Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Våre første kystfort

Før krigen mot England 1807–14 bestod Norges landbaserte sjøvern hovedsakelig av festninger: Fredriksten, Fredrikstad, Akershus, Fredriksvern, Christiansholm, Bergenhus, Trondheim og Vardøhus. Disse var i noen utstrekning supplert av enkle kystbatterier, men festningene utgjorde grunnstammen.

Det var det såkelte «flåteranet» i september 1807 som ga støtet til en større utbygging av kystbefestningerfortene. Engelskmennene stakk av med store deler av den dansknorske flåten. Etter dette opphørte den dansknorske sjømaktens felles historie, og hvert land måtte improvisere et alternativt kystforsvar. I Norge ble den såkalte «sødefensionen» bygget opp; i stor hast og med betydelige tilskudd av private midler og innsatser. Den var basert dels på roflotiljen, små orlogsfartøyer (kanonjoller, kanonsjalupper m.v.) som viste seg effektive endog mot større skip i skjærgårdsfarvann; dels på ca. 100 større og mindre kystbatterier av mere feltmessig karakter (stein/tre/jord) langs hele kysten. Det var et defensivt forsvar, men det hindret den britiske flåten i å operere fritt i skjærgården. Under den lange fredsperioden som fulgte napoleonskrigene ble de fleste kystbatteriene desarmert og levnet til «tidens ødeleggelse». Idag er det kun bevart enkelte rester av disse enkle fortenebatteriene, men enkelte er blitt istandsatt eller rekonstruert, bl.a. på Hovedøya ved Oslo. Omfattende dokumentasjon fra perioden (i form av kart, rapporter og annet arkivmateriale) forteller dessuten om deres beliggenhet, bevæpning og oppbygning.

Image "80476_130_02_a.jpg" without description

Kroki kystbatterier fra Napoleons-krigene [Prinds Christians Batteri. Redigert utsnitt]. Ett av de mange små kystbatteriene som ble bygget opp etter «flåteranet» i 1807. Rett utenfor batterimuren finnes en ovn til «glødning af kugler», noe som ble brukt for å sette fiendtlige skip i brann.

Foto: Originalen i Forsvarsmuseets arkiv

I begynnelsen av 1830-årene tok man igjen opp spørsmålet om utbygging og modernisering av kystbefestningene. Central-Commisionen for Norges Befæstningsvæsen, som avgav sin innstilling i 1836, etablerte som hovedtese at landets sikkerhet beerodde på et godt kystforsvar. Kommisjonen fore- skrev en nøktern utbygging av stasjonære kystbatterier på de mest strategiske punkter langs kysten: I Nord-Norge Tjeldsund og det forlengst etablerte Vardøhus, i Trøndelag Agdenes, på Vestlandet Bergen og på Sør- og Østlandet flere steder, bl.a. Kristiannsand, Horten og Kaholmene i Drøbaksundet. Kommiisjonens forslag ble på de fleste punkter skrinlagt, men i Horten og på Kaholmene kom det til utbygging: I Horten det befestede orlogsverftet Karljohansvern, i Drøbaksundet Oscarsborg festning som i det vesentlige stod ferdig i 1853. Året etter revolusjonerte imidlertid den engelske konstruktør Armstrong artilleriet med sine riflede kanonløp. Samtidig ble baklademekanismen gjort praktisk anvendelig. I sum utvirket dette at kanonene fikk øket skuddvidde og -takt og at hvert skudd fikk mangedoblet virkning. Oppfinnelsen vant raskt utbredelse og både Karljohansvern og Oscarsborg kom til å være akterutseilt mindre enn ti år etter ferdigstillelsen.

Image "80476_131_01_a.jpg" without description

Oscarsborg festning

Foto: FMU/Even Strømman

Image "80476_132_01_a.jpg" without description

Kvarven. Bergens befestninger ble bygget ut i perioden 1896–1902. På Kvarven ble det montert tilsammen tre batterier, hvorav ett ble satt opp med tre 21 cm St. Chamondkanoner. Her er en vesentlig senere kanon montert i en av de gamle stillingene.

Foto: FKP

Til tross for dette og de mange militære konflikter i Europa i 1860- og 70-årene ble det gjort lite for å styrke kystforsvaret. Dog ble det på Oscarsborg i 1875 igangsatt arbeider med et nytt hovedbatteri på glaciet foran hovedfortet, og landets første bakladekanon for operativt bruk, en 30,5 cm Krupp-kanon som senere ble kjent under navnet «Methuusaalem », ble montert i en åpen stilling i 1878. Arbeiddene stoppet opp i 1879 og batteriet ble først fullført i 1892.

Den store utbyggingen av kystforsvaret, som i mangt var en realisering av befestningskommisjonens tilrådninger fra 60 år tidligere, kom til å bli realisert i årene 1890–1905. Den såkalte konsulatfeiden med svenskene inciterte forsvarsviljen, og store pengesummer ble kanalisert til kystforsvaret. Innstillingen fra Forsvarskommisjonen av 1891 kom til å være grunnlaget for utbyggingen, som for alvor tok til i 1895 og på det nærmeste var fullført i 1905.

Først ut var Marinens anlegg på Håøya ved Tønssberg i 1892/93, deretter Agdenes befestninger (1897), Gleodden ved Kristiansand (1897) og Bergens befesetninger (1898). Sist ut var Odderøya ved Kristiansand (1903/04). Parallelt ble Oscarsborg fullført og forsterket med anlegg i Svelvik. (Nærmere om utbyggingen kfr. bl.a. Fjørtoft og Zeiner-Gundersen 1980)

Som nevnt var «Methusalem» på Oscarsborg landets eneste moderne kanon. Forøvrig var skytset nærmest antikvert, slik at alt måtte kjøpes nytt. På denne måten fikk Kystartilleriet, som ble etablert som egen våpengren i 1899, stort sett bare moderne og effektivt skyts innkjøpt hos Europas mest kjente våpenfabrikker; Krupp i Tyskland, Armstrong og Whitworth i England og St. Chamond, Schneider og Hotchkiss i Frankrike. På dette tidspunkt var det norske kystartilleriet – om man relaterer til samtidens våpenteknologi – kanhende sterkere enn noensinne.

Fant du det du lette etter?