Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

1900-tallet Arkitektenes århundre

Med arkitektenes inntog opphører Forsvarets rolle som «autonom» institusjon i arkitektonisk henseende: Etaten utdannet ikke lenger sine egne arkitekter innenfor en militær tradisjon, men kjøpte tjenester av sivile arkitekter. Forsvarets ledende rolle i arkitekturutviklingen opphørte, selv om arkitekter i etatens tjeneste har ytet fine innsatser, slik vi har sett eksempler på i Schirmer og von Hannos anlegg på Akershus.

I en viss forstand er etatens pionerrolle allikevel ikke utspilt, idet stadig nye krav til stridsanleggene har gjort at Forsvaret alltid har måttet ligge i forkant av materialutviklingen. Et eksempel er den armerte betongen, som Forsvaret tok i bruk i såkalte monièremagasiner allerede på 1890-tallet (jfr. Britt-Alise Hjelmelands artikkel). Her tok etaten med andre ord svært tidlig i bruk et av de materialene som gjorde modernismen i arkitekturen mulig. Det kan videre se ut som om Forsvaret, ved å ta i bruk strengt funksjonelle løsninger på flere områder, anviste noen av modernismens formale virkemidler.

Tiden fra ca. 1895 og frem mot unionsoppløsningen – og forsåvidt helt frem til 1. verdenskrig – var en periode preget av ønske om og etterhvert hevdelsen av nasjonal selvstendighet. Dette genererte en betydelig militær byggevirksomhet. Et viktig etablissement i forsvaret av den skjøre statsdannelsens hovedsete var Oscarsborg, anlagt midt i Drøbaksundet der Oslofjorden er på sitt smaleste. Artillerikasernen (inv.nr. 0004) på Nordre Kaholmen ble bygget da et helt artillerikorps fikk standkvarter på borgen, og reflekterer både funksjonsdelingen mellom arkitekter og ingeniører og sin samtids rådende stiluttrykk, nybarokken: Bygningen ble først tegnet av sjefen for Oscarsborgs eget ingeniørdetasjement, Otto Fougner, i 1888, men den ble påbygget og gitt ny fasadeutforming i 1893 etter tegninger av Christiania-arkitekten Christian Fürst (1860–1910).

I 1897 kom den almindelige verneplikt også til å omfatte Nord-Norge. Under de første årene pågikk det kun sommerøvelser; offiserene ble forlagt i leide lokaler, mannskapene lå i telt og feltkjøkken m.v. var av provisorisk karakter. Men omkring 1910 fikk avdelingene permanente standkvarterer flere steder, bl.a. på Elvegårdsmoen, hvor relativt store deler av den opprinnelige bebyggelsen fortsatt er intakt. Her har det ikke vært gjort undersøkelser for å komme frem til arkitektens navn, men vi ser at bygningene er farvet av datidens forsøk på å nå frem til en nasjonal panelarkitektur forskjellig fra dragestilen.

Mellomkrigstiden var preget av liten vilje til å satse på Forsvaret, og dette kom klart til syne i byggevirksomheten. Okkupasjonstiden førte imidlertid med seg den sterkeste militære oppbygging på norsk jord noensinne. Hovedinnsatsen ble rettet mot stridsanleggene, mens ikke-stridende funksjoner gjerne ble henlagt til brakkebebyggelse. Det er vanskelig å kalle dette stor arkitektur, men i den grad man klarer å løsrive betraktningen fra okkupasjonsperspektivet, kommer fine funksjonelle kvaliteter til syne, og man ser også eksempler på god landskapstilpasning. Et godt eksempel i så måte er Nordberg fort, som fremstår som den best bevarte ekstyske leir i Norge. Se forøvrig Janne Wilbergs artikkel om det tyske byggeriet og Hans Egede-Nissens artikkel om kystfortene.

Den militære utbyggingen i etterkrigstiden har hatt sitt tyngdepunkt i Nord-Norge. Landsdelen ble i kjølvannet av Korea-krigen oppsatt med to stående militære avdelinger, hvorav den ene var Brigaden i Nord-Norge. En av Brigadens store garnisoner var Skjold, som ble bygget ut med leirene Storholmen og Maukstadmoen. Sistnevnte har en forlegningsdel som for mange nok fremstår som innbegrepet av militærarkitektur fra denne perioden: Leiren, som ble bygget i årene 1953–56 og er formgitt av blant annet arkitektkontoret Blakstad og Munthe-Kaas, er bygget opp av enkle sluttede betongvolumer med en knapp detaljering. Bygningene representerer en nøkternhetens arkitektur typisk for gjenoppbyggingsfasen etter krigen.

Fra de senere år tjener Rena leir som eksempel på at Forsvarets tradisjon med å kombinere volum og kvalitet fortsatt er levende, samtidig som leiren viderefører både en lokal og en militær byggetradisjon i et modernistisk uttrykk. Leiren kom til som en konsekvens av hovedflyplassvedtaket i 1992, og utgjør nye fasciliteter for Søndenfjeldske dragonregiment, Hærens jegerkommando og Rena tekniske verksted. Anlegget er den første militærleir i Norge som er resultatet av en arkitektkonkurranse, vunnet av JAF arkitektkontor as og LPO arkitektur & design as. Det har et formidabelt omfang; ialt ca. 76.000 m2 bygningsmasse samt et stort nærøvingsområde og en betydelig infrastruktur, men inntrykket av en mastodont er unngått ved å bryte anlegget ned i mindre volumer og vektlegge terrengtilpasningen. Karakteristiske trekk ved Østerdalens storgårdsanlegg: markerte tunformer, saltak, barfrø (vindfang skilt ut som eget volum) samt mye bruk av ubehandlet trevirke i eksteriørene har tjent som viktige inspirasjonskilder for arkitektene; tre er leirens hovedmateriale og er benyttet som panel i de fleste fasadene, ved eksponerte takkonstruksjoner og i vinduer. Markerte fasadepartier er kledd med trespon. Ganske atypisk for et moderne byggeprosjekt er det lagt vinn på å velge ut trevirke (lokal malmfuru) av en kvalitet som tåler lang tids værutsatthet, og virket skal da også stå ubehandlet slik den lokale tradisjonen tilsier. Men også Forsvarets byggetradisjoner har tydelig vært en del av inspirasjonstilfanget: Landskapstilpasningen som er så typisk for den gamle festningsarkitekturen finnes igjen her, likedan er differensieringen mellom tunge baser og lettere overbygg videreført i leirens hovedbygninger, hvor frilagt og plasstøpt betong er brukt i kombinasjon med tre.

Image "80476_65_01_a.jpg" without description

Artillerikasernen på Oscarsborg ble i 1893 påbygget og gitt ny fasadeutforming etter tegninger av arkitekt Christian Fürst. Den viser at en ny profesjon, de akademisk utdannede arkitektene, var på vei inn i Forsvaret når det kom til store og komplekse byggeoppdrag.

Foto: FKP

Image "80476_66_01_a.jpg" without description

I Rena leir gir gjenopptagelsen av eldgamle tradisjoner (som her ved bruken av trespon) de store volumene en subtil lokal forankring. Men her vitner løsningene om en dypere forståelse av tradisjonen. Land og strand rundt finner man idag nybygde pastisjer over tradisjonelle bygninger, som repeterer de gamle bygningenes utvendige form, men lite av deres håndverks- messige og materielle kvaliteter. F.eks. brukes idag ukritisk hurtigvokst trevirke som mettes med svært giftige impregneringsmidler. På Rena har man grepet tilbake til tidligere tiders bruk av virke som er så anriket av naturlig impregnering at det tåler å stå ubehandlet. Dette vitner selvfølgelig om arkitekter med en forståelse av at tradisjonen er noe mer enn utvendighet, men det forteller også om en byggherre som har tradisjon for fremtidsberedskap.

Foto: FBT

Fant du det du lette etter?