Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Sektorovergripende kulturminnevern – Den store statlige kulturminneutfordringen

Av Janne Wilberg

I erkjennelsen av at kulturminnevern er et sektorovergripende ansvar som pålegger statsetatene å ivareta egne kulturminner, har flere etater i 1990-årene igangsatt og noen fullført arbeidet med nasjonale verneplaner. Forsvaret er statens største eiendomsbesitter og forvalter 50 % av dens bygnings- og eiendomsmasse. Bygningsmassen utgjør omkring 6,1 millioner kvadratmeter med et aldersspenn fra middelalderen og frem til idag. Det store bygningsvolumet og den aldersmessige spredningen gjør at Forsvaret har et større og tyngre kulturminneansvar enn øvrige statsetater. Forsvaret har også tatt denne utfordringen alvorlig ved aktivt å kartlegge sine kulturminner som utgangspunkt for en planmessig og forsvarlig antikvarisk forvaltning. Det har i tillegg vært et overordnet mål å etablere saksbehandlings-rutiner som kan effektivisere den fremtidige kulturminneforvaltningen i Forsvaret.

Nye føringer for kulturminnevernet

Forsvaret og Riksantikvarens satsning på forsvarskulturminner må sees på bakgrunn av flere forhold både knyttet til de almindelige føringene for kulturminnevernet i Norge og til de organisatoriske utfordringer for Forsvaret i 1990-årene.

Bygningsfredningslovenav 1920 ble hovedsakelig innrettet mot eiendommer i privat eie, og det er flere grunner til at statens fredningsverdige bygninger ikke ble underlagt beskyttelse i lovs form: Eierrforholdet var her ukomplisert og stabilt, samtidig som man antok at staten ville gå foran med et godt eksempel når det gjaldt vern og vedlikehold av kulturarven – bygningene ville dermed bli behandlet som om de var fredet. I utgangspunktet fant derfor Riksantikvaren (RA) at det var tilstrekkelig at stattlige bygninger ble listeført, under forutsetning av at de skulle behandles som om de var fredet, altså den såkalte administrative fredningsordningen.

Dette viste seg likevel ikke å fungere etter hensikten, og RA ønsket dermed å gå sterkere inn ved å vedta fredning av de viktigste kulturminnene i statens eie. I Miljøverndepartementets Stortingssmeldding nr. 39 (1986–87) Bygnings- og fornminnevernet fastslo man at det var behov for å innskjerpe de statlige etaters ansvar for selv å ta vare på sine verneverdige kulturminner. Et resultat var utarbeidelsen av verneplaner for prestegårder, jernbanebygninger, fyrstasjoner, samt teletekniske kulturminner, mens verneplan for veier-og broer er igangsatt.

Nye holdninger i kulturminnevernet manifesterte seg i 1992 ved at Norge sluttet seg til Europarådets anbefaling om vern av dette århundrets arkitektur. Dette innebar en erkjennelse av at også nyere arkitektur, på linje med den eldre bygningsmassen, er en del av vår felles kulturarv. Derfor må den ivaretas i en mest mulig opprinnelig skikkelse for kommende generasjoner. Målsettingen er å definere og bevare bredden innenfor norsk arkitektur, og ikke bare se på de kjente arkitekturmonumentene. Slik ble det gitt føringer for utvelgelsen av verneobjekter som speiler ulike bygningstyper, forskjellige konstruksjoner og materialer, vekslende stil-og formuttrykk foruten tilknytning til en rekke sosiale grupperinger. RA møtte denne utfordringen med opprettelsen av fredningsprosjektet Det 20. århundres arkitektur som skulle supplere listen over verneverdige bygg og anlegg med representative verneobjekter fra denne perioden.

Ettersom store deler av Forsvarets bygningsmasse er tilkommet i dette århundret kom Europarådets anbefaling tilsvarende til å utgjøre en viktig premiss for vernevurderingene knyttet til Forsvarets bygninger og anlegg.

Nye føringer for Forsvarets kulturminnevern

Regjeringen fremla i 1993 Forsvarsdepartementets Stortingsmelding nr. 54 (1992–93) Nasjonale festningsverk. Meldingen var en oppfølgning av NOU 1992: 18 Forsvarets bevarings- og museumsvirksomhet. Gjennom stortingsbehandlingen ble det lagt en rekke føringer for den fremtidige forvaltningen av Forsvarets bygninger og anlegg. Man fastslo at kulturrminnevernet er sektorovergripende, og dette innebærer at Forsvaret på lik linje med andre statsetater må ta ansvar for forvaltningen av egne kulturminner. Videre understreket man at Forsvaret også i fremtiden skal stå som eier av de nasjonale festtningssverkene som nevnes i stortingsmeldingen. Dette omfatter ti eldre festningsverk og fire anlegg fra vårt århundre. Samtidig vektla man behovet for å synliggjøre Forsvarets kulturminnevern gjennom et eget kapittel på statsbudsjettet, nemlig kapittel 1795 Kulturelle og allmennyttige formål. I samråd med RA skulle det innarbeides kunnskap om kulturminnevern både i Forsvarets løpende forvaltning og gjennom økt samarbeid med det sivile samfunn.

Image "80476_9_01_a.jpg" without description

Vardøhus festning fra 1738.

Foto: FKP

Image "80476_10_01_a.jpg" without description

Oscarsborg festning ved Drøbak i Oslofjorden.

Foto: FMU/Even Strømman

I henhold til Avhendingsinstruksen (kgl. res. av 16. desember 1994) er RA pålagt å vurdere verneverdien av alle statlige eiendommer som skal kasseres, dvs. selges, rives eller makeskiftes og som er eldre enn femti år. Og i henhold til Forsvarets interne rutiner skal Forsvarssmuseet (FMU) i tillegg avklare den militærhistoriske verdien. Kulturminneloven inneholder ingen slik begrensning i forhold til tid, og ettersom Statens anlegg gjerne består av bygninger og anlegg fra ulike perioder som til sammen kan utgjøre verneverdige miljøer, er det ønskelig med en vurdering av alle bygninger uansett byggeår.

Som en oppfølgning av St.meld. nr. 54 (1992–93) ønsket Forsvarets bygningstjeneste (FBT) og Forsvarsmuseet (FMU) i fellesskap å utarbeide et registreringsskjema for alle militære kulturminner, enten de befinner seg i Forsvarets besittelse eller de eies av kommuner eller privatpersoner. Resultatet av dette arbeidet høsten 1992 og våren 1993 ble en forstudie som i 1994 ble videreført i samarbeid med RA. Man gikk nå inn for å skaffe seg oversikt over verneverdige forsvarssanlegg både innenfor og utenfor Forsvarets eie.

Etterhvert økte antallet kassasjonssaker, og det ble utarbeidet egne Retninglinjer for dokumentasjon i kassasjonssaker. Og i 1994 foretok også de tre instansene i fellesskap en grovsortering av anlegg etter verneverdi, med en påfølgende én bloc-kassasjon av endel inventarnumre og etablissementer som skulle ut av Forsvarets eie. Samtidig utarbeidet FBT en første «utrangeringsliste» over omkring 1000 bygninger og anlegg som man raskest mulig ønsket å avhende, hvilket vil si rivning, salg eller makeskifte.

Det samlede avhendingbehovet ble anslått til mellom 5000 og 8000 bygg og anlegg i løpet av en tiårsperiode. Og i erkjennelsen av dette materialets dimensjoner kom de berørte etater til at registrering og utvelgelse av verneverdige bygninger og anlegg – og ikke minst kassajonssakene – fordret en større prosjektsatsning. Dette resulterte i opprettelsen av Forsvarets kulturminneprosjekt.

Omorganiseringen i Forsvaret

Stortingsproposisjon nr. 1 (1993–94) fra Forsvarsdepartementet var blant annet utarbeidet med tanke på den pågående omorganiseringen av Forsvaret. I 1995 var målet en reduksjon med 25 % over en tiårsperiode når det gjaldt Forsvarets forvaltnings-, drifts-og vedlikeholdsutgifter (FDV-utgiftene). Følgelig forventet man også en vesentlig reduksjon av bygningsmassen.

Erfaringene var ikke gode når det gjaldt kassasjonssaksbehandlingen, og de antikvariske myndigheter hadde knappe ressurser når det gjaldt ivaretakelsen av Forsvarets kulturminnesaker. Forsvaret hadde altså grunn til bekymring når det gjaldt de antikvariske myndigheters muligheter til å bistå med saksbehandlingen i et tempo og omfang som ville bli nødvendig. Det handlet nemlig også om et innsparingspotensiale på FDV-siden dersom kassasjonssaker kunne behandles hurtig, for dermed kunne bygninger og anlegg avhendes i raskt tempo. Også dette var et hovedinsitament fra FBTs side da man tok initiativet til et prosjektsamarbeid med RA.

Forsvarets kulturminneeprosjekt

Forsvarets kulturminneprosjekt (FKP) er et samarbeidsprosjekt mellom FBT, RA og FMU. Iganggsetttelsen fant sted i 1995, og arbeidet skulle strekke seg over fire år. Forsvaret stod for finansieringen, med i alt ti millioner kroner til gjennomføringen, som skulle ivaretas gjennom engasjement av seks personer i hel stilling, foruten at man opprettet to pensjonist-hjemler.

For å lette gjennomføringen la man fire av stillingene, to med antikvarfaglige og to datafaglig kompetanse, til FBT. De to øvrige medarbeiderne, med antikvarfaglig kompetanse, ble lagt til RA, mens de to pensjonisthjemlene ble opprettet ved FMU. Dermed kunne prosjektmedarbeiderne møte med fullmakter og som representanter for sine etater, og dette forenklet i høy grad samarbeidsformen. Innnsparringer som følge av svangerskapsspermisjoner og redusert arbeidstid for enkelte meddarbeidere førte til at man kunne styrke prosjektet ved å engasjere ytterligere to personer det siste året. Disse skulle utarbeide og produsere et ommfattende kartmateriale knyttet til Landsverneplanen.

I løpet av prosjektperioden har det skjedd store personellmessige utskiftninger, men slik at de som har forlatt prosjektet har gått over i faste stillinger hos FBT eller RA. Etter opprettelsen av en permanent kulturminneforvaltning i FBT i 1997 har lederen for Fagkontor kulturminneforvaltning også fungert som leder av prosjektet. En følge av utskiftningene har derfor vært at relativt mange personer har opparbeidet seg kompetanse når det gjelder Forsvarets kulturminner. På sikt vil dette ventelig bidra til en økt synliggjøring av Forsvarets mange kulturminner. Dessuten vil det bedre tilgangen på kvalifisert personell ved senere behov.

Image "80476_11_01_a.jpg" without description

Oscarsborg festning . Kanon på affutasje.

Foto: FMU/Even Strømman

Som styringsgruppe for prosjektet ble oppnevnt prosjektleder samt en representant fra hver av samarbeidspartene. FBT hadde som forvalter av den aktuelle eiendomsmassen det overordnede ansvar for prosjektet og et spesielt ansvar for registrering av bygninger og anlegg i Forsvarets eie, samt for utvikling av egnet dataverktøy. Prosjektleder var derfor tilsatt i FBT. RA var tillagt et særlig ansvar for de antikvariske vurderingene av bygg og anlegg – både i løpende saksbehandling og i forhold til Landsverneeplanen. De to etatene hadde i fellesskap ansvar for verneplansarbeidet, mens FMU ivaretok de militærhistoriske vurderinger.

Hvilke oppgaver hadde FKP?

Prosjektet omfattet blant annet utvelgelse av fredningsverdige bygninger og anlegg med det overordnede siktemål at utvelgelsen skulle speile et nasjonalt verneperspektiv. Med dette menes at verneobjektene skulle være av antikvarisk og militærhistorisk verdi sett i nasjonal sammenheng. Dette utgjorde et hovedpremiss for arbeidet. For øvrig definerte man fire hovedmål for prosjektet:

  1. Rask og forsvarlig kassasjonsbehandling, med utarbeidelse av forenklede kassasjonsrutiner.
  2. Utarbeidelse av forslag til landsverneplan for Forsvaret.
  3. Utarbeidelse av mal for verneplaner og fremleggelse av verneplaner for de viktigste anleggene.
  4. Nødvendig forvaltningsmessig oppfølgning av Forsvarets verneverdige bygninger og anlegg.
    Image "80476_12_01_a.jpg" without description
    Rinnleiret ved Levanger. Landets eneste gjenværende kavallerileir.Foto: FKP

Hvordan gikk det?

Under prosjektperioden har behandlingen av kassasjonssaker hele tiden hatt førsteprioritet. FKP utarbeidet raskt forenklede saksbehandlingsrutiner, der alle enkle kassasjonssaker ble avklaret direkte i møter som ordinært ble avholdt en gang i måneden eller oftere ved behov. Dette var også mulig fordi deltakerne stilte med fullmakter fra sine etater. Alle kompliserte bevaringssaker ble vedlagt prosjektgruppens anbefalte løsning og oversendt til RA for nærmere vurdering. FKP hadde også det saksforbebereddende og gjennomførende arbeidet som fulgte av RAs avgjørelser. Dette fungerte meget godt og prosjektet hadde ved periodens avslutning ingen ubehandlede saker. I prosjektperioden ble det behandlet et noe lavere antall kassasjonssaker enn forventet, noe som har sammenheng med at Forsvarets organisasjon ikke endelig har tatt stilling til den fremtidige arealbruken i Forsvaret.

Vernevurdering i kassasjonsaker status 01.08.2000

 Totalt antall inventar 1995–2000Totalt antall kvadratmeter 1995–2000

Rives/avhendes

3.841

624.986

Inventar som bevares i Forsvaret

392

94.795

Avhendes med bevaringsklausul

104

38.859

Totalt motatt til behandling

4.337

758.640

Videre er det utarbeidet forenklede rutiner for vernevurderinger i forbindelse med kassasjonssaker. Disse bygger på FKPs rutiner og innebærer at FBT sammen med FMU og i forståelse med RA behandler alle enkle kassasjonssaker, mens kompliserte saker oversendes RA med Forsvarets anbefaling. I praksis vil Landsverneplanen gi føringer helt ned til inventarnummernivå, slik at bare et mindre antall saker forventes å måtte fremlegges for RA. Saksbeehandlingsrutinene inngår som en del av FBTs direktiverer og rutiner, og ordningen vil tre i funksjon når FKP avsluttes.

Som forutsatt forelå Landsverneplanen i manusform ved prosjektetets avslutning. Planens store omfang, med bred presentasjon av en rekke operative anlegg, reiste også spørsmål av sikkerhetsmessig karakter. Men først etter at lands- verneplanen var ferdig utarbeidet kunne man ta avgjørrelser om eventuelle sikkerhetsbegrensninger når det gjelder de omkring 80 skjermede anlegg som berøres av vern. Trykkingen kunne derfor ikke iverksettes før etter en samlet sikkerhetsmessig vurdering.

Prosjektgruppen har utarbeidet verneplaner for Bergenhus og Akershus festninger. I forbindelse med Verneplan Bergenhus, som var påbegynt før dette prosjektets igangsettelse, og gjennom utviklingen av Verneplan Akershus, er det utarbeidet en mal for verneplaner.

Den endelige utgaven av Verneplan Akershus – som gyldig forvaltningsdokument – følger malen. Arbeidet med denne verneplanen var både antikvarfaglig og datateknisk meget ressurskrevende: Verneplansdokumentet består av omkring 1000 datafiler som omfatter fotografier, tegninger, kart og tekster, foruten filer hentet fra FBTs helhetlige eiendomsregister (HER) som inngår i Forsvarets informasjonsssystem for eiendommer, bygg og anlegg (FIS/EBA). Den kompliserte datatekniske delen som her er forbundet med publisering har gitt verdifull erfaring som vil komme vel med ved FBTs videre verneplansarbeid. I forbindelse med etableringen av FKP besluttet man å utvikle en egen kulturminnemodul, kalt WERNA, for databehandling i FIS/EBA. Hensikten er at denne modulen skal kunne fungere som et registrerings-og forvaltningsverktøy for eiendomsforvaltere på alle nivåer i Forsvaret. Registreringsapplikasjonen er ferdigstilt både på etablissements-og inventarnummernivå og har vært anvendt i registreringen av bygningsmassen i forbindelse med Verneplan Akershus. Datatekniske problemer og personell i svangerskapspermisjon har imidlertid ført til at registreringsdelen, som er knyttet opp til FMUs museale behov foruten utviklingen av kartdelen vil bli fullført i linjeorganisasjonen ved FBTs Eiendomssavdeling. Spørsmålene om kobling mot sivile eiendomsinformasjonssystemer planlegges videreført på samme måte. Kartutvikling tilknyttet Landsverneplanen vil danne hovedgrunnlaget for kartapplikasjonen. Hele landsverneplanen vil etter ferdigstillelsen klargjøres for overføring til WERNA, som da blir lastet inn og gjort tilgjengelig for brukerne av FIS/EBA. I mellomtiden vil Landsverneeplanen foreligge på CD-rom.

Image "80476_13_01_a.jpg" without description

FBTs regioninndeling følger i hovedsak fylkesgrensene.

Arbeidet med databasens utvikling har vist at det har vært meget vellykket å knytte datafaglige medarbeideres direkte til prosjektet. Ordningen har nok stilt store krav til antikvarfaglige medarbeidere uten særskilt datateknisk erfaring. Og på tilsvarende vis har datapersonell måttet skaffe seg innsikt i den faglige virksomheten og dens databehov. Slik har alle tatt sin del av ansvaret for utviklingen av egnet dataverktøy. Ordningen har også vist seg langt mer regningssvarende enn kjøp av konsulenttjenester, og prosessen har satt medarbeiderne i stand til å håndtere tilsvarende oppgaver i fremtiden.

Ettersom verneplanarbeid er ressurskrevende, besluttet man relativt tidlig at man ikke skulle utarbeide flere verneplaner innenfor prosjektrammene. Det videre verneplanarbeidet vil fra nå av bli ivaretatt av FBTs linjeorganisasjon, i samarbeid med FMU og RA.

I løpet av prosjektperioden har det innløpt en kontinuerlig strøm av større og mindre plan-og byggesaker, med store prosjekter på Akershus og Kongssvinger festninger, foruten på Karljohansvern, som de dominerende. En prosjektmedarbeider hos RA har hatt særskilt ansvar for disse prosjektene, etterhvert med bistand fra FBTs kulturminneforvaltning. Arbeiddet har derfor glidd godt og uten unødige forsinkelser.

Image "80476_14_01_a.jpg" without description

Telthus fra 1728 på Lahaugmoen. Telthuset er den eldste militære bygningstypen av permanent karakter utenfor festningene. Telthusene ble oppført som materiellagere ved ekserserplassene.

Foto: FKP

Image "80476_14_02_a.jpg" without description

Skjold garnison, Maukstadmoen. Messebygg oppført 1955. Ark. Blakstad og Munthe-Kaas.

Foto: FKP

Image "80476_14_03_a.jpg" without description

Karljohansvern orlogsstasjon i Horten. Ammunisjonsbehandlingshus på Mellomøya. Bygningssmiljøøet har et anonymt preg arkitektonisk sett. Funksjonen er imidlertid viktig i en forsvarsmessig sammenheng.

Foto: FKP

Prosjektets hovedmål må derfor sies å være innfridd, og i den forbindelse må det gode samarbeidet mellom de involverte etatene og deres representanter fremheves.

Valgets kval

En rask og forsvarlig kassasjonssaksbehandling hadde førsteprioritet i prosjektet. Det første året la man derfor stor vekt på løpende kassasjonssaksbehandling, og det dannet utgangspunktet for utvelgelsen av verneverdige etablissementer og verneobjekter til Landsverneplanen. I den forbindelse foretok man befaringer til alle større leire og etablissementer som var berørt av vanskelige kassasjonssaker. Behandlingen av disse sakene viste seg imidlertid å forløpe uten problemer, slik at man kunne foreta en omlegging av utvelgelsesmetoden. Denne bestod i at man selv tok initiativ til utvelgelse innenfor den aktive bygningsmassen. Dermed gikk altså prosjektet selv inn og tok initiativet, istedenfor bare å foreta løpende vurderinger i forbindelse med avhending.

For å overkomme oppgaven valgte man å inndele bygningsmassen i regioner som tilsvarte FBTs regioninndeling, og med egne regionansvarlige. FBT består foruten Hovedkontoret i Oslo av de fire regionale avdelingene FBT Østlandet på Hamar – med underkontor i Oslo, FBT Sør-og Vestlandet i Stavanger, FBT Trøndelag i Trondheim og FBT Nord-Norge i Harstad – med underkontor i Bodø. Regioninndelingen følger fylkesgrensene.

I samarbeid med FBTs regioner (FBTR) foretok man med utgangspunkt i HER en grovsortering av etablissementene i form av en arkivgjennomgang. Alder og miljøsammenheng utgjorde viktige utvelgelseskriterier for nærmere undersøkelser og befaringer. Og i den forbindelse besiktiget man til sammen 330 av Forsvarets etablissementer og 20 anlegg i privat eller kommunalt eie. Utvelgelsen av etablissementer og verneverdige inventarnummer skjedde i løpende samarbeidsmøter mellom FBT, RA og FMU. Og i den anledning må nevnes det omfattende og gode samarbeidet som man hadde med fylkeskommuner, kommuner, institusjoner og enkeltpersoner. Slik bygget man også opp et nettverk som man i fremtiden kan ha gjensidig nytte av.

Til grunn for utvelgelsen lå en rekke kriterier. I utgangspunktet valgte man å se bort fra den såkalte 50-årsregelen i kassasjonsreglementet og isteden vurdere helheten i anleggene slik kulturminneloven åpner for. Ellers har FKP anvendt de samme kriteriene som benyttes i kulturminnevernet forøvrig, samtidig som man har vurdert anleggene i en helhetlig sammenheng, der ett eller gjerne flere av følgende vernekriterier inngår i vurderingene:

 

as

Image "80476_15_01_a.jpg" without description

Kvarven fort ved innseilingen til Bergen er typisk for de norske kystfortene som ble etablert under den militære oppbyggingen før 1905.

Foto: FKP

  • Alder har vært et viktig kriterium i forbindelse med Landsverneplanen, idet Forsvaret eier mange gamle bygninger, fra middelalderen og fremover.
  • Autentisitet, eller grad av opprinnelighet, er også tillagt stor vekt. Bruk gjennom lang tid speiles ofte gjennom endringer. Generelt kan man si at jo mer som er bevart av en bygnings opprinnelige utseende og materialer, dess høyere er autentisitetsverdien. Mange av Forsvarets bygninger og anlegg kjennetegnes riktignok av stadige endringer, men det finnes allikevel en del som har en høy grad av autentisitet. Mange anlegg har også vært brukt lenge og sammenhengende i forsvarssammenheng. Dette har man vurdert som en verdi i seg selv, og i enkelte tilfeller har man derfor valgt å legge til grunn mindre strenge krav til opprinnelighet enn hva som vanligvis kjennetegner fredningssaker.
  • Representativitet har særlig aktualitet for Forsvarets bygningsmasse fordi den militære byggeskikken i stor grad preges av typebyggeri. Det har vært viktig å ivarta et representativt utvalg av disse bygningstypene.
  • Sjeldenhet gjelder i vår sammenheng mest for eldre bygninger som telthus, donjoner (forsvarstårn) og krutthus. Men flere av våre ekstyske anlegg er også sjeldent godt bevart hos oss, sammenliknet med tilsvarende anlegg ellers i Europa. I tillegg kommer endel nyere anlegg som er helt spesielle, som for eksempel Gaustaanlegget.
  • Arkitektoniske kvaliteter karakteriserer også en rekke av Forsvarets bygninger, hvorav flere fra nyere tid, der Forsvaret har brukt habile arkitekter. Maukstadmoen ved Skjold garnison (bl.a. Blakstad & Munthe Kaas) kan nevnes i denne forbindelse.
  • Miljøverdi er gjennomgående gitt høy prioritet. Derfor har man gått inn for bevaring av helhetlige miljøer fremfor å plukke ut enkeltbygg fra ulike anlegg, såkalt «frimerkebevaring ». I vurderingen er det lagt vekt på både miljøer med stor grad av variasjon og homogene miljøer. Det gjelder både anlegg som speiler ulike historiske perioder og anlegg som preges av variasjon i bygningssmassen. Akershus og Bergenhus festning fremstår som stjerneeksempler på dette. Homogenitet gjennomsyrer deler av forsvarsbyggeriet, for eksempel i garasje-eller ammunisjonsområder med mange relativt anonyme og likeartede enkeltbygg som til sammen danner noen meget enhetlige miljøer.
    Image "80476_16_01_a.jpg" without description
    Militærhistorisk landskap ved Møvik fort nær Kristiansand. Kanonbrønnen måler 28,6 meter i diameter og illustrerer en del av skjøtselsutfordringene i et militærhistorisk landskap. Foto: FKP
    Image "80476_17_01_a.jpg" without description
    Vetåsbatteriet i Råde er karakteristisk for de enkle stillingene blant grensebefestningene fra tiden før 1905. Batteriet har fire kanonstandplasser bak et lavt brystvern. Mellom standplassene ligger nedsenkede dekningsrom med ammunisjonsnisjer. Bak i bildet ses siktebordet hvor ildgivningen ble ledet. Foto: FKP
  • Symbolverdi knytter seg ofte til hendelser som har funnet sted ved anleggene og som har vært av særskilt betydning. Som eksempel kan nevnes Hegra festning som det anlegget i Sør-Norge som holdt ut lengst i kampen mot tyskerne under siste krig. En bygning kan også være et symbol i seg selv, eksempelvis Oslo rådhus som symbol for hele Oslo by.
  • Identitetsverdi er gjerne knyttet til begreper som kontinuitet og tilhørighet. Gjennoppføringen etter siste krig av Altagård som kopi utgjør her et godt eksempel.
  • Historiskkildeverdi er et aspekt som både ivaretas ved å beholde autentisiteten best mulig og gjennom bredden i de utvalgte verneobjekter. Dette gjelder ikke minst i militær sammenheng, der antallet bygnings-og anleggtyper har vært stort.
  • Militærhistorisk verdi er selvsagt tillagt stor vekt. Få anlegg i Norge har vært i kamp, og den militærhistoriske verdien knyttet til Forsvaret i fred har derfor hatt en stor og selvstendig betydning. Den speiler Forrsvarrets ulike organisasjonsformer og fortifikatoriske utvikling, men også de karakteristiske behov for magasinering og forlegning av mannskaper.
  • Pedagogisk verdi og tydelighet er et forsterkende kriterium, men har hatt vesentlig betydning når valget har stått mellom likeverdige anlegg
  • Bruksverdi. Prosjektet har i sin saksbehandling vurdert mulighetene for en fornuftig bruk i fremtiden. Dette har i endel tilfeller vært avgjørende når valget har stått mellom ellers likeverdige anlegg.
  • Andreforhold som har vært tungt inne i forbindelse med utvalget er økonomiske vurderinger, foruten synet på etablissementets tekniske tilstand og fremtidige utviklingsmuligheter, det siste også med tanke på en mulig sivil overtakelse.
    Image "80476_18_01_a.jpg" without description
    Fordeling av verneverdige etablissementer på landsbasis.

Hvor går grensen – eller avgrensningens problem

Prosjektets mandat har vært innenfor fagfeltet EBA (Eiendommer, bygg og anlegg) i Forsvarets eie.

Vurdering og utvelgelse er sett i et nasjonalt verneperspektiv og med tanke på en eventuell fredning etter kulturminneloven. Anlegggennes eventuelle regionale eller lokale verneverdi er ikke vurdert. Spørssmålet om vern er derfor ikke avklart i forhold til plan-og bygningsloven. Dette er kommunenes verneredskap og åpner for regulering til spesialområde med formål bevaring.

Skyte-og øvingsfelt er holdt utenfor i dette utvelgelsesprosjektet. Fordi de er så omfattende når det gjelder areal og mulige arkeologiske forekomster, må de skilles ut som eget prosjekt. Deler av Marka skyte-og øvingsfelt ved Lista flystasjon uttgjør her et unntak fordi kulturminnene ligger i et område som allerede er behandlet som naturreservat.

Anlegg knyttet til Forsvarets teletekniske utvikling, såkalte FTD-anlegg (Forsvarets tele-og datatjeneste), er bare gitt en beegrensset behandling. Dels skyldes dette at anleggenes viktigste betydning er knyttet til de tekniske installasjonene, hvorav de eldre i stor grad er fjernet. Dels ligger mange av disse anleggene så ufremkommelige at de egner seg lite for fremtidig kulturminneeksponering. I tillegg håndteres det tekniske materiellet av den operative delen av Forsvaret, som ikke er underlagt FBTs forvaltningsmyndighet.

Etterkrigstidens bygninger og anlegg er bare gitt begrenset behandling. Blant annet har man valgt å utelate de sterkt sikkerhetsbelagte og operative fjellanleggene. Enkeltbygg og anlegg fra 1970-årene og frem til idag er tatt med der de inngår i verneverdige miljøer og har en selvstendig verneverdi i forhold til helheten. Av etterkrigstidens bygnings-og anleggsmasse har man for øvrig valgt å konsentrere seg om noen sentrale anlegg knyttet til oppbyggingen av det norske Forsvaret sett i relasjon til NATOs strategi. Perioden er særlig ivaretatt gjennom bevaringer i Nord-Norge, som utgjorde hovedtyngdepunktet for den massive utbyggingen. Enkelte anlegg fra etterkrigstiden er allerede blitt historiske og inngår derfor i landsverneplanen. NIKE-batteriet i Våler utgjør et slikt eksempel og viser til en spesiell våpenteknisk epoke.

Krigsminnesmerker som inngår i de verneverdige etablissementene som omfattes av vern er registrert, men det er ikke foretatt en fullstendig kartlegging og evaluering av minnesmerkene på landsbasis. Dette ansvaret er blant annet tillagt FMU, men er såvidt omfattende at det trolig må løses gjennom et eget prosjekt.

Bygninger og anlegg (inventar) som allerede omfattes av vern

Image "80476_19_01_a.jpg" without description

Av Landsverneplanens 1281 inventar er 35 % (454 inventar) allerede vernet. 436 inventar er vernet gjennom St.meld. nr. 54 (1992–93) Nasjonale festningsverk, mens 18 er administrativt vernet.

Militærhistoriske landskap

Image "80476_19_02_a.jpg" without description

45,5 % (66 av 145) av etablissementene i Landsverneplanen er militærhistoriske landskap. Av disse har 48 bygninger eller anlegg, mens 18 er rene militærhistoriske landskap uten bygg eller anlegg.

Verneklasser

Samtlige anlegg som inngår i Landsverneplanen har nasjonal verneverdi. Likevel har man valgt å dele bygninger og anlegg inn i to verneklasser, og dette har i hovedsak betydning for den fremtidige forvaltningen av disse kulturminnene.

Klasse 1 omfatter anlegg som er fredningsverdige. Dette innebærer at alle endringer og tiltak som går ut over vanlig vedlikehold skal godkjennes av RA. FBT vil her være saksforberedende instans. Når det gjelder militærhistoriske vurderinger vil dette skje i samarbeid med FMU.

Klasse 2 omfatter bygninger og anlegg som ikke vil bli fredet etter kulturminneloven. Alle endringer og tiltak skal godkjennes av FBT. Sakene skal kun oversendes RA dersom bygningene og anleggene inngår i makeskifter, de ønskes revet eller solgt eller tatt ut av landsverneplanen.

Det er utarbeidet en samarbeidsavtale mellom RA og FBT om fordeling av oppgaver og ansvar. Den forutsetter at FBT opprettholder sin kulturminnefaglige kompetanse på et forsvarlig nivå.

Det militærhistoriske landskap

Det militærhistoriske landskap er et kulturlandskap med militærhistorisk betydning. Det omfatter alle spor etter militær virksomhet i terrenget, så som kanon-og mitraljøsestillinger, løpegraver og andre nærforsvarsstillinger, bunkere, veinett og tufter. Begrepet ivaretar også forholdet til det sivile samfunn ved å inkludere spor etter sivil virksomhet som ofte dannet grunnlaget for Forsvarets etablering på stedet, eksempelvis spor etter gårdsbebyggelse. Begrepet militærhistorisk omfatter også ekstyske anlegg som ikke er knyttet til Forsvaret, men som har hatt stor historisk og anleggsmessig betydning.

Der Landsverneplanen forutsetter at noe skal vernes som militærhistorisk landskap er begrepet gitt en spesiell betydning – det er et militærhistorisk ruinlandskap. Når det gjelder den videre forvaltningen av disse anleggene vises det til Lisen Rolls artikkel: Militærhistoriske landskap og andre verneområder.

Landsverneplanen

Landsverneplanen er resultatet av det utvelgelsesarbeidet som prosjektgruppen har foretatt. Den fremstår også som et omforent forslag fra de tre samarbeidspartnerne og utgjør den avsluttende rapport fra prosjektet. Planen består av en temaVerneverdige Tidsepoke for bygging av vernede inventar pr. etablissement el med artikler som belyser ulike sider av den militære byggevirksomheten, samtidig som man har lagt vekt på å presentere stoffet med utgangspunkt i anleggene som inngår i verneplanen.

Verneverdige etablissementer

Image "80476_20_01_a.jpg" without description

På landsbasis finnes det i alt 1694 etablissementer med inventarførte objekter. Landsverneplanen omfatter 145 etablissementer, dvs, 8,6 % av det totale antall. Tallene er fra november 2000. Ved prosjektets start var antall inventor ca. 28.000 fordelt på 2.700 etablissementer. I desember 1998 var 5,6 % av etablissementene belogt med vern.

Verneverdige bygninger og anlegg (inventar)

Image "80476_20_02_a.jpg" without description

Inventar omfatter alle inventarførte objekter, inkludert veier, plasser, broer etc. I landet som helhet finnes det totalt 25859 inventar. Av disse er 1281 inventar inkludert i Landsverneplanen, dvs. en andel på 5 % av helheten. Tallene er fra november 2000. Ved prosjektets start var antall inventar ca. 28.000 fordelt på 2.700 etablissement. I desember 1998 utgjorde inventar belagt med vern ca. 4,6 % av inventarførte objekter.

Tidsepoke for bygging av vernede inventar pr. Etablissement

Image "80476_21_01_a.jpg" without description

Innledningsvis beskrives den norske militærhistorien med utgangspunkt i bygningsutviklingen. Videre belysses militærarkitektenes betydning, den militære byggeskikken gis en bred presentasjon, i likhet med grensebefestningene knyttet til 1905. Det tyske byggeriet og noen av de sentrale ekstyske bevaringsobjektene vurderes i en egen artikkel. Det samme gjelder de tyske kystfortene som sees i sammenheng med det norsketablerte kystforsvaret både før og etter annen verdenskrig. I en artikkel belyses det militærhistoriske landskap, som utgjør en viktig del av de etablissementene som foreslås vernet og som byr på særskilte forvaltningsutfordringer. Det samme gjelder de nasjonale festningene som her fremstilles fra en forvaltningssynsvinkel, ettersom anleggene er blant de mest velkjente for folk flest. Temadelen omfatter også en artikkel som nærmest tar form av et grunnkurs i festningsbyggeri med utgangspunkt i de gamle festningene. Temadelen omfatter også endel bilagsmateriale.

Landsverneplanens hoveddel utgjøres av fire katalogdeler som følger FBTs regioninndeling. Katalogdellenes innbyrdes omfang har sammenheng med antallet militærhistorisk og antikvarisk sett interessante etablissementer i regionen. For Nord-Norges del, hvor hovedtyngden av bygningsmassen tilhører etterkrigstiden, er naturlig nok antallet verneverdige anlegg relativt beskjedent. Av samme grunn fremstår Nord-Norge som hovedeksponenten for den femtitallsbebyggelsen som omfattes av landsverneplanen.

Katalogdelen presenterer hvert etablissement med beskrivelse av operativ sammenheng, fysisk miljø, historikk, begrunnelse for vern, tabellarisk oversikt over verneverdige bygninger og anlegg (inventar) og vernestatus. Dertil kommer kartmateriale som viser militærhistorisk sammenheng, eiendomsgrenser, grenser for verneområde, verneverdige bygninger og anlegg med inventarnummer og grad av vern. Hver katalog inneholder også et merknadsfelt samt endel tilleggsopplysninger. Merknadsfeltet kan gi opplysninger om at fredningssak er igangsatt og liknende opplysninger som har betydning for den videre forvaltning av anlegget. Hensikten er at hvert etablissement skal fremstå som en enhet, noe som er ønskelig i forbindelse med anleggenes videre forvaltning. Endel etablissementer vil derfor fremstå med mange likhetstrekk i katalogen, når de har en særlig nær tilknytning til hverandre. I enkelte tilfelle, der anleggene har en svært kompleks historie som også berører flere etablissementer, har man valgt å henvise til en fellesbehandling av historikk eller operativ sammenheng.

Image "80476_22_01_a.jpg" without description

Austrått fort på Ørland. 28 cm trippelløpet kanon fra slagskipet Gneisenau. Kanonen illustrerer den tyske okkupasjonen av Norge. Tyskernes byggevirksomhet var i hovedsak innrettet mot stridsanlegg og støttefunksjoner knyttet til militærmakten. Bildet er fra 1943.

Foto: Thor Fuglerud

Image "80476_23_01_a.jpg" without description

Høytorp fort oppført 1912. Etter at sperrefortene langs grensen mot Sverige ble nedlagt som følge av Karlstadoverenskomsten i 1905, ble det vedtatt at det skulle utbygges en ny hovedforsvarslinje mot øst. I perioden 1908–17 ble det bygget befestningsanlegg langs denne linjen. Høytorp fort var hovedfestning i Fossumstrøket.

Foto: FKP

Dokumentasjonsmaterialet som er innhentet i prosjektets regi, herunder korrekt kartfestning av verneverdige etablissementer, skal være utarbeidet slik at det kan brukes som en del av saksunderlaget for en fredningssak, noe som jo var et hovedsiktemål ved utvelgelsesarbeidet.

Kartmateriale og inventaroversikter er i endel tilfeller underlagt sikkerhetsbegrensninger som gjør at bare deler av materialet kan offentliggjøres. Prosjektet har imidlertid utarbeidet komplette beskrivelser og korrekte kart som er tilgjengelig for autorisert personell.

Omfanget av vernet

Et omfattende arbeid er nedlagt i forbindelse med prosjektet, men FKP har måttet innta en pragmatisk holdning i utvelgelsen av verneobjekter. Generelt gjelder det at for hvert etablissement som er foreslått vernet har prosjektet akseptert kassasjon av en rekke anlegg av samme type.

Totalt har FKP vurdert 2.878 etablissementer (d.v.s. eiendomsenheter bestående av fra ett til et stort antall gårds-og bruksnummer). Av disse berøres 145 av vern. d.v.s. 8,6 % av samtlige etablissementer. Ved prosjektets slutt utgjorde antall etablissement med verneverdige objekter 5,6 %, men på grunn av blant annet avhending er samlet antall etablissementer redusert. Rundt 46 % av disse anleggene er militærhistoriske landskap hvorav ca. halvparten inneholder et fåtall bygninger (1–3 stk.), samtidig som de for øvrig skal ivaretas som militærhistoriske landskaper. Fordelingen på FBTs regioner fremgår av illustrasjonene som viser ververdige etablissement og ververdige bygninger og anlegg.

Her fremgår det også at hovedtyngden av de verneverdige anleggene finnes i FBTØs regions-område.

FKP har vurdert 27.548 bygninger og anlegg, såkalte inventar, og herunder også stridsanlegg med tanke på vern. Antallet bygninger og anlegg som er bevaringsverdige i en nasjonal sammenheng utgjør 1281, eller ca. 5 % av helheten. For regionsvis fordeling se illustrasjonene. Av de bevaringsverdige enhetene tilhører 34 % av inventarene de nasjonale festningsverkene som nevnes i St.meld. nr. 54. Inventarrførringen av festningsverkenes ulike deler er svært varierende. En revisjon av denne inventarføringen krever en viss forskningsmessig innsats, og vil derfor først bli gjennomført i forbindelse med verneplaner for de enkelte festninger. De oppføres dermed med et begrenset antall festningsverk i Landsverneplanen.

Ved gjennomgangen av de nasjonale festninger er bygninger uten verneverdi utelatt i Landsverneplanen.

Med unntak av Akershus og Bergenhus festninger vil inndelingen av verneobjektene i verneklasser skje i forbindelse med utarbeidelsen av verneplanene for de nasjonale festningene. Samtlige bygninger og anlegg som inngår i disse etablissementene er derfor foreløbig oppført i klasse 1.

Katalogmaterialet omfatter et meget stort antall bygnings-og anleggstyper som omfatter spekteret fra slott til latrine og som fremstår som karakteristiske bygningstyper og anlegg knyttet til viktige militærhistoriske perioder. Man har her søkt å ivareta et så bredt spekter og en så god geografisk spredning som mulig. Typegalleriet er likevel så omfattende at det ikke har vært mulig å bevare eksempler på enhver bygningstype. Alle de eldste anleggene omfattes likevel av vern, utsilingen blir sterkere jo lenger frem i tid man kommer. Her kan det bemerkes at annen verdenskrig, til tross for det store antallet ekstyske anlegg i Forvarets ie, bare markerer én av flere sterkt representerte perioder i Landsverneeplanen. For oversikt over representerte periode, se figur som viser tidsepoke for bygging av verneverdige inventar.

Prosjektarbeidet har bragt nye grupper av kulturminner frem i lyset, hvorav noen står i en særstilling. Den kanskje viktigste grupper utgjøres av objekter som er knyttet til den militære oppbyggingen som fant sted i årene før 1905 og i tiden etter unionsoppløsningen. Fra midten av 1890-årene foregikk det en utbygging av Forsvaret på bred front, dels motivert av russerfrykten, våpenteknologisk utvikling og generell internasjonal opprustning, dels som forberedelse til et endelig oppgjør med den sterke part i unionen. Langs kysten og ved byene ble det anlagt kystfort for å beskytte handels-og fiskeflåten. Ved grensen i øst bygget man ut et system med sperrefort og forberedte stillinger for feltarméen, med en klar brodd mot unionsmakten. Karlstaddforliket medførte en reorganisering av grenseforsvaret, med opprettelsen av en bakre grenselinje mot Sverige som resultat.

Forsvarsverkene fra denne perioden har stor militærhistorisk verdi og er dessuten av særlig interesse som forsvarssystemer betraktet. Historisk sett har Østfold, Hedemark og Trøndelag vært de viktigste områdene for landbefestninger mot Sverige. Og særlig Østfold er sterkt representert både volummessig og i historisk sammenheng. FKP har derfor valgt å gå massivt inn med vern av anlegg knyttet til unionsoppløsningen, naturligvis i tillegg til de gamle grensefestningene. Deres omfang og oppbygning varierer sterkt, fra enkle skanser til fort, men særlig Høytorp fort på Mysen og Ravneberget ved Sarpsborg er store og komplekse anlegg som sammen med Vardåsen ved Kongsvinger står i en særstilling og bør vurderes på linje med de anleggene som er nevnt i St.meld. nr. 54 (1992–93). Grenseebefestningene er også omtalt i en egen artikkel i Landsverneplanens temadel.

De tyskbygde anleggene har en tilsvarende sterk stilling i materialet, og dette speiler tyskernes enorme byggevirksomhet i Norge under siste krig. Store deler av de ekstyske anleggene er ikke lenger i Forsvarets eie. De som fortsatt eies eller brukes av Forsvaret må imidlertid vurderes i lys av at bygningene og anleggene siden krigen har dannet basis for det moderne norske Forsvarets virksomhet. Først innenfor de siste par årene er det foretatt en massiv utrangering av tyske anlegg, ikke minst som følge av ny våpenteknologi. Anleggene har videre stor okkupasjonshistorisk verdi og et større antall utgjør også viktige monumenter knyttet til evakueringshistorien og de mange som måtte forlate sine hjem og eiendommer og som ikke hadde noe å vende tilbake til.

Norge befinner seg i Europas utkant, og vi fortsatte å bruke og vedlikeholde mange av de tyske anleggene. Dette har medført at vi har bevart en rekke tyskanlagte kulturminner som idag er sjeldne i europeisk sammenheng. Disse anleggene er representative for den tyske krigsmaskinens vestfront, fra Gibraltar og til den norskrussiske grensen.

Konsekvenser av Landsverne- planarbeidet

Landsverneplanen og arbeidet med nasjonale verneplaner generelt gir økt bevissthet om vår historie og utviklingen av viktige samfunnsinstitusjoner.

Videre vil en oppfølgning fra Riksantikvarens side gjennom fredning av fredningsverdige bygninger og anlegg sikre at viktige kulturminner får et formelt vern.

Utvelgelsesarbeidet bidrar til en langt større forutsigbarhet i forvaltningen og vil lette ivaretakelsen av kulturminnene, både innenfor den enkelte sektor og innenfor kulturminneforvaltningens forskjellige nivåer. Dette kan blant annet åpne for vedlikeholdsvirksomhet som kan gi «stordriftsfordeler» – både innad i den enkelte etat og på tvers innenfor statsforvaltningen.

Landsverneplanens innføring av begrepet «militærhistorisk landskap» – som angir et nivå for landskapsvern hvor kulturminnene bevares som rester etter militær virksomhet – kan også bidra til nytenkning innenfor andre sektorer. For eksempel kan man tenke seg at endel teknisk-industrielle kulturminner, hvor fortsatt bruk er utelukket, kan vernes på denne måten.

Den systematiske gjennomgangen og utvelgelsen vil også muliggjøre utarbeidelsen av langsiktige planer for en forsvarlig antikvarisk ivaretakelse. Samtidig danner det grunnlaget for fornuftige økonomiske prioriteringer. Dette aktualiserer behovet for å finne frem til verdisettingssysterner for verneverdige eiendommer og beregningsmodeller for meromkostninger knyttet til antikvariske tiltak. Økt oversikt over statens verneverdige bygningsmasse vil uvergelig føre til en synliggjøring av de reelle økonomiske kostnadene som kulturvern innebærer. Her må man også ta hensyn til at vern også kan innebære en kostnadsreduksjon i endel tilfeller.

Etterhvert må politikerne ta standpunkt til det totale verneomfanget. I mellomtiden vil utfordringen for eierne av verneverdige bygg og anlegg være å finne en fornuftig bruk for kulturminnene og utvikle en helhetlig tankegang som sikrer en effektiv og god forvaltning av anleggene.

Oppfølgning av prosjektet

De tre samarbeidspartnerne har forpliktet seg til å følge opp prosjektet. Alt i 1997 opprettet FBT, som den første statsetat utenom RA, en permanent kulturminneforvaltning med tre faste stillinger. Denne er lagt til FBTs sentralledelse ved Eiendomsavdelingen under navnet Fagkontor kulturminneforvaltning. Dette skal utvikles til et kompetansesenter for kulturminnevern i Forsvaret, og når det gjelder deler av kontorets virksomhet vil det fungere etter en «fullmaktsavtale» med RA. FBT/E skal danne bindeleddet mellom Forsvaret og RA i alle antikvariske spørsmål og fungere som saksforberedende ledd for RA. Det presiseres her at FMU er Forsvarets rådgiver i militærhistoriske spørsmål. FBT vil derfor samarbeide med FMU på dette feltet. Man vil i fellesskap utarbeide saksbehandlingsrutiner.

I tiliegg til plan- og byggesaksbehandling vil FBT/E ha ansvaret for å utarbeide verneplaner og skjøtselsplaner.for å ajourføre registreringer, arrangere kursvirksomhet i forbindelse med praktisk kulturminneforvaltning, for koordinering av Forsvarets øvrige miljøvernarbeid og for samarbeidet med eksternt nasjonalt og nordisk mtljø- og bygningsvern.

RA vil videreføre arbeidet gjennom å forestå fredning av statens bygninger på forenklet måte, d.v.s.gjennom forskrift.Videre vil RA avsette ressurser til behandling av saker vedrørende endringer på bygninger og anlegg i verneklasse I og eventuelle øvrige samarbeidsprosjekter.

FMU er pålagt å videreføre registreringen av militærhistoriske kulturminner utenfor Forsvarets eie. Videre er FMU også i fremtiden tillagt den mililitærhistoriske vurdering av bygninger og anlegg som skal avhendes. FMU har i tillegg en direkte interesse av å delta i videreutviklingen av WERNA, sett i forhold til museets særskilte behov. Museet vil derfor ved bruk av kvalifiserte pensjonister videreføre arbeidet. På sikt er det ønskelig med en fast stilling innen saksområdet.

I tillegg kommer samarbeidspartnernes forskningsmessige oppfølgning. Dette kan eksempelvis dreie seg om ulike former for samarbeid med universiteter og høyskoler, eller etablering av restaureringstekniske prosjekter knyttet til nasjonale festningsverk.

For FKPs medarbeidere har Forsvarets kulturminner fremstått som et meget interessant og spennende arbeidsfelt.Til sist ønsker vi også å takke alle våre samarbeidspartnere, både i og utenfor Forsvaret, for uvurderlig hjelp gjennom fire innholdsrike år!

Janne Wilberg

Prosjektleder

Utrykte kilder

Primærmaterialet og katalogdelene i Landsverneplanen

Utrykt materiale mottatt fra en rekke kommuner og privatpersoner

Trykte kilder

Andersen, Arnt – Tore – Krigstid og fangeliv på Ørland 1940–45, Beograd 1997

Anthonisen, Bent Bågøe – Hanstholm-Fæstningen, Ringkøbing 1985

Berge, Kjell-Ragnar – Fronten er kysten, Firda 1995

Fjørtoft, Jan Egil – Tyske kystfort i Norge, Arendal 1983

Flatmark, Jan Olav: – Sunnmøre i Festung Norwegen, Lesja 1994

Fuglerud, Thor – Ørland hovedflystasjons historie, Ørland hovedflystasjon 1995

Historieutvalget v/Bardufoss flystasjon – Bardufoss flystasjon 50 år 1938–1988

Julnes, J. og Rød, K. red. – Aukra gjennom tidene, Aukra 1995

Larsson-Fedde, Torbjørn – Lista flystasjon 1941–1996 og Nordberg fort 1942–1996 , Farsund 1996

Miljøministeriet 1990: – Befæstningsanlæg i Danmark 18588–1945

Skodvin, Magne – Krig og okkupasjon 1939–45, Oslo 1990

Sotra og Øygarden Forsvarsforening – Fjell festning – Et 50-årsminne

Sælensminde, Ole Bjørn – Herdla, fra fredelig bygd til krigsskueplass, Herdla 1996

Fant du det du lette etter?