskapsammunisjon, såkalte håndammunisjonsmagasiner, mens det var dekningsrom for mannskapet i reposet under kanonen. I haubits-standplassene var det bare et nedre nivå, noe som ga skytset bedre beskyttelse.

Kommandoplasser og ildledningsmateriell

Overdekkede kommandoplasser fantes ikke. Det man hadde var åpne kommandogruber anlagt i tilslutning til standplassene, evt. overdekket av et treskur til vern mot været. I gruben fantes en eller to søyler som bar en orograf. Den senere oberst og forsvarsminister Georg Stang, som utviklet orografen i 1886, beskrev den som «et instrument ved hvilket man fra en station kan overføre på kartet et punkts bevegelse på vannoverflaten. Når man med orografens kikkert følger et fartøy, vil instrumentet til enhver tid vise fartøyets sted på kartet og dets avstand fra stasjonen, samt, når fartøyet beveger seg, dets bevegelsesretning og hastighet.» Foruten orografen bestod det tekniske utstyret i beste fall av en koblingsboks for felttelefonapparat. Ved hjelp av dette kunne man gi ordrer til batteriene. Men i de fleste tilfeller foregikk ildledningen ennå ved at beskjeder ble ropt til kanonbetjeningen, som siktet inn kanonene direkte som på et gevær. I 1906 ble den såkalte strålekartmetoden innført. Nå gjorde ildledelsen peilearbeidet og leverte skytedata til kanonbetjeningen, som kunne konsentrere seg om å lade og stille inn kanonen. Fordelen med slik indirekte skytning var at ildgivningen ble mer presis og ikke ble hindret av røyk og andre sikthindringer. (For en beskrivelse av strålekartmetoden kfr. Fjørtoft 1985: 74)

Image "80476_133_01_a.jpg" without description

90 cm lyskaster på Oscarsborg i 1904. Ved Oscarsborg befestninger, som dette bildet er hentet fra, fantes det ved århundreskiftet tre kullfyrte lyskasteranlegg, hver med flere lyskastere montert. Ved bruk ble lyskasterne rullet ut i posisjon fra sine skur langs skinne-baner.

Foto: Kystartillerimuseets arkiv

Ammunisjonsmagasiner

Ammunisjon ble lagret i såkalte fredsmagasiner som hadde veiforbindelse med standplassen. Disse var «bygget efter Moniéres system», dvs. som en liggende halvsylinder i armert lettbetong med jerndører i front. Byggeteknikk såvel som materialbruk var på den tid revolusjonerende (jfr. B.-A. Hjelmelands artikkel). Her ble det oppbevart flere typer ammunisjon, bl.a. pansergranater, halvpansergranater, sprenggranater av stål og ditto av støpejern.

Image "80476_134_01_a.jpg" without description

Torpedobatteriet på Kvarven kom ikke til å spille den samme rolle under den tyske invasjonen som det på Oscarsborg, og er derfor mindre kjent. I motsetning til Oscarsborg hadde batteriet overvannsutskytning og var utstyrt med to rør for 40,6 cm og ett rør for 45 cm torpedoer. Torpedoene ble skutt ut med trykkluft og kunne for egen maskin holde en hastighet av inntil 27,5 knop.

Foto: FKP

Lyskasteranlegg og maskinstasjon

I tiden før radaren ble oppfunnet hadde lyskastere en nøkkelrolle når det gjaldt å detektere fiendtlige skip om natten. Dessuten kunne de som sperrelys brukes til å vanskeliggjøre manøvreringen. Lyskasterne var utstyrt med kullbuelamper med speildiameter på 90 eller 110 cm, som etter datidens krav ga en meget god belysning på avstander opp til 5–6000 meter. De ble normalt oppbevart i et skur eller i en fjellhule, men kunne flyttes på traller langs vei eller skinnegang. Lyskasterne, som kunne fjernbetjenes fra kommandoplass ved hjelp av monotastere, ble plassert nær sjøen og fikk strøm fra en maskinstasjon med dampmaskin og dynamo. Maskinstasjonen var normalt oppført av mur og med bølgeblikktak. Det inneholdt et kjelerom og et maskinrom. Kull til dampmaskinen ble oppbevart i et tilstøtende skur.

Øvrige bygninger og anlegg

Utover de nevnte fantes et varierende antall bygninger og anlegg, som vakthus, telegrafstasjon, stenhus til orografene, laboratoriebygning, forlegningsbrakker, kjøkken/messebygg, soldathjem, oppsynsmannsbolig, brønner, brygge. Trebygninger var gjerne oppført som enkle reisverkskonstruksjoner med inn- og utvendig panel. Standarden var enkel, i hvert fall frem mot nøytralitetsvakten. På sine steder så enkel at skurene som normalt dekket kanonene måtte gjøre tjeneste som forlegning under øvelser. På Odderøya «blev indkvarteringsforholdene i 1913 ikke uvesentlig forbedret gjennom opførelsen av tre leirhytter», hvorav den ene «av soldatvitttigheten (visstnok ikke uberettiget) blir døpt «Lusitania», der er blitt dens officielle navn». På Oscarsborg var det derimot en omfattende bebyggelse av tildels høy standard, bl.a. den store murkasernen fra 1893.

Torpedobatterier

Ved to av festningene ble det rett etter århundreskiftet også etablert torpedobatterier; det første i 1901 på Oscarsborg, det neste året etter på Kvarven ved Bergen. Sistnevnte beskrives i tidens noe omstendelige, men presise sprog i en samtidig inventarbeskrivelse: «Torpedobatteri bestaaende af 3 i Fjeld dels udsprengte og dels med Brudstens-vægge og Hvelv i Cement og med udvendige 3 Meter tykke sammenhugne Brudstensmure i Cement anlagte Kasematter. Bag disse er Tunnelgang og Rum for Dampkjedel, Maskine og Dynamo samt for Instrumenter og Betjening. Ligesaa en Lyssjakt. I Kasematterne Sigtesjakter, hvorover Staalpantsere. Indvendig har Batteriet Klinkerstensmure og Hvælv, opførte saaledes at der er aaben Passage (Sideeganger) mellem disse og Fjeldet (?) I Kasematterne er lukkede Afløb med Kumme. Alle Gulve af Beton undtagen i Maskinrummet, hvor Lerfliser. Dørene af Jern undtagen de der fører til de nevnte Sideganger, hvortil Trædør. I Batteriets Front Staalpantsere med hengslede Luger for Kanonpostene. Foran Indgangen til Batteriet er opført en Stenbrygge med Trappe. Plattingen af Beton. Paa Bryggen er opsat en 2 Tons Haandsvingkran.» Batteriene, spesielt det på Oscarsborg som hadde undervannsutskytning av torpedoene, var svært avanserte for sin tid.

Image "80476_135_01_a.jpg" without description

De overdekkede kommandoplassene i armert betong var et mottrekk til artilleriets forbedrede presisjon og den stadig mer realistiske lufttrusselen. Samtidig gav de også beskyttelse mot været for det etterhvert mer omfattende ildledningsutstyrtet. Her ses landets antagelig første hovedkommandoplass, bygget 1913–14, på Odderøya ved Kristiansand.

Foto: FKP

Utviklingen frem mot og under første verdenskrig

Frem mot og under 1. verdenskrig ble fortene utstyrt med kommandoplasser. Det lite tilfredsstillende systemet med åpne kommandogruber og direkte ildledelse ble mer og mer uholdbart: man baserte i økende grad peilingene på kart og instrumenter som måtte beskyttes mot vær og vind, og samtidig var lufttrusselen i ferd med å bli reell. Dessuten innså man det rasjonelle i en samlet ildledelse og de krav det stilte til ordreoverføringer.

Landets første hovedkommandoplass (HK) ble såvidt vites anlagt på Odderøya ved Kristiansand i 1913/14. Den var full av tekniske nyvinninger og dannet skole når det gjaldt ordreoverføringssystem. HKen (som fortsatt består, men uten opprinnelig apparatur) var i to etasjer. Nedsprengt i fjellet fantes fortets krigstelefonsentral med fem apparater. Over denne denne lå den egentlige kommandoplassen støpt i betong i sylinderform og overdekket med armert betong. En skillevegg avdelte to rom, et for kommandanten og et for bevoktningssjefen. De to nivåene var forbundet med en jernleider og med en rørpostheis innstøpt i etasjeskillet. Kommandanten og bevoktningssjefen kunne via hvert sitt bryterpanel opprette telefonforbindelse med samtlige batterier, lyskastere m.v. Videre fantes en stor orograf, skuddfeltskart, strålekart osv.; monotastere for fjernstyring av øyas tre lyskastere og signalmastens 4-lampers signalsystem.

Utover HK ble det oppført batterikommandoplass ved hvert batteri; også disse i armert betong. De bestod av et øvre og nedre sirkulært rom forbundet med jernleider. Kommandorommet øverst hadde en sentral søyle som orografen stod på. Her fantes også en kontrolltavle («trykknapfelt») tilsvarende den på HK, likesom det i telefonrommet under var telefoner for kontakt med kanonene og HK.

Under 1. verdenskrig kom kampene ikke bare til å bli ført til lands og til vanns, men også i luften. Som et mottrekk kom de første primitive og tildels sterkt improviserte luftvernkanoner i bruk, også i Norge. Mer spesialisert skyts ble snart utviklet og endel kanoner ble også innkjøpt og montert i 1917/18.

Under verdenskrigen var anleggene oppsatt kontinuerlig, og det fant sted en tildels omfattende utvidelse og oppgradering av bygningsmassen, spesielt der denne hadde vært dårligere enn forutsatt. På skyts-siden stod det ikke på bevilgninger, men at våpenprodusentene ikke var leveransedyktige pga. krigen. Da bestilte kanoner endelig ankom flere år senere, var situasjonen en helt annen. Både trusselbildet, økonomien og forsvarsviljen var svekket, og kanonene ble ikke montert etter forutsetningene. Det kystforsvaret som ble pakket ned etter verdenskrigen var i det hele tatt med små endringer materielt sett det samme som ble mobilisert før den tyske invasjonen natten til 9. april 1940, rent bortsett fra at det var blitt foreldet. Personelt stod det verre til. Da alvoret gikk opp for de bevilgende myndigheter var kontinuitetsbruddet på personellsiden forlengst et faktum. Ved forsvarsordningen av 1933 var de fleste yrkesbefal erstattet av vernepliktig befal, som hadde fått svært liten øvelse i mellomkrigstiden. Mange hadde ikke tjenestegjort siden nøytralitetsvakten ble avviklet i 1918.

Det tyske overfallet 9. april er blant de mest omtalte momenter i vår krigshistorie, og vi skal la det ligge her. Men det kan være verdt å nevne at tyskerne åpenbart både hadde undervurdert og overvurdert det norske kystartilleriet. Krysseren Blücher sank ved Drøbak etter å ha blitt beskutt og torpedert fra Oscarsborg festning . Samme natt gikk tyske tropper i land på Ramnes som det første sted på norsk jord. Her hadde de ventet å finne et oppsatt kanonbatteri, som de ønsket å overta for å beskytte den viktige innseilingen til Narvik havn. Men batteriet, som Stortinget hadde vedtatt etablert allerede i 1912, var aldri blitt montert. Kanonene var blitt overført til Bergen kort tid før krigsutbruddet, etter å ha ligget lagret i Ramsund i mange år. Det brohode tyskerne så for seg lot seg derfor ikke etablere, og britiske skip kunne få dager senere gå uhindret inn Ofotfjorden og senke 10 tyske jagere på Narvik havn.

Image "80476_136_01_a.jpg" without description

Kanonrør på kai i Kristiania. Det norske festningsartilleriets stolthet, en av de store Armstrong-kanonene som mange år senere skulle bidra til senkningen av Blücher natten til 9. april 1940, her fotografert under omlasting ved kai i Christiania. Ved en slik omlasting var det at ett av kanonløpene gikk på sjøen og slik fikk navnet Moses – den som er tatt opp av vannet.

Foto: FMU

Den tyske kystfortutbyggingens bakgrunn og omfang

Et grovt riss av den tyske kystfortutbyggingen kan inndeles i fire faser: En slags konsoliderende fase ble straks innledet i marineartilleriets regi og omfattet overtagelse av norske fort samt en moderat utbygging av kystbatterier til forsvar av havner og viktige kommunikasjonsknutepunkter. Her fulgte man til en viss grad norske planer. En mer ekspansiv fase fulgte i kjølvannet av det engelske kommandoraidet mot Svolvær 4. mars 1941. Raidet avdekket behovet for å styrke forsvaret av kyststrekningene mellom de etablerte støtte-punktene, en oppgave som marinens kystartilleri ikke kunne makte alene. Derfor ble det etablert et eget hærkystartilleri, som fikk i oppdrag å sette opp hele 160 batterier langs norskekysten innen den ekstremt korte frist av to måneder. En tredje fase ble innledet i desember 1941 med Hitlers første direktiv for utbygging av Atlanterhavssvollen, som innebar at hele kyststrekningen fra Ishavet til den franskspanske grensen skulle settes i stand til å motstå allierte landingsoperasjoner. Norske-kysten ble erklært som den viktigste del av utbyggingen, og det førte til en ytterligere utbygging av såvel hær- som marinekystbatterier. Høsten 1942 hadde marinen 72 og hæren 221 batterier klare eller under arbeid. Fjerde fase var Operation Nord-licht, tilbaketrekningen fra Finland og Finnmark i 1944, som innebar at ca. 30 hærkystbatterier og 8 marinekystbatterier ble evakuert og remontert andre steder.

Image "80476_137_01_a.jpg" without description

Kasematten på Møvik fort .

Foto: Birger R. Lindstad, NIKU

Kystfortenes oppbygning

Mens de norske kystfortene hadde et relativt homogent preg, kan det samme ikke sies om tyskeranleggene. Når det gjaldt f.eks. skytset var de norske kanonene stort sett bestilt fra et fåtall leverandører innenfor et avgrenset tidsrom, mens det tyske artilleriet som Jan Egil Fjørtoft skriver bestod av «en vrimmel av kanoner sammenrasket fra hele verden». Det ble brukt enkle feltkanoner fra omkring århundreskiftet, men også det tyske artilleriets stolthet, gigantiske slagskipskanoner slik vi ennå finner dem på Møvik, Austrått og Trondenes. Til tross for store forskjeller i standard, bestykning, besetning, bebyggelse m.m. hadde fortene likevel en gjenkjennelig struktur, som med en del tillegg inneholdt de samme komponenter som de norske fortene ved utgangen av 1. verdenskrig; hovedskyts med kommandoplass, eventuelle peilestasjoner, lyskastere, luftvernstillinger, forlegninger og administrative funksjoner. Tilleggene bestod først og fremst i et bedret luftvern og et bedre utbygget nærforsvar. Dette kunne omfatte feltkanoner, panservernkanoner, bombekastere, miner, gjerder, sprerringer, maskingeværer, flammekastere m.v. Dessuten var radaren kommet inn som et nytt element. Den fikk en viss utbredelse, men tyskerne lyktes ikke med å utvikle radarer som var nøyaktige nok til å fungere som ildledningsverktøy før krigslykken hadde snudd. Fordelingen av radarutstyret varierte alt etter hvor fortet lå og hvor høyt prioritert det var.

Kommandoplassen var som regel en kraftig bunker anbragt på et høyt punkt sentralt i batteriområdet. Den inneholdt observasjonsrom, kartrom og sambandsrom. I tilknytning til denne var det også gjerne mannskapsforlegning i fjellanlegg.

Image "80476_138_01_a.jpg" without description

Kommandoplass Julneset fort

Foto: FKP

Kanonstandplassene var som de gamle norske bygget opp som et betongfundament med dekningsrom for mannskapet og lager for beredskapsammunisjon. Som på de norske anleggene, var hovedammunisjonslageret lagt i egne magasiner et stykke fra skytset.

Byggematerialene begrenset seg stort sett til tre, betong og sten. Betong ble benyttet til de viktigste konstruksjonene; kanonstillinger, kommandoplasser og forlegningsbunkere, mens trebrakker rommet sekundære funksjoner som kjøkken, messer, administrasjon, mannskapsforlegninger m.v. Det fantes tre utbyggingsstyrker for betongkonstruksjoner. En feltmessig utført bunker hadde tak og vegger i armert betong med en tykkelse på 40 cm. Med denne kunne man bare påregne motstandsdyktighet overfor granatsplinter, håndvåpenild, maskingeværild og lettere flymonterte skytevåpen. Denne typen ble brukt til forlegnings- og ammunisjonsbunkere. En feltmessig forsterket bunker hadde vegg- og taktykkelse på fra 1,2 til 2 m. Konstruksjonen kunne motstå flere treffere fra 10,5 cm kanoner eller en 50 kg flybombe som traff direkte på taket. En festningsmessig bunker hadde inntil 3,5 meter tykke vegger, og ble benyttet til ubåtbunkere og viktige marinebatterier. Bunkerne skulle tåle flere treff av granater opp til 22 cm kaliber, og treff på taket av en bombe på 500 kilo. Det sa seg selv at et så omfattende byggeri krevde enorme mengder betong. For å begrense forbruket krevde general von Falkenhorst, sjefen for de tyske stridskreftene i Norge, at man utnyttet terrengforholdene. Derfor har vi fått en rekke såkalte Falkenhorst-bunkere, bygget i fjellslukter med bruk av opplagt sten i tillegg til vanlige byggematerialer, samt et stort antall fjellanlegg.

Etter den allierte invasjonen i Nord-Afrika innså tyskerne at batteriene måtte sikres bedre mot luftangrep, og man anså at kasematter ga den beste beskytttelsen. Hærkystbatteriene fikk førsteprioritet

da deres kanoner var mest utsatt, men også enkelte marinekystbatterier fikk kasematter. Den største finner vi på Møvik ved Kristiansand; en såkalt Sonderrkonstruktion som avvek fra det almindelige tilfang av ca. 700 standardkonstruksjoner, definert ved beskrivelser og tegninger i det såkalte Regelbau.

Trekonstruksjoner ble helst brukt til sekundære funksjoner som kantiner, administrasjon, kjøkken m.v., men ble i praksis også mye brukt som forlegninger. En utbredt type, spesielt i Nord-Norge, var de såkalte Finlandsbrakkene, små lemmehytter med spisstak som det såvidt vites ikke finnes noen igjen av idag. Den vanligste typen på landsbasis var dog lemmebrakkene, som det fortsatt er endel tilbake av. (jfr. Janne Wilbergs artikkel om det tyske byggeriet)

Den norske «etterbruken»

Det tyske kystartilleri omfattet ved kapitulasjonen ca. 280 kystbatterier. Opprinnelig hadde de allierte bestemt at samtlige tyskbygde batterier skulle ødelegges, men etter et meget iherdig arbeid fra norske militære myndigheter og delvis etter diplomatisk mellomkomst, fikk Kystartilleriet lov til å beholde endel av anleggene. I første omgang ble de mere feltmessig utbygde fortene nedlagt og kystartilleriet satt igjen med 157 batterier. Av disse var 115 ordinære kystbatterier, 28 tunge luftvernbatterier og 14 torpedobatterier. De lå alle syd for Lyngen i Troms. Nord for Lyngen hadde tyskerne demolert samtlige batterier. Senere – i slutten av 50-årene – ble det gjennomført en ytterligere sanering og standardisering slik at batterier med ukurant, foreldet eller uegnet skyts ble gitt annet skyts eller avviklet. Mens Kystartilleriet i 1945 hadde mer enn 60 typer ekstysk sjøfrontskyts, satt man 15 år senere igjen med tre; 10,5 cm-, 12,7 cm- og 15 cm-batterier. I løpet av 1990-tallet er det ekstyske materiellet nesten helt utfaset. «...den største anstrengelse som er gjort på dette felt», som Tore Bakke betegner den tyske styrkeoppbygningen, vil om få år totalt ha utspilt sin militære betydning. Til gjengjeld har anleggene som er tilbake, i og utenfor Forsvarets eie, sin store betydning dels som tekniske manifestasjoner, dels som monumenter over krigsfangenes slit, dels som et supplement til sprogets beretninger om det kanskje mørkeste kapittel i Europas og galskapens historie.

Image "80476_139_01_a.jpg" without description

Rauøy fort

Foto: FKP

Litteratur

Andersen, R. – Opprustning og unionsstrid. Forsvarets betydning 1892–1905. Forsvarsstudier 4/1998.

Bakke, T. – Noen almene opplysninger om det tyske kystforsvar i Norge under den annen verdenskrig. Norsk Artilleri-tidsskrift 1955: 235–251.

Berge, K.-R. – Fronten er kysten! Førde 1995.

Calmeyer, O.M. – Kristiansands befestningers historik. Kristiansand 1927.

Fjeld, O.T. – Kystartilleriet gjennom 150 år. Norsk militært tidsskrift 1981: 269–293.

Fjørtoft, J.E. – Kystforsvaret i 1905. Forsvarsmuseets årbok 1980: s 55–63.

Fjørtoft, J.E. – Tyske kystfort i Norge. Arendal 1982.

Fjørtoft, J.E. – Kanonene ved Skagerrak. Arendal 1985.

Fjørtoft, J.E. og Zeiner-Gundersen, H.F – Artilleriet i tiden 1889–1899, i: Zeiner-Gundersen, H.F. (red.): Norsk artilleri gjennom 300 år. Arendal 1985, s. 99–109.

Fjørtoft, J.E. – «Skammens byggverk» blir turistmål. Fortidsvern 4/1996, s. 7–11.

Flatmark, J.O. – Sunnmøre i Festung Norwegen. Lesja 1994.

Hagem, M. – Vårt festningsartilleri gjennem 25 år: 1900–1924. Norsk Artilleri-tidsskrift 1925: 42–53.

Ness, A. – Kystartilleriet i Norge. En kort historisk oversikt. Norsk tidsskrift for sjøvesen 1974: s 273–325.

Prahl Harbitz, G. – Bergens befestningers historikk 1895–1929. Bergen 1929.

Sparre, C. – Norges sjøforsvar 1814–1914. Kristiania 1914.

Stensland, T. – Norges sjømilitære opprustning 1895–1902 og forholdet til Sverige. Scandia 1995: s 29–44. Ved kystartilleriets 50-års jubileum som eget våpen. Oslo 1949.

Fant du det du lette etter?