Hopp til hovedinnhold Hopp til bunnen av siden
logo: Forsvarsbygg.no

Bebyggelsen på festningene

En festning ble aldri anlagt uten at det også ble gitt anvisninger for utformingen av frittstående bebyggelse innenfor vollene (Kavli 1970). Ingeniøroffiserene behersket i kraft av sin utdannelse også Architectura civilis, dvs. hvordan festningsporter, broer, vaktstuer, brakker, magasiner, tøyhus, befalsboliger og annet burde anordnes.

Vi kan telle på drøye to hender de bygninger fra 1600-tallet som fortsatt finnes på norske festninger. Byggeriet var begrenset i utgangspunktet, og få bygninger har overlevd krigens og fredens herjinger gjennom tre århundrer. Svært få kan positivt tilskrives en bestemt ingeniøroffiser. Heller ikke to av de nedenfor nevnte, som begge kan være formgitt av håndverksmestre.

Fredrikstad festing ble anlagt mellom 1663 og –81 etter den nederlandske ingeniøroffiseren Wyllem Coucherons tegninger. Den eneste av bygningene fra anleggsfasen som har overlevd alle de senere byybrannene er Proviantmagasinet (inv.nr. 0006). Etter kontrakten, inngått i 1674 mellom stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve og byggmester Fabian Stang, skulle huset oppføres i gråsten som en del av bymuren med opptil 21/2 alen (4 m) tykke vegger. Første byggetrinn ble åtte år senere supplert med en utvidelse nordover med fire mindre rom. Sitt nåværende store saltak fikk huset i 1694.

Fine eksempler på det sene 1600-tallets beboelseshus på festningene finner vi på Munkholmen i Trondheimsfjorden. Bygningene, som ikke er i Forsvarets eie idag, er oppført og antagelig formgitt av den kjente murmesteren Christopher Hempel (i Trondheim 1681–1727), som også bygde byens rådstue. Corps de garde fra 1694 og den ett år yngre kommandantboligen har begge tykke gråstensvegger med innvendig utmurt bindingsverk, er i én etasje og har valmtak tekket med tegl. Disse trekkene er tydelig funksjonsbestemte; bygningene måtte være lave for å få best mulig dekning av festningsvollene, veggene måtte være kraftige om de tross alt skulle bli truffet, og takets form og tekkemateriale avviser gnister. Dette er gjennomgående trekk ved festningsbebyggelsen.

En bygning der opphavsmannens sikkerhet kan fastslås relativt sikkert, er donjonen eller kanontårnet (inv.nr. 0001) på Kristiansten festning i Trondheim, oppført i årene 1682–84. Grunnstenen skal være nedlagt av den luxembourgske ingeniøroffiseren Cicignon, men arbeidet med festningen ble ledet av Anthony Coucheron. Opprinnelig hadde tårnet en grunnflate på 17 x 12,5 m, men siden mot byen ble påmurt 2,5 m for å gi ekstra styrke. Tårnet var delt i tre etasjer ved bjelkelag hvilende på en mektig midtsøyle av teglsten. Kruttkjellerne var overdekket med solide teglstenshvelv. I etasjen over var kommandantens bolig, i 2. og 3. etasje var det batterier og i taketasjen finnes en ark som har tjent som utkikkspost.

Disse spredte eksemplene på 1600-tallets festningsbyggeri eksemplifiserer det som et større materiale kan fortelle oss, nemlig at festningenes bygninger fikk en nøktern utforming som allikevel gir en tydelig resonans av sin samtids barokk. Barokkens arkitekter søker jo nettopp ofte fasadens virkning mer gjennom «god Proportion af store massive Partier end udi delicate Ornamenter»,1 og vi ser da også klare paralleller til det lille vi har av samtidig sivil murarkitektur.

I Norge hadde lang tids «byggestans» etter svartedauden gitt svært god tilgang på førsteklasses tømmer, og det falt lite naturlig å gjenoppta en stenbyggertradisjon som hadde ligget nede siden borgene og de mange stenkirkene ble reist på 1100- og 1200-tallet. På festningene var imidlertid ild- og skuddsikkerhet vektige hensyn, og sten fremstod nok som det eneste fornuftige byggemateriale. Festningsbyggeriet – murer såvel som frittstående bygninger – revitaliserte teknikker og materialer som langt på vei var fremmede her i landet. Dette var en viktig impuls. Da Christian IV innførte murrtvang ved grunnleggelsen av Christiania i 1624, kunne endel håndverkere antagelig trekke veksler på ferdigheter de hadde tilvendt seg under arbeider med festningsmurene (Hjelmeland 1997: 12). Men utenom Christiania er det vanskelig å se noe stort oppsving i murbyggeriet før langt ut på 1700-tallet,2 da omfattende tømmereksport hadde tæret hardt på skogen: Det begrenser seg stort sett til en og annen embedsbolig, enkelte praktbygninger, som baroniet i Rosendal (ferdig 1665), og noen kirker, bl.a. Vår Frelsers kirke i Christiania (ferdig 1697), Immanuelsskirken i Fredrikshald (ferdig 1729) og Kongsberg kirke (ferdig 1761).

Selv om det er vanskelig å se noen umiddelbar oppblomstring av sivilt murbyggeri i Norge, så ligger festningsbyggeriet under som en impuls og en basis for det byggeriet som tross alt finner sted.

Image "80476_59_01_a.jpg" without description

Kasernen ved torvet i Fredrikstad er et imposant eksempel på klass-isismens militærarkitektur, oppført etter general Hans Christopher Geddes tegninger i årene 1783 – 89. Generalen hadde sin tegne-utdannelse fra kunstakademiet i København, noe som uttrykkes i bygningens fasadeutforming. Slik illustrerer den da også at ingeniør-offiserene virket som «broer» til kontinental byggeskikk.

Foto: FKP

1 NicodemusTessin I693;sitert etter Risåsen og Valebrokk 1997

2 Så sent som i 1748 hevder generalkvartermester Michael Sundt at det på alle steder – Kristiania unntatt - blir bygd få eller ingen huser av grunnmur eller bindingsverk, men utelukkende blir brukt lafteverk. De få murmestrene som finnes blir derfor lite benyttet. (Widerberg u.å.: 88)

Fant du det du lette etter?