Mens de norske kystfortene hadde et relativt homogent preg, kan det samme ikke sies om tyskeranleggene. Når det gjaldt f.eks. skytset var de norske kanonene stort sett bestilt fra et fåtall leverandører innenfor et avgrenset tidsrom, mens det tyske artilleriet som Jan Egil Fjørtoft skriver bestod av «en vrimmel av kanoner sammenrasket fra hele verden». Det ble brukt enkle feltkanoner fra omkring århundreskiftet, men også det tyske artilleriets stolthet, gigantiske slagskipskanoner slik vi ennå finner dem på Møvik, Austrått og Trondenes. Til tross for store forskjeller i standard, bestykning, besetning, bebyggelse m.m. hadde fortene likevel en gjenkjennelig struktur, som med en del tillegg inneholdt de samme komponenter som de norske fortene ved utgangen av 1. verdenskrig; hovedskyts med kommandoplass, eventuelle peilestasjoner, lyskastere, luftvernstillinger, forlegninger og administrative funksjoner. Tilleggene bestod først og fremst i et bedret luftvern og et bedre utbygget nærforsvar. Dette kunne omfatte feltkanoner, panservernkanoner, bombekastere, miner, gjerder, sprerringer, maskingeværer, flammekastere m.v. Dessuten var radaren kommet inn som et nytt element. Den fikk en viss utbredelse, men tyskerne lyktes ikke med å utvikle radarer som var nøyaktige nok til å fungere som ildledningsverktøy før krigslykken hadde snudd. Fordelingen av radarutstyret varierte alt etter hvor fortet lå og hvor høyt prioritert det var.
Kommandoplassen var som regel en kraftig bunker anbragt på et høyt punkt sentralt i batteriområdet. Den inneholdt observasjonsrom, kartrom og sambandsrom. I tilknytning til denne var det også gjerne mannskapsforlegning i fjellanlegg.
Kommandoplass Julneset fort
Foto: FKP
Kanonstandplassene var som de gamle norske bygget opp som et betongfundament med dekningsrom for mannskapet og lager for beredskapsammunisjon. Som på de norske anleggene, var hovedammunisjonslageret lagt i egne magasiner et stykke fra skytset.
Byggematerialene begrenset seg stort sett til tre, betong og sten. Betong ble benyttet til de viktigste konstruksjonene; kanonstillinger, kommandoplasser og forlegningsbunkere, mens trebrakker rommet sekundære funksjoner som kjøkken, messer, administrasjon, mannskapsforlegninger m.v. Det fantes tre utbyggingsstyrker for betongkonstruksjoner. En feltmessig utført bunker hadde tak og vegger i armert betong med en tykkelse på 40 cm. Med denne kunne man bare påregne motstandsdyktighet overfor granatsplinter, håndvåpenild, maskingeværild og lettere flymonterte skytevåpen. Denne typen ble brukt til forlegnings- og ammunisjonsbunkere. En feltmessig forsterket bunker hadde vegg- og taktykkelse på fra 1,2 til 2 m. Konstruksjonen kunne motstå flere treffere fra 10,5 cm kanoner eller en 50 kg flybombe som traff direkte på taket. En festningsmessig bunker hadde inntil 3,5 meter tykke vegger, og ble benyttet til ubåtbunkere og viktige marinebatterier. Bunkerne skulle tåle flere treff av granater opp til 22 cm kaliber, og treff på taket av en bombe på 500 kilo. Det sa seg selv at et så omfattende byggeri krevde enorme mengder betong. For å begrense forbruket krevde general von Falkenhorst, sjefen for de tyske stridskreftene i Norge, at man utnyttet terrengforholdene. Derfor har vi fått en rekke såkalte Falkenhorst-bunkere, bygget i fjellslukter med bruk av opplagt sten i tillegg til vanlige byggematerialer, samt et stort antall fjellanlegg.
Etter den allierte invasjonen i Nord-Afrika innså tyskerne at batteriene måtte sikres bedre mot luftangrep, og man anså at kasematter ga den beste beskytttelsen. Hærkystbatteriene fikk førsteprioritet
da deres kanoner var mest utsatt, men også enkelte marinekystbatterier fikk kasematter. Den største finner vi på Møvik ved Kristiansand; en såkalt Sonderrkonstruktion som avvek fra det almindelige tilfang av ca. 700 standardkonstruksjoner, definert ved beskrivelser og tegninger i det såkalte Regelbau.
Trekonstruksjoner ble helst brukt til sekundære funksjoner som kantiner, administrasjon, kjøkken m.v., men ble i praksis også mye brukt som forlegninger. En utbredt type, spesielt i Nord-Norge, var de såkalte Finlandsbrakkene, små lemmehytter med spisstak som det såvidt vites ikke finnes noen igjen av idag. Den vanligste typen på landsbasis var dog lemmebrakkene, som det fortsatt er endel tilbake av. (jfr. Janne Wilbergs artikkel om det tyske byggeriet)