Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Oppbyggingen av et norsk kystfort

Hvordan ble så disse fortene bygget opp? Det varierte en del, men den «spisse» delen av fortet var stort sett ens og vil bli nærmere beskrevet nedenfor. Hvordan fortet var beskaffet med øvrige fasiliteter kunne imidlertid variere sterkt. Generelt lå omfanget av det som her ble utført sterkt tilbake for planene. Verst var det på Odderøya ved Kristiansand, der bevilgningene ble knappere og knappere utover i byggeperioden: Øya fikk dermed nesten ingen bygninger før nøytralitetsvakten under første verdenskrig.

Kanonstandplasser med skyts

Det stasjonære skytset fordelte seg på vanlige kanoner og haubitsere. I tillegg hadde man hurtigskytende skyts med mindre kaliber, beregnet på nærsikring. Kanonene hadde med sin flate kulebane størst sjanse til å treffe sidene på fiendtlige fartøyer. Men på denne tiden var skipene gjennomgående beskyttet med panserstålplater som effektivt avviste prosjektiler som ikke traff optimalt. Dekket var derimot mere sårbart, og haubitsere var med sine krumme kulebaner (prosjektilene ble skutt skrått opp og kom tilsvarende skrått ned) et viktig supplement til kanonene.

Kanonenes standplasser var murt i betong og bestod av to nivåer forbundet med trapp og omsluttet av et hesteskoformet, murt brystvern. På det øvre nivå stod kanonen på sin affutasje, på det nedre var det i brystvernets fløyer skuddsikker lagringsplass for beredskapsammunisjon, såkalte håndammunisjonsmagasiner, mens det var dekningsrom for mannskapet i reposet under kanonen. I haubits-standplassene var det bare et nedre nivå, noe som ga skytset bedre beskyttelse.

Kommandoplasser og ildledningsmateriell

Overdekkede kommandoplasser fantes ikke. Det man hadde var åpne kommandogruber anlagt i tilslutning til standplassene, evt. overdekket av et treskur til vern mot været. I gruben fantes en eller to søyler som bar en orograf. Den senere oberst og forsvarsminister Georg Stang, som utviklet orografen i 1886, beskrev den som «et instrument ved hvilket man fra en station kan overføre på kartet et punkts bevegelse på vannoverflaten. Når man med orografens kikkert følger et fartøy, vil instrumentet til enhver tid vise fartøyets sted på kartet og dets avstand fra stasjonen, samt, når fartøyet beveger seg, dets bevegelsesretning og hastighet.» Foruten orografen bestod det tekniske utstyret i beste fall av en koblingsboks for felttelefonapparat. Ved hjelp av dette kunne man gi ordrer til batteriene. Men i de fleste tilfeller foregikk ildledningen ennå ved at beskjeder ble ropt til kanonbetjeningen, som siktet inn kanonene direkte som på et gevær. I 1906 ble den såkalte strålekartmetoden innført. Nå gjorde ildledelsen peilearbeidet og leverte skytedata til kanonbetjeningen, som kunne konsentrere seg om å lade og stille inn kanonen. Fordelen med slik indirekte skytning var at ildgivningen ble mer presis og ikke ble hindret av røyk og andre sikthindringer. (For en beskrivelse av strålekartmetoden kfr. Fjørtoft 1985: 74)

Image "80476_133_01_a.jpg" without description

90 cm lyskaster på Oscarsborg i 1904. Ved Oscarsborg befestninger , som dette bildet er hentet fra, fantes det ved århundreskiftet tre kullfyrte lyskasteranlegg, hver med flere lyskastere montert. Ved bruk ble lyskasterne rullet ut i posisjon fra sine skur langs skinne-baner.

Foto: Kystartillerimuseets arkiv

Ammunisjonsmagasiner

Ammunisjon ble lagret i såkalte fredsmagasiner som hadde veiforbindelse med standplassen. Disse var «bygget efter Moniéres system», dvs. som en liggende halvsylinder i armert lettbetong med jerndører i front. Byggeteknikk såvel som materialbruk var på den tid revolusjonerende (jfr. B.-A. Hjelmelands artikkel). Her ble det oppbevart flere typer ammunisjon, bl.a. pansergranater, halvpansergranater, sprenggranater av stål og ditto av støpejern.

Image "80476_134_01_a.jpg" without description

Torpedobatteriet på Kvarven kom ikke til å spille den samme rolle under den tyske invasjonen som det på Oscarsborg, og er derfor mindre kjent. I motsetning til Oscarsborg hadde batteriet overvannsutskytning og var utstyrt med to rør for 40,6 cm og ett rør for 45 cm torpedoer. Torpedoene ble skutt ut med trykkluft og kunne for egen maskin holde en hastighet av inntil 27,5 knop.

Foto: FKP

Lyskasteranlegg og maskinstasjon

I tiden før radaren ble oppfunnet hadde lyskastere en nøkkelrolle når det gjaldt å detektere fiendtlige skip om natten. Dessuten kunne de som sperrelys brukes til å vanskeliggjøre manøvreringen. Lyskasterne var utstyrt med kullbuelamper med speildiameter på 90 eller 110 cm, som etter datidens krav ga en meget god belysning på avstander opp til 5–6000 meter. De ble normalt oppbevart i et skur eller i en fjellhule, men kunne flyttes på traller langs vei eller skinnegang. Lyskasterne, som kunne fjernbetjenes fra kommandoplass ved hjelp av monotastere, ble plassert nær sjøen og fikk strøm fra en maskinstasjon med dampmaskin og dynamo. Maskinstasjonen var normalt oppført av mur og med bølgeblikktak. Det inneholdt et kjelerom og et maskinrom. Kull til dampmaskinen ble oppbevart i et tilstøtende skur.

Øvrige bygninger og anlegg

Utover de nevnte fantes et varierende antall bygninger og anlegg, som vakthus, telegrafstasjon, stenhus til orografene, laboratoriebygning, forlegningsbrakker, kjøkken/messebygg, soldathjem, oppsynsmannsbolig, brønner, brygge. Trebygninger var gjerne oppført som enkle reisverkskonstruksjoner med inn- og utvendig panel. Standarden var enkel, i hvert fall frem mot nøytralitetsvakten. På sine steder så enkel at skurene som normalt dekket kanonene måtte gjøre tjeneste som forlegning under øvelser. På Odderøya «blev indkvarteringsforholdene i 1913 ikke uvesentlig forbedret gjennom opførelsen av tre leirhytter», hvorav den ene «av soldatvitttigheten (visstnok ikke uberettiget) blir døpt «Lusitania», der er blitt dens officielle navn». På Oscarsborg var det derimot en omfattende bebyggelse av tildels høy standard, bl.a. den store murkasernen fra 1893.

Torpedobatterier

Ved to av festningene ble det rett etter århundreskiftet også etablert torpedobatterier; det første i 1901 på Oscarsborg, det neste året etter på Kvarven ved Bergen. Sistnevnte beskrives i tidens noe omstendelige, men presise sprog i en samtidig inventarbeskrivelse: «Torpedobatteri bestaaende af 3 i Fjeld dels udsprengte og dels med Brudstens-vægge og Hvelv i Cement og med udvendige 3 Meter tykke sammenhugne Brudstensmure i Cement anlagte Kasematter. Bag disse er Tunnelgang og Rum for Dampkjedel, Maskine og Dynamo samt for Instrumenter og Betjening. Ligesaa en Lyssjakt. I Kasematterne Sigtesjakter, hvorover Staalpantsere. Indvendig har Batteriet Klinkerstensmure og Hvælv, opførte saaledes at der er aaben Passage (Sideeganger) mellem disse og Fjeldet (?) I Kasematterne er lukkede Afløb med Kumme. Alle Gulve af Beton undtagen i Maskinrummet, hvor Lerfliser. Dørene af Jern undtagen de der fører til de nevnte Sideganger, hvortil Trædør. I Batteriets Front Staalpantsere med hengslede Luger for Kanonpostene. Foran Indgangen til Batteriet er opført en Stenbrygge med Trappe. Plattingen af Beton. Paa Bryggen er opsat en 2 Tons Haandsvingkran.» Batteriene, spesielt det på Oscarsborg som hadde undervannsutskytning av torpedoene, var svært avanserte for sin tid.

Image "80476_135_01_a.jpg" without description

De overdekkede kommandoplassene i armert betong var et mottrekk til artilleriets forbedrede presisjon og den stadig mer realistiske lufttrusselen. Samtidig gav de også beskyttelse mot været for det etterhvert mer omfattende ildledningsutstyrtet. Her ses landets antagelig første hovedkommandoplass, bygget 1913–14, på Odderøya ved Kristiansand.

Foto: FKP

Fant du det du lette etter?