Det tyske kystartilleri omfattet ved kapitulasjonen ca. 280 kystbatterier. Opprinnelig hadde de allierte bestemt at samtlige tyskbygde batterier skulle ødelegges, men etter et meget iherdig arbeid fra norske militære myndigheter og delvis etter diplomatisk mellomkomst, fikk Kystartilleriet lov til å beholde endel av anleggene. I første omgang ble de mere feltmessig utbygde fortene nedlagt og kystartilleriet satt igjen med 157 batterier. Av disse var 115 ordinære kystbatterier, 28 tunge luftvernbatterier og 14 torpedobatterier. De lå alle syd for Lyngen i Troms. Nord for Lyngen hadde tyskerne demolert samtlige batterier. Senere – i slutten av 50-årene – ble det gjennomført en ytterligere sanering og standardisering slik at batterier med ukurant, foreldet eller uegnet skyts ble gitt annet skyts eller avviklet. Mens Kystartilleriet i 1945 hadde mer enn 60 typer ekstysk sjøfrontskyts, satt man 15 år senere igjen med tre; 10,5 cm-, 12,7 cm- og 15 cm-batterier. I løpet av 1990-tallet er det ekstyske materiellet nesten helt utfaset. «...den største anstrengelse som er gjort på dette felt», som Tore Bakke betegner den tyske styrkeoppbygningen, vil om få år totalt ha utspilt sin militære betydning. Til gjengjeld har anleggene som er tilbake, i og utenfor Forsvarets eie, sin store betydning dels som tekniske manifestasjoner, dels som monumenter over krigsfangenes slit, dels som et supplement til sprogets beretninger om det kanskje mørkeste kapittel i Europas og galskapens historie.
Rauøy fort
Foto: FKP