De flankerte polygonale befestningene tok vollgraven i arv fra middellalderens borger, men med en ny utforming. Festningsgravens ytterside ble kastet opp i en beskyttende voll som heter kontreeskarpen. Vollkronen danner en sammenhengende forbindelsesvei rundt regulære anlegg. Det var infanteriets fremste forsvarslinje, dekket av et lavt brystvern og pallisader. Det er et glissent gjerde av stående tømmer i mannshøyde. Terrenget utenfor, esplanaden, var i størst mulig utstrekning åpent og oversiktlig. Under nederlandsk påvirkning ble det også bygget en lav vollrekke langs festningsgravens innside under hovedvollen, en fossebre, men den ble helst erstattet av en vinklet tenalje foran kurtinen. Det viktigste utenverk i eller utenfor festnings-graven var ravelinet. Foran og omkring bastionene ble det lagt dekningsverk med betegnelsen kontregarder eller envelopper, et ord vi gjenkjenner i «konvolutt». Mer fritt i terrenget var det plassert lunetter, som i regelen var små kanonbatterier foran bastionene. I tidens løp utviklet utenverkene seg med voller og graver til et bredt belte av forsvarsanlegg, først og fremst fordi stadig bedre skyts og økende skuddlengde krevde større dybde i forsvaret. De samme enkle linjeføringene var fortsatt grunnmønstret. Også tårnformen forekommer da som underordnet utenverk, enten som fremtrukket, detasjert, verk i festningens periferi, eller som selvstendig ildstilling i festningssgraven. Mindre tårn av denne type kalles kaponnierer. De ble tillagt stor betydning etter hvert og ble et viktig element i det såkalte montalembertske system som avløste de eldre fortifikasjonsformer i 1800-årene.
De samme enkle figurene lå til grunn for planformene til det store antallet småskanser, sperreanlegg og provisoriske forskansninger som i tidens løp ble anlagt for å sikre havner og grenseveier. De kaltes ofte for redutter. Selv om flankeringslinjene ble meningsløst korte, er frontene gjerne stykket opp i tenaljerte linjer, redanger eller små bastionerte kurtiner.