Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Hvilke grupper har tegnet for Forsvaret?

For å kunne vurdere de enkelte gruppenes innsats i det rette lys er det nødvendig å se litt nærmere på deres yrkesmessige bakgrunn. Vi må også se på et forhold som gjør det vanskelig å vurdere fordelingen av de enkelte yrkesgruppenes innsats, da spesielt mellom ingeniøroffiserer og håndverkere.

Ingeniøroffiserene var 16-, 17- og tildels 1800-tallets arkitekter. Over dette relativt lange tidsrom varierer bakgrunnen betydelig, og det avtegner seg ihvertfall tre «generasjoner» eller grupper: Fra begynnelsen av 1600-tallet ble utlendinger, i hovedsak nederlendere, engasjert for å anlegge de norske festningene. Blant de kjente navnene hører Isaac van Geelkerck (i tjeneste 1645–1657), Johan Caspar von Cicignon (ca. 1625–1696), Wyllem Coucheron (1657–1676) og dennes sønn Anthony (1676–1684). Man går gjerne ut fra at den norske «Fortifikations-Etat» (forløperen til dagens FBT) ble opprettet i 1687 eller -88.1 Dens første sjef var isåfall Arfved Christian Storm (1685–1701). Nå fikk vi en fast stamme av ingeniøroffiserer, tildels nordmenn med utdannelse fra utlandet, bl.a. Peter Jacob Wilster, Jens Juel, Caspar Schöller og Michael Sundt. I 1750 ble landets første høyere undervisningsanstalt, Den frie mathematiske Skole for Militaire, etablert i Christiania. Her, ved den senere Krigsskolen, fikk elevene en omfattende generalistutdannelse med undervisning i bl.a. militær og sivil bygningskunst.2

Fra 1500-tallet og frem til den sivile arkitektstanden begynte å gjøre seg gjeldende, rådet ingeniøroffiserene over den ledende kompetanse innenfor byggefaget. De hadde en sterk teoretisk og praktisk utdannelse og behersket alle de disipliner som oppføring av en festning involverte: prosjektering, tegninger, beregninger, budsjettering og regnskap.3

Image "80476_55_01_a.jpg" without description

Vardøhus er den siste eksponenten for den store festnlingssepoken som innledes på 1500-tallet. Krutt-huset (inv.nr. 0006) er den eneste av festningbygningene som antas å ha stått tilnærmet uforandret siden 1737. Deler av takkonstruksjonen består av gjenbrukte, dekorerte bjelker som antagelig er tatt fra et tidligere borganlegg på øya.

Foto: Kjartan P. Hauglid

En annen gruppe som nok har hatt mye å gjøre med prosjektering, ihvertfall av enklere bygninger, er håndverkerne. De kunne gjennom sine «vandringer på faget» ha fått en viss akademisk skolering, herunder ferdigheter i tegnekunsten.4 En høyning av ferdighetsnivået fant opplagt sted under den lange periode vi her behandler, ikke minst som en følge av Forsvarets byggevirksomhet. I 1650-årenes København antok man at det i Christiania ikke fantes tømmermenn som kunne forstå en bygningstegning (Berg 1924: 24), og ennå i annen halvdel av 1700-tallet var bygningshåndverkerne på dypt vann når tegninger kom på bordet. Den mathematiske Skoles første lærer, G.M. Døderlein (1699–1763) skriver: «Christiania bye haver den vanlykke at her findes neppe en haandværker som kand arbeide efter en grund og profilrids, uden man staaer hos dem og tillige lægger haand paa» (Sinding Larsen 1900: 15). Bedre stod det neppe til utover landet. Arkitekt Kjeld Magnussen skriver f.eks. at anlegget av Kongsvinger festning (1681–89) introduserte glåmdølene for en såvidt sentral oppfinnelse som hjulet, og fremforalt med bygningsmaterialer og verktøy som for en stor del må ha vært ukjent på stedet. Høyst sannsynlig har festningsbyggeriet, som innhentet endog avsidesliggende steder, føyd nye teknikker til de lokale håndverkernes repertoar. Men idag, tre århundrer senere, er det vanskelig å etterspore hvilke kunnskapsoverføringer som faktisk fant sted.

Beveger vi oss frem til 1800-tallet, slo håndverksloven av 1839 fast at man for å få svenne- eller mesterbrev bl.a. måtte kunne dokumentere en viss tegneferdighet.

Den tredje gruppen som sterkt har bidratt til utformingen av Forsvarets bygningsmasse, er de akademisk utdannede arkitektene som gradvis overtok ingeniøroffiserens rolle rundt midten av 1800-tallet. Christian Heinrich Grosch (1801–65) var landets første fagutdannede arkitekt i statens tjeneste, utdannet 1820–24 ved Kunstakademiet i København og stadskonduktør (byarkitekt) i Christiania fra 1828. Inntil Norges tekniske høyskole ble opprettet i 1910 måtte man utenlands for å skaffe seg sivil arkitektutdannelse.5

1 C.S. Widerberg dissenterer fra den utbredte oppfatning at fortifikasjonsetaten ble opprettet i 1687 eller - 88, idet han mener at den ikke kom til ved noe bestemt kongebud, men gradvis ble utvidet til en etat fra å bestå av en enkelt mann. Iflg. Widerberg ble det første skritt til opprettelsen av en egen norsk fortifika sjonsetat tatt den 14.9.1645, da den hollandske ingeniør Isaac van Geelkerck fikk bestalling som kgl. ingeniør i Norge. (Widerberg u.å.: 5–6)

2 «Informator underviser Scholarene efter enhvers begreb med ald oprigtighed samt ald optænkelig application og Umage, ey alleene theoretice men og practice udi Arithmetiquen, Geometrien, Trigonometrien, den regulaire og irregulaire, Offensive og Defensive Fortification, og af Architectura Civili, udi hvis til Fortificationen henhører, saasom hvorledes Fæstnings Porter, Broer, Corps de Gardes, baraquer, Magazin og tøiehuuse, hvorlunde Bombe.frie Krud Taarne og deslige bør anordnes, og de dertil behøvende bygnings materialier og anden bekostning udregnes.» Av kgl.res. av 16.12.1750 om skolens opprettelse, gjengitt etter Sinding-Larsen 1900: 5. Undervisningen i såvel bygningskunst som fortifikasjon foregikk øyensynlig for en del ved hjelp av modeller, som skolen etterhvert hadde en betydelig samling av (Sinding-Larsen 1900:15).

3 C.S.Widerberg hevder, for perioden 1680 - 1764, at ingeniøroffiserene måtte skaffe seg de fornødne kunnskaper ved selvstudium og praktisk erfaring.da det ikke fantes skoler hvor de kunne få undervisning (Widerberg u.a.: 136). Fr. Sinding-Larsen hevder i samme retning at det før den senere Krigsskolens opprettelse i 1750 ikke fantes noen «regelmæssig Tilgang til Officersstanden», og at svært mange høyere offiserer hadde kommet tii sine posisjoner gjennom forbindelser og avstamning.At så skulle være tilfelle for de ingeniøroffiserer som virket i Norge på 1600-tallet, trekkes i tvil av Kjeld Magnussen, som har belegg for at flere av de mest kjente navnene hadde akademiske studier bak seg, bl. a. fra universitetet i Leyden. (Magnussen 1999, muntl. medd. til forf.)

4 Et eksempel som nevnes av C.S.Widerberg er den tyskfødte kgl. murmester Georg Christopher Dühring, som i 1720-årene både var arkitekt og byggemester for den nye kirken på Fredrikshald.Widerberg nevner også en annen tysker, kgl. tømmermester Gabriel Båtzmann, som likeledes fortjener navn som arkitekt. Han oppførte bl.a. etter egne tegninger et tilbygg til Oslo Hospital (Gråstensbygningen fra 1737 som ennå står),tukthusbygget i Storgaten (samme år; revet) samt ant. Bygdø kongsgård. Widerberg nevner også flere andre navn blant de kgl. mur- og tømmermestre som kan ha vir-ket som arkitekter (Widerberg u.å.: 97-105). Et annet, noe senere eksempel er snekkeren Ole Lyng i Trondheim, som i 1798 fulgte undervisning ved Kunstakademiet i København. Han var siden bl.a.tegnelærer ved «Søndagsskolen» hvis formål var å gi håndverkerlærlinger og svenner en almenutdannelse, bl.a. med undervisning i arkitekturtegning. (Gjesdahl Noach I975).jfr. også Arno Bergs påstand gjengitt i note 9.

5 Et visst unntak var Bergseminaret på Kongsberg, opprettet 1757, hvor det bl.a. ble undervist i byggekunst. Bergmester Christian Collett (1771-1833) skal imidiertid ha vært den eneste som praktiserte denne kunnskapen som utøvende arkitekt (Blom 1957). Han har til gjengjeld en viktig, om ikke spesielt omfattende produksjon; bl.a. skal han - sammen med ingeniørkaptein Jørgen Henrik Rawert - ha tegnet hovedbygningen på Ulefos verk,av mange regnet som klassisismens fornemste arbeid i Norge.Videre har han utført eksteriøret på Militærhospitalet (1826). Nevnes bør også slottsarkitekt Linstow (1787-1851) som fra 1812 i to år studerte ved Bergseminaret før han trådte inn i Ingeniørbrigaden.

Fant du det du lette etter?