Det er nærliggende å se ingeniørenes inntog i Forsvaret i sammenheng med ildvåpnenes utvikling på 1500-tallet. Situasjonen påkalte nye befestningsmetoder som allerede hadde nådd stor utbredelse i Europa: Det såkalte bastionære system, som sterkt forenklet innebar utbygging av brede, utskytende «plattformer» kalt bastioner (jfr. Kjeld Magnussens artikkel). Systemet skulle bli henimot enerådende innenfor fortifikasjonskunsten i over 300 år; fra det første gang ble tatt i bruk omkring 1500 i Castel St. Angelo i Rom, til det ble utdatert av ny artilleriteknologi på 1800-tallet.
I Norge ble det bastionære system introdusert såvidt tidlig som i 1567 av den – typisk nok – nederlandske byggmesteren Hans van Paeschen. Etter Erik XIVs beleiring av Akershus i 1567 skal han ha utarbeidet planen som innledet den etappevise omformingen av middelalderborgen til en moderne festning.
Dette tidlige prosjektet innledet en periode med en omfattende festningsutbygging. Utover på 16- og 1700-tallet, med et tyngdepunkt rundt 1680, gikk det slag i slag med oppgradering og nyanlegg av festninger, fra Christiansø i syd til Vardøhus i nord. De representerer en kolossal kapital- og arbeidsinnsats. Som en antydning kan nevnes at alene til oppførelsen av Fredriksten festning ble det i tiårsperioden 1661–71 investert nesten 439.000 dagsverk (Widerberg 1939). Anleggene er beskrevet i katalogdelene og forøvrig i en omfattende litteratur, som også rommer skapernes biografier. Her skal vi heller spørre: Hvilke kvaliteter representerte anleggene? Hva har de betydd, på ulike nivåer, for samtidens byggeri?
Den mest åpenbare kvalitet er festningenes funksjon som forsvarsanlegg i en urolig tid. Bastioneringen var et høyst adekvat mottrekk til angripernes forbedrede artilleri, og dannet et effektivt bolverk der middelalderens høye tårn og spinkle murverk måtte gi tapt.
Men også som byggekunst har festningene store kvaliteter. Å omstøpe et idealmønster utviklet for kontinentalt flatland så det passet til et ofte besværlig norsk terreng var en teknisk utfordring som de nederlandske ingeniøroffiserene kom meget hederlig fra. Samtidig er de store strukturene som forholder seg så harmonisk til terrenget noe av det mest monumentale i norsk arkitektur. Alene utbredelsen som motiver i kommunevåpnene indikerer at festningene har en sterk identitets- og symbolverdi. Men sett bort fra den mulige impuls som ligger i det monumentale, har fortifikasjonene i seg selv knapt vært stilistisk skoledannende.
Kapteinvaktmesterboligen står eksteriørmessig som et typeeksempel på barokkens arkitektur i Norge, med en enkel, harmonisk proporsjonert bygningskropp kronet av et stort, utsvaiet valmtak. I grunnplanen lanseres et europeisk trekk i det at huset rommer to rekker av værelser, det såkalte dobbeltromshuset.
Foto: FRM
De representerte, som Kjeld Magnussen skriver, «en strengt funksjonell og internasjonal arkitektur som var lite preget av tidenes vekslende stilarter gjennom ca. 350 år» (Magnussen 1998b). Viktigere var nok bebyggelsen som ble oppført på festningene og de byanlegg som gjerne fulgte i tilslutning til dem, og ikke minst de byggematerialer og -teknikker som ingeniøroffiserene bidro til utbredelsen av.